Joseph Williams returnerte til Toto i 2010 etter flere års fravær. Tiden etter det var en bratt kurve oppover for bandet, som har hatt gode tider de siste årene, helt til det tok brått slutt i 2019. Etter et fyrverkeri av en samtale med Totos gitarist Steve Lukather, om hva som skjedde med søksmål og frustrasjon, satte vi oss ned med en noe mer nedtonet Joseph Williams, for å høre hva han hadde å si om Toto, og om de to skivene han og kompisen ga ut sammen i februar, og da først og fremst om hans bidrag; «Denizen Tenant».
Tekst: Jan-Egil Øverkil
Foto: Alex Solca
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Hei, Joe. Det er første gang noen dukker opp før avtalt tid. Gratulerer.
– Haha, ja dette ordna seg bra fint.
– Hvordan står det til der borte?
– Det spørs vel hvor du befinner deg, tror jeg. Jeg er så heldig at jeg ikke har vært syk så langt ihvertfall. Jeg kjenner folk som har blitt sjuke, og jeg kjenner folk som har dødd, så jeg må si det er ille. Det er ille her, jeg vet ikke hvor mye dere får med dere i Europa, men tallene er høye både på smitte og død.
– Ja, det må det være lov til å si. Dere har virkelig fått føle på det. Hvor mange er det nå? To hundre og hvor mange tusen?
– Over en kvart million, det er ikke bra. (Pr november 2020) Hele verden har jo virkelig fått kjenne på dette, men det er ikke til å stikke under en stol at USA har hatt det tøft. Men jeg er optimistisk, det ser ut til at vaksinen ikke er langt unna.
– Vi krysser fingre. På grunn av denne tilstanden, har dere gjennomført en streaming-konsert med Toto, for nærmest tom sal. Hvordan var det?
– Annerledes. Det er ikke like inspirerende å spille for ingen, men det er fortsatt moro. Vi trives med å spille sammen, så publikum eller ikke; vi koser oss med musikken. Heldigvis hadde vi noen venner og litt familie der for å klappe og knipse litt, så vi hadde litt respons fra salen, så helt tomt var det heldigvis ikke.
– Dere skal på turné vet jeg. Jeg pratet med Luke (Steve Lukather) for en halvtime siden (og du kan lese det intervjuet her!), og han fortalte at dere skal ut til neste år. Forhåpentligvis.
– Ja, vi håper virkelig det! Vi har satt noen dager i juli, tror jeg det var. Med vaksinen på trappene som forhåpentligvis blir distribuert så snart som mulig, kan vi håpe at vi oppnår normaltilstander i løpet av det neste halvåret, men vi tar ikke noe for gitt i disse tider, det kan jeg love deg! Om vi ikke kommer neste år, kommer vi i hvert fall i 2022, for vi må ut!
– Bra! Hva er planen for turneen; blir det litt Toto, litt Lukather og litt Joe?
– Ja, der har du essensen i det. Vi skal selvfølgelig gjøre Toto-klassikerne. Vi er fortsatt Toto, så de kjente låtene kommer, og vi skal gjøre noen litt mer ukjente låter i tillegg. Det var synd du gikk glipp av streamen, for det var et par glemte perler der som vi tar med oss.
– «You Are The Flower»? Jeg ser folk gikk av hengslene da den kom.
– Nettopp. Den har alltid vært en av mine favoritter, fra før jeg ble med i Toto. Det er en av låtene Bobby Kimball skinner på, det er ei fantastisk låt! Han synger knallbra der, og det er ei låt jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, og nå er den inne i varmen. Så det blir noen låter i det segmentet; gode låter, som kanskje ikke er så kjente. Moro for oss, moro for fansen. Så skal vi selvfølgelig gjøre noen låter fra de nye platene våre, for det er jo den nye musikken, så å si. For å følge syklusen «skive- turné- skive- turné», så er det naturlig å bruke noe av dette materialet når vi drar ut. Lukes skive er annerledes enn hva han ville ha gjort med Toto, og det samme gjelder mitt materiale, men om du blander det sammen, så blir det likevel litt Toto, for det er jo ham, og det er jo meg, og vi har vært en del av Toto-sounden de siste ti årene, for å bruke bare den seneste historien. Spesielt når vi spiller det live, vil det helt klart få «Toto-følelsen».
– Fullt forståelig. Et par av låtene på «Denizen Tenant» (som anmeldes her) kunne lett ha funnet sin vei på ei Toto-skive. Da tenker jeg på «Liberty Man», der Simon (Phillips) er med, i tillegg til Luke. «I Remember Her», kunne også ha glidd inn på for eksempel «Toto XIV».
– Nettopp. Ikke at låtene ble laget med det i bakhodet, men akkurat de to låtene er veldig Toto. «Liberty Man» skrev jeg sammen med Dave, så refrenget i den låten har en David Paich- signatur, så å si. Når Simon er med på trommer, og Leland Sklar spiller bass, i tillegg til Luke på gitar, så kommer vi neppe nærmere Toto enn det i dag, så ja, de to låtene glir lett inn i Toto-segmentet. Disse låtene passer veldig fint til et livesett med masse Toto-låter, så kanskje, vi får se.
– Du kom tilbake til Toto i 2010, etter 21 års fravær. Hvordan utartet det seg i forhold til din første runde med bandet?
– Helt annerledes! Jeg begynte å prate med Luke om det i 2009. Jeg var med på «Falling In Between»-plata i 2006, der jeg var med på låten «Bottom Of Your Soul». I tillegg hadde jeg vært med på noen konserter som gjesteartist på den påfølgende turneen, så Luke og jeg pratet om det lenge før 2010, faktisk. Jeg følte at tiden var moden for å returnere til bandet. Jeg var blitt mer voksen, jeg hadde jobbet mye med musikk til filmer og TV-serier som komponist, og var en helt annen person enn jeg var sist jeg var med i bandet. Jeg var ikke spesielt voksen den gangen, og tok ikke spesielt godt vare på meg sjøl. Gleden over å være med i bandet overdøvde følelsen av ansvar for å ta vare på kroppen. Jeg var ikke spesielt moden den gang, og jeg forsto ikke alvoret av å stå i front av et band på den størrelsen. Jeg var rett og slett for ivrig, så forskjellen nå fra den gang, var rett og slett at jeg hadde blitt voksen. Jeg hadde fått barn og hadde en helt annen ballast enn første gang. Jeg hadde mer følelse av ansvar både for jobben og for meg selv. Jeg tok sangtimer, for å lære meg å bruke stemmen riktig, og fikk noen øvelser som gjorde meg sterkere som sanger. Han ga meg noen øvelser som virkelig hjalp, og jeg bestemte meg for å ta vare på denne sjansen, og ta meg av helsa mens vi var ute på veien, og bare være voksen. Dermed ble stemmen min bedre også, så disiplin har vært et nøkkelord for meg denne gangen.
– Så bra! Jeg leste noen kommentarer fra fansen etter streamen, og de var utelukkende positive, der mange skrev at du synger bedre enn noensinne. I tillegg var de aller fleste imponerte over både lead-vokal og koring gjennom hele konserten.
– Ja, jeg leste endel sjøl. Akkurat dette er svært viktig for min del. Jeg er opptatt av at platene og prosjektene mine skal fremstå som godt gjennomførte på vokalsiden fra start til mål. Både arrangementer og harmonier er godt gjennomtenkt når jeg jobber med et prosjekt, det være seg i studio eller live. Sånn er det med denne utgaven av Toto også; jeg vil at vi skal fremstå som et sterkt vokalband i alle ledd. Vi skal synge reint, og vi skal synge bra hver eneste kveld, og det forventer jeg av alle i bandet, inkludert meg selv. Derfor er alle vi har med i bandet nå i stand til å synge. Bandet er rett og slett designet rundt evnen til å synge bra.
– Sterke vokale ferdigheter har alltid vært en av Totos styrker som jeg ser det. La meg så få høre litt om plata di; eller din halvdel av de to skivene du og Luke gir ut. Skjedde denne sammenslåinga naturlig, eller hadde dere en plan om det hele veien?
– Det var med overlegg, men det skjedde litt ut i prosessen, mens jeg holdt på med plata mi. Lukes skive ble ferdig først, den var faktisk ferdig før Covid-marerittet slo til. Han spilte inn plata live i studio med hele bandet til stede samtidig, mens jeg jobba jevnt over mange måneder. Det som skjedde da platene var ferdige, var at Luke hjalp meg med platekontrakten jeg fikk med Mascot. Deretter begynte vi å prate om å gi de ut samtidig, og bruke det som et verktøy for å stable Toto på beina igjen.
– Så skriveprosessen for plata di, den tok sin tid?
– Ja, men jeg vil ikke si at den tok sin tid, men mer at jeg brukte den tida jeg trengte. For eksempel var «The Dream» en låt som kom i siste time. Jeg måtte ha inn en låt til, og følte at jeg måtte ha en låt med en gitt type groove, mens andre låter, som for eksempel «Remember Her», var en låt jeg starta på i 2016. Ikke at jeg hadde mye, det var nesten bare en melodilinje som lå på harddisken min over tid, så jeg henta fram det partiet, og jobba fram «Remember Her» derfra. To eller tre låter ble laget på den lesten. Ellers ble det meste gjort mellom mars og august i år.
– Gjør du programmeringa sjøl? Trommer, keyboards og den type instrumentering?
– Ja. Jeg har gjort det på alle platene siden «I Am Alive» (1996), men da var ikke teknologien like bra som i dag. Den forrige plata, «This Fall» (2008), ble bedre, men heller ikke den i nærheten av hva jeg har fått til med denne plata. Studioet mitt er bedre, og utstyret er fra øverste hylle, i tillegg til at jeg har blitt en bedre lydtekniker og produsent gjennom årene.
– Skjønner. Dette er kanskje et nerdete spørsmål, men jeg har bitt meg merke i at du har ganske mange låter som går i 6/8 takt. Er det med overlegg, eller er det en naturlig greie for deg?
– Haha, joda, det stemmer det. Jeg har alltid tenkt at de fleste rockelåter går i 4/4, så faen heller, jeg lager noen i 6/8. Neida, jeg har en forkjærlighet for den grooven, utvilsomt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en tendens til å lage låter i det segmentet, det føles behagelig, og jeg liker den duvende følelsen som den taktarten har. Det blir gjerne 4-5 låter per skive i 6/8. Artig spørsmål, hehe.
– Hehe. Takk for det, noen ganger må man bare spørre. Tekster; jeg får ikke følelsen av at det er den gjengse poptekst Joseph Williams lirer av seg.
– Vel, jeg liker å se på låtene som et konsept, der teksten kommer som en naturlig forlengelse av musikken. Det ene følger gjerne det andre, så å si. Et godt eksempel, er den første singelen, «I Never Saw You Coming», der tekst og melodi på akkurat den linja kom samtidig, og resten ble fylt inn underveis, så der var konseptet selve tekstlinja og den melodien. Mens på «The Dream» var melodien til refrenget nærmest ferdigskrevet, men jeg visste at jeg ville ha linja «Ding dong, the dream is dead» i refrenget. Deretter satte jeg meg ned med penn og papir, og etter en times tid, var teksten ferdig.
– Det er forholdsvis raskt jobbet. Så du behøver egentlig bare ei linje, så har du ideen klar?
– Jeg må ha konseptet for låten klar i det minste. Som «I Never Saw You Coming», jeg var oppsatt på at den låten skulle handle om døden. Melodien hadde jeg klar, og med ideen om døden, så tok det meg en times tid å gjøre ferdig den også.
– Det er snedig med teksten på «I Never Saw You Coming», den kan fremstå som ganske mørk og dyster, mens musikken er lystig og sexy. Det er litt av en kombinasjon.
– Ja, det var det jeg forsøkte å få til. Det finnes ikke så mange sexy låter om døden, i hvert fall ikke som tar opp temaet på en direkte og åpenbar måte. Kanskje fordi tanken på døden gjør folk ukomfortable, ikke vet jeg, men jeg føler jeg oppnådde det jeg ønsket da jeg skrev låten. Døden er vanskelig, og kommer veldig nært noen ganger, så jeg ville ufarliggjøre det med å bruke litt humor i det hele. Døden kryper opp bak deg, og tar deg med et knips, det er idéen bak låten.
– I tillegg til dine egne låter, har du også et par coverlåter.
– Ja, det hender at jeg tar med ei coverlåt eller to, bare for å vise at jeg ikke må skrive alt selv, og i tillegg anser jeg ikke meg selv som en stor låtskriver, for å være helt ærlig. Jeg er en ganske bra medkomponist, pleier jeg å si. Men en stor komponist vil jeg ikke anse meg selv som, så for å fylle et album, legger jeg gjerne inn ei coverlåt eller to som jeg enten elsker, ellers om jeg syns passer inn i konseptet for plata. Jeg valgte to av mine favorittlåter denne gangen, faktisk. Beatles-låten jeg valgte er en av mine desiderte favoritter gjennom tidene, og beskriver vokalharmonier som jeg liker veldig godt, og arrangementer som hjalp meg forstå hvordan harmonier fungerer da jeg var ung. «If I Fell» er ei fantastisk låt, og den sørgmodige tonen i den treffer meg like hardt i dag som den gang. Jeg elsker den låten! Peter Gabriel-låten «Don´t Give Up» likeså. Jeg så videoen en dag, og tenkte umiddelbart; «denne låten må jeg bare ha med, og begynte å jobbe med den nesten umiddelbart. Den inntok hjernen min som et partitur på et stykke filmmusikk, så jeg hadde ikke noe valg; denne måtte bli med på plata. Den ble veldig annerledes i forhold til originalen, så den ble som et eget prosjekt i innspillingsprosessen. Etter hvert kom ideen om å ha med datteren min på låten, teksten inviterer til å ha en far/datter- duett, så da spurte jeg henne, og hun sa heldigvis ja. Men der har du bakgrunnen; jeg elsker disse to låtene, de er blant mine favoritter.
– Du er veldig tro mot stilen din på denne plata også, det er umiskjennelig ei Joseph Williams-plate. Du sier at du ser på deg selv som en medkomponist, men hvor mye av plata har du gjort på egen hånd?
– Det er to låter som er 100% mine, «The Dream» og «Wilma Fingadoux». Sistnevnte er tilegnet min mor, som gikk bort da jeg var bare 13 år gammel. Jeg har ei låt på hver plate som er til hennes ære, og på denne plata ble det denne. Det er de to låtene jeg har skrevet fullstendig på egenhånd. Ikke misforstå; jeg mener ikke at jeg er en dårlig låtskriver, men jeg trives best med å skrive sammen med andre. Noen av de beste låtene jeg har laget, skrev jeg med David Paich. «Pamela» og «Till The End» (Toto) syns jeg er strålende låter. «I Never Saw You Coming» skrev jeg sammen med Barry Bregman, «Black Dahlia» med Jay Gruska, så jeg foretrekker å skrive med andre musikere, det er på en måte min greie.
– Hvem andre har du skrevet med på denne skiva?
– Tittelkuttet skrev jeg sammen med en kar ved navn Steven Overton, en fantastisk gitarist og bassist, som svært få har hørt om, vil jeg tro. Han bor i New Mexico, og er matematiker. Jeg hørte om ham via en nabo, og han sendte meg noen idéer, så vi endte opp med å skrive «Denizen Tenant» sammen. Så har vi Jay Gruska, som nevnt, og Paul Gordon, som har skrevet tekster med meg i mange år. «Remember Her» er hans tekst. Musikken er for det meste min, men jeg ville ha en tekst som handler om en kvinne, eller en gruppe kvinner, som har bidratt med noe positivt til verden, men at ingen husker dem lengre, men jeg kom ikke på noen kvinner å skrive om, så jeg ringte Paul, og lot ham ta seg av teksten.
– Så det er en historie bak hver tekst, du har ikke tekster som bare en en rekke ord uten mål eller mening?
– Nei, ikke egentlig. Jeg foretrekker at tekstene har en eller annen form for betydning. Jeg liker å fortelle historier.
– Skjønner. Forhåpentligvis blir det turné på dere til neste år. Blir det med samme besetning som på streaming-konserten?
– Det blir det. Streaming-konserten var vår måte å introdusere bandet til verden på, så folk vet hvem de ser og hører I tiden fremover, og da mener jeg gjerne de neste ti årene. Streaming-konserten var på en drøy time, men på turné gjør vi ca 2 timer og 15 minutters konserter.
– Høres bra ut. Hvor mye blir Toto-materiale, og hvor mye hentes fra solskivene deres?
– Det blir for det aller meste Toto, men 2-4 låter fra soloplatene. For de som savner Toto, blir dette konsertene å få med seg, for bandet, og også Luke og jeg, er i god form, og lengter etter å spille igjen. Det låter virkelig friskt av denne gjengen, og det er mye glede på scenen igjen. Vi har kvittet oss med mye negativ ballast fra den siste runden, der det var mye rusk i maskineriet.
– Jeg fikk litt av skittentøyvasken fra Luke, det var ikke pent.
– Nei, det er ikke det, men nå ser det lysere ut igjen, og vi ser framover, og gleder oss til å fortsette sammen.
– Luke fortalte at det kan være den siste utgivelsen han gjør på tradisjonelt vis, ettersom platesalget ikke er like bra som før. Hvilke tanker har du gjort deg om det?
– Jeg kommer til å fortsette på samme måte som jeg alltid har gjort, så når vi ikke er på turné, kommer jeg mest sannsynligvis til å begynne på ei ny plate. Jeg har masse idéer jeg ikke har begynt å jobbe med enda, så jeg går ikke tom med det første, hehe.
– Hvordan ser du for deg de kommende årene med Toto; blir dere like travle som dere var fram til 2019?
– Absolutt! Det er i hvert fall planen. Det kommer sikkert til å ta tid før vi er tilbake der vi var, kanskje et år eller mer, men målet er å komme oss dit vi var før bobla sprakk.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021