NORWAY ROCK MAGAZINE
«One Assasination Under God – Chapter 1» føles ut som en slags dystopisk reise gjennom alle ni låter. Albumet kan gå på repeat og føles tidløst, men moderne på en og samme tid. Marilyn Manson og Tyler Bates har gjort en solid jobb med produksjonen av noe som ryktes til å være noe av det beste bandet har gitt ut i deres karriere.
Det er ikke mange band som aldri har trampa i salaten og servert oss en skikkelig møkkalåt innimellom godbitene. Også våre skribenters favorittband har snubla og slurva med kvalitetskontrollen her og der. Her presenterer vi de verste låtene vi vet med band som vi egentlig er veldig, veldig glade i. Selvsagt helt subjektivt, for det har som kjent aldri blitt lagd en låt eller en skive som er så elendig at ikke en eller annen synes at den er fantastisk. Så ikke ta det personlig – at en låt er listet her betyr ikke nødvendigvis at den er dårlig, bare at den virkelig stryker den aktuelle skribenten mothårs så det griner etter. Og fortell oss gjerne hvilke låter du ville hatt på din liste!
Du vet vi har vår historie, Marilyn. Helt siden du tatoverte deg inn i hjernebarken min i 1994 med den fargesprakende videoen «Dope Hat» midt i mellom to svart/hvite metall-videoer med noen ubermaskuline mannemenn på legendariske Headbangers Ball og det ikke var godt å si om bandet ditt besto av menn eller kvinner har du vært der.
Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.