NORWAY ROCK MAGAZINE
The general musicianship is first rate, if somewhat less vivid than on previous records. The main difficulty is that in attempting to write simpler, catchier music, Leprous have stepped away from their strongest suit, which is writing complex, demanding music grounded in strong melodies.
Solberg is one of the finest vocalists in Europe, one of the undersigned’s Norwegian “Holy Trinity” (Solberg / Prestmo (Wobbler) / Valdal Johannessen (Oak)), and so any opportunity to hear that voice foregrounded, with minimal instrumentation is a treat. It is a high-quality concert and performance on every level, so surely something to attract attention from anyone who likes good music.
Raphael Weinroth-Brownes kummerfulle cello-legato intonerer Leprous-koryfé Einar Solbergs første soloplate, og hermed settes tonen for en musikalsk ekspedisjon i elegiens og rekreasjonens navn. Halvparten av albumet er samkomponert med håndplukkete musikere, inklusive nevnte cellist, Gåte-gitarist Magnus Børmark, Asger Mygin og Ihsahn, mens et imponerende oppbud av strykere, blåsere og korister konsoliderer lydlandskapene. «16» leser ventelig stildivergerende, men tinger koherens av Solbergs distinkte tonespråk.
Det begynner å bli noen år siden Evanescence gjestet Norge, nærmere bestemt 15 år siden hvis vi ser bort i fra en opptreden under Nobels Fredspris i 2012. Det virket definitivt ikke som den norske fansen overhodet har savnet Amy Lee & co på norsk jord for det var relativt godt med armslag i Spektrum, for å si det mildt.
Vi må drøyt sju år tilbake i tid for å finne siste Leprous-konsert på trøndersk jord; et tidsintervall med behørig distanse til pandemi og russisk agitasjon. Det er også et litt annet band vi møter på Byscenen anno 2022 enn mannskapet som turnérte med ”The Congregation”.
Before the release of their new album ‘Aphelion’, Leprous played the record in its entirety for a livestream, via Munin.live, from their hometown of Notodden. Norway Rock Magazine was there.
Trass platas tittel – Aphelium angir punktet i et objekts lengste baneavstand fra sin stjerne – hviler noe affirmativt håpefullt over Leprous’ åttende studioalbum, tekstlig så vel som musikalsk.
Leprous fremførte to av sine studioalbum, «Bilateral» (2011) og «Coal» (2013) i sin helhet, over to kvelder på Notodden Teater. Vi i Norway Rock Magazine var selvsagt til stede for å oppleve Leprous på scenen, på hjemmebane, på Notodden.
Da jeg gjorde intervju med Ihsahn i forbindelse med «Telemark» i marsnummeret, fikk jeg inntrykk av at neste EP ville bli akustisk. Javisst er det roligere, men gitaren er både elektrisk og tidvis med vreng. Men vi er definitivt i popriket, om enn av den litt hardere og pompose sorten.
Det er ikke mange rockekonserter denne sommeren, så da Leprous spilte opp til dans to ganger samme kveld, var vi ikke vonde å be. Et eksklusivt lite publikum ble rammet av en musikalsk tsunami.
Vi besøkte Urban Sound Studios for å få sett Leprous i aksjon på deres første livestream-konsert, hvor de hadde solgt over 2000 billetter, mer enn noe annet norsk band på samme plattform (VIERLIVE), for å spille en direktesendt konsert over nettet, til dusinvis av byer og land, med alt det forventningspress som naturligvis medfølger.
Ikke bare unnlater norske Leprous å flyte makelig på fordums bravader – siden ”Coal” og 2013 er et musikalsk forstemmende og vakkert idiom endog loset av tung og stadig mer individorientert tematikk. ”Pitfalls” ble, i følge dekan og komponist Einar Solberg, påbegynt simultant med gryende depresjon.
Da var 2019 straks unnagjort, og det er på tide å oppsummere hva som har vært bra med året, musikalsk sett! Her finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Leprous farer land og strand rundt på kontinentet i kjølvannet av deres rykende ferske «Pitfalls» med flere utsolgte konserter på veien. Men nå var det på tide å komme hjem.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.