I 2021 feirer Michael Schenker sitt 50-årsjubileum som artist, og markerer det med en ny MSG-skive, ”Immortal”, med fire ulike vokalister, deriblant de tidligere Rainbow-sangerne Ronnie Romero og Joe Lynn Turner. Vi fikk den ekstremt pratsomme tyskeren på tråden fra sin nye hjemby i England, Brighton.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Mathias Rethmann
– Har du brukt Corona-tiden siden i mars til å skrive og spille inn låtene til ”Immortal” (som anmeldes her)?
– Jeg begynte før det, med en gang jeg kom av båten etter rockecruiset 70.000 Tons Of Metal i det Karibiske Hav i starten av januar. Da var det enda ikke snakk om noe virus, så jeg jobbet på hotellrommet noen dager, og fortsatte da jeg kom hjem.
– Du har lansert ”Immortal” som 50-årsjubileumsskiva til Michael Schenker – men de fleste vil si at det bare er 49 år, siden din platedebut med Scorpions og ”Lonesome Crow” er fra 1972?
– Den ble sluppet i 1972, ja, men jeg regner det viktigste øyeblikket for da jeg faktisk begynte å skrive og spille musikk for første gang, og det var i 1970, så jeg hadde egentlig tenkt å markere mitt 50-årsjubileum i 2020. Om den første skiva faktisk ble utgitt ett eller fem eller tyve år senere, er egentlig ikke så interessant sånn sett. Jeg var jo i gang med musikkarrieren, og skrev musikken til min første låt, ”In Search Of The Peace Of Mind” som 15-åring, helt på egen hånd. Men da Michael (Voss, produsent) sjekket krediteringen på ”Lonesome Crow”, så sto det ”Tekst: Rudolf Schenker / Michael Schenker”! Det er fullstendig feilinformasjon! Vi var tenåringer, ingen av oss kunne overhodet noe engelsk, så hvordan kunne vi ha skrevet noen tekster på engelsk? Det burde stått ”Musikk: Michael Schenker / Tekst: Hvemdetnå ennvar”. Jeg har uansett funnet ut at jubileet kan strekke seg over en toårsperiode; fra jeg begynte å spille musikk i 1970 og frem til 1972, da den første skiva ble utgitt, og da hadde jeg jo allerede begynt i UFO. (Nei, Michael, ”Lonesome Crow” ble sluppet i februar 1972 og du begynte i UFO i juni 1973.) Et 50-årsjubileum er uansett en ganske fleksibel begivenhet som er vanskelig å datere eksakt.
– Hvordan påvirket covid19 produksjonen av skiva?
– Det kompliserte jo ting. Da jeg var ferdig med å skrive låter og klar til å begynne å spille inn med de ønskede musikerne, var det brått ikke lenger så enkelt å reise på tvers av landegrensene.
– Du hadde allerede klart for deg hvem du ville ha med på skiva?
– Ja, jeg hadde tenkt å ha et fast band på dette, og dermed gi det ut som MSG. Jeg hadde funnet vokalist Ronnie Romero, og bassist Barry Sparks har alltid vært klar for å være en del av bandet mitt, han har vært Schenker-fan hele sitt liv.
– Han var i MSG på siste halvdel av 90-tallet, og spilte jo også i UFO en stund, så han er jo ikke fremmed for å spille Schenker-låter. (Sparks har også spilt med en annen Scorpions-gitarist, Uli Jon Roth, pluss Dokken, Ted Nugent, Yngwie Malmsteen og nåværende UFO-gitarist Vinnie Moore.)
– Ja, nettopp. Han har ringt meg med jevne mellomrom og stilt sine tjenester til rådighet. På ”Immortal” har jeg også med Steve Mann (rytmegitar, keyboards) og Bodo Schopf (trommer) som begge spilte med meg i McAuley Schenker Group på slutten av 80-tallet.
– ”Immortal” blir gitt ut som en MSG-skive. Du har gitt ut skiver under ganske mange varianter av navn nå. Michael Schenker, Michael Schenker Group, Michael Schenker’s Temple Of Rock, Michael Schenker Fest…
– Ja, men alt dette er jo Michael Schenker. Det er noen små nyanser for at folk skal skjønne hva det er snakk om. Temple Of Rock var med Doogie White på vokal, Michael Schenker Fest er med alle fire sangerne (Doogie White, Gary Barden, Graham Bonnet, Robin McAuley), og det driver jeg fortsatt med. Fansen kommer til de konsertene fra hele verden. Billettene er ganske dyre, men det er jo flere musikere involvert og vi spiller tre timers konserter med et fantastisk band og stor produksjon.
– Nå er det Ronnie Romero som blir din hovedvokalist i tiden fremover?
– Ja, og med en god grunn. Ritchie Blackmore visste hva han gjorde da han hyret inn Ronnie Romero til Rainbow, for han var avhengig av å ha en sanger som problemfritt kunne gjøre låter som flere ulike vokalister hadde spilt inn. Han måtte fikse alt fra ”Long Live Rock N Roll” til ”Since You Been Gone” og ”I Surrender”. Ritchie så etter tre vokalister i en, som samtidig hadde et eget særpreg. Og Ritchie og jeg er ganske like, våre stier krysser stadig hverandre. Jeg har spilt med så utrolig mange som også har vært i Deep Purple eller Rainbow at det er helt utrolig. Vi har nesten levd parallelle liv – og det som er bra nok for Ritchie er bra nok for meg, haha! Så jeg inviterte Ronnie på en øving, og han smatt rett inn. Han kunne synge som Gary, han kunne synge som Graham… hva som helst!
– Jobbet dere sammen i studio i coronatiden?
– Det der ble jo et mareritt. Vanligvis pleier jeg å kjøre min egen bil til Michael Voss sitt studio i Greven, ved Münster i Tyskland. Fra Brighton via Calais i Frankrike gjennom Belgia og Nederland til Tyskland. Men nå var det plutselig helt kaos ved alle grensene. I stedet måtte jeg kjøre nesten 20 mil nordover til Harwich, ta en 8-timers fergetur over til Hook i Holland, overnatte der og så kjøre 30 mil videre til Tyskland. Denne turen tok jeg fire ganger, og måtte dessuten i 14 dagers karantene hver gang. Og da var jeg helt alene i et stort hus, dama mi var i Japan og tok seg av sin døende mor. Da holdt jeg på å klikke, og begynte til og med å stelle i hagen min, haha! Dette orket jeg ikke gjøre flere ganger, men jeg måtte jo bare ta ansvar, det er jo mitt prosjekt. Jeg nevner dette fordi da vi skulle begynne å spille inn vokalen, ringte jeg Ronnie og spurte om han var klar til å komme over, svarte han ganske beskjemmet at ’Jeg kan ikke, jeg har vært på ferie og sitter i karantene og kommer meg ikke noe sted! Jeg kan ikke reise bort en gang til og gå i en ny to ukers karantene!’. Jeg skjønte jo det, og spurte Michael Voss, hva gjør vi nå? Jeg har ikke fulgt med på ny musikk på en mannsalder, jeg aner ikke hvem som er gode eller hvem som er tilgjengelige. Men min assistent Amy foreslo Ralf Scheepers (Primal Fear, Gamma Ray), og jeg spurte Michael Voss; ’Kjenner du til denne Ralf?’. Han svarte ’Så klart! Han er fantastisk vokalist og han er tysker.’ ’Kan du få tak i ham og spørre?’ spurte jeg. ’Javisst’, svarte Michael, og allerede neste dag begynte vi innspillingen av noen låter med Ralf! Og det gikk utrolig bra, han var jo en herlig fyr og en knallbra sanger.
– Du og Michael Voss later til å ha etablert et meget bra samarbeid?
– Ja, vi har jobbet sammen i over ti år nå, og han sitter ofte og lager melodier og tekster mens jeg spiller inn gitarene, som en Plan B i tilfelle vokalisten min ikke er klar. Slik kom vi opp med ”Warrior” fra forrige skiva!
– Han var vel vokalisten på den første Temple Of Rock-skiva di?
– Ja, men nå for tiden føler han seg mer komfortabel i rollen som produsent og låtskriver, enn som sanger. Det var ikke meningen at han skulle synge på denne skiva heller, men en morgen spilte han meg en melodi og tekst som han hadde lagd til en av låtene, en powerballade – jeg tror aldri jeg har lagd en powerballade før – og det var så utrolig vakkert. Jeg sa tvert at ’Michael, du må synge denne låta, ingen andre kan synge den!’. Det ble ”After The Rain”, og han endte også opp med å synge en helt annen type låt, ”Queen Of Thorns And Roses”, med en veldig personlig tekst han skrev til dama si. Men jeg må si at ”Drilled To Kill”, som vi spilte inn med Ralf på vokal, den ble startskuddet, jeg var helt blåst i bakken da jeg fikk høre hvordan den ble. Og så fikk jeg plutselig en telefon fra Brian Tichy (ex-Whitesnake, Foreigner, The Dead Daisies), og han er jo en av verdens beste trommiser. Han hadde bare lyst til å bidra, så han spiller på seks låter på skiva, noe han gjorde helt gratis! Og ham og Ralf sammen på ”Drilled To Kill” låt så sinnssykt mektig! Og senere ringte Brian meg opp igjen og sa at en kompis av ham hadde lyst til å legge litt keyboard på den låta.
– Og det var Derek Sherinian? (som har spilt med alle fra Black Country Communion, Alice Cooper og Kiss til Sons Of Apollo og Dream Theater.)
– Riktig. Og jeg spør Michael Voss, ’Hva skal vi gjøre med Derek, vi trenger egentlig ikke keyboards på ”Drilled To Kill”?’. Og han foreslo at vi lagde en slags jam med keyboards og gitar. Jeg har aldri gjort noe sånt før, det blir litt sånn Deep Purple-aktig. Men Michael ba meg overlate det til ham, han hadde en idé og skulle mikse det sammen. Og jeg ble helt sjokkert da jeg fikk høre resultatet. Noe av keyboardet høres ut som gitar, og jeg var litt usikker på om jeg ville at første singel skulle ha en solo hvor folk ble usikre på om de hørte keyboard eller gitar! Så jeg pleier alltid nå å påpeke at de første åtte taktene i solopartiet er Derek, så er det meg på de neste åtte. Deretter er det harmoniene, kun med gitar. Og på sluttsoloen er det først meg i åtte takter, og til slutt Derek i åtte takter. Og det håper jeg folk forstår, det kan være litt forvirrende om du bare hører på musikken, men om du sjekker ut videoen er det enklere å forstå hvem som spiller hva.
– Du nevnte tidligere ”In Search Of The Peace Of Mind”, og den har du valgt å spille inn på nytt nå, 49 år senere. Hvorfor?
– Fordi det er en veldig spesiell sang for meg, det var den første låten jeg noen gang skrev, med en solo som er så perfekt at jeg spiller den alltid akkurat slik. Jeg aner ikke hvor den kom ifra, jeg var jo bare seksten år da vi spilte den inn. På resten av ”Lonesome Crow” høres jeg ut som en amatør, du kan høre at jeg fortsatt er under utvikling som gitarist, men akkurat den soloen er perfekt, som temaet fra en westernfilm av Clint Eastwood, og jeg vil aldri endre på den. Den er som en indre dialog med deg selv, med spørsmål og svar, spørsmål og svar. Så ja, det var den første låten i min karriere, og derfor ville jeg lage en full sirkel og avslutte denne skiva med en ny og helt spesiell versjon av denne spesielle låten. Her brukte jeg Simon Phillips på trommer, han spilte på den første MSG-skiva og er en av verdens beste trommiser (som har spilt med alt fra Toto til Judas Priest.) Jeg ville at Gary (Barden) skulle synge det første verset her, hans unike stemme passer perfekt til det. Så synger Ronnie Romero det neste verset, hvor det går litt høyere. Så kommer skrikene, og det er først Robin McAuley, så Doogie White, så Ronnie igjen før vi kommer til soloen. Så her er faktisk hele Michael Schenker Fest med, med unntak av Graham Bonnet som akkurat hadde gjennomgått en operasjon og var ikke i form til å delta. Men jeg kunne ikke planlagt noe slikt, det er takket være coronaen at alle mine gamle venner over hele verden har hatt tid og lyst til å delta på min jubileumsskive. Coronaviruset er noe dritt som har ødelagt utrolig mye for utrolig mange, men her skapte det omstendigheter som tilrettela for noe kreativt.
– Ronnie Romero er jo ikke den eneste ex-Rainbow-vokalisten som deltar på ”Immortal”. Nå har du faktisk jobbet med samtlige unntatt Ronnie James Dio.
– Nei, jeg ringte nok en gang til Ronnie Romero og spurte om han var klar nå, men neida; han satt fortsatt i karantene med kaos rundt seg og kom seg ikke av flekken. Igjen spør jeg Michael Voss hva vi skal gjøre, og han foreslår Joe Lynn Turner. Jeg ble oppspilt og spurte ’Joe Lynn Turner?! Kan du få tak i ham?? Det er en av mine favorittsangere!’ Joe synger faktisk på Elvis-låta ”All Shook Up” som jeg spilte sologitar på til et prosjekt Bob Kulick satte sammen, og siden har vi hatt lyst til å jobbe sammen. Den låten ble forresten senere utgitt på en skive under navnet Michael Schenker Group – ”Heavy Hitters”, som jeg ikke hadde noe med å gjøre. De skrapte bare sammen en haug med coverlåter som jeg hadde spilt på i ulike sammenhenger, og ga det ut som en ny MSG-skive! Jeg ville aldri tillatt at det ble utgitt en MSG-skive med bare coverlåter, men jeg ble lurt der. Uansett, jeg ba Voss om å se han kunne få tak i Joe og spørre ham, og igjen; neste dag begynte de å spille inn vokalen! Jeg kunne ikke tro det! Og Joe endte i likhet med Ralf opp med å synge på to låter.
– Det var vel ikke mange av disse musikerne som faktisk var i studio i Tyskland med deg?
– Nei, de fleste musikerne jeg jobber med har egne studioer hjemme og er produsenter ved siden av. Brian Tichy bor i California, Barry Sparks bor i Arizona, Steve Mann bor i Tyskland, jeg bor i England… men teknologien nå til dags gjør jo at vi trenger ikke være i samme rom, eller på samme kontinent engang! Ikke engang på 70-tallet med UFO var vi alle i samme rom da vi lagde skivene, jeg var alltid alene når jeg spilte inn soloene. Så det er egentlig ikke så stor forskjell, men folk har ikke helt realistiske forventninger til slikt.
– Har du klart for deg hvem som spiller i bandet ditt når det går an å turnere igjen?
– Tja, det kommer litt an på når det er grønt lys. Det er nok lurt å holde bandet noenlunde lokalt basert, altså fra Europa, for selv om jeg egentlig har lovet Barry Sparks bassjobben, så vet jeg ikke om eller når han har mulighet til å reise fra USA til Europa for å turnere her! Så det blir nok Ronnie Romero på vokal, Michael Voss har sagt seg villig til å ta bassen samt vokal på et par låter, Bodo Schopf på trommer og Steve Mann på keyboards og rytmegitar – i tillegg til meg selv!
– Du har ikke vurdert å få tilbake Kathy Brown på trommer og Harry Cobham på bass?!
– HAHAHA! Det har jeg aldri blitt spurt om i intervjuer før! Endelig! Jeg hadde jo alltid hatt lyst til å gi ut en soloskive hvor jeg selv spilte bass og trommer i tillegg til gitar. Jeg har alltid vært tro mot min musikalske visjon, alle mine drømmer og ønsker har gått i oppfyllelse. Jeg har lagd akustiske skiver, jeg har spilt coverlåter, jeg har gjort alt! Derfor ville jeg lage en ekte soloskive, hadde jeg ikke gjort det, ville jeg ikke vært like fornøyd i dag med hva jeg har utrettet. Den gang, i 2000, bodde jeg i Scottsdale i Arizona og hadde mitt eget studio. Jeg lagde egne navn til den fiktive bassisten og trommisen, og kledde meg ut – min daværende kjæreste tok bildene av meg med musefletter og sminke som ”trommisen Kathy Brown”, og med dreadlocks og bart som ”bassisten Harry Cobham”, og krediterte de på albumcoveret uten å si noe til noen om dette. Litt senere viste jeg coveret til min bror Rudolf og spurte hva han syntes om min kvinnelige trommis. ’Ooooh, snerten!’ var svaret. Haha, jeg holdt på å le meg ihjæl… Så joda, det var et morsomt eksperiment, men ikke noe jeg kommer til å gjenta.
– Den skiva (”The Odd Trio”) er jaggu ikke lett å få tak i lenger. Jeg betalte over 130€ for den på Ebay for noen år siden…
– Nei, den er ganske sjelden, jeg ga den ut selv på eget selskap, i noen tusen eksemplarer, og den har ikke blitt trykket opp på nytt siden.
– Du bor jo i Brighton, ikke så langt unna din gamle UFO-partner Pete Way, som nylig døde. Jeg vet at dere har hatt god kontakt og et band på si, The Plot. Det må ha vært et hardt slag for deg å miste ham?
– Ja, det traff meg skikkelig. Jeg tenker på døden hver eneste dag for tiden. Nå ramler den ene etter den andre fra med stadig hyppigere frekvens.
– Det er veldig ironisk at etter et vilt liv med narkotika og alkohol så var det et fall i trappen som tok knekken på Pete.
– Pete var så karismatisk, han var inkarnasjonen av rock’n’roll! Jeg føler det var interessante kombinasjonen av det skitne og røffe som han bidro med, og det søte og melodiske som jeg bidro med, som var kjernen i UFO. Han hadde stil, alle likte ham, han var alltid blid – jeg tror aldri jeg har sett ham sint! Men han mistet kontrollen gjennom årene, han satte ikke grenser, det var alltid noen andre som måtte ta styringa for ham. Han hadde full fart hele dagen, sto ikke stille. Han kunne helt ubevisst fortelle masse hvite løgner, men han var en veldig elskverdig person likevel, det fantes ikke vondt i ham. Han var utrolig sjarmerende, men var ikke i stand til å ta vare på seg selv, og det var problemet hans.
– De siste to årene har du også mistet Ted McKenna (MSG-trommis), Paul Raymond (UFO og MSG-keyboardist) og Paul Chapman (Schenkers erstatter i UFO.)
– Ja, hver eneste dag synes jeg at det kommer et nytt dødsbudskap om noen jeg kjenner. Det er så frustrerende, så trist. Dama mi ser etter sin døende mor, coronaen krever millioner av liv – en ulykke kommer sjelden alene, sies det. Her kommer katastrofe på katastrofe. Vi får håpe at stormen legger seg og at noe vakkert vil blomstre opp i kjølvannet av den.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021