Yes | Fragile

Atlantic

I 1971 var Yes begynt å bli et band å regne med: De solgte flere og flere skiver, konsertene ble spilt på større og større steder, og bandet tok musikalske sjanser som få andre band på salgslistene gjorde. Samtidig var vokalist og bandanfører Jon Anderson ikke fornøyd, og byttet ut keyboardist Tony Kaye med Rick Wakeman, en av datidens største stjerner på keyboardfronten.

Ikke bare var han en enormt kompetent musiker som teknisk sett satte Kaye i skyggen, men i tillegg rådet han også over en keyboardrigg som ikke hadde noe tilsvarende i Storbritannia på denne tiden. I tillegg til orgel og piano som Kaye holdt seg til, hadde Wakeman instrumenter som clavinet og andre keyboards som kuttet gjennom i lydbildet og gjorde at keyboardlinjene kunne stå tydeligere fram.

De viktigste nye våpnene i instrumentparken han tok med, var likevel Mellotronen og Minimoog leadsynthesizeren. Mellotronen var strengt tatt et orkester på boks og muliggjorde teksturer som kunne gi musikken det symfoniske tilsnittet Anderson higet etter, mens Minimoogen gjorde at Wakeman kunne dele rollen som leadinstrumentalist med gitarist Howe og slik gi melodier og soloer enda flere dimensjoner.

Samtidig hadde Wakeman også andre kvaliteter som skulle være med på å dytte låtskrivingen opp i en enda høyere divisjon. Han hadde gjennom ett år med studier av piano, klarinett, orkestrering og moderne musikk ved Royal College of Music, ervervet seg uvurderlig kunnskap om arrangering og strukturering av låter. Dette gjorde at låtideene til bandet kunne bygges enda mer ut og bindes sammen på nye og spennende måter.

Nå hadde Anderson endelig tilgjengelig den instrumenteringen og kompetansen han hadde drømt om, og bandet satte i gang med å skrive nytt materiale. Noen låter var påbegynt da Kaye var med på laget, men de skal etter sigende ha blitt endret såpass mye at de kan regnes som nye.

De hadde i utgangspunktet tenkt å lage et dobbeltalbum som skulle være en blanding av live- og studioinnspillinger, men dette konseptet ble fort forlatt av økonomiske og tidsmessige grunner. Bandet hadde nemlig kun seks uker på seg til å skrive, øve inn og spille inn låter til et nytt album, og da deadline nærmet seg hadde de kun fire ordinære bandlåter klare. Bruford kom da opp med et forslag om at hvert medlem skulle lage et solostykke for å fylle opp den gjenværende plassen. Han mente at de burde prøve å bruke bandet som et verktøy for medlemmenes egne musikalske visjoner, gjennom at de var komponist, dirigent og maestro for en dag. Wakeman var enig i dette, og mente det var en interessant måte å få vist publikum hvor de enkelte medlemmene sto musikalsk. Konseptet viste seg ikke å fungere helt etter planen, og det endte opp med at det kun var Brufords bidrag som ble gjennomført som et bandpresentert soloutspill. Bruford bidro med trommer på Squires bidrag, men de resterende solonumrene var rent solo, der det enkelte medlem sto for alle lyder.

Da skiva kom ut den 26. november 1971, tok den verden med storm, for det Yes hadde fått til på de ni månedene siden utgivelsen av The Yes Album, var imponerende. Musikken er enda mer velskreven og velarrangert, Wakemans inntreden har skjerpet de andre medlemmene og får dem til å yte sitt beste, vekslingene mellom partiene er mer elegant utført, de dynamiske sprangene større, og produksjonen er krispere og klarere, noe som gjør at nyansene i musikken kommer enda tydeligere fram. Fragile er også det første albumet der kunstneren Roger Dean sto for coverdesignen, og hans visuelle uttrykk skulle bli et varemerke for bandet, og var med på å skape en følelse av at Yes var et helthetlig konsept der både musikk og det visuelle var viktig.

Det hele åpner med baklengspiano og vipps: Der er «Roundabout» i gang. Denne låta er den første låta som Anderson og Howe skrev i tospann, og sammen med «Owner Of A Lonely Heart» er det den mest spilte Yes-låta på amerikansk radio. Det er fullt forståelig, for maken til blanding av popmusikkens tilgjengelighet, progens kompleksitet, og et heftig rockedriv, skal man lete lenge etter. Squires basspill svinger, vokallinjene sitter som et skudd, og Wakeman krydrer låta med et raffinert og oppfinnsomt keyboardspill som kompletterte Howes minst like imponerende gitarspill. Wakeman er overraskende tilbakeholden, men gjør likevel nok til skape interesse og vise at bandet har fått et mer spektakulært sound. I versene bidrar han med korte og tøffe fills på Minimoog og Hammondorgel, i refrengene med spenstige arpeggioer på orgel, og under reprisen av den akustiske åpningen gjør Mellotronen sin opptreden for første gang på ei Yes-plate, i form av noen vakre akkorder på Mellotron-fløyte. Orgelsoloen er en oppvisning i den imponerende teknikken hans, og selv om han ikke brisker seg ellers i låta, merker man at hans tilstedeværelse har beriket bandets lydbilde. Låta ble en livefavoritt, og har vært mer eller mindre fast inventar på setlistene på alle turnéer siden.

«Cans And Brahms» er platas første solostykke, og består av Wakeman som spiller et kort Brahms-stykke. Han hadde i utgangspunktet lyst til å ha med et egenskrevet stykke, men av kontraktsmessige grunner kunne han ikke ha med en komposisjon på Fragile. Derfor lagde han heller en elektrisk versjon av et stykke klassisk musikk han satte pris på. Wakeman var ikke spesielt fornøyd med dette, men samtidig var det en måte å få vist fram keyboardriggen på, og i en verden der rocke-keyboards fortsatt var dominert av orgler og pianoer i forskjellige varianter, var dette for mange lyttere et nytt og spennende lydunivers. Stor musikk er det likevel ikke, og i mine ører er det en helt grei, men ganske forglemmelig, sak.

«We Have Heaven» er Andersons solobidrag, og består av halvannet minutt med vokaleksperimenter som har et avantgardepreg som peker fremover mot vokalproduksjonen på de neste skivene. Det høres særere ut enn det er, og fungerer overraskende bra som et lite mellomspill.

«South Side Of The Sky» er neste låt med fullt band, og er en råtøff rocker skrevet av Anderson og Squire som handler om en feilslått polarekspedisjon. Det starter med vind og torden-lyder, før et tøft trommebrekk drar låta i gang. Musikken er mørk og kraftfull, med unisone passasjer med drivende trommer, bass og gitar som støttes av raffinert og tøft effektlagt Hammondorgel som dukker opp her og der. Wakeman får en imponerende solospot for flygel som gradvis glir over i et vakkert arrangert vokaldel der særlig Squires vokal er langt framme. Så er vi tilbake med originalriffet igjen, før det glir over i de samme lydeffektene av vind og torden som det åpner med. Intet mindre enn en klassiker i bandets katalog.

«Five Percent For Nothing» er Brufords solostykke og består av 35 sekunder med komplekse rytmer og skrudd harmonikk. Bruford hadde en ide om at de andre musikerne skulle spille forskjellige rytmer som alle hadde utgangspunkt i forskjellige deler av trommegroovet, det vil si at et instrument spilte det samme som basstromma, et annet det samme som skarpen og et tredje som hi-haten. Det er et spennende eksperiment, men det blir akkurat litt for kort og oppstykket til at det får klassikerstatus i boka mi. Tittelen refererer for øvrig til at bandet måtte betale sin forrige manager fem prosent av alle fremtidige royalties.

«Long Distance Runaround», skrevet av Anderson, er tredje bandlåt, og skulle bli den siste popaktige låta på flere år. Dette er en av bandets beste låter, og er en kompakt og velarrangert liten sak som imponerer med sine stadige vekslinger og raffinerte rytmer. For eksempel gjør Bruford fiffig bruk av flytting av skarptrommeslag, noe som gjør det kronglete å telle låta ved første gjennomhøring. Wakeman og Howe spiller spennende og forseggjorte linjer som ikke går i veien for hverandre, melodien er fengende, kompleksiteten aldri påtrengende, og Squire eier låta med hypertøft basspill.

«The Fish (Schindleria Praematurus) er Squires rett så vellykkede solobidrag. Alle melodistemmer er spilt på bassgitar, og det groover noe inn i hampen. Ikke en låt med klassikerstatus, men så absolutt noe mer enn bare musikalsk fyllkalk. Fragile er i det hele tatt et must for enhver bassgitarist, for Squire er virkelige ei stjerne på denne skiva. Hans driv og trøkk i kombinasjon med melodiske tilnærming på låter som «Roundabout,» «Long Distance Runaround» og «Heart of the Sunrise», kan ta pusten fra de fleste.

«Mood For A Day» er Howes solosnutt, og er en flamencoinspirert låt for akustisk gitar. Den er en imponerende oppvisning i medrivende gitarspill, og er en god oppfølger til «Clap» fra The Yes Album.

«Heart Of The Sunrise» er skivas avslutningskutt, og kanskje min favorittlåt med Yes. Her kommer alle endringene i soundet sammen i en låt, noe som gjør sitt til at den fremstår som noe av det mest helstøpte de noensinne har gjort. Låta er skrevet av Anderson, Bruford og Squire, og er en oppvisning i virtuositet, ekstrem dynamikk og komplekse strukturer. At det er rytmeseksjonen som har hovedansvaret for låta, gjør også at den er en rytmefest av dimensjoner. På denne låta ble også Wakemans klassiske bakgrunn nyttiggjort gjennom å oppfordre bandet til å gjenbruke ideer gjennom hele låta, slik at den fikk et helhetlig preg til tross for alle de forskjellige delene som introduseres.

Det hele starter med et hurtig riff i 6/8 som gradvis går over i et ganske funky riff i 4/4 der Squire får vist seg fram. Deretter kommer det hektiske introtemaet inn igjen, før det etter ca. tre og et halvt minutt går over til et vakkert og dempet vokalparti i 6/8 som brytes opp av små fills i 5/8 i forskjellige varianter. Legg også merke til det gjennomtenkte keyboardspillet til Wakeman: litt Minimoog her og litt piano der for å krydre Andersons vokallinjer, men aldri så mye at det stjeler unødvendig mye oppmerksomhet og kludrer til arrangementet. Det bygger seg gradvis oppover i intensitet, og munner ut i et strekk med vekslinger mellom hovedriffet og en 9/8 figur som Wakeman kom opp med. Squire og Bruford veksler med største selvfølgelighet mellom de to partiene, og får det til å høres uanstrengt og lekent ut. Dette er utrolig catchy og komplekst på en gang, og fører elegant over i et parti der Andersons sang brytes opp av hovedriffet, 9/8-figuren og 5/8-figuren. Det avsluttes med en symfonisk utgave av vokalpartiet som så går over i kort en reprise av introriffet. Et mesterverk av en låt!

Fragile skulle vise seg å bli det store kommersielle gjennombruddet for Yes. Kritikerne var usedvanlig positive, og skiva havnet på toppen av salgslistene i USA og Storbritannia. Det som var kanskje det viktigste, var at bandet i «Roundabout» hadde skapt en rockeklassiker som humpet og gikk på alle radiostasjoner og dermed introduserte bandet for et mye større publikum enn de hittil hadde nådd. De gode kritikkene og radiospillingen førte til at folk gikk mann av huse for å kjøpe skiva eller stille seg i kø foran billettlukene, og Yes kunne nå turnere som headlinere på begge sider av Atlanteren.

Tekst: Trond Gjellum