Thunder – med ny energi og nytt sinne

I over tredve år har London-bandet Thunder levert skiver av solid kvalitet, og tatt over stafettpinnen fra legendariske band som Bad Company, Whitesnake og The Who som en av Storbritannias fremste representanter for den klassiske, engelske rocken. I vår slapp de sitt nye album ”All The Right Noises”, hvor gitarist og låtskriver Luke Morley viser at han har mye samfunnskritikk på hjertet.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jason Joyce
Livefotos: Anne-Marie Forker

– Så vidt jeg skjønner ble Thunders nye album ”All The Right Noises” (anmeldt her!) skrevet og innspilt før lockdown i mars i fjor – så hva har du bedrevet de siste tolv månedene?
– Det lurer jeg nesten på selv. Vi gjorde oss ferdige i studio i januar 2020, og da covid19 kicka inn i mars, var det i utgangspunktet ingen som trodde at det kom til å vare så veldig lenge. Og vår vidunderlige regjering fortalte oss at det kom til å være over før sommeren. Og her sitter vi, ett år senere. Som alle andre har vi bare utsatt og endret planene våre forløpende. Skiva skulle egentlig blitt utgitt i september, og vår britiske turné skulle starte i november. Men jo nærmere vi kom de datoene, jo tydeligere ble det at det ikke lot seg gjøre. Så nå kommer skiva i mars, og turnéen ble først forskjøvet til mai, men nå har den blitt utsatt en gang til, til 2022.
– Det må være frustrerende.
– Ja, når vi har lagd en skive som vi er knallfornøyde med, så er første prioritet å la folk få høre den! I mellomtiden har jeg fortsatt med å skrive låter til neste Thunder-skive, og prøver å holde meg aktiv og positiv. Men mine frustrasjoner med en utsatt skive er jo bare småtterier sammenlignet med hva andre mennesker går igjennom for tida, så jeg skal ikke klage så mye.
– Det kommer til å gå to år fra Thunders forrige konsert til deres neste konsert. Og det er vel på turnéer at dere tjener penger, ikke på platesalg?
– Ja, sånn er det for alle musikere nå, det er harde tider for oss alle. Vi er heldige nok til å ha penger i banken som vi kan leve på, så vi klarer oss, men jeg har veldig vondt av crewet vårt, som har vært nødt til å ta seg annet arbeid for å i det hele tatt ha en inntekt. Thunder sysselsetter jo en god del andre når vi turnerer, men det er ikke noe vi får gjort med det, dette er utenfor vår kontroll.
– Jeg leste nylig en artikkel som Fish skrev, at det kommer til å bli bortimot økonomisk umulig for britiske band å turnere i Europa etter Brexit, med mindre man kan fylle store arenaer. (Hver musiker og crewmedlem må kjøpe en form for arbeidslisens til ca 3000 kroner for hvert land de skal spille i – og med en kvintett og ti stykker i crewet snakker vi da rundt 45.000 kr i lisenser pr EU-land.)
– Ja, jeg leste den artikkelen, Fish har vært en venn av meg i over tredve år. Han får frem viktige poeng, og den er veldig informativ for folk som ikke er involvert i musikkbransjen til daglig. I tillegg til Covid er jo denne latterlige Brexiten en stor grunn til at kulturlivet ligger med knekt rygg nå. Det er riktignok håp i det fjerne, for nå er det en bevegelse på gang blant alle slags artister, ikke bare musikere, men også skuespillere, kunstnere osv. De er i dialog med myndighetene for å prøve og finne en måte å ha en slags midlertidig arbeidstillatelse som lar dem krysse grenser i Europa og opptre uten å betale store beløp. Hvis ikke, vil de fleste ikke ha mulighet til å gjøre det. Det var vel aldri meningen å kvele underholdningsindustrien fullstendig, men det er konsekvensen om Storbritannia og EU ikke finner en løsning på dette. Det er den eneste fordelen med covid, at vi nå får kjøpt oss tid til å finne en løsning på Brexit-problemet mens covid gjør at vi uansett ikke kan turnere. Vi må bare håpe at fornuften seirer.

– Du nevnte at du har skrevet låter det siste året – og i fjor snakket jeg med din gamle venn – eller bør jeg si unge venn – Pete Shoulder, i anledning hans nye band Silverthorne med Brian Tichy. (Les det intervjuet her!) Dere har ikke luftet tanken om en fjerde Union-skive nå som dere begge har masse tid til overs?
– Haha, det blir jeg ikke spurt om så ofte! Men nei, jeg har ikke så mye tid som man kanskje skulle tro, det skjer mye bak kulissene når man skal lansere et nytt album! Jeg elsker å jobbe med Pete, han er en utrolig talentfull fyr, men jeg har rett og slett ikke tid til å holde på med to band samtidig. Jeg vet ikke hva Pete ville svart på det spørsmålet, men jeg har alltid sett for meg Pete som en soloartist. Han skriver låter, synger knallbra, spiller fantastisk gitar, så jeg mener det er veien for ham å gå. Men for all del, jeg jobber gjerne med ham igjen en gang i fremtiden, det skal være meg en sann fornøyelse!
 
– Vi må snakke om den nye Thunder-skiva ”All The Right Noises”, og som vanlig har du skrevet all musikk og tekster – ingen forventer noe annet nå! Har du noe slags musikalsk diktatur i bandet, eller har de andre fire noe de skal ha sagt?
– Haha, noen musikalsk diktator er jeg ikke – håper jeg! Vi har utviklet vår egen måte å jobbe på over årene. Jeg har mitt eget studio hjemme, og kan skrive og spille inn låter der. Så jeg lager på en måte skiva to ganger – en gang i demoversjon på egen hånd, og en gang i studio med fullt band. Og når jeg både er den eneste låtskriveren, gitarist og produsent, så er det mye å tenke på – demoversjonene blir stadig mer detaljerte. Vi har kjent hverandre i lang, lang tid, og stoler blindt på hverandre, så jeg vet hva som kommer til å funke for Danny (Bowes) vokalt, jeg vet hva som kommer til å funke for Harry (James) på trommene, det trenger jeg ikke tenke på engang. Men de kommer med sine innspill i studio, så det er ikke noe diktatur. Jeg skulle nesten ønske at de andre også lagde låter, det ville ta litt av presset på meg!
– Såvidt jeg vet har de andre kun lagd én Thunder-låt på tredve år…
– Haha, ja nettopp! Så det har bare blitt sånn, og nå forventer de at jeg skal levere varene hver gang. Men jeg trives med det! Jeg vet at noen sliter med det faktum at Danny ikke skriver tekstene, eller at alle fem ikke skriver låtene sammen i et rom. Den eneste jeg kommer på som jobber på samme måte, er Pete Townshend fra The Who. Så ja, det er uvanlig, men det funker for oss.   
– Har det aldri skjedd at du har lagd en låt som du selv syntes var knallbra, men de andre har respondert med ’Hva i helvete er dette for en møkkalåt, du kan da bedre!?
– Hahaha! Nei, heldigvis ikke! Jeg er knallhard på selvkritikken, og klarer oftest å luke ut mine egne blundere i demoprosessen. Jeg ruger alltid på låtene i noen uker eller måneder før jeg presenterer de for bandet, jeg gir de aldri noe som jeg ikke tror 100% på selv.
– Sammenlignet med deres forrige utgivelse ”Please Remain Seated” er det en skarp kontrast til ”All The Right Noises”. Det er mye mer energi og sinne her.
– Ja, stemmer. ”Please Remain Seated” var et interessant album å lage, vi hadde lyst til å gjøre noe med noen av våre eldre låter som vi følte vi ikke hadde fått det beste ut av. Vi ville også teste låtene ut i en alternativ musikalsk retning, så ”Please Remain Seated” var mye mer et samarbeidsprosjekt for hele bandet. Der møttes vi i studio, alle hadde plukket ut et par låter hver som de hadde lyst til å gi en overhaling, og så jobbet vi sammen med nye arrangementer til vi fant noe som fungerte. Så det var en helt annen måte å jobbe på enn vi noen gang har gjort før, og veldig gøy! Og turnéen vi gjorde i etterkant, med sittende publikum så klart, var også en fascinerende opplevelse. Men det er klart, å gjøre en såpass avslappa skive, med låter i en stil vi vanligvis ikke assosieres med, det ga i hvert fall meg lysten og energien til å virkelig plugge inn gitaren og dra på med skarpe riff. Jeg boblet over av idéer etter den turnéen, og det gjenspeiler seg kanskje i ”All The Right Noises”.
– Jeg tenkte like mye på det tekstmessige her som det musikalske.  
– Ja, mange av tekstene omhandler det som har skjedd i verden i løpet av de siste par årene, og det viser seg nok i den energien og sinnet, som du sier, som preger skiva. Det gir skiva en fysikk og en energi som vi ikke har hatt på en stund, og det er glimrende, jeg er veldig fornøyd med det. 
– Du forteller en del historier i tekstene her som gjør skiva enda mer interessant!
– Godt å høre! Når man har passert seksti kan man ikke lenger skrive låter om å sjekke damer og drikke øl! Haha! Jeg er for gammel for slike greier! Så da vil jeg heller skrive om ting som jeg bryr meg om.

– Første smakebit fra skiva var ”Last One Out Turn Out The Light”, som jeg antar er om Brexit, men det har liksom fått en ny betydning det siste året.
– Ja, Brexit irriterer meg grenseløst, jeg synes det var et særs dårlig valg av dette landet. Og de færreste skjønner hvorfor vi gjorde det. Vi har vært en del av EU i 50 år, og det har egentlig aldri vært snakk om å trekke oss ut før en høyrevingpolitiker begynte å preike om at ’De vil slippe inn millioner av innvandrere!’ Den samme gamle dritten. Alle begynte å fyre hverandre opp om at Europa ikke var bra for oss, og vips var vi borte. Og i ettertid har veldig mange av de som stemte for Brexit tatt til fornuften. Jeg tenker på meg selv som europeer først og brite dernest, og jeg elsket det faktum at vi kunne reise rundt i Europa og fritt krysse grenser uten noen form for kontroll eller visum. Å tenke på at det er noe som hører fortiden til, er særs deprimerende. Og stemmeresultatet var knappest mulig margin, rett over 50% stemte for å forlate unionen. At det aldri ble gjort en ny avstemning gjør meg forbanna. Og det er hva som har inspirert teksten på den låta.
– Du har også en låt om innvandring til England på skiva, ”St. Georges Day”. Akkurat den tittelen er vel en særs engelsk referanse som kanskje ikke alle utenfor tar?  
– Nei, det er sant. St. George er Englands skytshelgen og hans dag (23.april) er Englands nasjonaldag. Her brukes det engelske flagget som en metafor på hva det betyr å være engelsk i det 21. århundre. Og det betyr i hvert fall ikke det samme som det gjorde for hundre år siden! Det er en helt annen verden, alt har blitt globalt. Nå er det så mye i det britiske samfunnet som er helt avhengige av innvandrerne for at det skal fungere; helsevesenet, varehandel og jeg vet ikke hva. Vi har i alle år tatt i mot folk fra andre steder i verden, som har kommet hit, jobbet hardt og gjort dette landet til et bedre sted.
– Ikke minst folk fra deler av verden som Storbritannia i praksis invaderte og gjorde til kronkolonier…
– Nettopp!!! Så at vi nå skal snu 180 grader og si at ’Innvandring er ille, de stjeler jobbene våre!’ blir helt latterlig. Og det var en av holdningene som førte til Brexit. Det engelske flagget har også blitt annektert og misbrukt av f.eks fotballpøbler. Og det gjør meg oppgitt. Se på Irland for eksempel! Irene har ikke noe problem med å feire at de er irske, St.Patricks Day er en festdag som feires lystig over hele verden. Mens St.Georges Day har i England blitt denne xenofobiske, rasistiske, horrible begivenheten.  Det låta prøver er å si at i det 21.århundre burde vi for lengst har kommet oss videre fra denne lille øy-mentaliteten, og i stedet omfavne de endringene som har skjedd her til lands takket være immigrasjon. De folkene som har kommet hit, har gjort dette landet til et bedre sted, og jeg ville gjerne tydeliggjøre det i den låten. Som du skjønner har jeg på mine gamle dager blitt en sur gubbe som sitter i gyngestol på terrassen og hytter med neven, haha!
– Jeg liker også ”The Smoking Gun”, som har en uvanlig solo til deg å være!
– Ja, det er enda en sinnasang som tar for seg høyre-ekstreme politikere som Trump og hans like, og sier at hvis vi ikke reiser oss og tar et standpunkt mot disse folkene, så har vi også våre fingeravtrykk på drapsvåpenet – the smoking gun. Det var 1700-talls filosofen Edmund Burke som sa at ’Det eneste som trenger å skje for at ondskapen skal seire, er at gode menn ikke foretar seg noe’.  Og der finner du denne låtas kjerne. Soloen her gjør jeg med voicebox, og det var egentlig en litt tilfeldig greie. Jeg ville finne på noe til solopartiet som jeg ikke hadde gjort før. Og jeg husker en gang mens vi jobba med en Union-skive at jeg sa til Pete at ’Kanskje vi kunne bruke en voicebox på denne låta?’ og han bare glefsa tilbake ’Ikke faen, jeg hater de jævla voiceboxene!’. Haha! Så det var tabu på den tida, men jeg ville prøve det på ”The Smoking Gun”, og jeg synes det funka. Det er jo en ganske naken låt, med bare akustisk gitar og vokal og noen effekter, så jeg følte at låta trengte et innslag av noe annet.
– Og så er jeg litt nysgjerrig på filosofien bak låta ”Young Man”. De fleste rockelåter hyller ungdomstida, men her er det stikk motsatt: ’I don’t wanna be a young man’.
– Ja, jeg synes nesten litt synd på dagens generasjon. De har så mye press på seg fra samfunnet rundt som min generasjon ikke trengte å bekymre oss for – vi sto fritt til å begå våre egne feil, lære av de og gå videre. Ungdommen i dag legger ut hele sitt liv på sosiale medier og dømmes etter hvilke sider av seg selv de viser – og det er online hele tiden. Låta er litt mitt svar på The Who’s klassiker ”My Generation”, hvor en eldre kar, i dette tilfellet meg, sier ’Takk faen for at jeg ikke er ung i dag!’.  

– Thunder har alltid vært generøse med bonusmaterialet – både ”Wonder Days og ”Rip It Up” hadde en ekstra CD med live-materiale. Hva har dere å by på denne gang?
– Hadde vi ikke hatt covid-situasjonen, ville vi sikkert spilt inn en konsert hvor vi fremførte de nye låtene, og gitt ut det sammen med skiva. Nå var ikke det aktuelt denne gang, så vi tok en variant. Vi samla oss i Rockfield Studios i Wales (hvor også band som Queen, Black Sabbath, og Rush lagde skiver allerede på 70-tallet), hvor vi spilte inn skiva, og gjorde det til en konsert i studio med noen gjestemusikere. Jeg tror det er åtte låter fra nye skiva i live-i-studio-versjoner, samt fire nye låter som ikke fikk plass på skiva, og dette er bonusmateriale på DeLuxe-utgaven av skiva på vinyl og CD.    

– Hva er forresten figuren på coveret av skiva?
– Da vi kom opp med tittelen ”All The Right Noises” begynte vi å tenke på hvordan et bilde kunne illustrere dette. Og jeg bare googlet ’bizarre musical instruments’ i håp om å finne noe uvanlig som lagde lyd. Og her fant jeg en lydskulptur som er rundt tre meter høy lagd av ulike lengder rør, og hvert av rørene fungerer som en slags fløyte. Den står på en bakketopp i nord-England, og skuer ned mot en by som heter Burnley. Det blåser ganske mye der, så når du står ved siden av den, blir det mye lyd, en slags spøkelsesaktig hvining. Jeg syntes bare at det var en utrolig kul gjenstand, og det minnet meg litt om hva du kan se på platecovere lagd av (kunstnergruppa) Hipgnosis…
– Det var det første som slo meg og!
– En fyr ved navn Storm Thorgerson, som du sikkert kjenner til, var halvparten av Hipgnosis, og han lagde to av våre tidligere platecovere. (”Laughing On Judgement Day”, 1992 og ”Behind Closed Doors”, 1995.) Han var en god venn og døde dessverre for noen år siden.
– Norske foreldre, forresten.
– Riktig det! Jeg tenkte at dette bildet ville han sikkert ha likt. Så jeg og en fotografkompis kjørte opp dit, og endte opp med å ta dette bildet på coveret i 3-4-tida på morgenen, i det sola var i ferd med å stå opp. Sluttresultatet ble veldig engelsk, og en liten hyllest til Storm, samt at det passer bra til albumtittelen, ikke sant?  

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2021

, ,