Jawbone Press
Hvem faen er Tom Werman, spør du deg kanskje. Vel, den fulle tittelen på boka er «Turn It Up! My Time Making Hit Records In The Glory Days Of Rock Music», og mannen har 23 gull- og platinumsplater på CVen, med artister som Mötley Crüe, Dokken, Twisted Sister, Jeff Beck og Mothers Finest, for å nevne noen få. På 70-tallet jobbet han også som A&R-mann, altså en som leter frem nye lovende artister for plateselskapene, og tok blant annet med seg band som Kiss, Rush og Lynyrd Skynyrd til Epic – som takket nei til alle tre. Blant hans oppdagelser som ble signert, finner vi Ted Nugent, Boston, Reo Speedwagon og Cheap Trick.
Hvis du har en viss interesse for hvordan musikkbransjen fungerer – eller i det minste fungerte på 70- og 80-tallet – så vil Wermans bok være gull. Den beskriver hvordan han kom seg inn i bransjen, ble talentjeger eller A&R-mann og etterhvert produsent, og ikke minst hvordan han innså at han var blitt helt overflødig i en bransje som først ville ha det slurvete og rått på 90-tallet, og deretter digitalisert perfekt på 2000-tallet, hvor musikk skapes ved å se på en dataskjerm, og ikke lenger ved å lytte og følge hjertet.
Han forteller også om sine inntrykk av artister som han har jobbet med, som Ted Nugent, Cheap Trick, Molly Hatchet, Stryper og Poison, men også tilfellene hvor det skar seg fullstendig mellom ham og artistene, som Twisted Sister og Dokken (eller rettere sagt Dee Snider og George Lynch). Werman produserte over 20 ulike band, og samtlige fikk sine mestselgende album med ham i produsentstolen. Unntaket er faktisk Mötley Crüe, men han fikk dem opp i rockens elite med «Shout At The Devil», «Theatre Of Pain» og «Girls Girls Girls», og deretter satte Bob Rock kirsebæret på toppen av kaka med monstersuksessen «Dr Feelgood». Og i dagens debatt er det interessant å høre at Werman forteller at han sleit med Nikki Sixx` basspill på «Shout At The Devil», men at han ble en ganske habil bassist innen «Girls Girls Girls». Og selvsagt, ingen rockebiografi fra 80-tallet uten store mengder med kokain. Boka åpner forøvrig med at han en morgen hører på radioen at Nikki Sixx er død av en overdose – morgenen etter at Werman hadde vært hjemme hos Sixx, mens de lagde «Girls…».
Vi får et innblikk i hvordan han jobber, med å kutte vekk daukjøttet fra materialet som artistene leverer, og legge på koringer og keyboards, handklapp og perkusjon, miksing og mastering, og hvordan dette påvirker sluttproduktet.
Boka er velskrevet og lettlest, bare 240 sider, men kunne gjerne ha gått enda mer i dybden på hvordan de største skivene ble lagd, mer om enkeltlåter og utfordringer med musikerne i studio. Men en fryd å lese, med mange interessante funfacts, selv om man kanskje skal ta noe av det han skriver med en klype salt.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 21. november 2023