Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager er klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen og trår til på trommer og bass selv. Vi fikk sistnevnte herre på tråden fra California, og kom også inn på hans tid i både Poison, The Winery Dogs og Mr.Big.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: John McMurtrie
– Hei Richie, alt vel?
– Alt fint her! Hvordan står det til i Norge?
– Tja, det er en mørk og iskald vinterkveld her i Oslo, rundt -10C, eller 15 grader Fahrenheit, som du ville sagt.
– Åh herregud. Da skal jeg ikke gni det inn med å fortelle om klimaet her!
– Du befinner deg i Los Angeles?
– Ja, eller noen mil lenger vest, i Malibu.
– Jeg trodde du bodde i Hollywood? Jeg snakka med Steve Lukather (intervju her!) for en tid siden, og han nevnte at du var hans nærmeste nabo?
– Det stemmer, jeg var det i mange år, men i 2016 flyttet jeg til et nabolag som heter Cornell, i Santa Monica Mountains like nord for Malibu, hvor det er veldig stille og fredfylt. Steve var faktisk en av de første vennene jeg fikk etter at jeg flyttet til Los Angeles for rundt tredve år siden, og jeg kjøpte hus i hans nabolag. Det er pussig, men innenfor en veldig liten radius bodde ikke bare Steve Lukather og jeg, men også Stevie Salas, produsent Richie Zito og mixer Phil Kaffel som gjorde mange Mr.Big-skiver, Phil Soussan (bassist som har spilt med Ozzy og Last In Line), Jerry Cantrell (Alice in Chains-gitarist – intervju her!) og trommisen til Def Leppard, Rick Allen! Tenk deg det! De fleste har flyttet nå, men Steve bor der ennå.
– Ah ok, jeg lurte på om du var den berømte ’Dickhead Neighbor’ som fyra av løvblåseren klokka 07 på morgenen og som i fjor fikk Lukather til å legge ut en semi-legendarisk Instagram-snutt hvor han tar sin hevn… (Se den her!)
– Haha, den ja! Nei, det var ikke meg, men det kan ha vært skuespiller (og Thirty Seconds To Mars-vokalist) Jared Leto, som kjøpte huset ved siden av meg og Steve! Jeg bodde der i tyve år, jeg kjøpte etter det store jordskjelvet i 1992, og det første jeg gjorde var å lydisolere studioet. Vi kunne ha jamsessions til 04 på morgenen uten at noen registrerte det, så jeg fikk aldri noen naboklager.
– Bygde ikke du et separat, profesjonelt studio også?
– Jo, det er riktig, men jeg solgte det i 2005 til Mark Hoppus (intervju her!) og Travis Barker fra Blink-182, og har ikke vært der siden.
– Vi må vel prate om den nye skiva du har lagd sammen med Adrian Smith. Det var ikke et samarbeid jeg så komme! Hvordan kom det i stand, og hvor lenge har du kjent Adrian?
– Rundt omkring ti år. Som nevnt bor det utrolig mange musikere i og rundt Los Angeles, og vi møtte på hverandre stadig vekk i ulike sammenhenger og fant tonen. Etter en stund inviterte han meg hjem til seg på en fest i en høytid ett år, og han har et rom hvor alle gitarene hans står, og alle forsterkerne og kabinettene er koblet opp. Vi endte selvsagt opp med å sitte der og spille sammen mesteparten av festen. Dette var så trivelig at det gjentok seg år etter år, og for en stund siden var det en venn av oss som bemerket at vi hørtes veldig bra ut mens vi lekte sammen, og at vi burde prøve å skrive noen låter også. Han var med på det, jeg var med på det, vi lagde et par låter, et par låter til, og nå har vi nok til et helt album! Det gikk veldig naturlig til.
– Så dere skrev låtene sammen? Det var ikke sånn at dere bidro med 4-5 låter hver?
– Nei, en av oss hadde alltids et riff eller en idé, men vi jobbet sammen med å gjøre dette om til en ferdig låt. Det var en snøball som begynte å rulle. Og da vi etter hvert følte at vi hadde nok låter, så tok vi turen til Turks- og Caicosøyene (Britisk øygruppe i Vestindia, nær Bahamas og Cuba), leide oss et hus der og ordnet oss studiotid hvor vi spilte inn skiva. Og her er vi.
– Jeg ville trodd at om du tok med Adrian til en paradisøy, så ville han vært på fisketur 24/7.
– HAHAHA! Ikke langt unna, du kjenner ham godt! (Les hvorfor her!) Men vi hadde et bedagelig tempo, hvor vi startet dagen på stranden og fisket litt, så jobbet vi litt i studio inntil det var på tide å gå ut og ha en god middag mens vi så solen gå ned i Atlanterhavet. Og det gjentok seg neste dag, så det ble rutinen vår. Vi koste oss på alle måter.
– Var det ikke uvant å ikke ha en trommis og en bassist for å kunne jobbe med arrangementene på låtene?
– Ikke egentlig. Jeg har gjort det på den måten i alle år, så for min del falt det helt naturlig. Et av de kuleste øyeblikkene mens vi lagde skiva, var da Adrian kom inn og begynte å spille riffet som ble til ”Taking My Chances”. Jeg sa til ham at jeg hadde en idé, og satte meg bak slagverket og spilte til hans gitarspill, og la inn grooves som skulle representere refrenger og mellomparti, mens vi hele tiden kom tilbake til riffet hans, og vi spilte inn prosessen. Vi var som to guttunger i garasjen! Etterpå redigerte jeg opptaket litt i studio, la på litt ekstra gitarer, og vi lagde melodilinje og tekst. Det var gjort på et par timer. Slik gjorde vi på de fleste låtene. Jeg la ned et groove bak trommene mens Adrian spilte riffene på gitar, og vi spilte det inn på en loop. Så jobbet vi videre derifra, med total frihet og fleksibilitet til å plusse på eller trekke ifra, mens låtene gradvis tok form.
– Du spiller trommer på skiva og Adrian gjør bassen, men dere har et par gjesteopptredener også?
– Ja, jeg nevnte at vi kanskje burde få inn en trommis, og Adrian sa at han kunne sikkert få Nicko (McBrain fra Iron Maiden) til å spille på en låt, og han gjorde ”Solar Fire”. Jeg fikk også min livetrommis, Tal Bergman, til å spille på tre låter.
– Hvordan vil du beskrive Adrian som gitarist sammenlignet med din egen stil?
– Jeg føler at vi har mye felles. Men en av tingene som jeg elsker ved hans gitarspill, og som jeg antar kommer fra at han har spilt sammen med en annen gitarist i mange tiår, er at han er flink til å sette melodien i fokus, til å finne sin rette plass i låten. Det var et par ganger i løpet av innspillinga hvor jeg kunne si at ’Da er den låten i boks, la oss gå videre!’ – hvorpå han kunne svare at ’Vent, jeg har en annen idé til refrenget!’, og plukket opp gitaren og spilte en helt annerledes og kompletterende annenmelodi som tok låten til et nytt nivå. Det var kanskje det jeg la mest merke til, og satte pris på, som jeg har tatt lærdom av. Men vi utfylte hverandre veldig bra. Ofte når han hadde en idé som han ikke helt visste hvor han skulle ta videre, så kunne jeg steppe inn og styre den i en retning han ikke fikk øye på. Og motsatt. Vi kunne spille ball frem og tilbake, og det var veldig lærerikt for min del, jeg som er vant til å gjøre alt på egen hånd. Jeg trives jo med det, men det var hyggelig å ha en partner, for en gangs skyld.
– Gikk det like naturlig å avgjøre hvem som skulle synge hvilke linjer på de ulike låtene?
– Ja, det gikk også helt av seg selv. Adrian kunne f.eks si at han hadde en idé til en melodilinje og synge det for meg, og jeg kunne foreslå at ’Hva om vi gjør for-refrenget slik som dette?’ – så det ble ofte til at hvem enn som kom opp med linja først, skulle synge den. Ikke alltid – det er tilfeller hvor jeg synger melodier som Adrian kom opp med, og omvendt.
– Jeg vet at det er håpløst å planlegge noe for tida, og at dere må tilpasse det til Iron Maidens tidsskjema, men har dere seriøst diskutert mulighetene for å gjøre noen konserter eller en turné?
– Ja, vi har snakket om det. Egentlig skulle vi gjort noen konserter i mars og april, rett etter at skiva kommer ut (26.mars 2021), men det lar seg jo ikke gjøre slik situasjonen er nå, så foreløpig må vi bare vente og se det an. Jeg har noen egen konserter som jeg må gjennomføre, og det har han med Maiden også. Så pr nå er det ute av våre hender, men vi har absolutt lyst til å fremføre disse låtene på en scene.
– Har dere tenkt på hvilke låter dere i så fall skal spille, utenom de ni på skiva? Dere har jo litt av en katalog å plukke fra!
– Godt poeng, vi kan jo ikke avslutte showet etter å ha spilt de ni låtene vi har, vi må bli kreative og dra inn noen andre låter i tillegg. Siden konserter foreløpig ikke er aktuelt, har vi ikke diskutert noe settliste, men jeg vil tro vi kan finne et par coverlåter som har inspirert oss begge. Kanskje har Adrian noen låter han har gjort i andre prosjekter som vi kan dra inn, og jeg har sikkert noen sololåter som kunne passe inn. Vi skal nok klare å lage en bra settliste når den tid kommer!
– Ville det vært en selvfølge å benytte seg av dine karer, Tal og Dylan, som backingband?
– Det er en naturlig og enkel løsning, ja, om de har anledning og lyst. Eller kanskje vi drar inn to helt nye folk som vi ikke har jobbet med før.
– Kanskje Steve Harris (intervju her!) og Nicko McBrain melder seg frivillige!?
– Hahaha! Ja, da snakker vi!
– Er du Iron Maiden-fan?
– Ja, jeg har vært fan hele mitt liv! Da jeg var ung tenåring, var jeg hekta på ”The Number Of The Beast”, og den første hardrock-konserten jeg gikk på, var Iron Maiden på ”Piece Of Mind”-turnéen. Du skal få en liten funfact som ingen vet! Da jeg lagde min første skive (i 1989), fikk jeg kontrakt med Shrapnel Records. Og Mike Varney, sjefen der, pleide å koble unge gitarister med fantastiske rytmeseksjoner. For eksempel, Greg Howe hadde Billy Sheehan og Atma Anur på skiva si, og jeg ble tildelt Stu Hamm og Steve Smith fra Journey på mi skive.
– Grei skuring for en 19-årings debutskive.
– Ja, det var uvirkelig! Men, det var lenge meninga at de skulle få tak i Steve Harris til å spille på min skive! Shrapnel var i snakk med ham, og han var visstnok interessert, men det klaffet ikke tidsmessig. Jeg husker at Mike Varney fortalte meg om dette på kontoret hans. Det hadde jo vært utrolig interessant, men det er litt surrealistisk å tenke at her er jeg over tredve år senere og lager ei skive sammen med en av mine ungdomshelter i Adrian Smith. Av og til må jeg banke meg selv litt i bakhodet og prøve å ikke bli fullstendig fanboy.
– Så hypotetisk, hvis Adrian spurte deg om du kunne steppe inn på gitar på den kommende Maiden-turnéen her, ville du slått til?
– Hahaha! Ikke få meg i trøbbel her!
– Slapp av, jeg skal ikke si det til Blabbermouth!
– Nei, det er nettopp det! I disse dager må man være forsiktig hva man sier, noen kan ta en setning ut av sammenhengen og gjøre det til en overskrift, og dermed skape unødige problemer for alle involverte, så jeg tror jeg skal holde meg til fakta!
– Personlig regner jeg den første The Winery Dogs-skiva som et av tidenes beste debutalbum – og har anmeldt den her – selv om dere var ikke akkurat nybegynnere da dere lagde det i 2013. Men er det noen planer om å gjøre noe mer sammen med Mike Portnoy (Intervju her!) og Billy Sheehan? (Intervju her!)
– Tusen takk for det, det verdsettes, og visst var det noe magisk med den første skiva, selv om jeg synes at andreskiva også ble utrolig kul. Og ja, vi har snakket om det, og hadde det ikke vært for Covid-situasjonen, så hadde vi nok vært nærmere å faktisk jobbe med noe sammen. Men kneika med å lage en ekte Winery Dogs-skive, er at der må vi alle tre være i samme rom på samme tid, og slenge idéer mot hverandre for å se hva som funker. Vi må ha den personlige, instante interaksjonen. Med meg i California, Mike i Pennsylvania og Billy i Tennessee så er det vrient, og jeg er ikke så gira på å sette meg på et fly akkurat nå. Det vet jeg at Mike ikke er heller. Ting må normalisere seg litt mer først. Kanskje kan vi møtes på midten, at jeg flyr til Billy i Nashville og så kan Mike kjøre ned dit. Vi lagde jo førsteskiva hjemme hos meg i Los Angeles, og gjorde pre-produksjon til andreskiva hjemme hos Mike, så nå er det vel på tide i okkupere Casa Sheehan i noen uker.
– Du og Billy har jo jobbet sammen tidligere, i Mr.Big rundt årtusenskiftet. Hvordan var det?
– Ja, det var en interessant periode av mitt liv! På slutten av 90-tallet var jeg i en jazz-fusion trio med Stanley Clarke og Lenny White, og lagde skiva ”Vertu” med de i San Francisco da Mr.Big tok kontakt fordi Paul Gilbert (intervju her!) hadde slutta. Jeg møtte Eric Martin (intervju her!) der, men sa egentlig nei fordi jeg følte jeg ikke hadde tid. Men da jeg kom hjem til Los Angeles, kom Billy Sheehan og Pat Torpey på besøk til meg en kveld, jeg husker de satt overfor meg rundt kjøkkenbordet og overtalte meg til å gjøre dette. Og de jobbet ikke året rundt, deres modus operandi var stort sett å bruke en måned på å lage ei skive og så turnere i Japan et par uker annethvert år. Jeg ville fortsatt ha mye tid til å drive med egne ting utenom Mr.Big.
– Hva tenker du om de to skivene du lagde med de? (”Get Over It” fra 2000 og ”Actual Size” fra 2001)
– Begge er veldig bra synes jeg, men holder kanskje en knapp på den siste! Jeg gled ganske lett inn i det bandet, jeg trengte ikke tilpasse meg så mye, jeg kunne bare fortsette å gjøre det jeg gjorde.
– Det er ganske ironisk at etter tyve soloskiver og to skiver med Mr.Big, så er det likevel mange som hovedsakelig kjenner deg som gitaristen i Poison i et par år og på én skive. Var det karriere-trekket et feilgrep, eller åpnet det dører for deg? Eller har det stengt dører for deg?
– Både ja og nei. Det var en ganske interessant situasjon, og de fleste kjenner ikke til historien bak. Jeg fikk jo solokontrakt med Shrapnel i 1988, og ga først ut to skiver med de – først en instrumental, og så en med vokal, ”Fever Dream”. Og den gjorde at jeg fikk tilbud fra et mye større selskap, InterScope, som da var et nytt selskap som Jimmy Iovine hadde startet. De kjøpte meg ut av kontrakten med Shrapnel. Som en del av avtalen måtte jeg lage en tredje skive for Shrapnel (”Electric Joy”, 1991), og den måtte være instrumental, for InterScope ville ikke at jeg skulle ha to nye skiver med vokal ute og konkurrere med meg selv på to ulike selskap. Så da flyttet jeg fra Philadelphia til LA, jeg var kanskje 21 år da, og begynte å skrive låter med mange ulike musikere. Jeg hadde en veldig lovende avtale om at Danny Kortchmar (sessionmusiker som har jobbet med alle fra Joe Cocker og Bob Dylan til Toto og Billy Joel) skulle produsere skiva mi, og vi var godt i gang med å skrive og velge ut låter i det InterScope satte foten ned for det samarbeidet – de trodde at vi kom til å lage en R&B-skive, mens de ville at jeg skulle være hardrock. Det ble en uenighet som førte til at de droppa kontrakten med meg. Samtidig fikk jeg høre fra A&R-mannen at Bret Michaels fra Poison hadde ringt og forhørt seg om meg, etter å ha sett et bilde av meg på coveret av Guitar World Magazine.
– Det virket jo som en særs merkelig kobling, med instrumentalshredderen Kotzen i party/puddelrockbandet Poison.
– Ja, først avfeide jeg det totalt, men A&R-mannen sa at det kanskje kunne være lurt av meg å bli med i et band – at jeg trengte litt tid på å finne ut hva slags artist jeg ville bli, og heller lage soloskiva om ett år eller to. Så jeg endte opp med å dra hjem til Bret for å ta en prat, og vi fant tonen med en gang – herlig fyr! Vi oppdaget at vi hadde mye felles – vi var begge fra Pennsylvania og likte mye av den samme musikken.
– Men var du fan av Poison da?
– Nei! Overhodet ikke! Så det var jo litt småkleint da Bret spurte meg om akkurat det, og jeg bare bløffet med ’Ja, ja, så klart!’. Jeg hadde spilt i noen coverband tidligere, men vi gjorde mye mer progressive ting, som Yes og Sugarloaf, så da Poison slo igjennom, fnøs jeg bare av de. Men Bret forklarte at de ville ha et fullverdig bandmedlem som kunne bidra og som kunne skrive låter, ikke bare en innleid erstatter. Så jeg spilte et par av mine låter for ham – den ene var ”Stand”, og den andre ble senere til ”Until You Suffer Some (Fire & Ice)”. Etter det bestemte vi oss for å kjøre på og lage en skive – og resten er historie. Det var veldig positivt for min del å få lagd den skiva, den ble ganske kul – ulempen var jo at i 1993 prøvde markedskreftene å utslette alle band som var populære på 80-tallet.
– Ja, ”Native Tongue” kom ut da grungen og Nirvana var på sitt største.
– Nettopp. Og selv om første singelen vår, ”Stand”, ble spilt en del, så var det full stopp etter det. MTV sa rett ut at de ikke kom til å spille denne type band, andresingelen vår døde en stille død, og derifra var alt nedoverbakke. Men i løpet av en måned etter at jeg sluttet i bandet (Nåååh, du ble da sparka på dagen da trommis Rikki Rockett (intervju her!) fant ut at du sto i med ex-forloveden hans, Richie! Journ.anm.),så hadde jeg signert ny kontrakt med Geffen Records og lagde ei skive kalt ”Mother Head’s Family Reunion”. Problemet mitt resten av 90-tallet var at jeg ble konstant assosiert med Poison, og ingen fokuserte på musikken jeg faktisk lagde. Alt journalister ville snakke om, var at jeg hadde vært i det bandet og at det ikke var et kult band lenger. Men gradvis endret platebransjen seg, jeg fikk kontroll over mine egne mastertapes, ga ut min egen musikk, og det ble det sentrale.
– Ok Richie, vi må runde av, men jeg håper å se deg på en scene snart, aller helst i Norge. Du har ikke satt din fot her på over ti år, så på tide nå.
– Jøss, er det så lenge siden? Det jeg husker best fra forrige besøk var da jeg sto på gata utenfor klubben og snakka med noen folk. (Drammen, november 2010?) Det var isende kaldt, men alle sto og holdt i ølglass, og alle hadde bare t-skjorter på. Jeg var den eneste med jakke på, og likevel frøys jeg! Dere er et hardbarka folkeslag, dere nordmenn!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021