– Takk for sist, Rich, vi møttes sist i 2018 da du spilte her i Oslo med The Magpie Salute.
– Stemmer, på den lille klubben (Krøsset) hvor jeg og John Hogg og Marc Ford gjorde den akustiske greia? Ja, jeg husker godt det. (Anmeldt her!)
– Det var et knallbra band, men heldigvis viste «Happiness Bastards» (den nye The Black Crowes-skiva, anmeldt her!) seg å være alt jeg inderlig hadde håpet at den skulle være.
– Jo takk, jeg var veldig glad i Magpie, men veldig fornøyd med nyskiva også!
– La oss starte med hvordan du og storebror Chris fant sammen igjen etter et ganske bittert brudd i 2015. Hva har endret seg siden da?
– Det skjedde ganske mye. På slutten av tiden i The Magpie Salute begynte Marc Ford (gitar, også ex-The Black Crowes) å drikke tett og falle tilbake i sine gamle mønstre igjen, og jeg orket ikke det mer. John (Hogg, vokal) hjalp ham med dette, med å gi ham alkohol og drikke sammen med ham. Og jeg prøvde å si til John at: «Vær så snill, mann, Marc har et problem, jeg ser hvor dette bærer hen. Han trenger ikke en drikkekompis.» Og det sporet bare fullstendig av. Vi dro til Rockfield Studios i Wales for å spille inn et par nye låter til «High Water ll», og Marc kom seg ikke ut av senga på en uke. Han spiller egentlig ikke på den skiva, og det er kjipt, for han har slitt med dette i årevis, og måten han og John håndterte dette på fikk meg til slutt til å si at: «Beklager, men dette vil jeg ikke være med på noe mer.» For dette bandet var min baby – jeg skrev låtene, produserte skivene, jeg setter sammen turneene, jeg tar ansvaret, og hvis vi tapte penger var det jeg som måtte ta den økonomiske støyten. Jeg ville ikke fortsette på den måten med folk som ikke tok ansvar og brydde seg. Det var en skikkelig nedtur, så jeg dro bare hjem etter turneen og begynte å tenke på neste trekk.
– Da «High Water ll» kom ut uten noe promotering eller turnering, var det lett å skjønne at noe var i gjære, selv om det aldri kom noen offisiell uttalelse.
– Nei, jeg ville ikke fortsette å tape titusener av dollar for folk som egentlig ikke ville være her. Men i løpet av den siste turneen spilte vi i Chicago, og helt tilfeldigvis var Chris også i Chicago og spilte på et annet sted, men vi var begge booket inn på samme hotell. (Historiebøkene viser at dette må ha vært 26. januar 2019, da The Magpie Salute spilte på Metro i Chicago, og Chris Robinson Brotherhood spilte på Thalia Hall i Chicago.) Så det at vi støtte på hverandre akkurat i det jeg hadde bestemt meg for å kutte ut Magpie og ikke hadde noen andre planer, var ganske spesielt. Og det samme skjedde da jeg noen måneder tidligere var i New York, og Chris bodde på samme hotell som meg. Og det var første gang vi hadde møtt hverandre på årevis.
– For en tilfeldighet!
– Ja, og jeg hadde nevnt for en felles venn av oss at jeg hadde skrevet noen rockelåter, men ville ikke gjøre noe mer med Magpie, og jeg skulle gjerne ha hørt Chris sin stemme på disse låtene. Og vår felles venn svarte at Chris hadde sagt noe tilsvarende til ham om meg for bare et par dager siden. Det er artig så synkronisert vi har vært hver for oss i disse årene fra hverandre. Og da jeg noen dager senere traff på ham på hotellet, så var det bare godt å se ham. Vi hadde begge blitt eldre og modnere, vi har opplevd mye og kanskje forstått vår egen rolle i dysfunksjonaliteten, i stedet for å bare skylde på hverandre og skjelle hverandre ut. Nå hadde vi opplevd mer og sett hvordan ting fungerer. Vi følte begge at: «Nå skjønner jeg hva jeg gjorde som fikk deg til å føle det på denne måten.» Det var naturlige, positive elementer i vårt forhold til hverandre. Så at vi kom sammen igjen var egentlig ikke planlagt eller kalkulert, vi bokstavelig talt bare støtte på hverandre og følte at forholdet var mye bedre nå. Som to himmellegemer som ble trukket inn i samme bane igjen.
– Så det var ikke slik at din manager ringte hans manager og fikk forhandlet frem en felles plattform på økonomisk grunnlag?
– Nei, overhodet ikke. Dette gikk av seg selv. Men jeg skjønner at du spør. I løpet av årene fra hverandre, hvor tidligere bandmedlemmer har skrevet bøker om bandet og baktalt oss, så har Chris og jeg fått økonomisk gode tilbud om å gjøre turneer som The Black Crowes nesten hvert eneste år. Men vi takket nei, for dette handlet ikke om penger. Vi ville bare ikke. Tiden var ikke inne. Men vi gjenopptok kontakten, han fikk møte mine barn som han aldri hadde sett, jeg fikk møte datteren hans som jeg ikke hadde sett siden hun var baby, og det var bare hyggelig. Og så, etterhvert, begynte vi å komme inn på musikken, «Hva synes du om dette?» – «Vet ikke helt, hva tror du?» Og det er hva jeg likte med dette – det var en naturlig utvikling som gikk av seg selv.
– Da vi snakket sammen i 2018 var du ganske tydelig på at en gjenforening av The Black Crowes ikke var aktuelt, at stemninga var for betent. (Les det intervjuet her!) Men kunne du med hånden på hjertet si at du ikke savnet broren din?
– Vi trengte den tiden fra hverandre. Det jeg savnet mest i den perioden var kanskje kjemien vi har når vi lager låter. For når enn jeg skriver en låt, så skriver jeg den mer eller mindre ubevisst for stemmen hans. Det beste jeg vet er å skrive en låt og se den få liv, fra noe jeg bare hørte i hodet mitt og frem til den er innspilt og fremføres på en scene. Utfordringen er å få låten til å fungere i praksis! Men Chris var alltid broren min, selv om vi snakket sammen eller ikke. Nå er han også vokalisten i bandet mitt. Og heldigvis fungerer begge deler nå.
– Var den akustiske turneen i 2020 og EPen «1972» i 2022 mer som en test for å se hvordan dere kom overens?
– Nei, med en gang vi hadde bestemt oss for å gjøre «Shake Your Money Maker»-turneen for å markere 30 år siden debutskiva, så fikk vi oss en ny manager, og vi fikk inn helt nye musikere i bandet. Vi ville ikke forholde oss til dysfunksjonaliteten, med småligheten og folk som baksnakket oss. The Black Crowes var konstant plaget av det. Det var ikke bare jeg og Chris som lagde drama og kranglet. Så vi fant ut at for å sørge for at vi brødrene skulle kunne fungere, så måtte vi starte med blanke ark og få inn nye folk. Unntaket var Sven (Pipien, bass), som vi er veldig glade i, vi har kjent ham i 40 år, og det er aldri noe tull med ham. Han er bunnsolid både som menneske og som musiker. Han støtter oss. Og vi var fast bestemt på at dette ikke skulle bli en engangsforeteelse, én turné for å sope inn penger og så gi oss. Vi ville gjøre det skikkelig og se hvor langt vi kan ta bandet denne gangen. Og med nye folk så var alt helt kult. Vi ville ikke ha noe bullshit, vi ville ha positivitet, og komme oss fremover. For første gang er alle rundt oss, både musikere, managere og apparatet ellers, støttende og positive.
– Men dere gjorde også en akustisk turne, bare dere to?
– Ja, «Brothers On A Feather»-turneen rett før covid var ment å være en slags oppbygging til «Shake Your Money Maker»-turneen, med fullt band, men så rammet pandemien, og halvannet år gikk før vi fikk startet den turneen og spilte over hele verden.
– Hvordan var første konserten med fullt band på Money Maker-turneen?
– Det var to kvelder på et amfiteater i Nashville i juli 2021, og det gikk helt strålende. Vi hadde en glimrende produksjon på scenen, det var fullt hus, bandet spilte fantastisk, kjempestemning. En veldig bra kveld. Og sånn har det egentlig vært siden. Vi spilte først overalt i USA, så Canada, Europa og Japan, Australia, Sør-Amerika… vi turnerte i to fulle år.
– Jeg så en video fra «1972»-EPen, hvor dere spilte «Papa Was A Rolling Stone», og jeg ble litt overrasket over å se Charlie Starr, frontmannen i Blackberry Smoke, på gitar i The Black Crowes. Men dere har kjent hverandre lenge?
– Ja, Charlie vikarierte for den andre gitaristen som vi hadde da hadde lagt andre planer. Vi har kjent Charlie i evigheter, han er en glimrende gitarist, og han liker og respekterer bandet, så det var naturlig å be ham steppe inn.
– Jeg mener at han har sagt at det var en av dere som kom opp med bandnavnet til Blackberry Smoke?
– Stemmer, det var Chris som foreslo det for dem.
– Jeg skal innrømme at The Black Crowes mistet meg på 2000-tallet med «Lions» og «Warpaint» og «Before The Frost…», men på «Happiness Bastards» er dere tilbake i den mer rocka stilen fra første halvdel av 90-tallet. Var det en naturlig konsekvens av å spille «Shake Your Money Maker» hver kveld i to år?
– Ja, du vet, vi har aldri tillatt oss å bli begrenset av vår suksess. Når du selger syv millioner av første skiva di, så er det ganske intenst. Du får aldri tid til å modnes, du kastes bare inn i ilden. Og det er fantastisk, særlig for en tyveåring, som jeg var da. Men kanskje det hadde vært bedre for oss å få tid til å prosessere dette. Det skjedde som det skjedde. Men vi fulgte det opp med å gå i studio og skrive og spille inn «The Southern Harmony And Musical Companion» på en uke.
– Dere skrev og spilte den inn på en uke?!?
– Vel, vi hadde et par ideer liggende, men det meste skrev jeg og Chris i garasjen helga før vi gikk i studio. Jeg husker jeg skrev «Sometimes Salvation» der på fem minutter, den skrev seg selv. Vi hadde fullt turtall da, vi hadde akkurat gjort 350 konserter på 18 måneder, vi hadde med oss George Drakoulias som produsent igjen, så vi gikk bare rett i studio og spilte den inn på åtte dager. Vi følte ikke noe press på å komme opp med en ny «Hard To Handle» eller en ny «She Talks To Angels». Det er platebransjens måte å se på ting, mens vi bare ville lage en skive som rørte oss, som vi var gira på, som vi kunne føle oss stolte av, og det gjorde vi.
– Det kan man kanskje si om «Amorica» også?
– Ja, «Amorica» er samme greia. Vi ville lage en studioskive, men vi ville ta oss god tid, vi ville ha alle finessene på plass. Og «Three Snakes And A Charm» var en skarp venstresving fra den igjen. Der ville vi ha en delvis akustisk «Led Zeppelin III»-stemning på skiva, vi tenkte ikke på å være kommersielle og gi plateselskapet et produkt de kunne selge. Og det ble kanskje min favorittskive av alt vi har gjort. På «By Your Side» ville vi lage en rett-frem rockeskive. I tiden mellom «By Your Side» og «Lions» turnerte vi med Jimmy Page, og jeg lagde musikk til en film. Jeg tok alt jeg hadde lært fra de to opplevelsene og brukte det på å lage «Lions», og deretter la vi bandet på is i noen år. Da vi kom sammen igjen, lagde vi «Warpaint», som var mer et resultat av Chris’ fascinasjon av mer psykedelisk Grateful Dead-musikk eller hva du vil kalle det, men jeg var motvekten og prøvde å dra den andre veien, for jeg var ikke så interessert i den stilen. Til slutt gjorde vi dobbeltalbumet «Before The Frost… Until The Freeze», som også var veldig annerledes, hvor Chris og jeg skrev alle låtene på egen hånd, men også noen som jeg skrev 100 % alene, noe som kanskje var begynnelsen på slutten. Etter at vi gikk separate veier, sa Chris at han bega seg inn i den musikalske villmarken, og det gjorde kanskje jeg også. Jeg gjorde ting jeg aldri hadde gjort før, som å være turnégitarist i Bad Company, jeg spilte på andre folks skiver, jeg produserte skiver for andre, skrev låter for andre… Jeg kom meg litt ut av komfortsonen, jeg var ikke bare Black Crowes-orientert. Chris gjorde det samme med sitt eget band, så da vi kom sammen igjen i 2019-2020 og forklarte for hverandre hva vi ville ha ut av å jobbe sammen igjen, så var det en positiv ting.
– Men inspirerte «Shake Your Money Maker»-turneen stilretningen på «Happiness Bastards»?
– Ja, jeg koste meg på den turneen med å spille de låtene, det gjorde jeg.I starten var det vanskelig å fokusere på bare én skive. Siden Dag 1 har vi alltid endret på setlisten, plusset på og kuttet ut låter fortløpende som det passet oss. Vi spilte nesten aldri alle de samme låtene to kvelder på rad. Så det at vi nå i to år spilte disse ti korte konsise rockelåtene som var strippet for alt daukjøtt, jeg tror kanskje at det hadde sin innvirkning på de låtene som er på «Happiness Bastards». Jeg begynte å skrive låtene under covid, selv om jeg ikke skrev for en bestemt skive. Jeg hadde ikke annet å gjøre i halvannet år, da vi plutselig ikke kunne turnere! Så jeg sendte noen låter til Chris, og han sendte dem tilbake med sine innspill. Det var virkelig gøy, og det bidro virkelig til å styrke båndet mellom oss to. Vi bare lekte oss med disse låtene mens vi ventet på å starte turneen «Shake Your Money Maker», vi hadde ingen planer om å lage en skive. Men vi fortsatte å skrive låter også da turneen var i gang, helt frem til et par uker før vi begynte å spille inn denne skiva. Så vi har vært veldig fokuserte på låtene på denne skiva, og det tror jeg kan høres.
– Har dere produsert denne skiva selv?
– Nei, en kar ved navn Jay Joyce har produsert den. (Han har også gjort bl.a. Halestorm, Tim Finn og Coheed and Cambria.)
– Jeg må innrømme at jeg ante ikke hvem Lainey Wilson (som synger på «A Wilted Rose») er, men jeg ser nå at hun har solgt ut Sentrum Scene her i Oslo i mai.
– Nei, hun er en herlig dame, ekstremt talentfull, som gjør det veldig bra her i statene, vunnet Grammy og greier, det er litt mer countryrock. Jay Joyce har produsert den nyeste skiva hennes også, så han fikk henne inn, og jeg synes den duetten hun gjør med Chris på «A Wilted Rose» ble meget bra.
– Jeg antar at på kommende turneer vil låtene fra «Shake Your Money Maker» få en liten pause, siden dere nå har spilt de så mye og har nytt materiale å vise frem?
– Vi legger de ikke helt bort, vi kommer alltid til å spille noen låter fra den, men vi komme ikke til å gjøre hele den skiva igjen, nei.
– Hvor mye har dere øvd inn med det nye bandet til den kommende turneen?
– Vi har øvd inn mange låter fra den nyeste, og minst et par låter fra hver av de andre skivene.
– Ser du på «Happiness Bastards» som en slags refleksjon av fortiden, eller starten på noe helt nytt?
– Nei, jeg ser det mer som en fortsettelse av de vi har gjort de siste 35 årene.
– Hva er tanken bak platetittelen?
– Nå er vi ganske lykkelige, men vi er fortsatt bastards!
– Men det kan tolkes som om dere visker ut fortiden når platecoveret her er en overmalt utgave av «Southern Harmony»-coveret.
– Tanken bak var mer at vi anerkjenner vår fortid samtidig som vi gjør noe nytt. Og det er litt kult å ha begge de aspektene inne.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Ross Halfin
Livefoto: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024