Geoff Downes har i flere år traktert keyboardparken i det legendariske progbandet Yes, og i anledning lanseringen av albumet «The Quest», fikk NRM en prat med legenden om innspilling over nett med Yes, hva som skjer med Asia, størrelsen på keyboardriggen, hvordan det var å bli MTV-stjerne – og mye annet.
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Century Media
Innspilling over landegrensene
– Aller først: Gratulerer med et nytt Yes-album. («The Quest» som er anmeldt her.)
– Tusen takk! Morsomt å se at det vekker interesse og entusiasme der ute. Mange trodde det forrige skulle bli det siste, så vi har fått mange tilbakemeldinger at det verdsettes at vi har fortsatt å ta Yes videre.
– Ja, du kan si at dette kom litt uventet på mange, så kan du fortelle litt om hvordan det hele kom i gang?
– Etter «Heaven And Earth» var vi først slitne og ikke alle var like interessert i å begynne på et nytt album. Etter hvert skjønte vi at med den besetningen vi har nå, kunne vi lage ny og spennende Yes-musikk, så vi følte tiden var inne. Vi begynte faktisk å planlegge et nytt album før pandemien og nedstengingen, men akkurat da vi skulle ferdigstille låtskriving og begynne innspilling, kom pandemien og gjorde det mildt sagt krevende.
– På hvilken måte kompliserte pandemien innspillingen?
– Det som gjorde det aller vanskeligst, var at Billy (Sherwood, bass og vokal) og Alan (White, trommer – les intervju med ham her!) bodde i USA og vi andre i Storbritannia! Det gjorde at timeplanlegging ble krevende. Mye kunne gjøres ved å spille inn hver for seg uten å være i kontakt med de andre, men når vi trengte å være i samme virtuelle rom på Zoom, oppdaget vi at tidsforskjellen gjorde at det som var midt på lyse dagen det ene stedet, var natten på det andre.
– Ja, ser den. Moderne teknologi eller ei, så er tidsforskjeller tidsforskjeller uansett hvordan man vrir og vender på det …
– Ja, men vi kom ganske fort inn i en rutine som gjorde at innspillingen gikk overraskende greit til tross for utfordringene. Vi gjorde en god del arbeid i store, profesjonelle studioer, men mye ble også gjort på egenhånd, siden de fleste av oss kunne gjøre det aller, aller meste på egenhånd hjemme. Jeg har for eksempel et eget studio av høy kvalitet, og bor ikke så langt unna det studioet vi gjorde mye av arbeidet i, så for meg gikk prosessen ganske smertefritt. Det var nok mest uvant for Steve og Alan, men vi hadde jo ikke noe valg, så de var flinke til å tilpasse seg og få prosjektet trygt i havn.
– Hva var den største forskjellen mellom å gjøre det på denne måten og “gamlemåten”, med hele bandet i bandet samtidig? Hvordan var det å skrive og produsere albumet uten alle til stede?
– Jeg tror det hjalp at vi sendte idéer fram og tilbake i forkant av pandemien, så det ble ikke snakk om å skrive så veldig mye da vi begynte å spille inn. Jeg vil si at omtrent alt, kanskje over 90 prosent var på plass før vi gikk i studio, og det som kom på plass der, var mest soloer, atmosfærer og slikt. Denne besetningen har jo vært sammen i over seks år, så vi kjenner hverandre godt og vet hva vi kan forvente av hverandre, så vi fikk det overraskende fort på plass.
– Det å spille inn uten av være i samme rom har blitt en vanlig måte å gjøre innspilling på …
– Ja, av flere grunner har det blitt vanlig å ikke være hele bandet i studio samtidig, så vi hadde nok gjort det på samme måten uten å være midt i en pandemi. Det har som du sier blitt veldig vanlig i våre dager, og jeg tror at et fåtall band faktisk er hele prosjektet i studio sammen slik som i gamle dager. At et band sitter 24/7 innestengt i et stort slott for å skrive og spille inn musikk, skjer ikke lenger.
– Ser du noen fordeler med å jobbe på denne måten?
– Det er mange fordeler, kanskje først og fremst knyttet til det tidsmessige og tekniske. Det er helt klart en fordel å kunne jobbe i det digitale domene der man kan kjapt kan sende filer på kryss og tvers over kontinenter, alltid ha en sikkerhetskopi og lett kunne lage forskjellige mikser for å teste ut forskjellige ideer til arrangementer, strukturer og mikser.
– Påvirker det måten musikere spiller inne på? Er det lettere å slappe av når ikke alle er i studio samtidig og ser at en spiller inn?
– Ja, absolutt. Å ikke ha en «slot» på et spolebånd der man skal spille inn et forsøk på solo mens alle hører på, og så kjapt måtte ta en beslutning om å ha det med eller ikke, er ganske befriende for mange.
– Hva går tapt i en slik prosess der man ikke er i samme studio?
– Som med alt mulig annet er det ulemper også. Kanskje den største, er at det å ikke være i samme studio gjør at man ikke får det samme vi-følelsen man får når man lager noe kreativt sammen. Å sitte i samme rom gjør det helt klart lettere å ta kjappere beslutninger, for eksempel under miksing. Gjør man det online, kan det derimot ofte ta litt tid å få tilbakemeldinger, for man skal bare spise middag, ta oppvasken, gå tur med hunden først, og så videre før man svarer. Sitter man i studio sammen er min erfaring at man tar kjappere beslutninger. Å ha så mange muligheter med tanke på lagring av forskjellige versjoner, gjør også at man kan ende i den situasjonen der man blir sittende med så mange valg at man bruker lang tid på å bestemme seg. Da var det greiere med få spor på spolebånd: der hadde man ikke «redo»-funksjon, og skulle man ha mer plass på en full tape, måtte man slette noe.
Nye koster
– Det må ha vært rart å skrive og spille inn et album uten Chris Squire?
– Dette er bandets 22 album, og det første uten Chris, så det var litt rart. Han var på mange måter Yes personifisert: Han hadde vært med siden starten, vært med på alle skiver, hadde alltid en finger med i spillet selv om han ikke alltid var kreditert som låtskriver, og sist, men ikke minst, var han en helt essensiell del av soundet. Han gjorde helt spesielle ting med bassgitaren, og ga Yes en helt egen musikalsk identitet. Han ville bandet skulle fortsette, og det var han som ville ha Billy Sherwood inn – først som vikar og når sykdommen tok overhånd, som erstatter. Chris ville at vi skulle fortsette, så å ha skrevet og spilt inn dette albumet oppleves å være en forlengelse av hans ønske og helt i hans ånd.
– Det er ikke vanskelig å høre at Billy Sherwood har en stil som helt klart er inspirert av Chris Squire, men samtidig har han også en egenart. Hvordan vil du beskrive han og samarbeidet med ham?
– Chris og hans spill var en viktig del av lydbildet og komposisjonene til Yes, og sammen med Bill (Bruford, trommer 1969-1972) først og så Alan, var han selve maskinrommet i bandet. Billy kjente Chris godt, og har jobbet hardt med å lære seg å spille bass i Yes på en måte som er en forlengelse av Chris, men med noe som viser at han er en annen musiker som har sitt å tilføre.
– Jon Davison har vel også vært litt i samme sko som Billy: erstatte et kjent og kjært medlem og måtte tilpasse seg det?
– Absolutt. Jeg synes dette også det gjelder Jon Davison. Jon Anderson er en så sentral figur i Yes-historien at han ikke kan overses. Hans kreativitet og låtskriving var helt sentral i bandet, og det er nesten utenkelig å ikke forholde seg til det. Jon Davison var veldig trofast mot tradisjonen til å begynne med, men på «The Quest» har Jon fått vise seg mer. Ikke bare som vokalist, men også som et kreativt element. Vi veteranene I bandet er veldig fornøyde med hans bidrag. De er med på pushe bandet.
Dagsaktuelle temaer og kortere låter
– Jeg forstår det slik at det er Jon som har tatt seg av tekstene, og i motsetning til Jon Anderson er tekstene preget av mer verdslige temaer og dagsatuelle problemer som klimaendringer og slikt. Var det et bevisst valg å unngå de mer esoteriske tekstene?
– Ja, han skrev det meste av tekstene, og utgangspunktet var å se på situasjonen i vår hverdag i samtiden. Den verden som eksisterte da Yes startet i 1968, var jo en helt annen, og Jon ville skrive om temaer som berører dagens generasjoner, ikke nødvendigvis tekster som sa det vi «alltid» har sagt. Han tok på en måte Yes over i et annet tekstlig univers, litt slik som Trevor og jeg gjorde i 1980 da vi ble med. Yes var på det tidspunket kjent for episk musikk, med drømmende og søkende tekster, så Trevor og jeg dro det over i mer hverdagsrelaterte temaer, slik som for eksempel «Machine Messiah», der vi snakker om moderne teknologi og ikke yogi-tematikk. Det er ei skive som har et litt annet perspektiv, med lite drømmerier, og flere hverdagsbeskrivelser av strømkabler og høyhus.
– «Drama» er ei skive jeg elsker kanskje mye på grunn av nettopp dette!
– Tusen takk! Altså det er viktig å huske på at vi ikke presset dette på Yes, for Yes har alltid turt å ta sjanser og prøve noe nytt. De hadde fra før av lange låter med mange krevende seksjoner, men de synes det var helt greit at Trevor og jeg brakte inn mer rock og tydelige pop-tendenser. På mange måter la nok dette grunnen for «pop-Yes» som ble ledet av Trevor Rabin noen år senere. Da var de transformert til et strømlinjeformet popband heller enn en progressiv monolitt, men likevel med elementer av noe du kunne kjenne igjen fra årene før, særlig elementet av å strekke seg ut. Hvis du sammenligner med Genesis, synes jeg de ikke tok med seg så mye over til det nye tiåret fra det forrige.
– Når du først nevner det med lange låter: Dere har ikke så lange låter på denne skiva. Var det en bevisst beslutning?
– På en måte. Vi ville være mer konsise, men samtidig ha dynamiske skifter og lage ikke-lineære låter som gjentar vers og refreng i det uendelige. Det er viktig å huske at Yes opp gjennom de klassiske årene ikke bare hadde de store, lange verkene, men også kortere ting, slik som «Long Distance Runaraound» der man sa mye på kort tid innenfor en litt annerledes struktur. Det ville vi prøve på igjen.
Fra idé til låt
– Du har vært involvert i mye av låtskrivingen. Når du skriver en Yes-sang, går du inn i en spesiell boble og skriver noe spesifikt med Yes i tankene, eller er det bare sånn at du skriver noe og tenker at «denne kan passe i dette bandet, mens denne kan passe i et annet prosjekt»?
– Ja, jeg har ofte en klar tanke om hva jeg vil, og jeg har ofte en veldig fokusert ide som jeg tenker passer til den besetningen det prosjektet eller bandet har. For eksempel har trommeslagere helt særegne måter å markere rytmikk på, og det er noe jeg ofte tenker på når jeg komponerer.
– Men har du opplevd å ha en idé skrevet for noe som viste seg å passe i noe annet?
– Ja, det har faktisk skjedd. Plutselig kan det skje at jeg hører en liten detalj som gjør at jeg tenker ‘Dette er noe Carl (Palmer) kunne spilt, ikke Alan’, og vipps er jeg inne i en Asia-boble. Jeg er også glad i å kaste ut idéer til de andre i bandet, for en bassist tenker annerledes enn en keyboardist, og vil kunne komme opp med basspill jeg ikke ville tenkt på.
– Ja, det er jo kanskje det som er det beste med å spille i band: Det å kunne kaste ball med hverandre og utvikle idéer sammen.
– Enig. Det er viktig for meg å samarbeide med de andre om låtskrivingen, fordi det kan få ideer til å vokse. For eksempel hadde Trevor og jeg med låta «I Am A Camera» (Ble til «Into the lens» på albumet “Drama”) inn i Yes i 1980. Den hadde begynt som en som var en kort tre minutters poplåt, men etter at Alan, Chris og Steve fikk si sitt, var den plutselig vokst ut til det dobbelte med mange flere partier!
– Noe av det som slår meg er at «Drama» låter som gamle Yes møter The Police med skrudde popband som Sparks og Split Enz. Var det denne samskrivingen som gjorde at «Drama» ble låtende som den ble? Det at gamle og nye bandmedlemmer møttes og lot seg inspirere av hverandre, men også det som skjedde på en hurtig omskiftelig musikkscene.
– Det er en god observasjon. Vi snakket aldri konkret om at det skulle låte sånn og slik, men det var helt klart at vi lot oss påvirke av hverandre og det rundt oss. Steve, Alan og Chris hadde jo vært litt i opposisjon til det materialet som Jon (Anderson) og Rick (Wakeman) hadde kommet opp med, og ville skape et Yes som var tynge og mer rocket. Trevor og jeg elsket prog og kom fra en slik bakgrunn, men hadde livnært oss innen popmusikk, og dermed blitt bevisst utviklingen musikalsk og teknisk. Dette kjente de tre andre ikke så godt til, men de var veldig åpne for å hente inn alle mulige impulser. Det er nok derfor plata låter så søkende og nyskapende som den gjør.
– Hva inspirerer deg musikalsk? Har du noen gamle, evigvarende favoritter som alltid er der, eller er du på konstant søken?
– Du kan ikke fornekte røttene, og for meg er det det å synge i kirkekor og jobbe med klassisk musikk. John (Wetton, bassist og vokalist i Asia) og Chris (Squire) hadde også erfaring fra kor, og der gjorde at vi likte mange av de samme musikalske løsningene, særlig det storslagne, kontrastfylte og dynamiske. Jeg er også veldig glad i mye av pop- og rockmusikken jeg vokste opp med, og jeg blir aldri lei av å høre Keith Emerson. Når du har jobbet så mye med musikk som meg, er du hele tiden omgitt av musikk, og selv om det er musikk du ikke nødvendigvis liker eller hører på, vil det påvirke deg på en eller annen måte. Og det er bra, for det er viktig å ikke stivne.
Gjenskapingens kunst
– La oss gå litt tilbake til «The Quest». Da du startet i Yes i 1980, representerte du en annen tilnærming til lyd og keyboardspill enn de foregående keyboardistene, og det var mye polysynther, Fairlight-sampler og slikt som skapte et ganske futuristisk sound. På det nye albumet slår det meg at det er mer tradisjonelle lyder som orgel, piano, analoge leadsynther og slikt. Var det et bevisst valg?
– På mange måter er dette albumet er mer akustisk, og jeg skjønte at de varmere lydene fra Hammond-orgel, flygel, Mellotron og Minimoog egnet seg mer til det materialet enn de litt kaldere digitalsynthene – som jeg ellers også elsker. Akustisk piano, orgel og Mellotron er jo også nesten fast inventar i soundet til Yes fra gammelt av, så det var litt snakk om å ivareta tradisjonen på et vis. Keith Emerson, Rick Wakeman og Tony Banks var fra tidlig viktige inspirasjonskilder, og deres lydbilde påvirket meg sterkt, og det er et lydbilde jeg fortsatt liker.
– Live kjører du en stor synthrig med et utall keyboards. Er det ut av musikalske grunner, eller fordi progsjangeren «krever» det?
– He he, jeg kunne sagt ut av tradisjon og forpliktelse, men det er faktisk veldig mye ut fra praktiske grunner. Jeg spiller låter fra en rekke album med veldig forskjellige lydbilder, noe som gjør at jeg mellom låter – og noen ganger i låter – må komme opp med kjappe lydbytter. Jeg har prøvd en rekke løsninger med mange lydbanker på en synth som jeg kan skifte mellom, men det mest pålitelige er å ha en synth for en lyd og kjapt veksle mellom dem. Det gir meg også muligheten til å improvisere mer med lydvalget også.
– Du er omgitt av mange synther og eier nok utstyr til å fylle en stor synthbutikk, men hvis du bare skal plukke ett, hva er ditt favorittkeyboard?
– Skal jeg velge ett, må det bli akustisk piano eller flygel. Det var det instrumentet jeg startet med, og det er noe med den umiddelbare responsen det gir. Men jeg er også glad i teknologi og nye lyder, fordi det hjelper meg å skape nye ideer og ta en inn på andre veier. Min stil er veldig orkestral, med mer vekt på tekstur enn soloer, og da ser jeg at en god polyfon synth, som for eksempel en Prophet eller lignende er veldig på sin plass. Dette lydidealet passer godt for å spille med Steve, som er en mer virtuos utøver. Mitt arbeid er mer å støtte ham, og det preger lydene jeg velger.
– Den tankegangen får meg til å tenke på at jeg alltid synes du minner meg litt om Tony Kaye, nemlig det å spille mer for låta og de andre heller enn å vise seg fram?
– Det kan stemme, og jeg liker veldig godt det Tony Kaye har gjort i Yes. Han er veldig god på orgel, og hans arbeid på «The Yes Album» er imponerende. Jeg er også veldig glad i Tony Banks. Han er også en som spiller mer tekstur enn soloer.
– Når du spiller med Yes, spiller du materiale fra mange perioder, fremført av en rekke forskjellige keyboardister. Hva er det vanskeligste å spille og hva er det morsomste?
– Det klart mest utfordrende materialet, er fra «Relayer» der Patrick Moraz spilte. Det er utrolig krevende både teknisk og harmonisk. Det er også mye jazz i det spillet, noe som skiller det ut fra de andre keyboardistene i Yes. Men det er også mye Wakeman-stoff som krever sin mann, særlig låter som «Close To The Edge» og «Awaken». Det som er morsomt, er å få lov å spille så mange forskjellige ting med en overbevisning som yter originalene rettferdighet. Å innlære og spille dette stoffet gir meg også mange impulser som jeg kan ta med meg videre i andre sammenhenger.
Pur pop
– I tillegg til Yes og Asia har du også mange andre spennende prosjekter, og et av disse er popduoen Downes Braide Association, som kanskje ikke alle leserne kjenner til.
– Jeg traff vokalist, keyboardist og låtskriver Chris Braide gjennom The Producers, som var et slags hobbyband Trevor Horn hadde sammen med blant annet Lol Creme (kjent fra 10CC). Vi fant tonen fort, og jeg oppdaget snart at han elsket Buggles og den art-popen som vi var en del av på sytti- og åttitallet. Vi satt oss ned og skrev låter, og låtene omtrent bare rant ut. Vi samarbeider fortsatt, og hittil har vi laget fire album sammen. Musikalsk er vi et popband, men med en del elementer som er hentet fra artrock og popmusikk som ikke er på toppen av listene.
– Jeg må innrømme at jeg elsker skivene deres. Utrolig velskreven popmusikk med nerve og egenart.
– Takk, det var hyggelig å høre. Vi er et band som appellerer til Buggles-fansen, og selv om jeg ikke vil ikke kalle det intelligent popmusikk, er det noe mer enn bare behagelig ørefyll, og der er fint at det verdsettes. Bakgrunnen vår er litt forskjellig, og mens Chris har jobbet med artister som Sia, Lana Del Rey, Hans Zimmer, Christina Aguilera, Beyonce, Paloma Faith, Britney Spears og Marc Almond, har jeg de siste tretti åra stort sett jobbet med prog. Du kan si at Downes Braide Association er vårt musikalske møte på midten av våre forskjellige bakgrunner.
– Er dere et rent studioband, eller spiller dere live?
– Vi har gjort en håndfull mindre opptredner med en bassist og en gitarist, samt et par konserter med Ash Soan på trommer. Vi likte dette, og håper å kunne gjøre mer av dette fremover.
Asia og fremtiden
– Hvordan er det Asia-leiren for tiden?
– Etter at vi avsluttet turnéen i 2019, er det strengt tatt bare Carl (Palmer) og jeg som er Asia nå. Jeg håper å få til noen konserter neste år siden det er 40 år siden første albumet, men akkurat nå er det litt i det blå. Ved forrige anledning fikk vi hjelp av Ron «Bumblefoot» Thal på vokal og gitar, og han skulle jeg gjerne ha samarbeidet mer med i Asia-sammenheng. Det er få eller ingen som knyttet ham til Asia og lignende musikk, for han er kjent for blant annet å ha spilt i rockeband som Guns N’ Roses, men jeg hadde jobbet med ham litt før, og visste han var stor fan av prog og symfonisk musikk.
– Det var en del som hevet øyebrynene, ja. Med tanke på bakgrunnen hans, var det ikke alle som så på han som førstevalget til jobben i Asia.
– Jo, men han elsker all den gamle proggen, og var veldig interessert i å spille med oss. Jeg har opplevd det samme med Steve Stevens, gitaristen som har spilt med Billy Idol i mange, mange år. Jeg jobbet på ei Idol-skive, og Stevens fortalte at han kunne alle Yes-licksene og elsket prog. Men han har en karriere å vedlikeholde for å få mat på bordet, så da ble det å spille radiovennelig rock istedenfor.
– Apropos radio: «Video Killed The Radiostar» spilles overalt i anledning MTV sitt 40-årsjubileum. Hva er dine tanker om denne låta?
– Jeg er veldig glad i den. Først og fremst fordi det er en velskrevet poplåt, og plukker du den fra hverandre, oppdager man at det er mange lag i den og at den er mer kompleks enn man først antar. Den kickstartet også karrieren vår, og ga oss et navn og rykte som brakte oss opp og frem. Det var egentlig bare flaks at den havnet på MTV, for den var to år gammel da MTV ble lansert, og vi hadde nesten glemt den. Trevor produserte en hel masse artister og jeg hadde Asia, så dette var jo «gamle dager» for oss, og vi tenkte at det var morsomt at det ville bruke den som første video på kanalen. At den skulle ta så av, hadde vi ikke i våre villeste drømmer trodd!
– Vel, der var tiden vår ute. Takk for praten, og satser på at vi ses på “Relayer”-turnéen neste år.
– Ja, hvis pandemien slipper taket, gleder jeg meg til å komme over til Norge igjen. Jeg har både barn og barnebarn i Norge, så ser frem til å komme tilbake.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021