Lørdag 21. oktober 2023
Og som en slags plomme i egget var en representant for norsk rocks fremtid utvalgt som kveldens support – nemlig Storm, med sønnen til Gåtes nylig avtrådte Sveinung Sundli i front, ved navn Leo Davadi.
Og han skulle vise seg å være litt av en energibombe. Ikke et eneste sekund ble kastet bort ved å stå stille, og det kledte bandet godt som ligger musikalsk et sted mellom nymetall og metalcore. Noe lydrusk i starten, spesielt clicktracken som var nærmest fraværende – og for et band som kun figurerer med trommer og gitar ved siden av vokalen er denne relativt nødvendig. Heldigvis var dette rettet opp i tidlig neste låt, men det bidro at det ble litt blassen start. Dette brydde dog ikke et meget godt oppfylt Rockefeller seg nevneverdig om da de tok imot unggutta med åpne armer og øredøvende jubel.
Sjarmerende bommerter som å presentere feil låt humrer vi kun av da dette ikke hadde noe å si for opplevelsen ellers, men et lite tips til neste uhell er bare å la det passere. Tviler på at noen i lokalet hadde fått det med seg. At gutten kun er ungdom som knapt har gjort ferdig ungdomsskolen hjelper selvfølgelig også på.
Og siste faktum gjør også vokalprestasjonen og scenetekket ekstra imponerende. Her bevitner vi en lovende karrierestart rett foran øynene våre, så det er bare å følge med videre. Musikken hadde mye bra melodi i metallen, så at Storm kan nå langt utenfor Norges grenser er det liten tvil om. De skapte ihvertfall bra med jubel og trampeklapp på Rockefeller, så kveldens jobb var så absolutt vel utført og det blir særs spennende å følge med på fortsettelsen. 4.5/6
Undertegnede var ekstremt spent på hvordan «nye» Gåte skulle fremstå på scenen etter Sveinungs nevnte avgang, for han var ikke akkurat direkte uviktig for bandet – hverken lydmessig eller visuelt. Men seansen startet bra, med en smakfull dekorert scene, et videoklipp som kom og gikk i bakgrunnen og musikk som sakte men sikkert økte i volum frem til konsertens start. At folk ikke har gått lei folkemusikk i moderne rockeform var meget tydelig da Rockefeller her var fylt til randen. Og da Gåte-logoen åpenbarte seg på veggen fem minutter før oppsatt tid sto jubelen i taket allerede der.
Og joda, da én etter én entret scenen til «Skarvane» kunne dette bare gå én vei – som vanlig. En magisk video i bakgrunnen ga inntrykket av en engleglorie fra Gunnhild, som forsyne meg stadig bare synger bedre og bedre. Det gikk fra splitter nytt til gammel klassiker da «Snåle Mi Jente» var neste låt ut, og nykommer/vikar John Stenersen fra Wardruna på nøkkelharpe gled rett inn på både scenen og i lydbildet som han aldri har gjort noe annet.
Et annet spenningsmoment var om vi fikk en gjesteopptreden ettersom de som kjent nylig har samarbeidet med Agnete Kjølsrud fra Djerv på «Svarteboka», og – joda, såvisst åpenbarte hun seg på scenen da denne kom allerede som tredje låt. Her fikk vi altså bivåne to av landets aller fremste kvinnelige vokalister de siste tjue år side om side på scenen (vi kan her kanskje ta bort kvinnelige, da de definitivt er to av landets beste vokalister de siste tjue år uavhengig av kjønn), og jeg trenger vel neppe poengtere hvor satans bra det var. Ren magi.
John bød også på seg selv da han titt og ofte kom frem til scenekanten for å rocke litt med oss fremmøtte, som for eksempel ved høydepunktet på «Knut Liten Og Sylvelin», og under samme låt viste han at han også trakterer tangenter uten problem. Også ganske viktig i dette bandet.
Jeg har blitt forklart bakgrunnen for teksten bak «Førnesbrunen», og selv om sagnet er alt for langt til å komme inn på her kan jeg fortelle om på at det er en ekstremt mørk historie – noe som setter stemningen på en ellers fantastisk bra låt ytterligere. Et av kveldens definitive høydepunkt. Og det skulle bli mange av de.
Gunnhild viste seg også fra flere sider, da hun først nærmest vrælte oss velkommen for så å hviske rolig ved neste anledning da hun introduserte «Solfader» – såpass hypnotiserende at tilogmed skravlerne roet seg. Her fikk vi også en nydelig strykeduett mellom nettopp Gunnhild som hadde funnet frem fela og John, og dette gjorde seg meget godt. At omtrent samtlige på scenen like så godt dro en firestemt sang mer eller mindre a cappella dempet ikke inntrykket heller, for å si det mildt.
De har heldigvis dratt med noen tricks fra deres akustiske periode, for «Kjærleik» ble presentert i en totalt nedstrippet og nydelig versjon foran et knepptyst Rockefeller. Bra folkens! Og for å toppe det hele hadde de invitert Koret Artemis – et rent damekor for å ta avslutningen, og det er det absolutt mest storslåtte nedstrippede jeg noensinne både har sett og hørt – og det gjaldt tydeligvis også for publikum som her kom med kveldens hittil største jubel. Her meldte også tårene på for første gang for en stakkars skribent som ikke helt visste hvor han skulle gjøre av seg akkurat her.
Såpass at danseshowet som etterfulgte kun såvidt ble lagt merke til etter en god stund da undertegnede måtte samle seg litt. Men, det passet virkelig kvelden meget godt og var et kledelig bidrag til showet.
Noe som også passet veldig godt var da Leo fra Storm brått slang seg med tante Gunnhild for en duett under «Ulveham». Rett og slett vakkert, og ikke minst veldig bra. Grei musikalsk familie, det der.
«Bendik Og Årolilja» er en konstant påminner om hvorfor jeg en gang i tiden ble fan, som om det trengtes – og den fungerer alltid. Det som også alltid fungerer er å bevitne Magnus Børmark ta fullstendig av på scenen. At han ikke kolliderer med sine kolleger titt og ofte eller skader seg da han enten klatrer opp eller hopper ned fra forsterkeren sin er et aldri så lite mysterium.
De var ikke ferdig med gjesteopptredener, for brått sto bror Sveinung på scena til stormende jubel for å bli med på «Jomfruva Ingebjør». Forøvrig den eneste gjesteartisten som ble introdusert, men det skulle vel bare mangle. Høydepunktet på slutten der bandet tok helt av mens Gunnhild danset i bakgrunnen er selve beviset på hvorfor Gåte er og forblir et helt fantastisk visuelt liveband.
«Bruremarsj Fra Jämtland» altså. Den setter meg rett ut hver eneste gang, og nå mener jeg at det er en god stund siden de har spilt den live – ihvertfall de gangene jeg har sett de, så det var et meget kjært gjenhør – og atter en gang presset tårene seg på hos en stakkars skribent. Her ble også nykommer/vikar John for første gang presentert til stående ovasjoner, så jeg vil tro og håpe at han følte seg hjertelig velkommen.
Her kunne og ville de aller fleste band takket av med stil og kalt det en kveld, og ikke en eneste en av de fremmøtte ville ha gått skuffet hjem. Men Gåte er ikke som de fleste band – vi fikk nemlig to ekstranumre ved «Bannlyst» og evigunge «Sjåaren» som da klarte kunststykket å avslutte seansen med enda mer stil. Hallingkast ble det også bydd på ved førstnevnte – komplett med et vellykket hattespark til ny øredøvende jubel. Såpass at de faktisk slet med å starte nettopp «Sjåaren». Men, når de først fikk satt den i gang var det fasit på hvordan man avslutter konserter. Først en enorm oppbygning, så et slags høydepunkt før alt ble både mørkt og stille – det vil si, helt til Gunnhild tok vokalen uten mikrofon foran nok et knepptyst Rockefeller før det virkelig smalt.
Jeg har sett Gåte såpass mange ganger at jeg har ramlet av tellingen for lengst, og det er alltid knallbra. De er også et av veldig få band som har fått toppscore flere ganger, sist ved den uforglemmelige og magiske akustiske konserten på Salt midt i mellom lockdowns.
Men denne kvelden klarte de faktisk det kunststykket å toppe alt, noe jeg trodde var umulig da spesielt sistnevnte konsert var selve definisjonen på magi, og timingen i forhold til pandemi forhåpentligvis aldri kommer til å oppleves igjen. Flere ganger presset tårene seg på i løpet av kvelden, og når man bevitner et av Norges aller beste liveband i perfekt symbiose med et aldeles nydelig publikum er det faktisk ikke mulig å få en bedre opplevelse. Vi er strenge med toppkarakteren i dette magasinet, og det er fordi det skal være tett opp til umulig, men fullstendig verdt det når det først oppnås – og det skal jeg forsyne meg love deg at denne seansen var. Jeg har aldri sett eller hørt Gåte bedre enn i kveld.
Forresten, stryk «et av». Her sementerte de seg som nummer én. Som om vi noensinne lurte.
6/6
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen
Husk at vi har intervju med Gåte i nyeste nummer av NRM! Kjøp det for en skarve 30-lapp her og nå!