De siste timene før Devin Townsend skulle holde konsert på Edderkoppen i Oslo rakk vi en kort og trivelig prat. Det ble en samtale om de dypere tingene: Den kreative prosessen, katter, reverb, nye og gamle skiver, og vi fikk også endelig spurt ham om hvorfor han begynner skiva “Ocean Machine” med noen fraser fra Alfred Lord Tennysons “In Memoriam”.
Tekst: Karoline Hagane
Foto: Geir Kihle Hanssen, Anne-Marie Forker, Geir Amundsen
– Så, hva kan vi vente oss i kveld?
– Mesteparten av arbeidet jeg har gjort opp igjennom har vært med vokal og gitar, så en akustisk konsert er en god måte å gjenoppdage gamle sanger slik som jeg skrev dem, uten alle lagene med instrumenter. Dessuten er det hyggelig å kunne besvare mine egne spørsmål offentlig (i spørsmål og svar-delen av showet, journ. anm.).
– Syns du en akustisk fremføring er mer autentisk?
– Ja, det er definitivt mer autentisk, ettersom jeg ikke har bandet å gjemme meg bak blir fremføringen mye tydeligere og synligere. Uten andre mennesker, backing-spor og visuelle distraksjoner blir det mye viktigere å være presis, og kontakten med publikum blir dessuten mye bedre. Jeg bruker fortsatt masse ekko, da.
– Som seg hør og bør! Får vi høre noe fra “Empath” i kveld?
– Nei, det blir nok ikke noe fra “Empath”. Skiva har akkurat blitt spilt inn, og vi er fortsatt i prosess med det materialet. Akkurat nå er jeg på det stadiet hvor jeg ikke har fått vasket klær på tre uker, og det eneste jeg har som er rent er denne bisarre kombinasjonen. (Hvit haremsbukse og grå, asymmetrisk hettegenser, journ. anm.) Så snart jeg får livet tilbake på stell i løpet av den neste halvannen uka, så skal jeg lære meg mer materiale, men akkurat nå kan man fortolke status ut fra disse buksene. (Latter.)
– Har det vært et tett skjema i det siste?
– Det har vært ok – de siste 18 månedene har gått med til arbeidet med “Empath”, som har endt opp med å være en veldig mentalt krevende prosess. Etter en slik intensiv periode går jeg ofte gjennom noen måneder med forvirring, og jeg er for tiden i måned nummer én av denne fasen.
– Bidrar det at du og Devin Townsend Project skilte sine veier til den forvirringen du nå opplever?
– Nei, det å forlate bandet var en helt annen, men også veldig rar greie. Jeg tror det er mest det at arbeidet med “Empath” var ganske utfordrende. Jeg føler meg litt mentalt utbrent, kanskje? Nei, det blir ikke helt riktig. Det føles mer som etter en fødsel – når man har jobbet og ruget og investert energi i et prosjekt så lenge, også er det over, så blir man litt…
– Rotløs, kanskje?
– Ja, og litt flat følelsesmessig. Litt utladet. Samtidig føler jeg at jeg er mer nedpå og kanskje litt mer tro mot meg selv nå – mine egne usikkerheter har tidligere fått meg til å overdrive personligheten min noe, mens nå føler jeg ikke det samme behovet. Kanskje det er her jeg burde vært hele tiden? Eller kanskje det er slik jeg har blitt etter å ha laget denne skiva? Det kan også hende at dette er en reaksjon på all oppmerksomheten som følger med en turné, som jeg nå ikke er vant til etter 18 måneder i studio. Oppmerksomheten rundt skiva har vært veldig intens, både positiv og negativ, og jeg prøver å være litt forsiktig med hvor mye sånt jeg tar til meg.
– Ja, det kan kanskje bli for mye av det gode begge veier?
– Ja, nettopp. Samtidig er det en del av jobben å delta til en viss grad i dialogen med publikum, og da blir spørsmålet hvordan man skal balansere det hele.
– Hvis vi kan vende tilbake til “Empath” litt – en gjenganger på skiva er kattelyder. Hva er historien bak det?
– Katter er som folk, jeg tror det er derfor vi søker oss mot dem. Hunder skal være menneskets beste venn, men de har et mye edlere vesen enn oss. Katter, derimot, hvis de blir skikkelig sultne og du dør rundt dem, så venter de ikke så lenge før de begynner å spise deg. Det er denne todelingen ved at katter er disse søte, myke skapningene, men samtidig er de noen små drapsmaskiner. Når man ser dem jakte ned fugler og gnagere har de ingen nåde. Sånn sett er de mer som mennesker enn hunder er. Når det er sagt, jeg setter pris på at begge arter ser veldig søte ut i små gensere.
– Det gjør de. Et av de formelle kravene for å få skrive for Norway Rock Magazine er at man må være katteelsker. (Latter) Men tilbake til dine nylige prosjekter: Vil du si at “Empath” er påvirket av at du akkurat spilte Ocean Machine med et orkester i Plovdiv?
– Ja, “Empath” har nok blitt påvirket i den forstand at jeg ble minnet på hvor emosjonelt tilgjengelig jeg var på den tiden. Jeg tror det å bli eldre og det å få barn har fått meg til å i større grad snakke i metaforer. På “Empath” forsøkte jeg bevisst å bli mer direkte. Kanskje ikke lyrisk, men iallefall emosjonelt.
– Så hva mener du å formidle med “Empath”? (Anmeldelse her!)
– Jeg tror grunnen til at den er så kaotisk er at den representerer et mylder av følelser. Tidligere har jeg nok forsøkt å lage skiver som er optimistiske til en grad av (…) vel, ikke selvbedrag, men, til en grad hvor jeg har bevisst stengt ute negativitet fra skivene. På et nivå syns jeg det var nyttig for meg, og det var det kanskje på den tiden, men nå gjenkjenner jeg at negativitet er en del av livet og den kreative prosessen. Livet er kaotisk, og man må komme seg gjennom det. Hvis andre kan komme seg gjennom det, så kan du også. Jeg skriver musikken muligens mye som en oppmuntring til meg selv. Jeg kunne hevdet at det var noe altruisme bak det, men det er nok mye motivert av hva jeg trenger å uttrykke.
– Vel, de fleste skriver og skaper for seg selv i første omgang.
– Ja, også er det viktig å holde sitt eget fokus mens man holder på. Jeg tror det er mange musikere som går inn i kommersielle prosjekter med usikkerheter i bagasjen, og et behov for å bli validert. Som vi snakket om i stad tror jeg det er veldig viktig å ikke la berømmelse eller kritikk gå deg til hodet, og holde så stø kurs som mulig på eget budskap. Det hjelper å ha venner, da. De kan fortelle deg når du bare er full av dritt. (Latter). Det er utfordrende å lage noe som andre ender opp med å aktivt mislike. Det er enkelt å bli usikker, og med denne plata kjente jeg mer på det enn noensinne. Ryggmargsrefleksen er å tenke at vedkommende ikke forstår plata, men det er absolutt ikke den beste reaksjonen, ettersom jeg vet at vi alle går gjennom ulike ting i livet, og vi søker etter ulike budskap i de forskjellige fasene vi må gjennom. Deres perspektiver er verken gale eller riktige, og jeg forsøker å ta lærdom av det.
– Jeg har litt dårlig samvittighet her ettersom jeg ga “Z2” lunken kritikk for noen år siden. Jeg fikk ikke så mye ut av den skiva som dine andre, og terningkastet reflekterte det – og ble gjenbrukt på en av plakatene til Devin Townsend Project i markedsføringen, hvor NRM var sitert med: “Terningkast 3: Den verste dritten jeg har hørt!” Jeg beklager det – jeg var ikke egentlig så krass i originalen. (Latter.)
– Haha, det er fantastisk! Men jeg skal si at “Z2” er en skive jeg slet skikkelig med. Jeg hadde bare ikke lyst til å lage den. Når jeg var ferdig med den følte jeg ikke den stoltheten jeg burde – bare at den ikke ble som den burde blitt. Jeg ville lage et dukkeshow.
– Men det gjorde du jo.
– Jada, absolutt. Jeg syns det er viktig at både anmeldere og musikere er ærlige når de skriver og lager materialet sitt. Mye av grunnen til at jeg sluttet i DTP var fordi jeg tok meg selv i å ikke gjøre det jeg ville. Nå føler jeg at jeg gjør mer av det jeg burde. Men samtidig – jeg fikk en kommentar fra noen forleden som mente at musikere ikke burde få lov til å lage flere enn fire skiver, og på mange måter forstår jeg den måten å tenke på. Samtidig har jeg et slags mål som musiker at når jeg føler meg ferdig har jeg sluppet opp for ting å si. Jeg syns det er helt topp at jeg kan fortsette helt til det skjer.
– Hvordan var det å spille Ocean Machine med orkester i Plovdiv?
– Det var ok, men det var ganske stressende. Det var på slutten av en turné, og det var mye press, som jeg ikke satte pris på akkurat da. Det farget nok opplevelsen for meg til en viss grad, men jeg er kanskje ikke den romantikeren rundt disse tingene som jeg burde være. Det var mange som sa at det er en stor begivenhet å gjenoppleve dette albumet, med et orkester, i denne vakre settingen, mens jeg bare stod der og håpet at stemmen min funket. Det var ingen feiring akkurat der og da, jeg bare forsøkte å sikre at alt det tekniske virket som det skulle. I ettertid kjenner jeg derimot en viss stolthet over sluttresultatet.
– Du bør definitivt være stolt over resultatet – det er en utsøkt fremføring.
– Mange takk.
– Dette leder meg inn på noe jeg har lurt på en stund: Du åpner skiva Ocean Machine med en opplesning fra Alfred Lord Tennysons In Memoriam: “O earth…”. Hvorfor har du valgt dette diktet?
– Tja. Det virket riktig. Men jeg vet ikke om det gikk noe dypere enn det. I ettertid kan man hevde at det var en tanke og en hensikt bak det hele, og derfor var det kløktig, men jeg tror i dette tilfellet at det bare var et innslag av intuisjon. Jeg tror ikke jeg kan hevde at det var en veldig dyp betydning bak det denne gangen.
– Vel, noen ganger finner man noe vakkert og ønsker å bruke det i den grad man kan.
– Det er nettopp det.
– Du har fire album planlagt nå, stemmer det?
– Jeg hadde det, men jeg har egentlig endret planen. Jeg har en tendens til å jobbe veldig kaotisk med disse skivene. Når jeg er i prosessen og har masse ideer, og deler dem på sosiale medier, så må jeg endre dem i ettertid. Jeg har alltid fire skiver i hodet til enhver tid, tror jeg. Fremover blir det snakk om å gjøre disse ideene noe mer håndfast. Generelt sett vet jeg ikke helt hva planen er til siste uka med innspilling. (Latter.)
– Har du noen samarbeidsprosjekter planlagt med andre artister?
– Nei, jeg får noen henvendelser, men jeg trenger å ta en liten pause fra den type arbeid. Hvis jeg skal være ærlig med meg selv er samarbeidsskiver ikke noe jeg har lyst til for øyeblikket. Jeg har noen langtidssamarbeid på vei, men de har ingen konkrete sluttdatoer. Enn så lenge trenger jeg nok litt tid til å lade opp etter “Empath”.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019
Les også våre arkivintervjuer med Devin fra 2016 og fra 2011.