NORWAY ROCK MAGAZINE
Nordnorske Pil & Bue har etter hvert blitt kjent for sine energiske opptredener på rockescener rundt om i det ganske land. Og da ryktene begynte å gå om at tospannet hadde et live-album i emning, var spenningen stor om produsent Ariel Sivertsen ville klare å fange det dynamiske lydbildet som vanligvis manes frem når duoen plugger i.
Svenske Blues Pills feirer for tiden sitt nyeste album «Birthday» som kom i august, og turnerer i disse tider Europa med «Happy F*cking Birthday» – en intim klubbturné. Vi er selvsagt tilstede når Blues Pills inviterer til fest på Vulkan Arena, sammen med fans i alle aldre.
Til tross for en ulidelig kulde var det relativt godt oppmøte på John Dee da hovedstaden ventet storfint besøk av kanadiske The Sheepdogs og The Commoners.
Musically diverse and yet cohesive, it’s a unique soundscape of intricate and imaginative compositions, flawless production, and accomplished and sophisticated playing with fresh energy injected by drummer Waltteri Väyrynen. Yes, Åkerfeldt’s growls have returned, but Opeth have not taken a step back in time, on the contrary, they have evolved and pushed boundaries, which is ultimately what the true meaning of “progressive” is.
To år etter debuten sitter vi med beviset på at supergruppa bestående av ringrevene Jim Matheos, Simon Phillips, Steve Overland og Joey Vera ikke bare var et blaff og engangsprosjekt. Allerede på skivas første spor “Guns And Ammunition” levnes det ingen tvil om at samarbeidet nok en gang har båret velsmakende frukter.
Det ble en hektisk og kostbar midtuke for de som er glad i kanadisk melodisk progrock da først Saga gjestet Rockefeller, og så inntok Mystery Cosmopolite.
Du har kanskje ikke hørt om Lonerider, men «Down In The Dust» er den tredje skiva fra supergruppa som består av drevne musikere fra band som FM, Thunder og MSG – og ikke minst har de en av de få trommisene her i verden som kan påberope seg legendestatus – Simon Kirke fra gigantband som Bad Company og Free.
Som turnetittelen “It Never Ends Tour” skulle tilsi vil sagaen om Saga ingen ende ta, men ting tyder på at alderen i besetningen begynner å sette sine spor. For det var slett ingen selvfølge at kanadierne skulle stå på scenen denne novemberkvelden på Rockefeller.
Greg Howe har i en mannsalder vært en av supergitaristene som bare de mest ihuga gitar-nerd/fantastene har hørt om. Eller om du generelt er bevandret innen jazz fusion. Howe debuterte allerede i 1988 på legendariske Shrapnel Records og siden har det gått slag i slag, både med soloalbum og diverse skiver/prosjekter med en rekke eminente musikere, blant annet Ritchie Kotzen, Dennis Chambers, Stu Hamm, Simon Phillips, Victor Wooten og Tetsuo Sakurai bare for å nevne noen.
Helt siden Mike Portnoys retur til Dream Theater ble annonsert i oktober i fjor, har fansens forventinger vært skyhøye, noe som igjen førte til at det var bortimot utsolgt i Oslo Spektrum denne lørdagskvelden.
Critically acclaimed English singer-songwriter Frank Turner, one of the hardest gigging musicians in the world, returned to Oslo with the Sleeping Souls. This writer has never seen a Rockefeller crowd bounce so much with joy.
Ikke før er siste installasjon av «Joseph»-konseptet utstedt, så overmannes veteran Neal Morse av rastløshet. Mot gjengse prosedyre ringer han ingen tidligere bandkumpaner eller faste lekekamerater, men innbyr snarere yngre, lokale krefter til å delta i komponeringen og innspillingen av herværende plateprosjekt.
The Mandrake Project will be Bruce Dickinson’s seventh solo album and his first since Tyranny Of Souls in 2005. Just before Christmas, we sat down with Bruce to chat about the new record, Comic Con adventures in Brazil, his favourite Iron Maiden records, and getting lost in Bergen.
It was a good humoured, positive concert, full of great atmosphere, a warm bond between artist and audience, and strong performances of a well-chosen and well-ordered set list. Some might bemoan the lack of Alter Bridge songs on the list, but for the undersigned it showed the quality of the latest material and Kennedy’s catalogue overall that he does not need to lean on that. So, we’ll say “well played”.
Kvelertak reiser ut igjen på turné, først i Norge og så i Europa i februar, nå som et band på fem og med uttalt uviss fremtid.
Jeg kan ikke på stående fot ramse opp unge fremadstormende band som kliner til med to kvelder med Rockefeller, hvorav en er utsolgt. Duoen Brenn. har bygget seg opp til å bli et navn som fint klarer dette.
Norske Masheena har siden utgivelsen av sitt debutalbum, «West Coast Hardrock» (2023), høstet lovord i nasjonal og internasjonal musikkpresse. Tidligere i år utkom EP´en «Married To Rock ´N´ Roll», og i skrivende stund er bandet godt i gang med skapelsen av sin andre fullengder. Vi kontaktet Tarjei «El Profesor» Heggernes og Luis «Metalberto» Salomon» for statusrapport, og havnet (riktignok ved hjelp av Zoom) midt i Austin, Texas.
Etter 25 år med krangel og dop ble The Black Crowes nærmest oppløst på dagen i 2015, men selv om brødrene Chris og Rich Robinson hardnakket hevdet at en gjenforening ikke kom på tale, tok det ikke mer enn fem år før de la ut på turné som The Black Crowes. I 2022 kom cover-EPen «1972», og i år kom omsider «Happiness Bastards», den første skiva med nytt og eget materiale på 15 år. Vi fikk gitarist og lillebror Rich på tråden for en oppdatering på ståa i kråkeredet.
Trondhjemsbandet Undertakers slipper i disse dager ut sin fullengder Ivory Tower på Fücking North Pole Records, etter å ha levert en serie singler de seneste årene.
Esoteric Antenna Forhenværende Purson-vokalist, Rosalie Cunningham, vedblir å imponere, denne gang ikke bare som låtskriver og stilsjonglør, men sågar i forhold til lydbilde og instrumentering. «Two Piece Puzzle» fra 2022 bokstaverte i klartekst Cunninghams etos, rotet i psykedelisk 60-tallspop og 70-åras progressive rock, med naturlige drifter i retning vaudeville og tungrock. «To Shoot Another Day», […]
Norsk progrock lever i beste velgående, og det kommer til stadighet ny musikk fra kreative sjeler. Airbag har holdt det gående i over 15 år, og er nå klare med sin sjette fullengder. Nysgjerrige som vi er, tok vi en telefon til gitarist Bjørn Riis for å høre litt om hvordan “The Century Of The Self” ble unnfanget.
Kun fire år etter deres debutalbum “Escape” kom ut, headliner metalcore bandet fra Berlin sin første konsert i Oslo. John Dee var kanskje ikke fullt, men med alle gjester så nære scenen som mulig og en moshpit gjennom hele konserten kan man ikke klage på stemningen denne kvelden.
In facing mortality, Smith has created something beautiful, bleak, bittersweet and beguiling. If it is to be the band’s final album, their own “Endsong”, they have gone out on a high.
Tre storheter innen svensk melodisk deathmetal møter et Oslo Spektrum fylt av forventningsfulle nordmenn. Blir det en svorsk suksess-aften, eller en overdose av baconcrisp, dispenserbrus og søte brødre?
Etter forrige slipp “Borders” har det gått på skinner for Fay Wildhagen som både har hyllet gamle kjente og deltatt i reality siden sist, og nå er det omsider på tide med ny musikk igjen – nemlig “Let’s Keep It In The Family”. Dette ville vi høre mer om, og ble med det invitert inn til selve sjefskontoret på Warner Music for en kopp kaffe og trivelig prat med Wildhagen selv.
Den finske brødretrioen Von Hertzen Brothers har i en årrekke levert skiver med klassisk rock/prog av høy kvalitet uten å få det store gjennombruddet noe andre steder enn hjemlandet – men kanskje kan deres niende skive «In Murmuration» gjøre noe med det?
Vi ble først kjent med Corey Glover da han slo igjennom som vokalist i Living Colour på slutten av 80-tallet. På et rockecruise møtte han Adrenaline Mob-gitarist Mike Orlando, og søt musikk oppsto. Før vi visste ordet av det, var Sonic Universe et faktum, og det måtte vi selvfølgelig nøste opp i. Vi møtte en småtrøtt Corey på Zoom for å få fakta på bordet.
More than 1200 aficionados were gathered at Rockefeller on Thursday night to witness the return (and final visit) of the excellent storyteller Fish in Oslo.
Det er 42 år siden D-A-D ble dannet i København, og man tenker kanskje at de hadde sin storhetstid i årene rundt 1990 med klassikerne «No Fuel Left For The Pilgrims» og «Bad Craziness», for på 2000-tallet spilte danskene på John Dee, og det var lett å tenke at dette var et band på hell. Men her er vi i 2024, og aldri før har D-A-D solgt ut en større sal i Oslo – det var smekk fullt på Sentrum Scene. Er D-A-Ds storhetstid rett og slett nå?
Over tretti år har gått siden Dark Tranquillity platedebuterte og var med på å sette Gøteborgmetalen på kartet. I løpet av årene har mange av de gamle melodiøse death metal-bandene fra byen beveget seg i ulike retninger. Når Dark Tranquillity slipper sitt trettende album «Endtime Signals» er det hardere og mørkere enn på lenge.
Selveste Devin proklamerte i forkant av albumet at dette skulle virkelig bli tunge saker, men nok en gang overrasker han.
Utemmelige Beth Hart, som nylig gjestet Norge, er blitt en nesten like god låtskriver som sanger. Forløsningen kom med «Bang Bang Boom Boom» i 2012, og siden har 52-åringen utelukkende tilvirket gode soloplater med tentaklene i amerikansk rootsmusikk. Skussmålet overdras sågar samarbeidsprosjekter med Joe Bonamassa, som ingenlunde desimerer Harts stilistiske bredde.
Så er omsider svenske Grand Magus endelig klare med sitt tiende album, og hele fem år har det gått siden “Wolf God”. Sjefen sjøl, Janne “JB” Christoffersson, kunne fortelle oss i forrige nummer av blekka at årsaken var manglende motivasjon under epidemien og at ting gikk trått.
lørdag 19. oktober Rent umiddelbart føler man på en skuffelse over at Madder Mortem – et av Norges beste band i over tjue år – ikke tilbys større scenelokasjon enn Fru Lundgreens. For den uinnvidde er dette en aldeles utmerket ølkjeller, men med klare kapasitetsutfordringer. Hva man imidlertid glemmer fra tid til annen er at […]
På første halvdel av 90-tallet var The September When fra Rogaland et av de virkelig store bandene i Norge, med hit etter hit og turneer land og strand rundt, før det hele sa stopp i 1996.
Det var duket for et skikkelig jubileum og en stor begivenhet på Rockefeller denne lørdagskvelden. Et av norsk ekstrem metal sine største flaggskip, Enslaved, skulle fremføre sitt debutalbum “Vikingligr Veldi” i sin helhet.
House of Lords er ute med sitt 12. album i rekka og er det noe nytt å melde fra den kanten? Neida, James Christian & Co. pøser fortsatt på med sin melodiøse hard rock uten at det hverken imponerer eller skuffer.
It was indeed a Crowded House, with seven musicians on stage at the start of the New Zealanders’ two-hour set. Apart from Neil Finn, among the current cast are Liam Finn on guitar and Elroy Finn on drums, and long-standing collaborator Mitchell Froom on keyboards. Otherwise, bassist Nick Seymour, now looking every bit the elder statesman of indie rock, is the sole surviving member.
Fire år etter deres 2020 album “Lament” gir post-hardcore bandet fra Los Angeles, Touché Amore ut sitt sjette studio album – «Spiral In A Straight Line».
It is Kennedy’s heaviest and most accomplished solo record to date, and the strongest instrument within it is his commanding, skyscraping tenor voice. Easily a contender for 2024’s top albums of the year.
“The Ocean Sleeps Alone Tonight”, det uutgitte soloalbumet Frank jobbet med før han døde i 2023, slippes 11. oktober 2024. I tillegg til å gjøre nye og forhåpentligvis oppklarende intervjuer med et assortert utvalg av hans bandkollegaer (og i dette tilfellet også våpendragere), hørte denne skribenten gjennom intervjuene jeg heldigvis rakk å gjøre med sjefen sjøl – Frank Hammersland himself.
Det er litt påfallende at det i de 32 første årene av Def Leppards eksistens ble det ikke gitt ut en eneste offisiell liveskive, men siden 2011 har vi fått «Mirrorball: Live & More», «Viva! Hysteria», «And There Will Be a Next Time… Live From Detroit» og «Hysteria Live» i tillegg til 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” og boksen ”London To Vegas” med to hele nyere konserter i både lyd og bilde.
24 år etter sin forrige konsert har Autopulver litt av hvert å feire på Parkteatret, både musikalsk og personlig.
Season Of Mist Mörk Gryning var et av flere band på selskapet No Fashion som på midten av nittitallet fremmet black metal på den svenske melodiøse måten. På sitt syvende album, deres andre etter comebacket, er det fremdeles lett å høre at disse er svenske. Ja, jeg føler kanskje jeg får en liten reise tretti […]
Forventningene har vært store til denne nye dokumentarserien i tre deler, basert på den strålende boken «Nöthin’ But a Good Time: The Uncensored History of the ’80s Hard Rock Explosion», som tar for seg den LA-baserte hardrocken som dominerte store deler av 80-tallet.
Det er definitivt en solid pakke som inntar Rockefeller denne lørdagen, såpass solid at stedet i dag er utsolgt. Selv om jeg på stående fot ikke kommer på noe større death metal band enn Cannibal Corpse, er jeg likevel litt overrasket over at det er fullt hus.
Sist jeg så Violet Road var på Kristiansten Festning i Trondheim i sommer, under strålende sol og over 20 grader. Denne oktoberfredagen var av det mørkere slaget, med 7 grader og regn, men med forventninger om en trivelig aften på historisk grunn i de gamle lokalene til E.C. Dahls bryggeri skulle det bli vesentlig bedre inne enn ute.
Det begynner relativt rolig, men fengende i form av den veldig AC/DC-esque “God Prays To Man” og setter med det tonen for et etterlengtet nytt album fra våre danske venner. “1st, 2nd & 3rd” følger så med litt mer uptempo og viser at D-A-D virkelig fortsatt har noe å fare med. Imponerende med tanke på bandets meget lange fartstid.
Unge ringrever, uteksaminert fra NTNUs jazzlinje i Trondheim, finner stadige rom for samspill i nye konstellasjoner. Nyetablerte The Verge består av gitarist Emil Storløkken Åse, saksofon- og fløytist Aksel Rønning, bassist Alf Høines og trommeslager Ingvald André Vassbø, og du gjør ikke gode penger på oddsen om du tipper at kvartetten opererer i mellomspennet av progressiv rock og jazz.
We Låve Rock bød på en progaften på Cosmopolite i Oslo, hvor Beardfish og Big Big Train sto på plakaten. Til tross for at det ikke var utsolgt, klarte de fremmøtte å fylle lokalet med energi og entusiasme gjennom hele kvelden.
The Australia four-piece came to a very well-attended Parkteatret on a cool Sunday evening, for the first time since 2018. It was a lively and mostly aged under 40 crowd of devoted fans or as Grey quipped, “prog nerds”.
Hvis man savner følelsen av å sitte i et kjellerrom med litt for mange plakater av nakne damer, se på “American Pie” og drikke én lunken øl for mye – var dette konserten for deg. Millencolin leverte på nostalgien, og det merkes på publikum også.
Som gammel Yes-fan har jeg selvsagt Steve Howe høyt på listen over mine favorittgitarister. Når det er sagt har jeg derimot et litt mer ambivalent forhold til soloalbumene hans. Til felles med de fleste andre som er eller har vært med i Yes er han best sammen med andre.
Det er ikke å legge skjul på at Apocalyptica plays Metallica er nisje, og det skal heller ikke legges skjul på at folk digger det. 25 år siden de sist var på Rockefeller spiller cello-trioen fra Finland sin Plays Metallica vol.2 til et ganske så fullt Rockefeller.
Det var en kveld for ekte rockefans da Bones Owens og Blackberry Smoke inntok scenen på et utsolgt Sentrum Scene.
Selvfinansiert Baphy er soloprosjektet til trommis og vokalist Thea Ossum. For den hardere fansen har Ossum vært innom Kvesta en liten periode. Ideene til Baphy dukket opp i 2021, og to år senere kom første singel. Nå er det dags for prosjektets første plate, hvor Ossum gjør alt selv. Stilen er symfonisk black metal, og […]
Det skulle altså ta 35 år mellom Skid Rows debutskive i 1989 og deres første offisielle liveskive, men omsider er «Live In London» tilgjengelig for fansen, til tross for at den ble innspilt i oktober 2022.
The band have certainly succeeded – they have made a sound all their own, however much it may remind us of other members of the broad family of progressive music. This is an excellent record, especially for a debut, full of strong writing and good performance, and which rarely stands still long enough for there to be any chance of the listener losing interest.
Michael Schenker har vært hissig på jubileumsfeiringene sine de siste år, og i 2024 feirer han at det er 50 år siden han platedebuterte med UFO, og det gjør han med skiva «My Years With UFO».
Hitmaskineriet aka Erik Mårtensson og hans Eclipse fortsetter med full damp og er klare med sitt 11. album i rekka. Som platetittelen tilsier er dette en naturlig oppfølger og forlenger av fjorårets “Megalomanium”, en skive som jevnt over fikk strålende kritikker og ble godt mottatt hos fansen.
I disse dager er Sonata Arctica på turné med sitt nyeste album ”Clear Cold Beyond” som ble sluppet 8. mars i år, og nå har turen endelig kommet til hovedstadens Vulkan Arena. Høsten har meldt sin ankomst, men selv om høstlufta er både kald og utrivelig, har mange metalglade mennesker fra fjern og nær tatt turen for å oppleve ikke bare Sonata Arctica (Finland), men også Serious Black (Tyskland), Tungsten (Sverige) og Firewind (Hellas).
Det var duket for en ganske så blågul melodisk metalaften på Parkteatret denne søndagskvelden med Evergrey og CyHra på scenen.
September in Oslo is time for by:Larm, a music conference and festival where new and unknown bands can introduce themselves to a wider audience. We went along on Friday night to check out the unorthodox Oslo band Rosa Faenskap at Vulkan Arena, who claim to be a declaration of love for – as well as a declaration of war against – black metal itself.
Man skulle kanskje tro at det er altfor tidlig for en tidligere Idol-vinner å skrive boken om sitt liv i en alder av 36 år – men Erik Grönwall har opplevd mer enn de fleste andre artister bare kan drømme om.
Haken er et av de fremste moderne progressive-metalbandene, og har i løpet av årene bygd opp en imponerende katalog og ikke minst en solid fanskare. Også her til lands. Det var derfor hyggelig å konstatere at kirka var fylt opp med sultne progfans som var klare for hyppige taktskifter, tekniske krumspring og masse progressiv-sjel.
Når plateanmeldelser skal forfattes, foretrekker jeg å ha i hvert fall fem gjennomspillinger. Dessverre er ikke det alltid tilfelle, men denne gangen tror jeg det totale antall avspillinger nærmer seg det tidobbelte, for Jordan Rudess (Dream Theater) har begått et verk jeg ikke har hørt maken til på mange, mange år!
Denne skiva ble først omtalt som en soloskive fra den tidligere UFO-vokalisten Phil Mogg, men som du kan lese i intervjuet vi har i høstnummeret av Norway Rock Magazine, er han ganske klar på at dette er et nytt bandprosjekt, og ikke et soloalbum.
Hva passer vel bedre en regntung lillelørdag enn noen solide doser speed metal? At amerikanske Agent Steel skulle bli norgesvenner førti år uti karrieren tør jeg påstå ingen hadde tippet. Det er under et år siden vi opplevde dem på DFDS, og nå i høst spilles åtte konserter i Skandinavia, hvorav halvparten er i Norge. Både Finland og Stockholm er unnagjort, og kveldens konsert på John Dee er først ut i Norge.
Jon Courtenay has assembled an impressive supporting cast, including Guy Pratt on bass, and half of The Pineapple Thief – Bruce Soord and Jon Sykes. It is an interesting record and deceptively ambitious. The songs hide their complexity well, whether it is in the arrangements or the episodic nature of the writing. It is clearly intended as a kind of concept album.
Not escaping his Floyd past, but paying tribute to it, the record still contains a freshness, thanks in part to Charlie Andrew, whose production work with Alt-J Gilmour was impressed with. It’s not Gilmour’s best work since ‘A Dark Side of the Moon’, as he claims, but it’s still a fine album. The lyrics might be looking at the past, but the music is looking to Gilmour’s future.
Steve Porcaro er et navn ikke alle har kjennskap til, annet enn etternavnet, som storebror Jeff gjorde kjent fra midt på 70-tallet da han slo seg fram som en av verdens mest brukte studiotrommiser. Steve er en over snittet begavet keyboardist, som gjorde suksess med å dypdykke i alt som kom av synthesizere, lydmoduler, trommemaskiner og digitale hjelpemidler da disse først begynte å gjøre seg gjeldende. Og du har garantert hørt han på utallige plater og filmmusikk, og ikke minst står han bak en av Michael Jacksons største hits; “Human Nature”. Vi fikk en lang og særdeles informativ prat med Steve om familien Porcaro, studiolivet i Los Angeles, og hva vi kan forvente av musikk fra ham framover.
Tre av verdens ypperste musikere samlet seg for ti år siden og spilte inn det selvtitulerte debutalbumet «The Winery Dogs», og jaggu har de ikke klart å holde det gående i rykk og napp siden. I februar 2023 kom skiva med det oppfinnsomme navnet «III» som på snedig vis avslørte at dette var trioens tredje skive, og i oktober stoppet Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen innom Rockefeller i Oslo. Vi benyttet anledningen til å kjøre sistnevnte til veggs på bakrommet for å blant annet finne ut hvilke andre store band han nesten har blitt medlem av i løpet av karrieren. Du vil nok bli overrasket!
PIAS Nye Nick Cave-album har gjennom de siste tre, fire tiårene blitt møtt med stående ovasjoner i musikkpressen. Det er ikke rart, ettersom nivået på Caves låter, tekster og uttrykk har vært høyt, stundom skyhøyt. «Wild God», som nylig ble sluppet, må – estetisk – betraktes som en forlengelse av hans post Grinderman-produksjon. Det vil si etter de voldsomme, noe […]
Chris Holmes er for tiden ute på en skandinavisk turné med gamle WASP-klassikere, og i går var det Oslo som fikk oppleve legenden fra Hollywood.
The general musicianship is first rate, if somewhat less vivid than on previous records. The main difficulty is that in attempting to write simpler, catchier music, Leprous have stepped away from their strongest suit, which is writing complex, demanding music grounded in strong melodies.
Bak initialene DMJ finner vi Nick D´Virgilio (Spock’s Beard, Mr. Big Big Train), Neal Morse (Spock’s Beard, Transatlantic, Flying Colors) og Ross Jennings (Haken). De ga ut debutalbumet “Troika” i 2022, mens oppfølgeren “Sophomore” så dagens lys i november ‘23. Vi ringte opp D´Virgilio på Zoom, og fikk prata litt om DMJ, så vel som Big Big Train og hans inntreden i Mr. Big.
Siden 1995 har Jens Johansson vært fast inventar i det finske power metal-bandet Stratovarius. Men karrieren startet ikke der. Få om noen keyboardister kan vise til en like imponerende merittliste som svensken.
Det er jammen gått elleve år siden «Vertigo», drammensernes tredje plate. En plate som var litt annerledes. Mer moderne produksjon og mer eksperimentell. Låtene «Totalt Sjelelig Bankerott» og ikke minst «Drammen» står seg godt de, men jeg foretrekker helst min Koldbrann mer rått og skittent. Og det får vi denne gangen.
Above all, the album is a journey in sound exploration by a remarkable mind, which I recommend you embark upon.
Oktetten fra Hamar høstet rettmessige, globale lovord for sitt andre album, «Play House», i 2020. Anført av søsknene Knut og Johanne Nesdal rår ensemblet over et eiendommelig uttrykk av allmennappellerende kunstpop, deponert grep fra den progressive rocken.
Vil du ha et nytt og bra Yes-album med Jon Anderson som vokalist, sa du? Vær så god, her har du nettopp det. Dette er så nært gammel Yes som du kan komme i disse dager.
Sonata Arctica slapp i mars sitt nye album «Clear Cold Beyond», og vi snakket med vokalist Tony Kakko om albumet og hvordan prosessen med å finne tilbake til gamle Sonata Arctica har gått for seg.
Ved Midgard Vikingsenter er det arrangert Midgardsblot siden 2015, men festivalen har opphav i arrangementet Eidsivablot fra 2014. De har altså holdt på like lenge som Tons of Rock, men appellerer til et litt annerledes publikum. Norway Rock Magazine tok turen til Borre i Vestfold for å vandre blant vikinger i noen dager.
Det begynner å bli en stund siden britiske Keane ble diskutert her til lands. Det fleste har nok allikevel et forhold til 2004s «Hopes And Fears», og ikke minst til låter som «Everybody´s Changing» og «This Is The Last Time». Hele Pstereo-festivalen syntes å stå foran Elvescenen da Keane sparket i gang som fredagens headliner. Stemningen var også følbart god gjennom de cirka seksti minuttene bandet holdt på.
Jeg har vært der siden dag én, helt siden Sveinung var ungdom og Gunhild var bare et barn har jeg vært der. Fulgt de i tynt og tykt siden den gang, og nå er ikke Sveinung med lenger, Gunhild har blitt voksen – og de er ikke lengre det sjarmerende unge rockebandet med én fot i folk og én fot i rock de en gang var.
Susanne Sundfør er blant de artistene som det i senere år har vært spennende å følge. Dette skyldes naturligvis den høye kvaliteten på det musikalske som alltid kommer fra den kanten, men Sundfør er også en kreativ, nysgjerrig og driftig kunstner, noe som gjør henne akkurat passe uforutsigbar.
Jack Russell var mest kjent som vokalist og frontmann i Los Angeles-bandet Great White, som ga ut sin debut i 1984, og hadde sin storhetstid på siste halvdel av 80-tallet med skivene «Once Bitten» og «…Twice Shy». Nå er boken om hans ville liv ute.
Det er en rar setning å si at et band er så variert at du vet hva du får. Men dette stemmer egentlig bra med Dark Tranquillity.
Ritual har siden innstiftelsen i 1993 vært godt forankret i den progressive rocken og tungrocken fra 1970-tallet, dog med eklatante særdrag av nordisk valør og innslag av kontemporær populærmusikk. Katalogen vektes svært melodisk, ingen plate er lik den forrige, men instrumentelt tenderer svenskene å utpønske stadig mer komplekse ritt og kontrapunktiske arrangementer, uten å underminere bandets sangbaserte, jeg hadde nær sagt folkelige, idiom. Å lytte til Ritual fortoner seg som en fest, også i 2024.
It was a lush and enveloping set, warmly enjoyed by a large crowd, some of whom were at Øyafestivalen in 2004 to see Euroboys, and some of whom were not even born then. The band had men, women, boys and girls of all ages smiling in the sun.
An impressive and accomplished set from the inventive five-piece from Tromsø.
The perfect balance between chaotic and controlled, between feral and finesse, Julie Christmas delivered one of the best sets of this year’s Øyafestivalen with her uncompromising artistry.
The National were back at Øyafestivalen to promote their two most recent albums First Two Pages of Frankenstein and Laugh Track, released back-to-back in 2023. This was a brilliant performance from a band who seem to be back at the peak of their career.
Thirteen years after their last visit, Britpop icons Pulp made their grand return to Oslo as part of their ‘’This is what we do for an Encore’’ tour. This is certainly a nice catch for Øyafestivalen as they have been featuring, over the last few years, some of the best spearheading British pop bands from the 90s.
De svenske ridderne er tilbake med sitt 13. album i rekka og har de fortsatt kvasse sverd i slira? Både ja og nei. Her er det fint lite som overrasker, men det gjør ikke skiva til noe makkverk av den grunn.
Det er faenmeg ganske så godt gjort å polarisere rockmassene slik Tobias Forge og hans Ghost nå i snart 15 år har lekt seg til. Det er borti umulig å i lengden forholde seg nøytralt til dette teatralske poprocksirkuset som stadig leverer hardrock med nært penetrerende catchy hooks.
Dette er Blues Pills’ fjerde album, og deres andre album uten gitarist Dorian Sorriaux. Bandet har alltid fokusert mye på psykedelisk bluesgitar, selv etter at Sorriaux sluttet, men de har samtidig utvidet og polert sitt sjangermessige repertoar.
35 åtter sin debutskive er Mr. Big på sin avskjedsturné, og inntok Oslo og Rockefeller en varm sommerkveld tre uker før det som skal være deres aller siste konsert, på en festival i Romania.
Our Swedish friends from Europe are on the road with Deep Purple by way of support in Bergen on 3 August, so it was perfectly natural for them to step in and step up when TNT had to pull out of the wind-down slot on Friday 2 August at Notodden Blues Festival. “Wind-down slot”. Well, no.
In the “Blues City” of Notodden, where this friendly and vibrant festival takes over the town each year, showcasing local and international talent across the spectrum of blues and blues-inspired music, it was completely fitting that the headline act on the warm Friday night was our current cover star, Deep Purple, one of the flag-bearers for blues-inspired hard rock.