Tekst: Ronny Østli
Livefotos: Oddbjørn Steffensen
Foto: Ville Jurrikkala
Da vi ringer vokalist Nick Holmes er det fremdeles et par måneder til plateslipp. Jeg pakker til avreise til Bergen og Beyond The Gates morgenen etter, hvor Paradise Lost spiller to dager etter denne praten.
– Vi må grytidlig opp for avreise. Jeg trenger egentlig ikke pakke så mye, da jeg som regel har to dager hjemme før jeg må reise igjen. Jeg rekker en klesvask før klærne legges tilbake i kofferten.
– Da frister det kanskje lite å reise når du har ferie?
– Joda. Kona er fullstendig oppslukt i å reise, så jeg rekker sjelden lange perioder hjemme. Vi har et par uker fri i september hvor vi nå planlegger å legge ut på tur.
– Hvor kjent er du så med Bergen?
– Vi har vært der før, og kanskje flere ganger også. Vi har vært veldig mange steder og som regel er vi på hvert sted i under tjuefire timer, så jeg må grave ekstra dypt i hjernebarken for å huske enkelte steder. Oslo er den mest selvsagte byen på en turnè, men vi har så absolutt spilt i Bergen før ja.
– Det er en by hvor det regner mye. Kanskje det frisker opp hukommelsen?
– Vi lander gjerne tidlig om morgenen, så blir man kjørt til hotellet hvor man prøver å få seg litt søvn før man blir kjørt til spillestedet. Etter konsert er det gjerne kjapt til hotellet for tidlig avreise morgenen etter. Så det er veldig lite tid til sightseeing. Spesielt festivalsesongen er veldig hektisk sånn. Vi spiller i Polen dagen etter Bergen, og deretter reiser jeg til Romania for å spille med Bloodbath, så jeg rekker over tre festivaljobber på fem dager. Så all tid imellom blir brukt til hvile.
– Dere skal spille i Grieghallen, hvor mye tidlig norsk black metal ble skapt. På denne tiden var dere på vei til å bli et veletablert band og plutselig er black metal det store. Hvordan reagerte du på det?
– Jeg likte mange av utgivelsene, noe jeg fremdeles gjør. Jeg er en Bathory fyr, og de satte standarden for mye av det som kom ut av Grieghallen. Jeg liker ekstremiteten, og det minner meg mye om den tiden jeg selv begynte å høre på ekstrem musikk. Dette var musikk ingen likte. Det var rebelsk. Vanlige folk gikk over på den andre siden av veien da vi kom gående, hehe. Man kunne sette på Venom på skolediscoteket og dansegulvet var ryddet. Den rebelskheten appellerte til meg, og black metal videreførte dette. Det ble riktignok populært, men det er likevel en grense for hvor stort det kunne bli. Det er blitt mange avarten av metallen, men akkurat black metal er en gren jeg liker.
Hovedtemaet for samtalen er naturligvis ikke Bergen eller norsk black metal, men derimot Paradise Losts nye verk «Ascension», som er anmeldt her. Vi skal ikke legge det rebelske og ekstreme temaet helt vekk, for det første som slår meg er hvor mye growling det er på skiva.
– Ja, det er litt der jeg er for tiden. Skal en underbygge tyngden i en låt er det lite som slår growling. Selv om det er variert vokal på skiva ville ikke et tungt riff ha samme effekt med ren vokal. Gregs gitar med min growling oppå har vært varemerket vårt siden starten, og det er noe med å fremdeles kunne gi folk denne velkjente PL opplevelsen. Spesielt åpningslåten «Serpent On The Cross» synes jeg er et godt eksempel på akkurat dette. Jeg liker å growle og jeg liker å høre på det. Ord som growles høres slemmere ut og har større effekt enn om det synes rent. Nå vet jeg mange foretrekker PL med ren vokal, men det er rom for begge deler. Og vi gjør begge deler, hehe.
«Serpent On The Cross» åpner albumet, og følges opp av «Tyrants Serenad» som har ren vokal, men som fremdeles er svært tung. Her er det lett å tenke Type O Negative.
– Denne type chugging har vi gjort siden midten av nittitallet. Og, som du sier, Type O Negative hadde også sånne type låter. Jeg vet mange trekker samme referanse, og det er helt greit. Hva vokalen angår så prøvde vi oss litt frem. Vi hørte fort om det ble for aggressivt. Denne finnes det nok femten versjoner av, noe som for øvrig gjelder de fleste låtene. Det er en ganske lang reise fra de første ideene til en låt er utgitt, og noen er knapt gjenkjennbare. Det å skape en plate er en lang prosess. Noen ganger tillates det ikke å bruke tiden det kreves, men denne gangen var vi den luksuriøse situasjonen at det var tid til det.
Det er tross alt fem år siden forrige plate, «Obsidian», som heller ikke var noe svak skive. Men siden jeg synes «Ascension» er helhetlig svært bra, ligger det nok mye i det Nick sier om at god tid gir godt sluttresultat.
– Jeg føler ganske umiddelbart om en idé er god, men man må likevel gi det litt tid og plukke det frem igjen. Da kan du høre at det du brukte seks timer på og synes var dritfett ikke er så bra likevel. Eller jeg kan være fornøyd og sende det til Greg og få svar tilbake at dette ikke er all verden. Og da er det litt sånn at; faen, du har helt rett, dette er ikke så veldig bra. Retrospekt er nøkkelen. Skriveprosessen kan gjøre deg utmattet, og det er fort gjort å havne i en bane hvor du bare skaper for å skape. Da må du gi deg tid til å ta et par dagers pause for så å plukke det frem igjen.
– Med andre ord er ikke Paradise Lost noe band som jammer frem musikk på øvingslokalet.
– Nei. Jeg og Greg sender filer til hverandre. Og det er en ganske brutal måte å jobbe på. For som sagt, kan jeg ha brukt en arbeidsdag på noe som Greg lurer på hva i all verden er for noe. Da blir jeg litt oppgitt, men han har antagelig rett, for han lyttet til dette med friske ører. Og dette slår selvsagt begge veier. Sett på den annen side så kan man stå i timesvis på et lokale og lage noe som viser seg å være søppel. Da har man i fellesskap laget noe møl. Da er det bedre å dele det opp, så kanskje bare en av gangen lager noe dritt. I hvert fall for oss er dette den mest nyttige arbeidsmetoden.
Albumtittelen gjenspeiler streben etter å oppnå noe bedre og bli en bedre person mens belønningen for strevet er døden.
– Vi har tilgang til veldig mye informasjon nå og det er lett å bli skremt. Da jeg var liten var det noen få TV-kanaler og man leste avisen og trodde på det. Nå er det så mange variasjoner og meninger om samme sak. Det er mulig å lete seg frem til sikre kilder, men det er voldsomt mye feilinformasjon. Internett er som en Pandoras eske. Det er rart å tenke seg at våre barn ikke kan tenke seg at det har vært en verden uten internett. Som om ikke verden var ille nok før internett, haha. Jaja, det var tanker fra en gammel mann, haha. Alle streber etter å gjøre så godt de kan, men tro ikke på alt du ser eller hører.
– Reiseråd får man gjerne fra det offentlige, men tror du dette myldret av informasjon og ikke minst feilinformasjon kan påvirke dere som band?
– Ja, det kunne nok skje. Enkelte ting kan heldigvis dokumenteres bedre enn andre. Flykanselleringer er en ting. Flystreik eller uvær som ventes å ramme mange blåses gjerne opp i media, og gjerne når det nærmer seg festivalsesong. Som regel kommer man seg på plass i tide og det viser seg å ikke bli noen problemer, men slike nyhetssaker kan skape litt nerver i planleggingen.
– Guido Zima spiller trommer på plata, mens Metal Archives sier Jeff Singer er tilbake som trommis. På de offisielle bandbildene er dere uten trommis.
– Da Waltteri Väyrynen sluttet for å bli med i Opeth trengte vi en trommis rimelig kjapt, da vi skulle legge ut på turné. Guido steppet inn og ble i bandet en stund. Det var likevel ikke full klaff, og Jeff har hengt i bakgrunnen siden han forlot oss i 2008. Den gangen sluttet han fordi han hadde små barn og ville være til stede for familien. Nå er barna voksne og han har tid til å drive med musikk igjen. Dette er faktisk den enkle sannheten. Vi har alltid hatt god kjemi med ham og føler det er fungerer veldig bra nå.
– De fire medlemmene foran trommisen på scenen har vært sammen siden 1988. Vil dere fortsette å fremstå som fire, eller vil vi se en trommis som et fullverdig medlem?
– Jeg vet ikke. Vi har vel egentlig fremstått som fire ganske lenge. Vi fire har alltid vært der, og jeg tenker ikke så mye fra eller til om det skal være med en til på bandbildene.
– Dere er kanskje ikke på Spinal Tap-nivå hva trommiser angår, men hva tror du om den kommende filmen? (Dette mener NRM!)
– Jeg så faktisk traileren her om dagen. Jeg fant det veldig vittig at de er blitt så gamle. De ser ut som gamle damer. Det i seg selv er morsomt. Jeg lo godt da jeg så ansiktsuttrykkene deres med parykkene. Du vet når de har nådd den alderen hvor kvinner og menn begynner og se like ut, da er menn med parykker hysterisk morsomt. Om ikke filmen i sin helhet er brilliant så tror jeg det er mange morsomme enkeltepisoder, så jeg ser frem til å se den.
«Host» er en skive som fikk litt hard medfart da den ble sluppet i 1999, og som det er delte meninger om. For noen år siden kom den for første gang på vinyl, og jeg skrev i anmeldelsen jeg fortsatt sliter med den. Mange band har denne rare skiva man avskyr, men etter hvert som bandet kommer tilbake i rett spor så begynner man å akseptere, og kanskje til og med like, disse rare platene. Er «Host» denne skiva i Paradise Lost-diskografien?
– Å ja, så absolutt. Jeg tenker, hadde vi gjort den i dag, ville vi nok gjort den som et prosjekt. «One Second» hadde fremdeles en del tradisjonelt Paradise Lost, mens på denne tok vi det helt ut. Jeg liker låtene på den. Hadde de vært dårlige kunne jeg forstått de som mener skiva burde vært begravd en gang for alle og aldri blitt nevnt igjen. Jeg synes fremdeles materialet er sterkt og bra presentert, men den er nok langt softere enn hva som var forventet.
– For meg som skal til Bergen blir det en fantastisk kveld med dere rett før King Diamond. (Anmeldelse av Beyond The Gates 2025 her!) Paradise Lost derimot har allerede gjort unna seksten spillejobber sammen med kongen.
– Jeg har likevel kun sett en konsert. Skal man ta et fly klokken seks om morgenen vil man gjerne på hotellet og få seg litt søvn. Hva jeg rekker å se i Bergen er foreløpig uvisst. Vi er ikke tenåringer lenger.
– Nei det skal være visst. Jeg både gruer og gleder meg til å være der i fire dager. Dagen før avreise har jeg en plan om ta det litt pent, kanskje feste annenhver dag.
– Oi, fire dager, det er rimelig hardcore. Lykke til. Å ta det pent holder helt til noen inviterer deg på en øl, da er det gjort, haha.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025