Lørdag 28. oktober 2023
Først ut er Stockholmsbandet Trench Dogs. Jeg innrømmer glatt at jeg ved første øyekast ikke vet helt hva jeg kan forvente meg av bandet som entrer scenen med trange bukser, glitrende sko, en vokalist med det mest tupperte håret jeg har sett siden midten av 80-tallet, og en pelskledd viking på bass.
Vokalist Andy Hekkandi skaper god stemning med sin særegne stemme og en flaske Chardonnay i hånden, og det er høy rockefaktor som får med seg de oppmøtte helt fra start. Tidligere i år kom Erwan «Stone» Lengliné inn som ny gitarist, og sammen med Mattias Johansson (tidligere In Vain), vikingen Daniel Ekholm på bass og Martin «Martini» Andersson på trommer, får vi fengende låter som «Rattlin’ Bones», «Homesick Parade» og avslutningsvis også «Burn Church Street» servert av et band som gjør seg svært godt live.
Selv med en svært variert musikalsk stil, var det ikke vanskelig å finne innslag av både 80-tallsrock og 70-tallspunk, ispedd en god dose glam gjennom hele konserten. Og selv om man kanskje ikke finner Trench Dogs i min personlige musikksamling (enda), er det klin umulig å ikke bli smittet av den gode energien de utviser på scenen. 4/6
Så er det tyske The New Roses som står for tur. Energien i publikum stiger, folk trekker nærmere scenen og det er tydelig at The New Roses har fans i salen fra både inn- og utland.
Med en 15 år eldre bror er jeg oppvokst med rockeband fra 80-tallet, og da jeg etterhvert ble gammel nok til å utvikle min egen musikksmak hang det nok mye innflytelse igjen fra oppveksten. The New Roses, med sin mer typiske hardrocksound, treffer meg derfor midt i hjertet og jeg er fan fra første sang. Med sanger som «Down by the River» og «Glory Road» tar de meg umiddelbart med på en reise tilbake i tid til da grunnlaget for min egen musikksmak ble lagt og det hele blir nesten litt emosjonelt. Hele tiden tar jeg meg selv i å synge med på sanger jeg egentlig ikke kan, mens smilet blir bredere og bredere. Hele bandet bidrar til at energien er fantastisk gjennom hele konserten, det er gjennomgående god trøkk og sanger som «Dead of Night» og «Warpaint», dedisert til kvinnene i salen, sørger for å holde nivået på topp. Når Norman Bites i tillegg serverer nydelige gitarsoloer, bassist Hardy og trommis Urban Berz setter prikken over i-en, og de drar en cover av Neil Youngs «Rockin’ in the Free World» ut av hatten til stor jubel fra publikum, tror jeg ikke det finnes et menneske igjen på Vulkan Arena som ikke kan kalle seg fan av The New Roses.
Jeg er av typen konsertgjenger som drar på konsert for å oppleve bandet på nært hold, og her skuffet The New Roses virkelig ikke. På et tidspunkt hopper vokalist Timmy Rough ned fra scenen, tar fansen i henda, før han kommer bort til meg og kysser meg på kinnet. Uten å nevne navn er det mulig at noen hadde hjerter i øynene. 5/6
Kveldens tredje band er svensk/norske The Cruel Intentions. Det starter litt humpete med lydvansker mellom vokalist Lizzy DeVine (tidligere Vains of Jenna) og trommis Robin Nilsson. Konserten kommer likevel etterhvert i gang med «Reckoning» som første låt ut. Jeg er usikker på om det er det lille lyddramaet vi akkurat har vært vitne til som farger meg, eller om det bare er personlige preferanser, men etter The New Roses syns jeg kanskje energien i bandet er litt lav. The Cruel Intentions spiller deilig rå og dels aggressiv glam/sleeze rock, og disker opp med en setlist det ikke går an å bli misfornøyd med. Lizzy DeVine har en svært kul og variert vokal, Kristian Solhaug er rå på gitar, og det samme er bassist Mats Wernerson, men for meg er det trommis Robin Nilsson som er høydepunktet. Likevel syns jeg kanskje de har lite kontakt med publikum, og det hele føles litt platt. Med sanger som «Kerosene» og «Chaos in a Bombshell» henger publikum seg på, og de holder koken oppe til konsertens slutt. De avslutter settet sitt med «Sick Adrenaline» som er en fantastisk låt, men jeg sitter liksom igjen med følelsen av å ville ha noe mer og er ærlig talt litt skuffet. 3/6
Fjerde og siste band er bandet de fleste har ventet på, nemlig Stockholmsbandet Eclipse. Vokalist Erik Mårtensson fyrer i gang med låten «Roses on Your Grave» og legger liksom lista for resten av kvelden. Med låter som «Saturday Night (Halleluja)», «Run for Cover» og «The Hardest Part is Losing You», er publikum helt med og det synges av full hals. Etter å ha dratt balladen «Hurt» kjører de på med den noe tyngre «Children of the Night» til publikums store glede. Jeg som elsker tyngre bass og heftige trommer kan ikke annet enn nyte, mens jeg entusiastisk trommer meg selv på låret gjennom hele låten. Mot slutten klinker de til med «The Downfall of Eden» før konserten kulminerer i et eksplosivt «Viva la Victoria»
Bassist Victor Crusner stjeler tidvis showet med ablegøyene sine når han etter et kjapt klesbytte kommer ut i skjelettdrakt, og viser seg i tillegg til å være en svært habil bassist å ha en flott stemme! Dessverre var ikke trommis Philip Crusner å se da bandet entret scenen, men når Robin Nilsson går rett fra The Cruel Intentions eget sett og spiller ytterligere et sett på 17 sanger, er det bare å kaste hatten og bøye seg i støvet. Imponerende!
Under hele konserten bruker Eclipse scenen godt, og kontakten med publikum etableres allerede fra start. De serverer et knippe energifulle og godt fremførte låter det er vanskelig å ikke elske, og igjen synger jeg med på sanger jeg overhodet ikke kan teksten til. 5/6
Det er trygt å si at kvelden totalt har vært en höjdare! For min del var kveldens høydepunkt utvilsomt The New Roses, der Timmy Roughs vokal rørte ved sjelestrenger jeg hadde glemt at jeg hadde, med Eclipse på en god andreplass. Det er liten tvil om at jeg blir å finne på første rad neste gang disse spiller i Norge.
Tekst: Shamini Charlie Thevarajah
Foto: Kjell Roger Solstad (Eclipse & The Cruel Intentions på Byscenen i Trondheim), Terje Dokken (Trench Dogs & New Roses på Vulkan)
