AOR-supergruppa W.E.T., som er oppkalt etter medlemmenes moderband Work Of Art, Eclipse og Talisman, har omsider kommet med «Rise Up», oppfølgeren til den allerede klassiske debuten fra 2009. Vi slo av en prat med bandets hjerne, svenske Erik Mårtensson, et navn som stadig vekk dukker opp i diverse sammenhenger med en fellesnevner – sykt fengende melodiøs hardrock.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: David Guva, Marty Moffatt
– For et halvt år siden hadde jeg nesten ikke lagt merke til navnet Erik Mårtensson, utenom på W.E.T.s debutskive, men der var vokalist Jeff Scott Soto det store, kjente navnet. Men plutselig kommer det tre knallbra skiver (W.E.T., Eclipse, og Jimi Jamison) hvor du har skrevet nesten alle låter og spiller de fleste instrumenter. Og den nye W.E.T.-skiva «Rise Up» er jo en instant klassiker.
– Åj! Synes du? Underbart! Den skiva gikk så utrolig kjapt å lage, vi spilte den inn i fjor vår, og mikset den i høst, og siden har jeg nesten ikke tenkt så mye på den. Og har heller ikke lest noen anmeldelser enda, ingen har hørt den. Det er jo enda over en måned til den blir utgitt (22.februar 2013) så det er utrolig kult å høre at du liker den. Foreløbig har vi kun fått respons på singelen «Learn To Live Again», og det var jo positivt.
– Jeg intervjuet Jeff Scott Soto en kveld i februar i fjor, og da var han hes etter å akkurat ha lagt vokalen på de første par låtene på denne skiva.
– Er det så lenge siden? Ja, det kan kanskje stemme! Vi hadde tolv låter klare da vi gikk i studio, men så spilte vi inn tre til i september.
– Men det er da bare tolv på skiva?
– Ja, vi ville ikke klemme for mange låter inn på skiva. Men de siste tre kommer med på live-DVDen som vi spilte inn i forrige uke.
– Jaha!? Interessant! For dere har vel ikke gjort mange konserter enda?
– Nei, bare to. En for halvannet år siden…
– På Firefest i Nottingham.
– Presis. Og det var jo en spontan greie da vi steppet inn på et par dagers varsel da Warrant plutselig ikke dukket opp. Og så på releasepartyet
her i Stockholm i forrige uke. Vi hadde tre dager på å øve før konserten, men den var utsolgt med kjempestemning, så det ble utrolig bra.
– Så når skal vi andre få sjansen til å se W.E.T. på scenen?
– Vi skal gjøre en turne, men vi vet enda ikke helt når vi skal få det til. Pr nå er en bare en konsert spikret, men vi har fått utrolig mange forespørsler, fra festivaler over hele verden, så etterspørselen er definitivt der. Vi må snart sette oss ned og ta en alvorlig diskusjon på hvordan vi skal gjøre dette.
– Nei, det virker som om både du og Jeff er sykt travle på hvert deres hold med utallige andre prosjekter.
– Ja, det har vært mye i det siste. Jeg kjenner jeg bør ta det litt mer med ro og samle litt inspirasjon.
– Hvordan ble dette prosjektet først startet?
– Det startet som et sideprosjekt i regi av det italienske plateselskapet Frontiers. Jeg var blitt bedt om å skrive seks låter til en skive som Jeff Scott Soto skulle synge på, og den andre låtskriveren som ble spurt, var Robert Säll fra Work Of Art. Jeg var forresten blitt bedt om å produsere skiva også. Så da vi leverte våre bidrag, viste det seg at Roberts låter var veldig snille og myke, mens mine var litt mer hardt rockende. Vi fant ut at vi måtte skrive noen nye låter sammen, ellers ville dette bli en altfor sprikende skive. Da Jeff fikk høre låtene, var han fra seg av begeistring, og vi begynte da å snakke om at dette føles mer som et band enn som et sideprosjekt, alt føltes veldig bekvemt og riktig, og det var da vi byttet navn til W.E.T., for å relatere det til våre tre band.
– Byttet navn? Hva skulle bandet egentlig hete?
– Det var noe latterlig a la Lost In The Shadows eller noe slikt. Glem det. Denne gang, på den nye skiva, så føles det enda mer som et etablert band, derfor er det bilde av oss alle fem på coveret, nå er det denne faste besetningen som gjelder.
– Så W.E.T. er en kvintett nå? Med dine Eclipse-kolleger Robban Bäck på trommer og Magnus Henriksson på gitar?
– Nettopp. De spilte jo på debuten også, så det er bare rett at de anerkjennes som bandmedlemmer.
– Så W.E.T. er nå Eclipse med Jeff Scott Soto på vokal.
– Og Robert Säll ja. Da vi trengte trommis og gitarsoloer til førsteskiva, ringte jeg naturlig nok to fantastiske musikere som jeg kjente og jobbet bra sammen med, og siden har de vært involvert.
– Men på debuten gjør jo ikke Robert Säll så mye. Han har vært med å skrive halvparten av låtene, og spiller gitar på et par låter. Ellers gjør jo du absolutt alt unntatt å spille trommer og synge. Gitar, bass, keyboards, kor, produksjon, miksing og låtskriving.
– Ja, det stemmer nok.
– Det er mer E.T. enn W.E.T.
– Haha! Nei, han bidrar mer på «Rise Up», han spiller mer gitar, og ganske mye keyboards faktisk. Vi samarbeider så mye vi kan, men har ikke ville endre for mye på en oppskrift som fungerer å jobbe etter heller.
– Hva tenker du om debutskiva i dag?
– Jeg er fortsatt veldig glad i den. Halvparten av låtene synes jeg er knallbra, og den andre halvparten er mindre bra. Jeg elsker «Brothers In Arms», jeg elsker «Comes Down Like Rain», «One Love», «Invinsible» og «If I Fall» står seg fortsatt veldig bra. Spesielt «Comes Down Like Rain» er en fantastisk ballade, den beste jeg noengang har skrevet, synes jeg.
– Tiltredes! Og jeg må spørre deg som jeg spurte Jeff i fjor; hvor mye ville du gitt for å se ansiktsuttrykket på Neal Schon da han fikk høre gitarsoloen på «If I Fall»? Det blir ikke mer Journeysk enn dette!
– Hahaha, ja, jeg vet, og det er helt bevisst! Magnus gjorde den soloen med glimtet i øyet til Neal Scon og tenkte at ‘Nå skal han faenmeg få!’
– Første singel fra «Rise Up» er «Learn To Live Again», som er en duett mellom deg og Jeff. For første gang.
– Ja, riktig. Vi snakket om å synge flere låter sammen, men det funket ikke like bra tekstmessig, så det ble med denne ene, som fikk en ekstra dimensjon med en stemme til. Og det er jo litt spesielt med dette bandet som faktisk har to vokalister, selv om jeg inntil nå har overlatt all vokal til Jeff, bortsett fra koringene.
– Du kjente vel ikke Jeff så godt da dere lagde debuten, da er det ikke lett for en ukjent svenske å brøyte seg inn på hans territorium.
– Nei, det er sant, da var han stjerna i bandet som vi andre hadde voldsom respekt for. Nå er han blitt en god venn, og alle i bandet kjenner hverandre godt, så klart at vi føler oss tryggere sammen.
– Men du har jo gjort mye annet i det siste. I forrige nummer av NRM anmeldte jeg den nye soloskiva til Survivorvokalist Jimi Jamison til nesten topp score, og kalte den i praksis et Erik Mårtensson soloalbum som Jamison har vært så heldig å få lov til å synge på.
– Hahaha! Tja…det kan man jo si.
– Hvordan kom det i stand?
– Det var igjen Frontiers som foreslo at vi burde jobbe sammen. De liker jo min låtskriving og mine produksjoner, og Serafino som driver Frontiers elsker Jimi Jamison og synes han er tidenes beste sanger. Det store idolet. Så han ville gjerne kombinere to av sine favoritter for å se hvordan resultatet ble. Og jeg har jo også vært fan av Jimi så lenge jeg kan huske. Han er nå over 60 år gammel men synger fortsatt helt fantastisk.
– Du har igjen skrevet alle låtene, spiller alle instrumenter utenom trommer, korer, produserer, mikser og mastrer.
– Ja, Jimi var ikke involvert i det hele tatt i låtskrivingen, han fikk servert ferdige låter, eller demoer med min vokal på. Han fikk selvsagt gjøre sin vokal slik han følte for, og han gjorde samtlige låter knallbra. Utrolig talentfull fyr.
– Så du gjorde i praksis hele skiva i Sverige, mens han la på vokalen i USA?
– Ja. Vi har kommunisert mye pr telefon og mail, og vi møttes på Firefest for to år siden, for da var denne skiva allerede planlagt. Men ellers har vi ikke jobbet sammen. Jeg gjorde alt i mitt studio, og han sang i et studio i Memphis.
– Resultatet ble jo kanon.
– Ja, jeg er ekstremt godt fornøyd med den, den føles veldig naturlig, for alle låtene er jo skrevet spesielt for Jimi, med hans stemme i tankene.
– Tidligere i høst fikk jeg en aha-opplevelse da jeg for første gang fikk høre ditt eget band Eclipse. Og nyeste skiva «Bleed & Scream» er jo også knallbra.
– Jo takk igjen. Nok en skive jeg er veldig fornøyd med.
– Men de tre første Eclipse-skivene er så godt som umulig å få tak i – jeg har lett i månedsvis nå.
– De to første fins ikke å få tak. De går for flere hundre dollar på ebay nå, men vi går med planer om å gi de ut på nytt for å dekke etterspørselen.
– Og forrigeskiva «Are You Ready To Rock»?
– Den bør da være mulig å oppdrive fortsatt.
– Nei, jeg har lett internettet rundt etter den også, forgjeves. Siste søk resulterte i 213 pund for et brukt eksemplar i Japan.
– Såpass?! Der er det jeg selv som sitter på rettighetene, ikke Frontiers, så da må jeg kanskje ta tak der også. Vi regner vel «Are You Ready To Rock» som vår første offisielle skive, det var der vi fant vår stil og hørtes ut slik vi ville. På konsertene våre spiller vi ingen låter fra de to første, de har vi lagt bak oss nå.
– Skal dere gjøre noen konserter utenfor Sverige?
– Ja, vi har en god del konserter i tiden fremover, og begynner også å tenke på låter til neste skive. Vi skal spille i USA, i Spania, noen festivaler her og der, og vi skal tilbake på Firefest til høsten. Ikke verdens beste scenetid, vi åpner søndagen og går på i 13-tida.
– Det spiller ingen rolle, på Firefest stiller 95% av billettholderne fra første band, det er smekkfullt i lokalet med en gang dørene åpner.
– Ja, det er sant, utrolig bra stemning der, jeg har vært der to ganger, og har til og med sunget der med H.E.A.T.
– Ja stemmer, du måtte nok en gang steppe inn på kort varsel?
– Ja, vokalisten deres ble syk og de spurte meg for å slippe å kansellere. I 2008, tror jeg.
– Du var også involvert i den siste skiva til Giant?
– Ja, stemmer, jeg skrev tre låter for dem, blant annet den eneste låten på skiva som (tidligere Giant-høvding) Dann Huff spiller sologitar på, og det var jo ekstra stas.
– Åpningssporet «Believer»?
– Ja, riktig. Den låta var egentlig ikke ment for Giant, faktisk var alle de tre låtene mine derifra skrevet for Toby Hitchcocks soloskive. Har du hørt den?
– Nei, den har jeg ikke hørt. Det er vokalisten fra Pride Of Lions, ikke sant?
– Presis. Jeg gjorde de fleste låtene på soloskiva hans for et par år siden.
– Nå er jeg ikke spesielt fan av Pride Of Lions, det blir for nusselig for min del.
– Ja, enig i det, det blir for søtt. Men hvis du liker skivene til Giant og Jamison og W.E.T., så kommer du garantert til å like den også. Den ligger på Spotify, så du kan jo sjekke det ut.
– Jeg registrerer at det står aldri kun ditt navn kreditert låter, du skriver alltid med noen andre. Enda dine bandkolleger alltid hyller deg som komponisten.
– Ja, det stemmer, jeg er ikke så god på tekster, så jeg har en kompis som bidrar mye der. Og synes alltid det er greit å involvere andre for å få et nytt perspektiv på låtene, for å få det beste ut av hver komposisjon. Noen som kan si ifra hvis det ikke låter maks.
– Jeg har hørt deg bli omtalt som vår generasjons Desmond Child. Er det et kompliment eller en fornærmelse?
– Haha…nå har ikke jeg på langt nær så mange megahits på samvittigheten som det Desmond Child har. Men det er absolutt ingen fornærmelse. Så lenge folk mener noe om det jeg gjør, så er det bra. Det er verre hvis ingen har noen som helst formening om musikken min.
– Og så har det jo også blitt en revival av melodiøs hardrock de siste årene.
– Ja, det musikalske klimaet har endret seg voldsomt. Publikum er mye mer mottagelig for denne typen rock nå, kontra for bare 4-5 år siden. Bare det at vi selger ut et konsertlokale i Stockholm en iskald tirsdag i januar – det hadde aldri skjedd for noen år siden. Og det er ikke bare gamle Talismanfans på 40+ – nå er det ungdommer langt ned i 20-årene.
– Du, tidligere i dag tittet jeg for første gang på promovideoene fra den første W.E.T.-skiva – og er det ikke Marcel Jacob man ser der? (Talisman-bassisten som begikk selvmord i 2009) Var han involvert her?
– Nei, han hadde ingenting med skiva å gjøre, men det var meningen at han skulle være bassisten vår på fremtidige konserter, og han figurerte derfor også i bandet på videoene, som vi spilte inn senvåren 2009. Men så gikk det jo som det gjorde – de videoinnspillingene var siste gangen vi så han.
– Ja, han døde vel i juli. Tragisk, utrolig bassist og låtskriver.
– Ja, det var et sjokk for oss alle. Jeg har spilt masse med Marcel på klubber her i Stockholm, og alltid sett opp til ham som musiker.
– Hvilke andre band har inspirert deg?
– Det meste av klassisk hard rock, egentlig. AC/DC, Whitesnake…og så hørte jeg mye på thrash metal.
– Thrash? Jaha!? Det hører man ikke i musikken du lager.
– Nei, men jeg har ikke bare hørt på Bad English og Journey i hele mitt liv, haha. Det har gått mye i band som Slayer og Metallica og Megadeth også.
– Jeg ville kanskje beskrevet musikken din som klassisk hard rock i moderne drakt.
– Takk, den kjøper jeg, det stemmer nok bra! Den klassiske rocken på 70- og 80-tallet hadde alltid knallsterke refrenger, men jeg vokste stort sett opp på 90-tallet. Og jeg klarte aldri helt å like musikken på den tiden. Når alle mine kompiser hørte på Nirvana og Pearl Jam, kjørte jeg heller på med Mötley Crue og Whitesnake, W.A.S.P. Og Europe. Så når jeg skriver låter, så skinner vel det igjennom – det blir musikk som jeg liker å høre på selv. Men jeg vil jo ikke at det skal høres ut som 1986 heller! Det lydbildet er jeg ikke interessert i å ha i mine produksjoner.
– Låtoppbygningen og melodiene er klassiske, mens spesielt gitarene låter moderne.
– Ja, riktig, jeg vil ha trøkk i gitarene selv om det er myke melodiøse AOR-låter med massive refrenger.
– Okay Erik, takk for praten, så håper jeg våre veier krysses i et konsertlokale om ikke så lenge!
– Det gjør det helt sikkert, om ikke annet ses vi vel på Firefest til høsten.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2013