Onsdag 30. juli 2025
Første dag av hovedfestivalen, onsdagen, er årets eneste dag på Verftet. Og dette er en dag med svært god line-up. Og jada, skal si det kjennes i beina da jeg våknet dag to at jeg hadde stått i sju timer på betonggulv. Men men, det er da ikke festivalens feil at jeg ikke har vett på å sette meg. HELLBUTCHER er første band ut, og dette er bandets første konsert i Norge. Den tidligere Nifelheimfrontmannen har en god fanskare, for det er godt oppmøte ved konsertstart kl 1730. Bandet gjør det enkelt, og spiller fjorårets selvtitulerte debut i sin helhet. En liten pause får vi da gitaren mister strøm, og Hellbutcher takker Gorgoroth for lån av utstyr da deres eget er blitt borte på flyreisen. Etter platas siste spor «Inferno’s Rage» går frontmannen av og resten av bandet blir igjen og spiller Iron Maidens «Losfer Words». 4,5/6 – RØ
På denne festivalen går det hell i hell, og etter Hellbutcher i Hallen er det duket for HELLRIPPER på Røkeriet. Jeg skal innrømme jeg ikke er veldig kjent med skottenes thrash’n’roll, men liker det jeg har hørt. Og live fungerer det svært godt. Bandets eneste ordinære medlem, James McBain, er en god og karismatisk frontmann som kommuniserer mye med publikum. Alle de tre fullengderne er representert, med hovedvekt på «The Affair Of The poisons». Selv fikk jeg en favoritt i «Hells Rock’n’roll». Det er fullt øs, med en vanvittig heftig trommis, men jeg må innrømme det blir litt enslydende når jeg ikke kjenner altfor godt til materialet, og jeg velger avslutningsvis å motsi min egen innledning – å gå og sette meg ned noen minutter. 4/6 – RØ
I AM MORBID imponerte meg stort på fjorårets Tons Of Rock, og endringen fra i fjor er at plata «Domination» er tretti år, og hovedfokuset i settet. Til tonene av Manowars «Kings Of Metal» kommer bandet på scenen, og David Vincent annonserer We will Dominate. Og det skal jammen meg sies de gjør. Sammen med trommis Pete Sandoval, som jeg i kveld synes er litt over stokk og stein med basstrommene, er naturligvis alt vi får i kveld hentet fra deres felles periode i Morbid Angel, altså de fire første platene. Blessed Are The Sick er kun representert med en låt, og da er jeg veldig glad for at det er min favoritt «Fall From Grace». Uten å ramse opp hele setlista, føler jeg setlista er god. I hvertfall sett i lys av feiringen av «Domination», selv om det ikke er skiva jeg selv setter på mest. Selvsagt får vi «Immortal of Rise» og avslutningen «Chapel Of Ghouls», og da er det vanskelig å gå misfornøyd ut av Hallen. 5/6 – RØ
Tyske ATTIC har jeg sett noen ganger, og jeg koser meg med deres tidlige King Diamond-inspirerte heavy metal med tilhørende vokal. Jeg er naturligvis ikke alene, men dette er nok kveldens outsidere, for det er ganske god plass inne på Røkeriet. Og apropos røk, røkelse er det greit av der inne. Og med en scene pyntet med levende lys skal det ikke stå på stemning. Bandets tre plater er representert i settet, med hovedvekt på seneste plate, «Return Of The Witchfinder», og ikke minnet mitt spiller meg et puss. Attic er bra det, men i denne settingen med gamle helter når de ikke helt opp hos meg. Og med vokalist Meister Cagliostros fastslåelse «There Is No God», er det på tide å trekke mot Hallen for noen virkelige gamle helter. 4/6 – RØ
Og herfra og ut kvelden er vel egentlig hovedgrunnen til at jeg sa ja, i år blir det Beyond The Gates på meg. Tom Warrior skal i kveld med sitt TRIPTYKON bla litt i den gamle Celtic Frost katalogen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 10-11 år da jeg bestilte EP-en «Emperor’s Return» fra svenske Skivor & Band. Og jaggu starter de ikke kvelden med første låta på den, «Circle Of The Tyrants». Heretter pøses det på med «The Usurper», «Return To The Eve» og «Into Crypt Of Rays”. Og det er vel først omtrent her Warrior sier noe til publikum. Han forteller bandet er booket for å spille den tidlige perioden til bandet, men vi får tre låter fra comebacket «Monotheist», og da etter min mening platas tre beste spor. «Ground», som ble det første livstegnet fra comebacket er en knallfet låt, sammen med «A Dying God Coming Into Human Flesh», som i kveld fulgte etter «Sorrow Of The Moon», da begge er skrevet av avdøde Martin Eric Ain. I motsetning til runden Celtic Frost gjorde for nitten år siden, er låtene litt mer ordinære i tempoet nå, mot hakket seigere tilbake da. Kanskje med unntak av «Procreation (Of The Wicked)», her er det virkelig rom for doom dance. Triptykon er viet kveldens lengste spilletid, og det er grunn lite jeg har å utsette på den gråhårede mannen med lue og hans medmusikanter av begge kjønn. Det er kanskje litt overraskende at de velger å kjøre kvarter lange «Synagoga Satanae» og ikke låta «Morbid Tales». Men dette er ikke noe de får trekk for. Nei, for søren, er dette siste gangen jeg får se Warrior spile disse låtene, så er jeg veldig fornøyd. 5/6 – RØ
Et annet band som nådde Årnes på midten av 80-tallet var DESTRUCTION. Selvsagt ikke fysisk, men et par av skivene havnet i det minste i nabolaget. Disse ble tidlig favoritter, og er fremdeles blant det jeg vil kalle favorittband. At debuten «Infernal Overkill» skal spilles i sin helhet gjorde selvsagt sitt til at Bergenstur ble lagt inn i kalenderen. Jeg har sett bandet mange ganger opp gjennom, men innser det er noen år siden sist, da dette er min første uten originalgitarist Mike, og med trommis Randy Black, som ble med i 2018. Setlista er selvsagt lagt, noe en spesiallaget intro for anledningen også indikerer. Bassist og vokalist Schmier er som vanlig i sitt ess og med utmerket publikumstekke. At jeg er såpass fan at jeg ville langt frem og havner i en moshpit og får meg god øldusj er selvsagt ikke like stas når en er 50. Men denne moshpiten varer jaggu hele konserten, og som band på scenen må jo dette være veldig motiverende. Dagens Destruction er et svært stødig og teknsik dyktig band, og «Infernal Overkill» hangler naturligvis ikke på samme måte som 1985. Dette er en fantastisk fremførelse av en av tidenes største thrash metal klassikere. Tyskerne har en time til rådighet, og med en plate på snaue førti minutter ønsker man selvsagt mer. Og etter «Black Death» hører vi introen til «Curse The Gods», som åpner oppfølgeren «Eternal Devastation», heller ikke det en skive jeg hadde hatt noe i mot spilt i sin helhet. Det siste kvarteret får vi «Total Desaster», «Mad Butcher» og «Thrash Till Death». Noe å utsette på dette her? Ikke faen. Jeg er fremdeles stolt av å kunne kalle meg Destruction fan. 5,5/6 – RØ
Torsdag 31. juli 2025
Jeg starter torsdagen med en tur innom Kulturhuset for å se KOLDBRANN. Deres seneste album «Inges Skånsel» ga jeg god omtale, og det er blitt noen år siden sist jeg så dem. Drammenserne fyrer like godt av med fire spor fra nevnte skive, hvor tittelkuttet åpner konserten. Lyden er god og Mannevond er en god frontfigur. Jeg synes det er fett at de har funnet frem igjen låta «Koldbrann», deres første låt, og en låt jeg alltid har likt godt. Og med påfølgende «Djevelens Treskeverk» og «Totalt Sjelelig Bankerott» er alle fullengderne dekket. Koldbrann har sørget for en svært god torsdag for min del i Bergen. 5/6 – RØ
MISÞYRMING har æren av å være først ut i Grieghallen i år. Jeg velger å bivåne islendingene sittende i salen, da dette er bygget mer på stemning enn headbanging frontrow. For all del, både gulv og seter er greit fyllt opp. Når det kommer til låter er jeg helt blank, og ingenting blir annonsert fra scenen. Jeg kjenner igjen «Með Harmi» fra seneste album «Með Hamri», som er den beste låta jeg kjenner til av dem. Tiden mellom låtene blir fylt igjen med ambiente mellomspill, slik at konserten føles som en lydenhet, og kanskje nettopp derfor den begrensede kommunikasjonen med publikum. Kvartetten kommer godt og stemningsfullt ut seansen i Grieghallen blir min dom. 4,5/6 – RØ
“Jeg var au pair i Bergen for tretti år siden, men ble kasta ut fordi jeg vanka med black metal musikere.” Tyske Johanna Platow har opplevd mye, og hun har ledet bandet sitt LUCIFER gjennom en rekke lysende epoker siden denne skapelsen falt ned til jorden i 2014. På det første albumet Lucifer I samarbeidet hun med Gaz Jennings fra Cathedral, og Lucifer II-V ble laget sammen med Nicke Andersson fra Hellacopters. Nå presenterer hun “The Third Coming”, med en helt ny besetning som blant annet inkluderer den talentfulle Rosalie Cunningham fra Purson. De har ingen nye låter å by på foreløpig, annet enn Patti Smith -låta “Because the Night”, der Johanna og Rosalie bytter på å synge lead, men jeg mistenker at et eventuelt nytt album fort vekk kan komme til å bli bandets beste. De har ikke spilt sammen lenge, men de har en energi her i Grieghallen, en energi som minner om det man kan se på tidlige opptak av Kiss, Sabbath og The Runaways. Bassist Claudia González Díaz er såpass aktiv i forhold til de andre at hun nesten vipper over til å bli en slags Janick Gers, men sammen med Kevin Kuhn på trommer gir hun bandet en musikalsk solid og trygg base som letter arbeidet for de to gitaristene. Bandet ser så himla bra ut på scenen, det føles veldig som at dette er slik Lucifer alltid var ment å være. Og bortsett fra kanskje litt lav vokal, så er lyden også helt nydelig. Gleder meg til å følge denne versjonen av bandet videre. 5/6 – KH
Et kvarter forsinket kommer engelske PARADISE LOST på scenen, og åpner med «Enchantment» fra «Draconian Times». Her er det noe krøll med lyden, og vokalen høres knapt. Dette justerer seg inn og bandet hopper videre til «Forsaken» fra seneste album «Obsidian». Vokalist Nick Holmes er i godt humør, og allerede etter to låter skjønner man at store deler av katalogen dekkes. En av mine favoritter «Pity The Sadness» følger på, og vi får klassikere som «As I Die», «The Last Time» og «Say Just Words». Og det blir dessverre det siste vi får. Nick Holmes virker oppriktig skuffet og oppgitt da han sier tiden er omme og de må gå av. Det forsinkede kvarteret må de tydeligvis, og noe uventet, svi for. For en opptreden dette var så lenge det varte. Paradise Lost fikk vist Bergen hvordan engelsk mørk metal skal fremføres, men dessverre noe amputert. 4/6 – RØ
Allerede torsdag er det duket for festivalens høydepunkt for mange, eller i hvertfall det jeg vil tro er festivalens dyreste pakke. KING DIAMOND leverer ikke noe halvveis, så scenen er naturligvis pyntet med dekor fra hele mannens katalog. En King Diamond konsert er like mye et teater som en rockekonsert. Og med Mercyful Fates konsert fra tre år tilbake friskt i minnet, vet jeg godt at Grieghallen er velegnet for denne sceneriggen. Den danske kongen har slitt med helsa og måtte tidligere i sommer avlyse en konsert grunnet stemmeproblemer. Dette virker heldigvis leget idet vi får introen og «Arrival» fra Abigail som første nummer. Forrige gang jeg så King Diamond var denne plata hovedfokuset, ikveld får vi en generell best of liste, og med hans katalog blir det veldig vanskelig å luke ut enkeltspor som skiller seg ekstra positivt ut, men jeg er i utgangspunktet svak for «Sleepless Nights», samt debuten «Fatal Portrait», som i kveld er representert med «Halloween» og «The Candle». Bestemor kommer naturligvis på scenen i «Welcome Home», og nye låta «Spider Lily» fungerer også bra inn i oppsettet. Og hørte jeg riktig, er kommende skive første del av en triologi? Ambisiøst det når man pusher sytti. Den for meg litt anonyme «Voodoo» blir belønnet med tittelkuttet, og selvsagt ikke uten sin del av teater. Og det skal King Diamond ha, det er maskeskifter, skuespillere og et ganske imponerende apparat i sving i løpet av denne halvannen timen. Da «Abigail» er ferdig og «Insanity» spiles over høytalerne og bandet takker og bukker på scenen kan jeg virkelig ikke fatte hva jeg kan trekke på denne seansen. Sett på den annen side, King Diamond er en voksen mann som ikke spiller på nærmeste pub hver uke, så det er kanskje grenser hvor mange flere muligheter jeg får av Norway Rock til å dele ut full pott til dansken. 6/6 – RØ
Fredag 1. august 2025
“Here comes the darkness” synger Remi André Nygård. MORAX gir oss demoner, ritualer og forbannelser, og taggete upolert klassisk heavy metal med gjengvokal, tvilling-gitarer og en bassist som spiller med høyre og drikker med venstre. På de to platene de har gitt ut på High Roller Records er det Remi som gjør alt selv, og selv om de låter bra, så tenker jeg at det kunne vært mer interessant å høre hva livebandet Morax kunne fått til sammen i studio. Vi får live-premiere på “Phantom Sleeper”, med et åpningsriff som minner om noe Scott Ian kunne gjort, og en avslutning som er mer over i en slags doom-prog. De avslutter med “The Snake”, som Remi selvsagt dediserer til “Slangen” som står på sin faste plass midt på første rad. Jeg foretrekker fremdeles Remis hovedband Inculter, men Morax begynner å vokse på meg. 4/6 – KH
Stockholmsbandet ETERNAL EVIL så vi tidligere i sommer på den minste scenen på Tons of Rock, og da syntes jeg var lyden litt svak. Det er bedre trøkk her på Kulturhuset i Bergen, men gitarist Tobias Ozzy Limdström er fremdeles litt lavt i miksen. Gitarsoloene hans ser veldig bra ut, men jeg skulle gjerne hørt dem litt bedre. Vokalist og gitarist Adrian Tobar Hernandez spiller noen sekunder av “Bark at the Moon” på lydprøvene, og han kan også ligne litt på Jake E Lee på avstand i dårlig belysning. Jeg skulle gjerne sett at de spilte en Ozzy-låt på konserten, eventuelt at de lager noe lignende selv, det tror jeg kunne passet dem godt. Men nei, her er det fullt kjør i kjent stil, fra første låt “Guerilla Warfare” til siste låt “Eternal Evil”, og selv om publikummerne kanskje er litt gamle og sidrompa, så klarer hvirvelvinden Adrian å piske opp ganske god stemning likevel. 4/6 – KH
HEXVESSEL er først ut i Grieghallen fredag. Jeg liker godt bandet på plate, men jeg har aldri fått de med meg live. Materialet er også rimelig variert i sjanger, så jeg er spent på denne kvelden. De åpner med «The Tundra Is Awake» og jeg er temmelig sikker på at settet er hentet fra de to seneste platene. Jeg hadde en liten anelse om det, og tenkte det kan blitt langdrygt. Lyssetting og stemning gjør dette derimot til en veldig behagelig, og Mat McNerney og hans finske venner leverer en trivelig start på fredagen for min del. Jeg noterer meg «A Cabin In Montana» og «Spirit Masked Wolf» som personlige høydepunkt under kvartettens tre kvarter. 4/6 – RØ
Stemningen settes i Grieghallen med stearinlys, røkelse og introtape med Kebanekajse-låta “Senpolska”, som bringer tankene mot gamle dagers svensk folkemusikk og hjemmebrent-depresjoner. TRIBULATION kommer på scenen med sine hvitmalte ansikter og beksorte antrekk. Ikke like mye skinnmagre vampyrspøkelser som på den tiden da Jonathan Hultén var med i bandet, men stilen er fremdeles greit gjennomført og komplimenterer musikken på en god måte. Vi får en rekke låter fra sisteskiva “Sub Rosa in Æternum”, blant annet “Tainted Skies” og “Hungry Waters”. Jeg skulle gjerne hatt litt bedre lyd fra bassen og litt tightere rytmisk samspill, men “Saturn Coming Down” fungerer svært godt med sitt forholdsvis enkle bass-driv. Jeg kan godt like retningen mot mer klassisk åttitalls goth-rock, og stemmen til vokalist Johannes Andersson passer perfekt til dette. Uansett blir nok høydepunktet klassikeren “Strange Gateways Beckon” fra 2015, som avslutter konserten. 4/6 – KH
Sist gang vi så CANDLEMASS i Norge var i et telt på Ekebergsletta, men Grieghallen gir oss en mye bedre setting for en feiring av deres “40 Years of Doom”. Jeg er utrolig imponert over hvor godt denne konsertsalen fungerer og har fungert i flere år nå, for den ekstremt veldrevne og musikalsk interessante sjangerfestivalen Beyond The Gates. Bandet serverer mye av det samme som på Ekeberg, med en rekke klassikere fra den tidlige delen av bandets historie. Men til min store glede får vi også tittelsporet fra deres nyeste album, «Sweet Evil Sun”. Bandet ser som vanlig helt fantastisk ut på scenen, en nydelig symmetri med en gitar på hver fløy og så Leif Edling og Johan Längqvist front og senter, som to gamle ulver som viser resten av flokken ute i salen hvordan ting skal gjøres. Høydepunkt er blant annet «Mirror Mirror” og “Crystal Ball”, der publikum er med og synger og hoier. Jeg savner selvsagt Messiah bittelitt, men dette er definitivt bandets nest beste lineup etter min mening. (Candlemass fortsetter sin jubileumsfeiring på Vulkan i Oslo 13. desember.) 5/6 – KH
Kommer OPETH til å ha bra lyd? Spille bra? Dra dårlig humor mellom låtene? Dette er spørsmål ingen stiller, og man kanskje si det er få overraskelser som venter foran kveldens headliner. §1 åpner og scenedekor vitner om at nye albumet «The Last Will And Testament» er fokuset. Men ikke mer enn at vi får paragrafene 7 og 3 i løpet av denne halvannen timen. Gøy er det at vokalist og gitarist Mikael Åkerfeldt påpeker at bandet ikke bruker click track, men at Ian Anderson er for dyr å fly inn til hver konsert, slik at hans spoken words på §7 er på tape og kommer inn litt forskjellig på hver konsert. Som vanlig er ikke Åkerfeldt sen med å påpeke her i Norge at bandet kommer fra Skandinavias hovedstad. Og det er ikke Bergen, og fyrer litt ekstra oppunder ved å påpeke at bandene før dem, Candlemass og Tribulation også er fra Stockholm. Det blir umulig å gjengi alt Åkerfeldt sier mellom låtene, men lun og tørr humør har alltid gitt det lille ekstra på Opeths konserter. Er det noe man kan enes om, så er det å være uenig i låtutvalget. Joda, jeg har nok noen personlige favoritter utenfor kveldens setliste, men klager ikke over «Master’s Apprentice» eller at de plukker frem «Morningrise» som er representert med «The Night And The Silent Water». Åkerfeldt mister stemmen, riktignok annonsert før låta, på «In My Time Of Need», og skal si publikum gjør en god jobb. Det må være stort å stå på scenen og høre et såpass fullsatt Grieghallen synge med. Jeg har faktisk ikke notert meg noen hyllest til Ozzy sålangt på festivalen. Opeth tar saken, og fremfører en nydelig versjon av «Solitude», selv om de beklager de ikke har fått forberedt mer enn å jamme den sammen på soundcheck tidligere på dagen. Vi får senere en cover til, selve eposet til Napalm Death, «You Suffer». Avslutningsvis får vi «Deliverance», som fortsatt troner høyt på min favorittliste. Når jeg så går ut av Grieghallen hører jeg flere, som meg, har hatt en fantastisk konsertopplevelse. Når jeg skriver dette humrer jeg fremdeles over Åkerfelt som på flyplassen noterte seg kunstverket Bergen?. Altså med spørsmålstegn, og lurer på om navnet på byen skal uttales med spørrende slutt. 5/6 – RØ
Lørdag 2. august 2025
Årets Beyond The Gates nærmer seg slutten, men ikke uten noen spesialsett i Grieghallen. HELHEIMs debut «Jormundgand», innspilt nettopp her, er tretti år, og skal spilles i sin helhet. Det betyr at et veldig stort spenningsmoment skal avsløres allerede klokka 1630. Er vokalen til V’gandr like vill og intens i år som da den åpnet plata i 1995? Det er den jammen meg. Trommis Hrymr og gitarist og vokalist H’grimnir er fremdeles med i bandet, noe som også markerer det unike at trioen som spilte inn skiva fremdeles er sammen etter alle disse årene. Setlista er naturligvis gitt, og jeg skal innrømme det er en stund siden jeg spilte plata. Jeg noterer meg at det låter bedre enn jeg husker, noe som kanskje ikke er unaturlig når bandet er blitt tretti år bedre musikere. Noen husker kanskje det er gjester på plata? Det får vi i Grieghallen også, både kvinnelig vokal, trompet og munnharpe. Og hørte jeg riktig så ble sistnevnte instrument spilt at Knut Futhark, som også spiller på plata. 4/6 – RØ
Siden dette er en kveld i vestlandets tegn, tenker jeg det kan være forfriskende med noen trøndere. Jeg skal innrømme jeg ikke kjenner til DARK SONORITYs musikk fra før. Med levende lys og kapper byr bandet som slem stemning, og de gjør det gjennomført. Lydmessig fungerer det bra på de tyngre partiene, men som ny lytter får jeg ikke mye ut av den kjappere delen. Jeg må bare beklage til Trøndelag at dette ikke treffer meg. Rituell svart metall er ikke helt det jeg er klar for på min fjerde festivaldag, men de får kudos for å avslutte med Thornslåta «Ærie Descent». 3/6 – RØ
Jeg vet jeg banner i kjerka når jeg sier jeg begynte å like GEHENNA etter de gikk over til death metal. Likevel står jeg på gulvet ikke langt fra scenen for å bivåne Stavangers Gehenna fremføre et sett hentet fra bandets tre første utgivelser. Det jeg prøver å si er at jeg ikke er like stødig på hvor låtene vi får servert er hentet fra. Tar jeg ikke helt feil så ble store deler fra «First Spell» fremført, etterfulgt av «Seen Through The Veils Of Darkness» i antall låter, og minst fra «Malice». Originalkeyboardist Sarcana meldte frafall til kveldens konsert, men bortsett fra dette er line-up i kveld de samme som spilte inn de to første «Spellene»; Dolgar, Sanrabb, Dirge Rep og Svartalv. Det slår meg at låtene er langt mer midtempo enn jeg husker, og «Dark Poems Author» synes jeg groover helt nydelig. Rent teknisk er det et par småting å si på det som presenteres, men veid opp mot det historiske, er det neppe noen som bryr seg. 4/6 – RØ
Flere skiver innspilt i Grieghallen skal feires. TAAKEs «Hordalands Doedskvad» ble spilt inn i 2004, og utgitt i februar året etter. Dette er også V’gandrs andre konsert i kveld. I motsetning til å spillet et album kronologisk tør jeg påstå de starter med instrumentale «Part VI» og avslutter skivedelen med «Part I». Med det mener jeg det er litt tid til overs, og vi får del 1 av «Nattestid Ser Porten Vid». Spilte album er del tre av trilogien, som starter med nevnte «Nattestid…» og følges opp av «Over Bjoregvin Graater Himmerik», som er to plater jeg liker hakket bedre. Sånn sett blir ikke min opplevelse i kveld på samme nivå som tidligere Taake konserter jeg har sett, og anmeldt, selv om bandet er tight og gjør en godkjent jobb. Hoest har jeg også opplevd mer utadvent ved tidligere anledninger, selv om det kanskje er vanskelig å nå opp til sultenheten fra Vulkan etter pandemien, da verden åpnet opp og det var lov å gjøre normale konserter igjen. Sett ut fra moshpit og crowsurfing, ser det ut som mange er langt mer entusiastiske enn meg. 4/6 – RØ
Abbath skal få lov til å avslutte hjembyens festival under navnet ABBATH DOOM OCCULTA. Dette indikerer et sett med kun Immortal låter. Som jeg skrev i anmeldelsen av fjorårets Tons Of Rock, hvor også fokuset var Immortal, plukkes en og annen låt frem i Abbaths eget sett, samt at hans egen musikk ikke er helt ulik. Dermed føles det ikke så unikt som det kanskje burde. Og dette er utgangspunktet mitt når jeg litt småsliten går ned på gulvet for siste artist etter fire dager. «Withstand The Fall Of Time» åpner og følges opp av «Sons Of Northern Darkness”. Jeg noterer meg lav vokal, og at Abbath virker noe rusten. Dette bedrer seg utover settet, men allerede her skjønner jeg at dette skal bli en helt annen opplevelse enn utgangspunktet mitt. Det er ganske stor forskjell på stekende sol på Tons Of Rock og Grieghallen når black metal skal fremføres. Ikke spares det på pyoreffekter heller. Flammene varmer rimelig greit. Og Abbath er som vanlig seg selv mellom låtene. «Beyond The North Waves» er drivende og knallfet. «Damned In Black», «Blashyrk» og ikke minst høydepunktet «Mountains Of Might» må nevnes. Nå er vel strengt tatt ingen av de tolv låtene som spilles dårlige, og også her yrer det med moshpit og crowdsurfing. Dette ble en langt fetere avslutning på årets festival enn hva jeg forventet. 5/6 – RØ
Tekst: Ronny Østli, Karstein Helland
Foto: Oddbjørn Steffensen