Tekst: Geir Amundsen
Fotos: Anne-Marie Forker
– Du var jo i Oslo i høst og spilte på Sentrum Scene sammen med Alter Bridge og Halestorm. (Anmeldt her!)
– Ja, det var en glimrende turné, jeg koste meg virkelig både sammen med de bandene og på scenen.
– Så vidt jeg vet var det en av de første konsertene dine utenfor USA – hvordan opplevde du det?
– Ja, jeg har jo gjort en stor Europaturne som bassist i Tremonti, men ja, dette var første gang med Mammoth WVH.
– Merker du noen forskjell på publikum i USA vs. Europa?
– Det merkes at europeerne har en lidenskap for rock, i større grad enn det den gjennomsnittlige amerikaner har. De tar mer av på konserter og lever seg inn i musikken, og det gjør det jo mer interessant for min del også. Så det var kjempespennende å komme tilbake til Europa.
– Hadde du allerede begynt arbeidet med den nye skiva («Mammoth II», ute 4. august 2023, anmeldt her) da du gjorde den turneen?
– Ja, den var i store trekk allerede ferdig, det gjensto bare å legge på vokal og gitarsoloer.
– Jeg har bare fått høre den et par ganger, men den virker både hardere enn debuten, med flere odde taktarter og synkoper.
– Ja, det er definitivt mer aggressivt og hardere denne gang, men det er likevel en klar videreføring av den første skiva. Og jeg følte meg mye mer komfortabel med å utforske dette hardere soundet.
– Var det bevisst å gå i en hardere, nærmest progressiv retning etter en delvis radiovennlig debut?
– Nei, ingenting av det jeg gjør med Mammoth er bevisst eller planlagt, det er bare snakk om hva som føles riktig, hva jeg selv synes høres kult ut.
– Du har jo en ganske morsom og underholdende video til første singel fra skiva, «Another Celebration At The End Of The World» – kan du fortelle om den til de som ikke har sett den?
– Det er helt klart en oppfølger til «Don`t Back Down» fra debuten, hvor jeg er alle medlemmene i bandet, men denne gangen sparker jeg alle de andre Wolfgangene og får i stedet inn gutta fra livebandet mitt, for jeg ville veldig gjerne ha dem med i videoen. Den var veldig gøy å lage.
– Noen lurer kanskje på hvorfor du spiller samtlige instrumenter på skiva selv, når du har et glimrende liveband med deg på scenen. Vurderte du å involvere dem i innspillingen av skiva?
– Nei, for det er ikke greia med Mammoth i studio. Det er mitt prosjekt, det er der jeg kan uttrykke meg selv musikalsk.
– Det er en smule kontrast kontra andre såkalte soloartister som stort sett kommer til studio og synger inn låter som andre musikere allerede har skrevet og spilt inn. Dette er et ekte soloprosjekt hvor du gjør absolutt alt selv.
– Haha, ja, alt du hører på disse skivene er skrevet og spilt av meg. Jeg har jo vært i studio med andre band hvor man spiller inn sitt bidrag til helheten, men dette skal vært 100% mitt eget uttrykk.
– Men du har en produsent til innspillingen?
– Ja, jeg skriver låter bortimot fortløpende, men avtaler med min produsent, Elvis Baskette, for å faktisk få spilt inn disse låtene. Som sagt gjorde vi det meste før turneen med Alter Bridge og Halestorm, og da vi kom tilbake, gjorde jeg alt ferdig med vokal og soloer.
– Du har tydeligvis sterke bånd til gutta i Alter Bridge. Ikke bare har dere samme produsent, du har spilt bass i sideprosjektet til gitarist Mark Tremonti, dere turnerer sammen, og din andregitarist Frank Sidoris spiller også sammen med AB-vokalist Myles Kennedy i bandet til Slash.
– Ja, jeg har kjent dem i mange år, rundt 15 år, de er blant mine aller beste venner, så når vi kan få turnere sammen, er det som en eneste stor og lykkelig familie på tur!
– Hva er planene dine med Mammoth i månedene fremover? Skiva kommer i august?
– Det er bare mest mulig turnering og konserter ut året. Bare å brette opp ermene og begynne og jobbe.
– I Europa også?
– Ja, vi skal turnere med Metallica i noen uker, og har noen egne konserter innimellom. Og festivaler som Download og Sweden Rock. Det er min første runde på europeiske festivaler, så det gleder jeg meg veldig til.
– Norway Rock Magazine har for øvrig nettopp snakket med Nuno Bettencourt fra Extreme, og han fortalte oss en historie. Mens han var opptatt i sitt eget hjemmestudio med å spille inn soloen på «Rise» fra den nye Extreme-skiva, ringte det på døren, og Gary Cherone ba ham om å komme ned på gata. Og der sto Gary sammen med Edward Van Halen, de var ute og spiste lunsj sammen. Og de hadde sittet i bilen mens Eddie spilte låter fra ditt kommende debutalbum, og han var så stolt over låtene og det faktum at du spilte alle instrumentene selv.
– Haha, ja, jeg husker at pappa fortalte meg dette, og sa at `Ikke bli sint, men jeg spilte låtene dine for Gary og Nuno!`. Jeg syntes jo bare det var kult. Dette må ha vært i 2018 eller 2019, vil jeg tro. Han var utrolig stolt, og spilte dette for alle som var interesserte i å høre på. Og var de ikke interesserte, så spilte han det likevel, haha!
– I høst var du med på minnekonserten til Taylor Hawkins – hvordan opplevde du det?
– Det var en ære å få lov til å være med. Ser man bort ifra alt det følelsesmessige med at det faktisk er en hyllest til en avdød venn, så var det en fantastisk opplevelse å få stå på scenen foran titusener av mennesker sammen med noen av planetens mest utrolige musikere. Det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har vært en del av.
– Hvem spilte du sammen med?
– Jeg spilte tre Van Halen-låter («On Fire», «Hot For Teacher» og «Panama») sammen med Dave Grohl på bass, Josh Freese på trommer og Justin Hawkins fra The Darkness på vokal. Det var som en sinnssyk drøm gikk i oppfyllelse. Jeg har jo hørt på alle de tre hele mitt liv.
– Det er litt ironisk at i løpet av noen måneder ble hyllestkonserten til Foo Fighters trommis en realitet, men to og et halvt år etter at din far gikk bort, så ser det ikke ut til å bli noen tilsvarende hyllest til en av tidenes mest innflytelsesrike gitarister. Tror du at det kommer til å skje?
– Nei, dessverre. Foo Fighters har ikke noe drama, de ville bare få hyllet vennen sin på en så fin måte som mulig. I Van Halen er det litt for mange motstridende interesser og for mange biter som ikke passer helt sammen, så jeg har egentlig slått det fra meg. Og jeg føler uansett at vi fikk hyllet pappa på en fin måte på Taylor-konserten uten stresset med å måtte slite med bandmedlemmene fra Van Halen, det er altfor dysfunksjonelt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023