NORWAY ROCK MAGAZINE
Det er bare et halvår siden sist de fem langhårede og skjeggete rabbagastene fra Atlanta sist besøkte et nær fullsatt Rockefeller med sin Skynyrd/Hellbillies-hybrid av sørstatsrocken sin, men denne gangen er det en halvfull sal som møter dem. Årsaken er naturlig nok en kombinasjon av Musikkens Dag, Champions League-finale og at store deler av publikummet deres befinner seg på Sweden Rock.
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham.
Det er stadig like forbløffende at Robin Beck nå faktisk har passert seksti år. Dama ser forbløffende bra ut, hadde lett passert som en 35-åring, og synger stadig like knallsterkt. At hun har med seg den eminente spanjolen Jorge Salan på gitar og sin ektemann (og House Of Lords-vokalist) James Christian på bass og koringer, gjør opplevelsen enda bedre.
Etter at Nottingham det siste tiåret har etablert seg som AOR-fansens svar på Mekka, har vi i 2014 kommet frem til den aller siste Firefest. Festivalen hvor folk uten skam sprader rundt med t-skjorter med Giuffria, Dokken og Black N Blue, hvor Steve Perry er Gud og den utrettelige arrangør Kieran Dargan er den Hellige […]
Elleve år etter at de sist besøkte Oslo, er alt-rocklegendene Jane’s Addiction tilbake i Norge, og deres festivalopptreden i Bodø på lørdagen medførte en retur til Oslo på forholdsvis kort varsel. På årets konserter har bandet lokket med fremførelsen av hele «Nothing’s Shocking».
Oslo-konserten er siste kveld på en lengre turné hvor bandet fremfører ikke ett, ikke to, men TRE komplette album hver kveld: «Close To The Edge» (‘72), «Going For The One» (‘77) og “The Yes Album” (‘71) som presenteres foran et godt oppfylt Sentrum Scene.
På et avsides industriområde i utkanten av Trezzo, en liten landsby beliggende i ødemarka mellom Bergamo og Milano, kan du med litt innsats finne konsertstedet Live Club, et arena med plass til ca 1500 sjeler, og åsted for den aller første Frontiers Rock Festival, arangert av det italienske plateselskapet Frontiers og utelukkende med band fra egen stall.
I løpet av det siste tiåret har Nottingham i midt-England etablert seg som et Mekka for tilbedere av AOR eller melodisk rock, og 2500 fans fra hele verden strømmer hver oktober til det glimrende konsertlokalet Rock City (tenk deg et dobbelt så bredt Rockefeller!) for å overvære tredagerseventet Firefest. Her sprader folk rundt med utvaskede […]
Okei da, så var ikke «King Animal», Soundgardens comebackskive fra i fjor, det helt store, men på scenen burde alle forutseninger være til stede for å oppleve en festaften av det helt store – bandet har nok kanonlåter på CVen til å bringe hele Spektrum til multiple musikalske orgasmer gjennom aftenen. Men slik skulle det dessverre ikke gå.
Mike Patton er, som vi alle vet, en temmelig klinke sprø scenepersonlighet med massiv karisma og mye rart for seg. Forrige gang Tomahawk var i Norge (i 2002) dro han opp en kar fra publikum, satte seg på kne foran ham og fikk ham til å spy på seg.
Hva i all verden skal man si om disse konsertbegivenhetene som ikke har blitt sagt tusen ganger før? Og hvordan skal man beskrive denne audiovisuelle musikkorgasmen til de tullingene blant dere som ikke rakk å oppleve det før det nå (antagelig) er for sent?
Forrige gang Neil Young var i Spektrum, var det en pen og pyntelig hitparade. De i årets publikum som kun hadde hørt hans største hits, og som liker den akustiske og country-inspirerte Young fra Harvest-tida, fikk muligens en tung stund i Oslo Spektrum, for dette var Neil Young & Crazy Horse – og det er noe helt annet.
Billy Corgan er ikke kjent for å være den mest utadvente frontfiguren. Jeg tror aldri jeg har hørt han si mer enn et lavmælt ‘Thanks’ en sjelden gang mellom låtene. Men denne kvelden på Sentrum Scene var det en noe så sjeldent som en smilende og utadvent Billy Corgan vi fikk møte.
Gode gamle Lita Ford var blitt hanket inn som hovedattraksjon på en metalfestival som ble arrangert inne på låven på Glassheim i Jevnaker, og rundt 300 sjeler hadde tatt turen ut på landet for å oppleve dama som var tungrockens ubestridte dronning på 80-tallet.
En Musekonsert er en audiovisuell fest for alle sanseinntrykk, for sjelden ser man så mye effektbruk. De utallige storskjermene utnyttes til det fulle, og det er mye å ta inn over seg.
For fans av melodiøs rock / AOR har den årlige festivalen Firefest i Nottingham i midt-England lenge vært en yndet destinasjon utpå høsten. Også dette året hadde arrangørene fristende navn å by på – band man sjelden eller aldri kan se her til lands.
De siste par Oslokonsertene med Marillion har vært av varierende kvalitet, hovedsakelig på grunn av problemer med teknologien og lånt utstyr. De hadde dermed ei kjerring å reise da de var tilbake i landet, på en skandinavisk turne uten en ny skive i kofferten. Dette førte til en renheklet Best Of-setliste, til stor glede for fansen som da slapp å høre mange nye og middelmådige låter fra en skive som må promoteres, som ved de siste par besøkene.
Oslo Grunge Revival ble innledet med Chris Cornell, og noen dager senere sto hans gamle duettpartner Eddie Vedder og hans Soundgarden-partner Matt Cameron på scenen i Oslo Spektrum sammen med resten av Pearl Jam, det eneste av grungens Big 4 (Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains) som har holdt det gående non-stop siden starten.
Progmetalkongene Dream Theater har vært trofaste Norgesvenner som har besøkt Oslo på hver eneste turné siden 1993, og årets «A Dramatic Tour Of Events» var intet unntak. Denne gang var de flyttet fra Spektrum og opp til Valhall for første gang.
Å komme rett fra High Voltage-festivalen i London til Notodden Blues Festival var en nedtur. Ustoppelig regn, lange køer, skravlete publikum som var der for å drekke og overdøve bandet, og man kunne ikke engang betale pilsen sin med kort eller kontanter.
To av Sveriges mest populære band har i sommer reist på felles teltturne i Sverige. På Tanumstrand, ikke langt fra Strömstad, besto publikum på 3500 hovedsakelig av drita fulle bygdetullinger og campingturister i grilldress, men noe må man tåle i journalistikkens navn.
Beatallica er først og fremst GØY. Og de er også et veldig samspilt og hardslående band, med solid trøkk. Noe man forsåvidt må ha når man skal spille hybrider av Beatleslåter og Metallicalåter.
Blackfield, hjertebarnet til Porcupine Trees hovedmann Steven Wilson og den israelske superstjernen Aviv Geffen, har etter fire års avbrekk kommet igang igjen med ny skive, og med de samme israelske bandmedlemmer som på de forrige konsertene i 2007.
Etter et aldri så lite avbrekk på 14 år, er The Rainmakers igjen samlet og på Norgesturne, med ny skive i bagasjen. Det var også 25-årsjubileet for den semilegendariske debutskiva deres, som ble fremført i sin helhet.
Etter syv års pause startet Zeromancer opp igjen for et par år siden, og under ett år etter forrige besøk på Rockefeller var de nå tilbake med den nye skiva The Death Of Romance i bagasjen. Dessverre har konsertpublikummet sviktet dem litt, for det var neppe mer enn 5-600 folk i salen på denne lørdagskvelden, med galleriet og sideloungen avstengt.
