Mandag 30. oktober 2023
Ut fra tidligere konserter på denne turneen og dømme, så deler hun settet i to og spiller gjennom hele nyskiva, før hun tar seg en pause og kjører schlægerne i del to av konserten. Du skal være trygg på at den skiva du skal spille fra start til slutt er bra for å tørre å gjøre noe sånt. Hvor lurt det er skal jeg ikke si, men kan si såpass mye at jeg sliter litt med det nyeste materiale til Polly Jean. I motsetning til tidligere plater har hun denne gang mer eller mindre bare satt musikk til en samling dikt hun allerede har gitt ut i form av boken «Orlam» som kom ut i fjor.
Scenen er satt for en av vår tids beste og råeste kvinnelige artister. Dempet belysning og en snikende intro på åpningslåten «Prayer at the Gate» – som ikke alle i publikum engang får med seg, starter kvelden der hun står i ensomt fokus på scenen. Hun høster en rolig og nesten høflig applaus etter første låt ut og jeg er en smule bekymret for kveldens låtvalg. Låt nummer to følger i akkurat samme gate, bortsett fra at på «Autumn Term» er hele bandet nå med. Igjen sitter jeg igjen med en følelse av at dette kan bli krevende for de fremmøtte. Responsen er ikke helt den store så langt fra de fremmøtte.
Det er først på singelsporet «Lonesome Tonight» at det begynner å skje ting, føler jeg. Rolig og stemningsfylt fra PJ Harvey, men samtidig levert med en imponerende intensitet og presisjon.
Resten av første del av konserten gå i samme gate og det låter veldig bra, men det blir til tider litt vel krevende for oss i publikum. Vel halvveis i konserten tar hun en pause og lar bandet alene fremføre låten «The Color of the Earth», før hun igjen kommer ut på scena og kjører i gang del to med låten «The Glorious Land» fra Let England Shake. Publikums respons på starten av del to av konserten tyder på at noe er i ferd med å skje.
Og det har jeg helt rett i fordi hele del to av konserten blir en seiersparade for PJ Harvey, der hun slenger ut den ene godbiten etter den andre, til publikums store begeistring. Til slutt får vi servert en kjempeversjon av «To Bring You My Love».
Ekstrasporene «C’mon Billy» og «White Chalk» bare bekrefter det vi allerede vet, nemlig at dette var intenst og mektig fra PJ Harvey. Hun klarer ved et par anledninger gjennom konserten å få alle de fremmøtte til å være fullstendig musestille gjennom hele låter!
Vel blåst, Polly Jean! Men om det var så lurt å spille gjennom hele den nye skiva vet jeg ikke om jeg synes…
4/6 | Glenn Knudsen
Foto: Anne-Marie Forker