Anne-Marie Forker:
U2 – «Stuck in a Moment You Can’t Get Out Of». I call this song «Stuck in a [Record] You Can’t Get Out Of» because it is so bad that even after you turn it off, your blood is still boiling.
Paul Simon – «Cars are Cars». The lyric «cars are cars all over the world» is repeated over and over like a hammer knocking on your head, and is probably the worst song Simon has ever written.
Pink Floyd – «Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and Grooving with a Pict» – It’s not even a song. I’m all for experimentation and the avant garde, but fail to see the point of this track, which is several minutes of noises resembling rodents and birds simulated by Rogers Waters’ voice and other techniques.
Muse – «You Make Me Feel Like It’s Halloween». It does make you feel like it’s Halloween, because it’s horrific.
Extreme – «Beautiful Girls». Beautiful guitar work from Nuno Bettencourt as usual but the song could belong to Peter Andre. NuNO NO NO.
The Doors – ‘Indian Summer’. It sounds like a weak version of the spellbinding «The End».
Aerosmith – ‘Light Inside’. Overproduced to within an inch of its life. Aerosmith’s organic rawness has been erased entirely (though there is some decent guitar work from Perry).
The Beatles – «Boys». The first ‘Ringo song’ on The Beatles debut album ‘Please Please Me’. It is hard to imagine this pleases anyone. To be fair, the band did not write it, it was written for the Shirelles. The repeated lyric «yeah yeah, boys» becomes tiresome very quickly.
Queen – «Rain Must Fall». Great guitar solo from May, but otherwise, this songs falls flat. Cheesy and tropical like a Hawaiian Sunset cocktail served with a massive slab of cheddar on top.
Paul McCartney and Stevie Wonder – «Ebony and Ivory». I can’t even type the song’s name without cringing.
Wilfred Fruke:
Queen – «I Want to Break Free» – Dustete banaliteter fra et så bra band. Det krympes.
Kiss – «Turn on the Night» – MGP gjør seg best på en TV jeg ikke ser på.
Iron Maiden – «The Clairvoyant». Bare meg, ja? Rundt et middels interessant vers slenger vi inn et poprefreng i helt annen toneart og annet tempo – DET blir bra! Nei.
Saxon – «Suzi Hold On». Bare… flaut…
AC/DC – «Anything Goes». Selv en John Fogerty på sitt mest tannløse rister på hodet av denne.
Black Sabbath – «It’s Alright». Bill Ward tar en for bortelaget
The Beatles – «Ob-La-Di, Ob-La-Da». Ob-La-Ikke-Da, Obla-Ikke-Nå.
Alice Cooper – «Only My Heart Talking». Joda, han har nok ‘dårligere’ låter, men denne gir meg dobbelsidig krupp.
Motörhead – «Assassin». Gjørmete møkkalåt.
ABBA – «I Do, I Do, I Do, I Do, I Do». Selv ikke Sjögren hadde klart denne med straight face.
Geir Amundsen:
The Beatles – «Yellow Submarine». Likte den da jeg var fire år gammel. Men den er stadig en barnehagesang.
Pearl Jam – «Hey Foxymophandlemama, That’s Me». Etter suksessen med «Ten» og «Vs» var tydeligvis Pearl Jam hypp på å kvitte seg med fansen, for fytte hælvete det var mye møl på «Vitalogy». Kunne nesten like gjerne ha nominert «Bugs» eller «Aye Davanita», men denne tar kaka fordi den blir jo faenmeg aldri ferdig heller!
The Black Crowes – «Garden Gate». En jævla sidrompa køntrilåt som til og med Sputnik hadde syntes var for tannlaus. Hva faen tenkte de på?!?
Scorpions – «Obsession». På slutten av 90-tallet ga Scorpions ut en horribel eksperimentell popskive («Eye II Eye») som aldri burde ha fått se dagens lys. Og det er de nok enige i selv. «Obsession» er kanskje den aller jævligste på en jævli skive.
Faith No More – «Cuckoo For Caca». Elsker bandet altså, men akkurat denne river og sliter i trommehinner og nervetråder. Men at de er varierte, det skal de ha. Også i kvalitet.
Led Zeppelin – «The Crunge». Altså hva er dette for noe vissvass?!? Her sitter vi med en duk som ikke ser ut, og så snakker du om kvinnfolk!? Det er jo berre dill alt dette her.
TNT – «Get Ready For Some Hard Rock». Og dette var altså det første vi fikk høre av TNT med Baol. Han var ferdig der og da. Sorry, Diesel.
Queensrÿche – «Wot We Do». Verste låten på verste skiva. Lavmål. Triste greier. Fra «Mindcrime» til dette her er hjerteskjærende.
Marillion – «Most Toys». Enerverende låt fra et ellers høyst intelligent band. Utrolig at dette er fire av de fem musikerne som lagde «Fugazi».
Guns N Roses – «Absurd». Altså, er det ingen kvalitetskontroll lenger? Ingen som tør å si: «NEI, dette holder ikke mål! Pell dere tilbake i studio!»?
Jan Egil Øverkil:
Toto – «We´ll Keep On Running» (Feat. Skrillex). Fullstendig unødvendig spor på ei ellers glimrende skive. Ikke gjør dette flere ganger, gutter.
The Police – «De Do Do Do, De Da Da Da». Vanskelig å finne ei låt jeg hater med dette bandet, men teksten på denne har jeg alltid syntes var teit.
Kiss – «Crazy, Crazy Nights». Betraktelig lettere med Kiss. Jeg har flere, spesielt fra tida uten sminke som jeg synes er begredelige, men denne har alltid vært ei låt jeg skifter radiokanal for.
Deep Purple – «Smoke On The Water». Ikke bare kraftig ihjelspilt, men også et enerverende riff. Ikke ofte jeg orker å høre hele låta. Beklager, gutter.
Dream Theater – «Vacant». «Train Of Thought» er skiva jeg setter aller minst pris på med gutta som har gitt meg så mye glede. Metallica på syre, pleier jeg å si om denne skiva, og jeg liker ikke Metallica. Denne låta blir for meg som et dårlig forsøk på en ny «Wait For Sleep» eller «Space Dye Vest».
Thin Lizzy – «Slow Blues». Kanskje litt lettvint å ta for seg av de tre første skivene, men det måtte bli sånn. Denne forsto jeg aldri poenget med. Var det et forsøk på å orkestrere, eller eksperimentering? Like fullt blir den ikke spilt ofte, gitt.
Queen – «Mustapha». Men i helvete da gutter!
Lava – «Fake». Igjen et band det er vanskelig å mislike noe fra, men det er noe med pop-preget i denne som aldri fenget meg. Og jeg liker pop.
Europe – «Drink And A Smile». Vi har allerede Page/Plant. Husker jeg rista på hodet første gang jeg hørte den. Dette blir bare fyllmasse, gutter.
King´s X – «We Were Born To Be Loved». Enerverende trommegroove, enerverende gitarriff. Men så er det litt tøft også. Liker ikke at låter gjør meg schizofren. Hopper gjerne over denne.
Sven O Skulbørstad:
Kiss – «Rock N’Roll All Nite». Jada, som en fyr med Kiss-tatovering er jeg selvfølgelig meget klar over hva denne har betydd for bandet – men for en flau låt det egentlig er, strengt talt.
Iron Maiden – «The Parchment». Det er for LANGT, Steve Harris, det er for LANGT!
Sex Pistols – «Liar». Den ene lille nedturen på punkens viktigste skive noensinne.
Johnny Cash – «Ring Of Fire». Blir litt for kupop for min smak
Metallica – «Through The Never». Kanskje den viktigste skiva i oppveksten min, men denne ble jeg aldri helt venn med.
Dia Psalma – «Del I+Del II». Den eneste ripen i lakken til en ellers perfekt skive.
Muse – «Supremacy». Nei. Bare nei.
Mötley Crüe – «Without You». Forferdelig ekkel ballade fra et ellers bunnsolid album fra et dødsfett band.
Motörhead – «Orgasmatron». Sorry, men denne ble Sepultura sin.
Marilyn Manson – «Heart Shaped Glasses». Min daværende største helt ble brått EMO og jeg har fortsatt ikke helt tilgitt han, 16 år etter.
Pål J. Silihagen:
Judas Priest – «Johnny B. Goode». En totalt unødvendig og grusom coverlåt fra metallgudenes desidert dårligste album. I mangel av ord er det ikke annet å si at denne låten fortsatt gir meg elveblest.
TNT – «17th of May». Et flaut forsøk på å lage en festlig gla’låt som får deg til å sette både pølser og is i halsen. Kong Harald har nok heldigvis aldri hørt låten.
Iron Maiden – «Como Estais Amigos». Siste låt ut på makkverket «Virtual XI» som virkelig setter spikeren i kista. Teksten får deg til å rødme og Blaze Bayley har aldri vært noen stor vokalist, men her kjører han virkelig Maiden-skuta rett på skjæret og hele besetningen drukner.
Van Halen – «Dirty Water Dog». En totalt meningsløs låt som aldri burde sett dagens lys i likhet med resten av skiva. En salig røre av fjas som selv ikke Eddie Van Halen kunne redde.
Megadeth – «Breadline». Et realt magaplask av en låt fra «Risk». Ingenting som kan minne om metal her og forsøket på å lage en hyggelig poplåt feiler totalt. Har aldri skjønt teksten heller, hvem er det som venter på brød, Dave? Kona di?
Black Sabbath – «Rock ‘n’ Roll Doctor». Rett og slett bare en utrolig irriterende låt med et forferdelig honky-tonk piano og Ozzy brekende i bakgrunnen dagen derpå.
Dio – «Black». Til og med den største kan feile og her gikk Ronnie James rett på trynet i grunge-fella. En forferdelig låt uten noen form for substans fra sjefens desidert svakeste skive.
Queensrÿche – «Cuckoo’s Nest». Geoff synger det allerede i åpningsstrofen «Koko», og ja låta er bare klin kokos ræva. Det høres til og med ut som at de ikke gadd å stemme gitarene på det ene solopartiet.
Ozzy Osbourne – «So Tired». Her må Ozzy virkelig ha vært rusa, selv til han å være. Det høres ut som Elton John og London Symphony Orchestra på en heftig tripp som ender i en dødelig overdose.
Motörhead – «Whorehouse Blues». Sikkert en nachspiel-favoritt hos enkelte, og sannsynligvis ble denne låta til på nettopp et Lemmy-nachspiel med mye whiskey og fyllehumor. Jeg har aldri klart å høre verken sjarmen eller humoren i denne låta. Lemmy er rock ‘n’ roll, ikke blues.
Ronny Østli:
Twisted Sister – «Be Chrool To Your Scuel». Twisted Sister hadde mange fans i 1985. Meg selv inkludert. Og jeg er det fortsatt. En duett med Alice Cooper var jo på den tiden ikke det dummeste man kunne finne på. Og låten ble singel og video, men fytti rakkern for en skrekkelig låt. «Come Out And Play» har et hav av gromlåter, men denne her hopper jeg over.
Iron Maiden – «Bring Your Daughter… To The Slaughter». Greit nok, «No Prayer For The Dying» anses av mange som bandets svakeste plate på 80-tallet. Det gjør jeg også. Men lite slår denne låta her. Det som gjør det ekstra ille er at dette er et soundtrack og video. Altså en låt det ble satset litt på. Folk har jaggu fått for seg mye rart opp gjennom.
Metallica – «Whisky In The Jar». Jeg kommer ikke unna thrashgudene. Jeg kunne trukket frem deres egen «I Disappear», fra M:I-2. Heldigvis er ikke det en låt man har hørt noe særlig etter den filmen. Det er derimot «Whisky In The Jar», som er helt topp når den fremføres på en irsk pub. Men i Metallicas drakt får jeg helt mark. Og denne liker folk! Da Metallica spilte sitt on demand sett på Valle Hovin og denne kom, kjente jeg at jeg ble oppriktig sint. Jeg hadde lyst til å ta rennefart og krige meg opp på scenen, ta mikrofonen og spørre om folk i det hele tatt hadde hørt noen av bandets studioskiver.
Accept – «Burning». På «Breaker» begynte Accept å finne formen de skulle holde noen år fremover. Denne dumme rockelåta trekker det hele ned. Da Dirkschneider spilte på Sweden Rock for noen år siden var dette siste ekstranummer. Smak på den! Litt utvidet allsang til «Burning» just like fire var en god grunn til å komme seg ut av folkehavet før konsertslutt. Sånn sett har jo låten en fin misjon.
Manowar – «Black Arrows». Hvor begynner man? Manowar er i sitt ess og leverer en knallskive. Og bryter den opp med en tre minutter lang gitarsolo, som til gjengjeld høres ut som en komposisjon på en soundcheck på en kulturmønstring. Er spent på hvor mange som trekker frem denne som høydepunkt når plata spilles live i sin helhet neste år.
Megadeth – «These Boots». Å kalle Megadeth for et band jeg elsker er en overdrivelse, men jeg har hørt mye på de gamle platene og synes det fortsatt leveres en del kult. Er det derimot noe som må skippes hvis jeg setter på «Killing Is My Business», er det denne. Det vil si, jeg spiller reutgivelsen hvor denne ikke er med. Og det skyldes nok dessverre rettigheter, og ikke at Dave Mustaine er enig med meg i at dette er et dritkjedelig innslag på plata.
Mötley Crüe – «Smokin’ In The Boys Room». «Theatre Of Pain» er i grunn utskjelt nok, men jeg har gode minner om den fra barndommen og hender jeg gir den en runde. Du verden som jeg gremmes når denne coveren dukker opp. Allerede som spor to på plata. Og også her snakker vi om et flaut eksempel som ble gjort til video og hit.
Venom – «Teacher’s Pet». Hvorfor det? Dere har etablert sjangeren black metal og leverer en mørk stygg skive, og side A avsluttes med denne pinlige humoristiske bluesrockeren. Denne hoppes glatt over, og plata snus.
Destruction – «My Sharona». Schmier hadde sluttet og bandet endret litt stil. Ble mer melodiøst og teknisk. «Cracked Brain» har absolutt sine sider, men denne coveren løfter ikke akkurat skiva til uante høyder.
Egypt – «Crazy Horses». Jeg skal ta med obskur skive, bare for å være sær. Engelskmennenes debut er ganske så ok klassisk hard rock/heavy metal. Men når du starter en plate med en ufattelig platt versjon av en i utgangspunktet sidræva låt, ja da er det kanskje ikke så rart at ikke så mange har denne skiva i samlingen. Tross dette, bandet eksisterer fremdeles.