Denne nye filmen “Spinal Tap II: The End Continues” er altså markedsført som en oppfølger til klassikeren fra 1984, men i tillegg til å være en kommentar til sitt eget opprinnelige univers, er den automatisk også en kommentar til mye av det som har skjedd på grunn av og parallelt med dette universet. For oss som leste Kerrang! på slutten av åtti-, begynnelsen av nittitallet, så var det vel knapt en eneste anmeldelse eller et intervju å finne der uten at det inneholdt noen referanser til Spinal Tap, og slik levde dialogen og handlingen sitt eget liv, uavhengig av selve filmen. Bandet dukket opp på Ronnie James Dio sitt veldedighetsprosjekt “Hear ’n Aid” i 1986, de har gitt ut oppfølger-platene “Break Like the Wind” (1992) og “Back from the Dead” (2009), og de er nå ute med en ny plate i forbindelse med den nye filmen.
De tre faste bandmedlemmene David St. Hubbins, Nigel Tufnel og Derek Smalls, og den standhaftige regissøren Marty Di Bergi, gjør som vanlig godt arbeid. Alle er naturligvis blitt mye eldre, det er lavere skuldre, og det er tydelig at det denne gangen også er mye improvisasjon involvert. Alt fungerer ikke like bra, men jeg vil si at det meste fungerer bra nok dersom man i likhet med filmskaperne selv har et utgangspunkt fylt av kjærlighet og respekt for det originale konseptet. Rytmen og kameraføringen er nokså annerledes, men det er også naturlig med tanke på at en hvilken som helst ny musikk-dokumentar vil skille seg ut fra en som er gjort førti år tidligere.
Det er mange kjendiser som er innom, og jeg blir overrasket over hvor bra den 83 år gamle Paul McCartney ser ut. Han har ikke fått tildelt noen revolusjonerende bra dialog, men han skyver absolutt filmen et hakk opp på kvalitetsskalaen med sin musikalitet og personlige utstråling. Det er også noen nye karakterer som er med på å øke filmens intensitet, spesielt bandets nye trommeslager Didi Crockett, og den energiske Hope Faith, datter av den tidligere manageren Ian Faith.
Den nye filmen er totalt sett nokså interessant og koselig og morsom, og jeg vil absolutt anbefale den, men egentlig kun dersom du elsker den første. Det er mye god musikk i filmen, men stort sett dreier det seg om varianter og utbroderinger av tidligere klassikere. Det er flere kinoer som har satt opp de to filmene etter hverandre samme kveld, og det er en flott løsning, men ellers vil jeg anbefale å se om igjen den gamle filmen hjemme før du går ut og nyter den nye.
4/6 | Karstein Helland
På kino i Oslo 2. og 4. oktober! Billetter her!
