Helt utrolig gøy å være med på, og siden de er den direkte årsaken til at jeg skriver for dette magasinet, så kan man trygt si at jeg har et ganske spesielt forhold til våre svenske venner. Ei heller har de levert én dårlig konsertopplevelse, så når de i tillegg har gått såpass hardt ut som de har denne gangen (‘Have you seen us before? No, you haven’t. Not really.’) så setter det en enorm forventning om hva band og kveld skal levere.
Og allerede ved ankomst ble det klart at de har uppa scenemontasjen siden sist, et digert sirkustelt fungerte både som backdrop og entré da det åpnet seg både her og der da bandet trengte det underveis under konserten. Det ble spilt en form for jazza sirkusmusikk over anlegget, som sakte men sikkert mot konsertstart gikk over til en storm som tydeligvis økte i styrke jo nærmere vi kom.
Og på sekundet til informert tid gikk lyset, et stappfullt Sentrum Scene eksploderte i jubel, og inn på scenen, i mellom et trommesett som delte seg i to og igjennom nevnte entré kom vokalist Johannes Eckerström og gitarist Tim Öhrström seilende inn i beste Phantom Of The Opera-stil. Nydelig åpning, og det var vel ikke noen stor overraskelse at de da startet med “Captain Goat” fra sisteslippet “Don’t Go In The Forest”. Her var absolutt alt på nett og en upåklagelig konsertstart.
Og både band og publikum var like med på notene på “Silence In The Age Of Apes” og “The Eagle Has Landed” og – en rett og slett episk trio å starte en konsert med. Johannes hadde mindre kontakt med publikum enn tidligere som jeg husker, men da han hadde det var det med samme ydmyke holdningen med det sedvanlige glimtet i øyet som vi er blitt godt vant med.
Jeg kommer ikke over “Bloody Angel”. Tidlig i settet satte den totalt fyr på Sentrum Scene, og dette er en type banger som normale band sparer til sist. Men Avatar er så langt unna et normalt band man kan komme, og tusen hjertelig takk for det. Et veldig godt eksempel på det er humoren, som gitarteknikere som går rundt med gimpmaske – og den ene sågar hadde en cymbal på hodet som trommis John Alfredsson slo på én gang. Hylende morsomt.
Vi fikk presentert låter fra samtlige skiver fra og med “Black Waltz”, og selv om jeg stadig kunne tenkt meg et kutt eller to fra “Avatar”, og at det er leit at min egen personlige favoritt “Feathers & Flesh” kun fikk én låt presentert er det samtidig teit å klage over det på en konsert som varte i tett opp til to timer. Jeg er rimelig sikker på at de mange oppmøte følte de fikk valuta for pengene.
Et av konsertens mange høydepunkt var da sirkusteltet åpnet seg igjen, og et flygel kom seilende inn på scenen. Her fikk Johannes skinne litt ekstra da han både trakterte flygelet og et keyboard samtidig som han sang under “Howling At The Waves”. Her må vi tilbake til Matthew Bellamy i sine glansdager for å finne noe tilsvarende. Han fikk skinne videre under en ren pianoversjon av “Tower”, som var rett og slett nydelig og vakker. Han spurte før denne om han kunne ta en pianolåt til, for han hadde brukt mye penger på pianojakke som fungerer fint til å spille piano i kunne han fortelle oss. Jeg takker publikumet for at de svarte “ja”.
Etter han hadde fått sine minutter i spotlighten var det tid for Kungen Jonas Jarlsby til å skinne da han ble trillet inn på tronen sin, komplett med krone – og da vet vi alle at det er “Legend Of The King” sin tur. Det låter så vanvittig tight at det grenser til det latterlige her, men vi er nå vitne til et band i sitt livs form som på en eller annen måte bare ble stadig bedre og bedre for hver gang. Det er tydelig at Avatar elsker Oslo, og Oslo elsker Avatar.
“Let It Burn” satte ytterligere fyr i et allerede oppildnet publikum, og det jeg tenkte på her var at det var takløft på praktisk talt alle låtene de spilte, nytt som gammelt – og det er ganske spesielt for et band som har holdt på såpass lenge. Vanligvis vil folk ha klassikerne, men ikke denne kvelden.
Og så etter ”The Dirt I’m Buried In” og “Tonight We Must Be Warriors” gikk så bandet av scenen, men vi hadde langt ifra fått nok. Etter en liten pause kom de som forventet tilbake for å løfte taket ytterligere med “Don’t Go In The Forest”, før Eckerström nok en gang ble værende alene på scenen for å diskutere med publikum hvor mange flere låter de skulle spille. Og hadde spesielt én fått vilja si hadde vi fortsatt vært der. Og jeg tror ikke mange hadde hatt noe imot dét.
Men det ble med to – ikke overraskende “Smells Like A Freakshow” og “Hail The Apocalypse”- sistnevnte med konfetti som skjøt langt opp på galleriet. En meget passende avslutning på en fantastisk aften.
Avatar har jobba seg opp på den klassiske måten, lite hype eller radiotid, men en serie knalle album i ryggen og konserter som bare blir bedre og bedre. Det er altså fortsatt mulig. Jeg har mista tellinga på hvor mange ganger jeg har sett dem, men de leverer hver eneste gang.
5.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
Vi har intervju med Johannes i nyeste nummer! Les det her og nå – gratis!