Rune Grammofon
«The All Is One» er siste del av den løselige «Gullvåg-trilogien», hvor «The Tower» (2017) og «The Crucible» (2019) var de to første skivene. Begge de var strålende, så forventningene for siste del var store, men Motorpsycho har ikke skuffet oss denne gangen heller. Det er et langt album på 85 minutter, men her får vi både kvantitet og kvalitet. Et tidlig høydepunkt er «The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)» som høres ut som om Steven Wilson og The Who hadde slått seg sammen. Vi hører også spor av The Beatles, Bob Dylan, Opeth, Yes, King Crimson, Led Zepplin, XTC og Elder på skiva. Midtveis snur det, når de mer tilgjengelige låtene må vike plass for en psykedelisk 42-minutters suite i fem deler, «N.O.X» (med Ola Kvernberg på fele/fiolin/keyboard og Lars Horntveth på keyboard /lap steel). Den tredje delen, «Ascension» høres ut som et mykt Pink Floyd sent på kvelden akkompagnert av en fiolin som nesten høres ut som en saxofon (ja, faktisk!). Suiten inneholder klassisk, umiskjennelig Motorpsycho med heftige riff og hypnotisk jazz rock, men også mye, mye mer. Både produksjonen og fremførelsen av suiten er blendede dyktig utført, og kunne nesten vært et eget album – og hvis den hadde vært det, ville den fått en blank sekser. Mot slutten av albumet følger flere lettere fordøyelige låter med den Led Zeppelin-aktige «Dreams of Fancy» og den tunge and Beatleske låta «Like Chrome» som høydepunkter.
«The All is One» er en soleklar utfordrer til Årets Album. Her har vi et band som fortsetter å utvikle seg og som stadig tar nye veier, selv etter over 30 år sammen. Dette er nesten deres ypperste mesterverk.
5.5 / 6 | Anne-Marie Forker
Utgivelsesdato 28.august 2020