Verdens beste finske progressive brødretrio er tilbake med sin åttende skive, «Red Alert In The Blue Forest», og vi fikk bandet sympatiske vokalist Mikko Von Hertzen på Skypeskjermen for nok en trivelig prat.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Rami Mursula
Livefotos: The Mighty Forker
– Nå, hvordan har livet vært de siste par årene, Mikko? Har du måtte holde deg hjemme i Helsinki, eller har du fått muligheten til å være litt i Kerala, i ditt andre hjemland India?
– Jeg dro til Kerala i starten av 2020 og hadde tenkt å være der i halvannen måned, men så kom pandemien, og brått var jeg strandet i India i fem måneder. Jeg kom meg ikke hjem. Dermed ble jo prosessen med å jobbe på den nye skiva tilsvarende utsatt.
– Kan tenke meg verre steder enn Kerala å strande på! Og det var vel en av delstatene som klarte seg best i starten av pandemien, mener jeg å huske?
– Ja, det er riktig. Fordi de stengte brått og resolutt ned, på kun et par dagers varsel, noe som gjorde at min flybillett hjem ble ubrukelig. Plutselig gikk det ingen fly på flere uker, jeg måtte kjøpe ny billett og søke om refusjon på den jeg ikke fikk brukt, og så gjentok dette seg gang på gang. På et tidspunkt satt jeg der med fire ulike flybilletter av den dyrere typen, og flyselskapene hadde det jo ikke travelt med å refundere. Jeg hadde over 11.000 euro utestående, som sto på flyselskapenes konto, ikke min egen. Og jeg måtte vente på å få penger tilbake så jeg kunne kjøpe enda en ny returbillett – det var grenser for hvor mye kreditt jeg kunne bruke på kortene mine. Men til slutt kom jeg meg hjem da.
– Hva har vært det verste med pandemien for din del?
– Egentlig klarte vi oss ganske bra, for vi fikk turnert mye i 2019 – ikke bare vår egen turné for «War Is Over», men vi gjorde også denne Kingston Wall-hyllesten (hvor brødrene Von Hertzen var med de gjenlevende medlemmene av det finske psychedelia-progrockbandet Kingston Wall på et tyvetalls konserter) som var meget bra for oss økonomisk. Det gjorde oss i stand til å gjøre vår greie i 2020, for da hadde vi uansett ikke tenkt å spille så mange konserter. Da skulle vi jobbe i studio med den nye skiva som nå nettopp er sluppet (08.april). Så for min del gikk det greit, det var verre for venner i musikkmiljøet som kanskje akkurat hadde gitt ut en skive som de ikke kunne turnere med, og dermed ikke fikk inntekter. Og så var det selvsagt følelsen av hva faen er det egentlig som skjer på denne planeten? Og den kunne man ikke overse, for brått var det nye inngripende lover som endret livet ditt enten du ville eller ikke. Det tok mye energi, energi vi måtte ha for å jobbe videre med skiva, og den måtte vi klare og grave opp midt mellom foruroligende nyheter som konstant veltet inn. Vi mennesker har skapt livene våre slik vi ønsker å ha de, og når noe som dette skjer, så må vi tilpasse oss og se verden på en ny måte. Det ble kanskje spesielt vanskelig for oss i Skandinavia som ikke har opplevd naturkatastrofer i samme skala som mange andre har, som sykloner og orkaner og jordskjelv og tsunamier. Vi bor i et veldig trygt område av verden. Dere i Norge hadde jo denne forferdelige jordskredkatastrofen…
– I Gjerdrum, ja.
– Ja, det var fryktelig bare å lese om hvor mange som ble drept.
– Apropos katastrofer, hvordan er det nå for Finland å ha en lang grense mot Russland, uten medlemskap i NATO?
– Det har selvsagt ført til store diskusjoner om hvordan vi kan beskytte landet vårt. Finland har obligatorisk militærtjeneste, som jeg også har avtjent – jeg er faktisk offiser av fenriks rang. Og når vi er i militærtjeneste, så er det egentlig kun snakk om en potensiell fiende – den røde. Vi er liksom ikke så bekymret for svensker eller nordmenn! Men vi må ta denne diskusjonen, og vi må ta den nå. Med en gærning som Putin med makten, så kan man ikke føle seg trygg. Russerne har mistet mange menn og materiale i Ukraina, men de har fortsatt masser av vesentlig mer skremmende våpen på lager, som de ikke har brukt ennå. Finland har ikke hatt lyst til å velge side mellom øst og vest, og det har vært flertall mot å bli med i NATO, men manges øyne har åpnet seg nå for den faktiske trusselen vi har som nabo. Personlig er jeg ikke nervøs for at Russland skal invadere Finland, vi var aldri en del av Sovjetunionen, så de anser ikke at Finland historisk sett tilhører Russland, slik tilfellet er med Ukraina eller Georgia.
– Greit, la oss snakke litt musikk! Eller musikkpolitikk – deres forrige skive, «War Is Over» (2018), ble utgitt på Mascot Records etter noen frustrerende år på Universal. Men «Red Alert In The Blue Forest» er utgitt på deres eget selskap, Doing Being Music. Hva skjedde?
– Det stemmer, vi hadde en kontrakt med Mascot, ikke bare på «War Is Over», men også med opsjon på neste. Og jeg holdt dem informert om hvordan vi lå an og hva vi gjorde. Men de må også si ifra om de akter å bruke opsjonen sin på den neste skiva, og det gjorde de aldri. Og det er ganske vanlig at folk ikke følger med på hva de faktisk undertegner, men man må gå tilbake i ettertid og sjekke betingelsene. Jeg sa ifra at vi var i ferd med å spille inn den nye skiva, og betaler selv for innspillingene, men Mascot skulle få høre den først og bestemme om de ville gi den ut eller ikke. Jeg prøvde å få et svar fra dem, men jeg hørte aldri noe fra noen på Mascot. Jeg spurte om de hadde hørt på den, og jeg kunne se at filene var mottatt og åpnet, men fortsatt var det bare stillhet. Til slutt måtte jeg gi dem et ultimatum og sa at de har frem til neste onsdag med å gi oss et svar på om de ville være en del av dette – men ingen svarte. På onsdag sendte jeg en mail og sa at ‘Greit, da gir vi den ut selv. Takk for samarbeidet, men det hadde jo vært hyggelig om vi fikk en eller annen form for respons på en av våre mange mailer.’ Til dags dato har jeg ikke hørt noe mer fra Mascot.
– Så dermed startet dere eget selskap?
– Ja, men vi måtte jo ha internasjonale partnere, så vi hadde et møte med Warner Music her i Finland, som faktisk har gjort en god jobb, de er også distributører for Mascot. Vi kom til enighet, og hyret inn noen proffer for å promotere skiva, og det har de gjort på ypperlig måte. Nå er skiva akkurat sluppet på vårt eget selskap, og kritikken har vært strålende så langt. Selvsagt har det sine fordeler å ha et stort internasjonalt selskap i ryggen som kan legge trøkk bak promoteringen, men verden er hva den er, vi er et progband som uansett ikke appellerer til massene, og da tar man det beste tilbudet man har på bordet. Og det føles veldig godt å selv kunne ta avgjørelser på vegne av bandet.
– «Red Alert In The Blue Forest» var ikke så lett å fordøye, jeg brukte sikkert 4-5 gjennomhøringer selv før brikkene begynte å falle på plass. Fansen vil sikkert tenke ‘Hva faen?!?’ ved første lytt. Styrte dere bevisst unna de mer korte, poppa låtene denne gang?
– Både og – de korte og melodiske låtene har som oftest kommet fra meg, men alle oss tre brødre skriver låter individuelt, og vi har veldig forskjellige stiler. Når vi samles, går vi igjennom låtidéene og ser hva som kan funke om vi gir det litt rom til å puste. Denne gang så vi at vi hadde 10-12 låter som var svært ulike fra det vi hadde gjort på de to foregående skivene, men alle hørtes veldig lovende ut allerede på demostadiet. Så vi bestemte oss for å gå med det vi hadde – jeg ville gjerne ha det litt mer akustisk, og det var det en god del av, siden vi hadde skrevet hver for oss, og da blir det ikke så ofte med fullt øs. Det to foregående skivene «New Day Rising» og «War Is Over» hadde vært veldig drivende, masse gitarriff og høy energi, veldig kule skiver, men denne gang ville vi ha noe litt mer tilbakelent, og siden vi satt der med alle disse vakre låtene, så vi ingen grunn til å repetere det vi hadde gjort tidligere. Så ja, det var bevisst med tanke på at vi følte at de låtene vi hadde, ville fungere bra innenfor denne konteksten. Vi visste at vi tok en risiko denne gangen, for det er ingen radiovennlige låter på skiva, men det tenkte vi ikke så mye på da vi lagde den. Nå som vi driver og promoterer skiva, er det kanskje en ulempe at vi ikke har en kort og konsis låt som vi kan presentere til radiostasjonene, en singel. Men vi anser dette som vår kunst, og denne gangen hadde vi en mer helhetlig opplevelse å by på, litt mer i stil med «Love Remains The Same»-skiva fra 2008. Det var også innlysende for oss at denne vil fungere som en dobbel LP, som forskjellige scener i en film. ‘Dette er starten, dette er «Blue Forest»-delen, de odde låtene, og dette er den roende avslutningen’.
– Hva legger du i konseptet «The Blue Forest»?
– Det var en kombinasjon av flere ting som skjedde. Når vi hørte på låtene, falt ordet ‘blå’ oss helt naturlig. Og Kie (Von Hertzen, gitar) nevnte at vi har et rødt platecover, vi har et hvitt platecover, vi har et grønt platecover… men vi har ikke et blått platecover. Samtidig hadde jeg lyst til å skrive om skogsdelen av oss. Vi er alle tre utendørsmennesker, vi liker å gå ut i skogen og overnatte i telt. Vi har sett med egne øyne hvordan verden har endret seg siden vi var barn og frem til nå, når vi er rundt femti. Vi har snakket sammen om det, men aldri brakt det inn i musikken vår. Men det er en stor del av hvem vi er. Den blå skogen er ikke bare imaginær, det er også den skogen vi føler oss sterkt knyttet til. Jeg opplevde nylig at jeg skulle til en skog som jeg kjente godt etter å ha lekt der som guttunge, men da jeg kom frem, var den borte. Hogget ned. Det var et sjokk for meg å oppdage at alt blir ødelagt når trærne hogges ned. Den følelsen ville jeg skrive om. Alt falt på plass da jeg skulle skrive teksten til «The Blue Forest», en låt som Jonne (Von Hertzen, bass) hadde lagd. Og teksten handler om akkurat dette, når trærne er borte, fjernes alt liv fra skogen. Ingen trær, ingen dyr, ingen fugler. Den skogsfølelsen som var så viktig for oss, er borte. Du som drar så ofte til India, har vel erfart hvordan de snakker om å være ett med universet. Og det er en følelse som jeg stort sett bare får når jeg er ute i skogen – da føler jeg meg i ett med naturen og med planeten. Uten den følelsen føler jeg meg ganske tom. Og den tomheten og det tapet er noe som vi ville fokusere på med «Red Alert In The Blue Forest».
– Ja, den blå skogen nevnes i flere låter på skiva.
– Ja, det handler om følelsen av å ha mistet noe, og om hvordan vi håndterer den følelsen, tilknytningen til naturen og om å føle seg i ett med naturen, i stedet for å bare utnytte naturen for å tilfredsstille våre egne behov.
– Kan hele skiva ses på som en miljømessig erklæring?
– Ja, på en måte er det jo det. Men det handler mer om hvordan vi tre brødrene har knyttet oss til det verden tilbyr oss. Vi har et ekte og håndfast forhold til naturen.
– Det er også en del instrumenter på denne skiva som jeg ikke har hørt på en Von Hertzen-skive før. Eller på noen skive noen gang – for her er lyden av nordlyset.
– Haha, ja. Kanskje er det på grunn av pandemien som ga oss tid til å bygge opp denne skiva. Og da fikk vi muligheten til å tenke ‘Åh, det hadde vært så kult å ha med dette eller dette instrumentet her!’. Og vi har mange talentfulle musikervenner som vanligvis er på turné, men nå hadde de tid til å komme og bidra. Så vi ringte noen av dem og sa hva vi tenkte oss, og inviterte de til å komme i studio, minst like mye for å møte gamle venner igjen – ingen hadde jo møtt hverandre på lenge! Vi hadde også tid til å teste ut idéer og prøve ulike ting. Vi brukte forskjellige produsenter, forskjellige miksingteknikere. På en låt har vi en miks på introen, og en annen miksers versjon av låten når den sparker i gang, og gitarsoloen fra en annen mikser. Det var gøy å få leke seg litt for å få det beste ut av tiden vi hadde, og talentene vi hadde til rådighet, for å få kunsten til å bli best mulig. Men ja, det er instrumenter her som jeg ikke en gang var klar over eksistensen av! En halldorofon, et slags cello-aktig instrument som kun finnes i fem eksemplarer på verdensbasis, som vi bruker på låten «The Promise». Og vi fant denne lyden av nordlyset som vi også brukte på en låt, «Northern Lights».
– Men fikser dere den låten på konsertene?
– Haha! Vel, vi har gjort et par konserter allerede, og vi er som alltid opptatt av å fremføre så mye som mulig av musikken vår live der og da. Løsningen ble at Jonne styrer samplinger av nordlyset på riktig sted i låten, og jeg tror det skal fungere bra. Det gjorde i hvert fall det på de konsertene vi gjorde nå i helga som var.
– En annen ting jeg legger merke til på denne skiva, er mange flere finske referanser i tekstene, i låter som «Söderskär» og «Pirates of the Raseborgian». Dere har alltid vært et ganske unikt band, synes jeg, men retter dere nå fokus mot at dere faktisk er finner, at det er en del av deres kulturarv og det som gjør dere unike?
– Mulig, men jeg tror det har mer å gjøre med hvor vi skrev disse låtene. Vi har kun vært i Finland de siste to årene, og vært mye ute i skog og natur. Storebror Kie benyttet tiden til å dra på turer i kanoen sin, han elsker å være ute på øyer og skjær langs kysten. Og han satt faktisk på Söderskär, en liten øy i den finske skjærgården (ca. 20 mil øst for Helsinki), og skrev denne låten. Han satt der en kveld og småfrøs og lagde denne melodien på gitaren sin, som han alltid har med seg, med iskalde fingre. Men når man ikke har mulighet til å reise rundt i verden, men må holde deg i ditt eget land, så begynner du å se litt nærmere etter hva man faktisk har i ditt eget land.
– Ja, aldri har nordmenn reist så mye rundt i Norge som de siste to årene – og mange har oppdaget så mye flott at de vil feriere her i år igjen.
– Ja, ikke sant? Og vi får dermed en tilknytning til de stedene hvor vi skrev disse låtene. Det er sikkert derfor denne skiven i så stor grad tar for seg de finske skoger, de finske øygruppene – og Raseborg er området hvor vi tilbrakte feriene da vi var barn. Der hadde vi hytta vår og lekte sammen, vi var indianere eller pirater i Raseborg.
– Hva er planene for Von Hertzen Brothers for resten av 2022 utenom den finske turneen som dere allerede har påbegynt?
– Vi har et par uker fri etter den finske turneen før vi skal turnere i Storbritannia i et par uker fra midten av mai. Så blir det en del sommerfestivaler mens vi også skal begynne å jobbe med låter til neste skive. Og vi ser på mulighetene for å komme oss til Norge og Sverige i slutten av august eller september, og planlegger en turné på det europeiske kontinentet mot slutten av året.
– Jobbe med ny skive allerede, altså?
– Ja, vi har allerede mange låter som ikke passet inn på «Red Alert In The Blue Forest», så vi skal se om det er noe som kan passe inn på vår niende skive. Det kommer i hvert fall ikke til å ta så lang tid før vi begynner innspillingen av denne!
– Og jeg ser dere gjerne tilbake i Norge, om dere gidder ta turen en gang til – det var ikke mange til stede sist gang, i Drammen i august 2019, men dere fikk flere nye fans den kvelden, og jeg tror alle syntes det var meget bra. (Anmeldt her!)
– Ja, sånn er det – man må bare dra dit og spille, og gjøre det så bra at folk kommer tilbake sammen med noen venner som de har dratt med seg, som igjen blir overbevist. Som et uavhengig plateselskap uten store markedskrefter i ryggen kan vi ikke satse på at norsk radio skal begynne å spille musikken vår.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022