NORWAY ROCK MAGAZINE
Det var tiårsjubileet til festivalen vi har blitt veldig glade i her til lands, og nå har de vokst seg såpass store at selveste Metallica stod på plakaten. Og jada, vi ble like solbrente som sist – og ikke var det like mye nedbør som sist heller, selv om været raslet med sablene rett etter Tool hadde gjort jobben sin. Men hvordan var opplevelsen egentlig? Jo, det kan du lese om her!
Det finnes ikke mange band i Norges kongeriket som til de grader kan gjøre hva faen de vil og likevel høste publikums uforbeholdne aksept og elsk. Idet duoen Sæther og Ryan, pluss bestekompis Reine Fiske og vikarierende slagkraft Ingvald Vassbø bjeller jula inn på Byscenen står angjeldende musikere i prinsippet fritt til å presentere rein Greatful Dead-fleinsopp eller akustisk pop; de gjør naturligvis begge deler.
Imponerende produktive og herlig uforutsigbare Motorpsycho er plateaktuelle igjen, og denne gangen har de noe nokså annet å by på enn det vi siden 2017s «The Tower» har vendt oss så godt til. I motsetning til 2017-skiva, «The Crucible», «The All Is One», «Kingdom of Oblivion» og fjorårets «Ancient Astronauts», er «Yay» en nokså lavmælt sak – i stor grad akustisk, og med ett unntak uten mektig (prog)rock sammenstilt og fusjonert med sugererende jampartier som river hus.
Superreserven Motorpsycho tok over stafettpinnen etter australske Wolfmother måtte kaste inn håndkleet, og avlyse hele turnéen på grunn av sykdom. Trondheimstrioen har headlinet Pstereofestivalen tidligere, men denne gangen ble de henvist til den mindre Kanonscenen, ettersom det var der Wolfmother var satt opp.
For andre enn dediserte apostler kan katalogen til trønderske Motorpsycho være ugrei å holde tritt med, så la oss rekapitulere …
Continuing their prolific run, Motorpsycho were back once again on the stage at Sentrum Scene, this time in support of their latest album, «Kingdom of Oblivion». With Motorpsycho, it is certainly prima la musica, not prima la parola, with all of the chosen pieces having a strong instrumental component.
Mellom hver gang vi intervjuer Bent Sæther har et par-tre virkelig solide Motorpsycho-album utkommet. Heldigvis er Sæther sjeldent langt unna når vi trenger en oppdaterende prat. Litt for lenge etter utgivelsen av utmerkede «Kingdom Of Oblivion» bød vi pils, diskusjon og en halv kanne kaffe.
Under et år etter utgivelsen av «The All Is One» – som fullførte den utmerkede Gullvåg-trilogien – er Motorpsycho tilbake med et nytt, godt album. Mye av musikken på «Kingdom Of Oblivion» skal etter sigende ha vært jobbet ut fra materiale bandet fant upassende for «The All Is One»
Vi trodde det aldri skulle bli ferdig, men snart har vi Tidenes Møkkaår 2020 i bakspeilet. Tross Covid19 har det i løpet av året har det blitt utgitt utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
«The All Is One» er siste del av den løselige «Gullvåg-trilogien», hvor «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019) var de to første skivene. Begge de var strålende, så forventningene for siste del var store, men Motorpsycho har ikke skuffet oss denne gangen heller.
Sist samfunnsrefser og visepoet Paus forrettet plate med heltent rockeband, viste kalenderen 1972. Kollaborasjonen med et ekspandert Motorpsycho (Reine Fiske tilkommer som gitarist) fortoner seg snurrig på papiret, men viser seg mer velfungerende på plate, trass i at Paus’ nesten-tonale, Odd Børretzen-lignende tekstresitasjonsuttrykk overhode ikke er undertegnedes fat med øl.
Motorpsycho avsluttet sin Norgesturné på Sentrum Scene i går, før ferden går videre ut i Europa for en rekke konserter i resten av mai. Og trønderne beviste nok en gang at de er blant de beste livebandene kongeriket noensinne har fostret.
Man skulle tro at det å spille på hjemmebane var en behagelig øvelse for et band som Motorpsycho, men siden 90% av alle tilstede har vært på minst 10 konserter, er det mye å leve opp til. Det er snakk om tough love. Derfor blir det litt mumling i salen når de kjører i gang den tredje akustiske låta.
At Bent Sæther og Hans Magnus Ryan løper et progressivt ærend om dagen, muligens forløst av nykomlingen bak slagverket, synes hevet over tvil. Forrige karsstykke, dobbeltkolossen ”The Tower”, favnet tolv gnistrende låter, på par med kataloghøydepunktet ”Heavy Metal Fruit”, og tilkjennega et revitalisert, inspirert og eksplorasjonshungrig ensemble.
Motorpsycho fornekter seg ikke, og med årets «The Tower» leverer de sitt mest fullendte og kritikerroste album på flere år. Tradisjonen tro gikk vi rett til kilden og tømte oss for spørsmål. Den kronologiske jojoen dette resulterte i, kan leses i sin fulle helhet nedenfor.
Det er alltid høye forventninger knyttet til et nytt Motorpsychoalbum; dette selv om platene i senere år har kommet på løpende bånd. Motorpsychos utgivelser synes også alltid å skape begeistring. Allikevel er det lenge siden jeg har sett pressen gå av hengslene.