Gutta i Circus Maximus er aktuelle med sitt fjerde album. Vi slo av en hyggelig prat med Haugen-brødrene og fikk høre ett og annet om albumet, enhjulinger og roboter.
Tekst Marianne lauritzen | Livefoto Arash Taheri
Circus Maximus slipper nytt studioalbum 18. mars. Progmetalbandet fra Oslo som har turnert med storheter som Queensrÿche, Symphony X og Kamelot, men som definitivt gjør sine egne greier. Vi møtte gitarist Mats Haugen og trommis Truls Haugen for å finne ut hva de har gjort de siste fire årene siden deres forrige skive “Nine”. Og ikke minst for å høre hva de hadde å si om sin nye fullengder «Havoc».
Truls: – “Havoc” består av ni låter, det er et vidt spekter av musikk, mye forskjellig og variert.
Mats: – Det fins ikke mer prog enn det, å lage masse forskjellige låter.
Truls: – Vi har endelig skjønt greia, at det er ikke bare det å onanere på sine instrumenter og spille så hardt som overhodet mulig som er progmetal.
Mats: – Men også det å gjøre mye forskjellig, eller egentlig bare gjøre akkurat som vi vil, og gi F i alt annet.
– Dere er ikke redd for å miste noen fans når dere stadig gjør noe nytt?
Mats: – Nei, jeg tror det er heller omvendt. Det merket vi forrige gang da vi ga ut “Nine”, den er ganske forskjellig fra de to første albumene. “Isolate”, den andre plata vi ga ut, er også veldig forskjellig fra den første. Alle skivene er egentlig veldig forskjellig fra den foregående. Men vi fikk mange flere fans etter “Nine”. Noen klager også selvfølgelig, det vil alltid være noen som ønsker seg det gamle på nytt.
Truls: – Etter at vi annonserte “Havoc” og de nye låttitlene, har 72% av spørsmålene vært “Hvor lange er låtene?”. Det er ganske interessant. Hva faen har det å si?
– Hva er annerledes musikalsk sett med “Havoc” i forhold til de andre skivene?
Mats: – Det er litt morsomt, for egentlig så er det ikke så veldig forskjell. Største forskjellen fra helt i starten til nå, er egentlig mixen av skiva. Hadde vi mixet denne som vi mixet den første skiva, så hadde det hørtes mer likt ut. Men vi har gått bort fra å kjøre den standard loudnessmixen, med null dynamikk, hvor alt er like høyt, selv på rolige partier. Truls som spiller trommer er helt avhengig av dynamikken, det å bygge energi i musikken.
Truls: – Jeg arresterer alle produsenter og mixere når de erstatter trommer, det hører jeg med en gang. Jeg synes det låter så ræva. Jeg synes jo de to første skivene våre låter grusomt på grunn av trommene, og skulle gjerne ha remixet dem. Men låtene er jo kule.
Mats: – Nå er det mer sånn at det du hører på skiva er sånn som det låter live. Det tror jeg er største forskjellen. Hadde vi gått for en mer tradisjonell metalmix hadde det nok blitt mer likt de forrige.
Truls: – Musikalsk er vel “Havoc” på en måte en videreføring av “Nine”, med visse forskjeller. For oss er det jo annerledes uansett, siden det er nye låter. Men det er mer av alt på denne føler jeg. Mer av det erkemelodiøse, og der det er heavy så er det dritheavy.
Mats: – Den er litt mørkere tekstmessig. Og tonen og stemninga i musikken er litt mer dyster. Selv om det også fins låter hvor det er mer håp og alt ordner seg til slutt. I låta “Remember” har vi med et barnekor før siste refreng, det er faktisk våre egne barn, det er litt moro.
BITTER GRØNSJ
– Hvorfor albumtittelen “Havoc”?
Mats: – Vi hadde en annen tittel først, som var kul, men den var ikke så spesiell, det er sikkert 300 skiver før som har hett akkurat det samme.
Truls: – Det var egentlig bare det kuleste ordet. Og det representerte også den låta som drar oss mest i en annen retning.
– Hva handler den låta om egentlig?
Mats: – Bare å lage faenskap. Drite seg ut, bli mislikt, og lage helvete. Altså ikke så mye positivt. Men det er en morsom låt å spille.
– Stemmer det at temaet på albumet er hat og kjærlighet?
Mats: – Jo, på en måte. Misunnelse, bitterhet, hat, kjærlighet og døden. Det er litt mer rød tråd på tekstene denne gangen. Det er stort sett bare sånne ting vi skriver om. Det er oss to som har skrevet de fleste tekstene. Glen har også skrevet en, og den er basert på det samme.
– Skriver dere tekst eller musikk først?
Mats: – Begge deler. Det er ingenting som er kulere enn å ha en kul låtidé med melodi, og vi har en tekst som er ferdig, og så skal man få det til å passe. Det er kjempekult.
Truls: – Ja, det har vi vært ganske heldige med, for vi har masse tekster å ta av. For eksempel “Havoc” låta, den tok jo vi to bare på en kveld, med både tekst og musikk. Og det høres på en jævlig kul måte.
Mats: – Ja, og mens vi holdt på med den tenkte vi “Skal vi ha med dette, det er jo dritflaut, vi kan ikke ha med den teksten her”. Men joda, vi dreit i det.
– Er det bare jeg som synes at den låta ligner litt på Faith No More?
Mats: – Jævlig kult at du sier det, det har jeg ikke tenkt på, jeg hadde ikke venta det.
Truls: – Faith No More er mitt absolutt største favorittband noensinne, Mike Patton er verdens beste vokalist.
Mats: – Låta er egentlig inspirert av to-tre Marilyn Manson låter. Det synes jeg var dritkult å høre, jeg tar det som et kompliment.
– Og på låta “Pages” fikk jeg litt assosiasjoner til Nirvana.
Mats: – Ja, den er spesiell, der er det mye rart. Der hadde vi litt Alice In Chains-feeling. Nirvana ja, så kult at du sier det. Den er litt grunge ja, det er riktig det.
– Dere er med andre ord litt inspirert av 90-tallsrocken?
Mats: – Vi er inspirert av alt vi.
GAMMAL THRASH
– Hvilke band har inspirert dere mest til å bli musikere selv?
Mats: – Det er Metallica, det var der det begynte. Megadeth og Testament kom etterpå.
Truls: – Det lille du hører av skitne trash-elementer i Circus kommer fra oss to, og det kommer fra gammal Metallica, Megadeth, Slayer og Testament. Og Judas Priest. Men etter at progbølgen kom på 90-tallet har selvfølgelig Dream Theater hatt mye å si. Det hører du på første skiva vår. Men vi har skapt vår egen nisje nå føler jeg.
Mats: – Vi har egentlig det, vi setter låta først, med gode melodier og det å gjøre det litt minneverdig. Og prøve å ha det litt gøy bak, mens Michael står og er følsom.
Truls: – Det er der vi lurer ganske mange, som ikke synes det er prog når de ser han som ligner på Joey Tempest som synger, og ikke hører hva som skjer i bakgrunnen. Alle blir så påvirka av han kjekke mannen som synger.
Mats: – Jeg tror det er litt av greia vår, og det er styrken også tror jeg. Men så har vi funnet ut at det som er mest gøy å spille live også er det hvor du må tenke litt mindre. Vi er jo ti år eldre nå enn vi var på første skiva, og en del øl etter, så hjernen går ikke så fort som den gjorde for ti år siden. Man endrer seg. Når man er ung så øver man masse på ting som egentlig er helt ubrukelig. Man utvikler seg og spiller annerledes, man har det liggende, men da blir det også kulere å ta det frem innimellom. Vi sparer på kruttet.
– Ja, dere er mer tilgjengelig for folk flest enn mange andre band i deres sjanger.
Truls: – Ja, og det er bra.
Mats: – Det tror jeg er 60% på grunn av hvordan det låter, hvordan mixen er. Hadde vi valgt å gå for en pusha metalmix, så hadde det blitt slitsomt for folk å høre på. Jeg tror mange band hadde hatt godt av det, og gått tilbake og fått det til å bli tørt, og kjøre rockebandmixen. Da får du en helt annen måte å lytte til ting på, det er ikke så slitsomt.
COVERVERSJONER OG KLOVNER I STRID
– Hva betyr symbolet på coveret?
Mats: – Siden låtene handler om sterke ting som misunnelse, bitterhet, hat og kjærlighet, tenkte vi først på flamme og ild. Det å bli brent. Vi ville ha et symbol for en flamme. Så lagde designeren vår mange forskjellige vinklinger av det, og vi valgte den som så minst ut som en flamme. I ettertid oppdaget vi også at det så ut som hodet til en robot, det var helt konge, da passet det ekstra godt at skiva het “Havoc”, for da ble det selvfølgelig også navnet på den roboten som lager helvete. Vi skal introdusere han med tida, det er i hvert fall en som ligger digitalt og venter på å vise seg frem.
– Coverne deres blir bare mer og mer minimalistiske, er det noen grunn til det?
Truls: – Ja, vi synes at standard progmetal-covere er drit føkkings kjedelige. Det er like slitsomt som musikken, det skal være så mye. Masse ting som er photoshoppet og masse farger. Det skal liksom se så imponerende ut.
Mats: – Det henger sammen med hvordan det låter. Det skal være lett. Hadde lyden vært som på de første skivene hadde det sikkert passet med et mer standard photoshoppet cover. Men vi har gjort det to ganger. Forrige skiva var veldig minimalistisk, den her er enda mer minimalistisk. Så neste gang tror jeg ikke vi skal ha cover i det hele tatt. Ha ha ha.
– Hva tenker dere om at Dream Theater nesten kopierte “The 1st Chapter”-coveret deres, på sitt album “A Dramatic Turn Of Events” seks år senere?
Mats: – Kult det! Bra for oss, det ble jo en case rundt det. Vi møtte Dream Theater for noen år siden, og da snakka vi om det. Petrucci syntes det var veldig pinlig.
Truls: – Han som lagde coveret vårt på den første skiva hadde ikke verdens største budsjett, så han brukte et billig kjøpebilde. Men at Hugh Syme, en av verdens mest kjente coverdesignere, brukte et sånt bilde til Dream Theater er jo mer spesielt.
Mats: – Kanskje ikke DT hadde så stort budsjett de heller. Hehe.
– De hadde ikke sett coveret før?
Mats: – Nei, det tror jeg ikke. Men veldig rart at de valgte akkurat en klovn på enhjulssykkel. Men kult for oss.
Truls: – Det er verre for dem enn for oss.
Mats: – Ja, vi har fått så mye pepper for at vi ligner på Dream Theater, så det er greit å ta igjen litt.
– Er dere lei av å bli sammenlignet med dem?
Mats: – Selvfølgelig er vi det. Jeg føler at vi egentlig aldri har lignet skikkelig. Vi har kanskje et par låter på første skiva som har noen referanser som er tydelige, men det er jo egentlig ingenting.
Truls: – Jeg tror det er fordi at når man hører ordet progmetal så tenker man Dream Theater med en gang, det er jo de som skapte den sjangeren. Men nå er det så stor forskjell på oss musikalsk, at jeg føler ikke vi kan sammenlignes med dem lenger. Vi er ikke så mye. Vi gir ikke ut en dobbelskive med 34 låter. Det kommer aldri til å skje.
Mats: – Dream Theater er fortsatt sjefene innen progmetal, det er ikke noen tvil om det.
RADIOVENNLIG POPMUSIKK
– Er det du som skriver all musikken, Mats?
Mats: – Mesteparten ja. Men når man har spilt sammen så lenge som vi har, så tenker man alltid på de man spiller sammen med, man vet hva de kan gjøre og tenker alltid på hvordan det vil låte med de andre gutta i bandet. Så man føler seg ikke aleine når man sitter og skriver. Jeg føler derfor at de andre bidrar selv om de ikke er med på å lage en låt. Vi har en ganske bra tone i bandet og veldig sjelden noe negativt rundt det der. Alle bidrar jo.
Truls: – Men det er du som gidder å sette deg ned foran maskinen din og mekker. Den forrige skiva var jeg nesten ikke med på i det hele tatt, men på denne er jeg veldig mye med, og kanskje det er omvendt neste skive igjen. Det er frem og tilbake, hva man har tid til.
Mats: – Det er bare tilfeldigheter egentlig. Og sitter man mye og holder på med en ting, så blir man kanskje flinkere til det også, akkurat som å øve og spille et instrument. Bare du gidder å holde på lenge nok så blir du flink.
– Hvilken låt er dere aller mest stolt av å ha laget?
Mats: – Jeg tror det er mer partier enn hele låter. Man blir liksom aldri 100% fornøyd med en låt, jeg blir i hvert fall ikke det, det er helt umulig. Men på forrige skiva er det flere ting jeg synes er sinnsykt fett.
Truls: – Fra den nye skiva er det vel tittellåta som er umiddelbar favoritt hos meg nå, den hører jeg mest på, for den er så jævlig kul. Så tenker jeg bare på hvor kort tid det tok å mekke den, pluss at det er ett riff som går gjennom hele låta. Det er jo magisk. Det er ingen progmetalband som får til det, uten å skli ut. Det er jeg veldig fornøyd med.
Mats: – Fire toner har den, bortsett fra soloen, der er det litt flere. Men den er veldig simpel. Og så er det den korteste låta vi har laget noen gang. Kan nesten spilles på radio. Hehe.
– Første låt på skiva ,“The Weight”, er også første singel ut. Hvorfor ble den valgt, fordi den er radiovennlig?
Mats: – Vet du hva, har ikke peiling. Vi har gitt plateselskapet litt frie tøyler til å gjøre som de ville, og de vet bedre enn oss egentlig, om hva som funker. Hvorfor de valgte den låta vet jeg ikke. Vi hadde ikke valgt den låta vi. Men det morsomme er jo kommentarene, at folk sier at det er en radiolåt, at det er popmusikk. At en 6:18 lang låt skal gå på radio, det er jo dritkult. Hvis vi får dem til å spille den på radio så blir vi veldig glade for det.
– Blir dere spilt noe på radio ellers?
Mats: – Det er ikke mye tror jeg.
Truls: – Litt da det fantes bra radioprogrammer, som Pyro på P3, men de fins jo ikke lenger. Og så blir vi vel spilt på noen utenlandske nettradioer, men det er ikke det mediet jeg følger mest med på sjøl.
– Kommer det noen video til singelen?
Mats: – Det kommer video etter hvert, men ikke til “The Weight”.
– Med robot?
Mats: – Med robot. Ja, vi har mye planer rundt den roboten skjønner du.
SIRKUSLIV
– Dere skal på Europaturné snart. Har dere spilt mye i utlandet før?
Mats: – Vi har spilt en god del, vi skulle gjerne spilt mye mer, men vi gjør alt selv, og vi er veldig bedagelige folk, så da tar det jo litt tid da.
Truls: – Vi booker våre egne turneer, og det er mye jobb.
– Ja, dere headliner selv på denne turneen?
Mats: – Ja, vi gjorde det forrige gang og. Det gikk bra faktisk det altså, det funka fint, og nå går det enda bedre ser det ut til. Vi har med oss et norsk band også, Divided Multitude fra Trøndelag.
Truls: – De er gode kompiser av oss og ligger i samme landet musikalsk sett, men de har blitt litt mer heavy enn oss.
Mats: – Ja, så vi får be dem skru ned litt. Hehe.
– Skal dere spille på noen festivaler i sommer?
Mats: – Det kommer etter hvert, det hjelper når plata blir levert. Siden vi ikke har noe å referere til siden 2012 er det alltid litt mer jobb å komme seg inn på festivaler. Når man har en aktuell skive ute er det veldig mye enklere. Men det er under arbeid.
– Dere skal spille på ProgPower USA til høsten, det er vel ikke første gangen?
Mats: – Det har vi gjort før ja, jeg tror det er femte gangen nå. Det kommer til å bli en del av en lengre USA-turné, om det blir før eller etter er jeg ikke sikker på, men det blir i hvert fall flere gigs når vi først skal dit.
Truls: – Kanskje Sør-Amerika også.
– Hvor har dere flest fans?
Mats: – Det er vel egentlig i USA. I Eropa er det kanskje Italia, fordi vi har vært der så mange ganger.
Truls: – USA er et stort marked, men vi har ikke fått mulighet til å turnere så mye der ennå.
Mats: – Japan er faktisk også veldig bra, selv om vi bare har spilt der en gang på en kjempestor festival. Vi har ikke fått vært på turné der, men salgstallene sier at det er veldig bra der borte. Og der er de jo så dedikerte at det er helt galskap. Det er en helt annen mentalitet på folka der enn det er i resten av verden. De er fortsatt veldig opptatt av det fysiske CD-formatet. Det er kult. Vi er jo vokst opp med det å kjøpe noe fysisk, og savner det å ta plata i hånda, sette på play og lese coveret. Hvordan musikkbransjen har blitt henger veldig sammen med teknologi. Det med tilgangen, og hvor enkelt det er å lage ting. Både software og hardware er bygd rundt at det skal være veldig enkelt å skape noe, uten å måtte være musikkgeni, ha gått på skole eller ha spilt i band i 20 år. Så lenge du har litt tonesans kan du lære deg både å lage musikk og produsere. Ref. mange DJer vi hører på radioen i dag. Det gjør at det blir mye musikk, og vanskelig å følge med på alt. Det er ganske rart å tenke på at han som har mixa de to siste platene våre, Christer Söderberg, sitter i et studio med utstyr for millioner av kroner, og vi bruker lang tid på å spille inn, det å lage en plate er et sinnssykt fysisk opplegg, men så blir filene bare mindre og mindre jo nærmere du kommer utgivelse. Plutselig er det en bitteliten fil på 4MB, som du bare kan dra over på desktopen din. Der har du arbeid for tre måneder, det er litt rart.
Truls: – Det er trist å tenke sånn egentlig. All tid og svette for å bygge opp trommesett, bytte skinn, senebetennelser osv.
Mats: – De yngre som vokser opp i dag forstår jo ikke alt det der, det er interessant hvor enkelt det har blitt. På neste skive kanskje det blir dubstep. Ha ha ha.
– Hvorfor ligger ikke de to første skivene deres på Spotify?
Mats: – Det er fordi ingen av selskapene vi ga dem ut på har rettighetene lenger. Vi ba dem fjerne dem. Nå skal vi gi dem ut sjøl, på eget label. Og det skjer før den nye skiva kommer ut. Da vil alle skivene være tilgjengelige på Spotify og Tidal.
– Har dere kastet dere på vinylbølgen ennå?
Mats: – Det er på vei til å skje. Det er ikke avklart ennå, men det er snakk om at det kan bli et limited opplag med vinyl.
Truls: – Artwork ser jo desidert best ut på vinyl. Fins jo ikke noe vakrere enn svære covere i et albumformat. Selv lukta er bra.
– Det er vel et lite triks for å få folk til å kjøpe fysiske album igjen.
Truls: – Ja, vi må bare ri på den bølgen.
– På deluxe-utgaven av “Havoc” følger det med en live bonus-CD, det er kanskje også et triks?
Mats: – Ja, absolutt. Det er fra den gigen vi gjorde i Japan i 2012. I tillegg til liveplata blir det en bonuslåt også på den utgaven. Det er en kul, men veldig annerledes låt. Den låter som en Muse-låt blanda med litt gammal Malmsteen.
Truls: – Det har jeg ikke tenkt på, det er kul kombo.
DATASPILL OG ANDRE SIDEPROSJEKTER
– Hva er egentlig historien bak Circus Maximus-navnet?
Truls: – Da vi var små spilte vi et dataspill som het Ripper. Christopher Walken var med husker jeg. I det spillet skulle man inn på en database, og koden til den basen var Circus Maximus.
Mats: – Vi visste ikke hva det var for noe en gang vi. At det er et sted i Roma som heter det fant vi ut etterpå. For oss er det fortsatt en kode til et datasbasesystem på 90-tallet. Det har ikke noe med Roma å gjøre.
Truls: – Men vi dro dit og poserte på noen bilder: “Circus Maximus at Circus Maximus”.
– De fleste av dere har sideprosjekter også, hvordan får dere tid til alt?
Mats: – Det går det, det er jo 365 dager i året.
Truls: – Jeg har spilt trommer i Insense i 12 år, og det har vært mitt hovedband ved siden av -Circus, men nå er Insense lagt på hylla på ubestemt tid, så nå har jeg bare Circus. Men før jul spilte jeg inn en skive med Finn Zierler fra Beyond Twilight, “Zierler” heter den skiva, og der synger jeg bare faktisk. Jeg fikk frie tøyler til å gjøre akkurat det jeg ville, og det ble jo ganske interessant. Hvis vi tør å begi oss ut på dette live, noe jeg tipper aldri kommer til å skje, for det er jeg rett og slett livredd for å gjennomføre, da skal jeg også spille bass. Og synge. Jeg håper ikke det skjer.
Mats: – Good luck! Ha ha ha. Og så er det Lasse (Finbråten, keyboard), han spiller jo med Åge Sten Nilsens Ammunition. Han har vært mye ute med Ammunition, kult for han det, siden vi ikke har spilt så mye nå under skiveinnspillinga.
– Hvordan blir det nå som dere er mer aktive igjen?
Mats: – Jeg tror det går greit, Ammunition gjorde vel fra seg litt før jul, så det er ikke så mye de skal ut nå.
Truls: – Vi pleier å få det til å funke. Det er veldig sjelden det har vært noe kræsj.
Mats: – Og så er det jo Michael (Eriksen, vokal), han driver og spiller mye trubadurting og jobber med event. Jeg har gjort litt av det selv faktisk, mye reklamemusikk, og lagd og spilt ting man ikke snakker så høyt om. Det er alltid litt å gjøre. Og vi liker jo alt. Vi er ikke hardcore metalfolk som bare hører på metal og ikke noe annet. Det er ingen grenser for hva vi synes er kult å høre på. Det gjør at vi kan drive med hva som helst. Jeg har faktisk spilt på masse plater med Tommy Tee, flere ugivelser som han har produsert. Det er jo en helt annen verden enn å spille metallåter. Der er det ikke snakk om to takes, der er det bare å sette på record, spill noe, og det er det. Og så bruke det beste ut av det. Jævlig kul måte å approache musikk på. Helt annerledes enn det vi er vant til sjøl. Litt befriende noen ganger. Den greia med å la ting gå, skyve det vekk og begynne på nytt med noe annet. I stedet for å ta det opp igjen og stange huet i veggen hundre ganger, og så har det egentlig vært bra for lenge siden. Det har jeg blitt flinkere til faktisk. Det var helt krise før. Jeg var aldri fornøyd. Men jeg har blitt flinkere til å la ting gå, og det tror jeg er dritsunt. Igjen, det kommer tilbake til det at man har blitt flinkere til det man driver med fordi man holder på med det så jævlig mye.
LOGISTIKKPROBLEMER
– Hva er ambisjonene fremover?
Mats: – Spille dritmye. Selge ut Rockefeller. Spille mest mulig, få musikken ut, og begynne på ny skive så fort som mulig.
Truls: – Vi har masse ideer liggende, vi har alltid det fra forrige skive, men vi begynner alltid på scratch.
Mats: – Etter den skiva her er vi frie til å gjøre hva vi vil, så jeg tror vi skal prøve å lage noe til neste år allerede. Det er målet i hvert fall, prøve å gi ut noe neste år, om det så blir en fullengder eller bare noen låter. Men vi lover ingenting. Det gikk fire år før denne skiva. Og det gikk fort altså.
Truls: – Vi har mye annet å drive med, vi har familier og jobber ved siden av, så for oss tror jeg det hadde vært nesten umulig å gi ut en skive hvert andre år. Jeg tror kvaliteten hadde blitt deretter.
Mats: – “Isolate” og “The 1st Chapter” var det bare to år imellom, men da hadde ingen av oss barn, da hadde vi bare våre faste jobber, og da var det bare musikken ved siden av, så da hadde vi masse tid. Det blir noe helt annet når alle i bandet har familie og barn, bare det å møtes fem stykker er jo et regnestykke.
Truls: – Vi spilte veldig mye også etter siste utgivelse, mye turnering, og plutselig har det gått to år. Og når man da skal begynne å tenke på ny skive, så tar jo det litt tid og.
Mats: – Vi har vært veldig effektive på denne skiva, vi begynte å spille den inn i slutten av august. Og var egentlig ferdig til mix i starten av desember. Det er rekord for oss. Det har gått så fort at jeg føler ikke at den er helt ferdig.
– Hvordan går det med logistikken på turné hvis dere nesten ikke klarer å møtes til øving?
Mats: – Det som er fint med det, er at det er alltid noen måneder i forveien, så da kan man jo planlegge litt. Men den Europaturneen vi skal på nå, er midt i pappapermisjonen til Truls, så han skal ikke være med.
Truls: – Frank fra Withem skal steppe inn for meg, ham er den eneste jeg stoler på.
– Han stepper inn både her og der han.
Truls: – Ja, han er en jævla hore! Hehe. Frank er helt fantastisk, han er superflink trommeslager, og han er en av de få jeg stoler på i Norge som kan steppe inn, så jeg kan føle meg trygg hjemme og ikke være redd for at det går til helvete.
Mats: – Men i USA er Truls med. Folk hadde reagert på det der borte tror jeg.
Truls: – Jeg vil ikke oppleve det samme som Kjetil Gjermundrød i Kvelertak, da jeg måtte steppe inn for han første gang de dro til Australia og var der i to uker. Da hadde jeg vondt av han. Jævlig gøy for meg da. Men jeg vil ikke sitte hjemme når vi skal til Sør-Amerika for første gang.
Mats: – Vi spiller jo i et band hvor vi ikke kan ha vikarer. Fans er så opptatt av individet og måten man spiller på.
– Har dere spilt på Rockefeller før?
Mats: – Ja, mange ganger. Men ikke aleine. Vi står for alt selv denne gangen. Vi har booket alt selv, betalt alt selv og gjør alt selv.
Truls: – Rendevouz Point skal være support. Baard Kolstad som spiller trommer i Leprous er med der. Ekstremt flink trommeslager. Sulten kar. Han er for øvrig i Australia med Leprous nå, så han skal vel ha vikar på Rockefeller han. Veldig dyktige folk. I progmetalsjangeren, men de klarer å gjøre noe annerledes, noe som var viktig for oss, vi ville ha med noen som er annerledes, det er gørrkjedelig å ha to klin like band.
Mats: – Litt sånn som Leprous også. De er et jævlig kult band som er helt annerledes enn alle andre. Sykt fett. Hvis ikke de får den Spellemannprisen så er det ikke håp for metalkategorien.
(Og det gjorde de altså ikke).
Truls: – Vi får se om vi får neste år da. Nei, vi er jo ikke metal lenger vi. Ha ha ha.
Les også arkivintervju fra 2012 – Circus Maximus – The knights who say Nine
Først publisert i Norway Rock Magzine #2/2016