Silver Arrow
Det har faktisk gått 13 år siden forrige skive fra The Black Crowes, og syv år siden bandet brått la inn årene, noe som ikke var noe sjokk for de som hadde fulgt den interne krigen mellom brødrene Robinson. Dråpen som fikk begeret til å flyte over, var ifølge trommis Steve Gormans ypperlige biografi at Chris Robinson innførte dama si som manager og krevde en større økonomisk andel til seg selv. Gorman spådde også at det var bare et tidsspørsmål før brødrene innså at det var mer lønnsomt å turnere sammen – og enda mer lønnsomt om bare de to kunne dele inntektene og gi innleide musikere en lønnslipp. Og det fikk han rett i, for denne utgaven av The Black Crowes er Chris & Rich Robinson. Riktignok endte bassist Sven Pipien også opp på lønningslista, slik at vi har halvparten av besetningen fra gullperioden på 90-tallet, men The Black Crowes var alltid et band som baserte seg på musikalsk kjemi. Det er derfor litt trist at de så lett erstatter vesentlige komponenter som f.eks Gorman eller gitarist Marc Ford, som spilte med Rich Robinson i The Magpie Salute de siste årene. Og da The Magpie Salutes andre studioskive ble sluppet høsten 2019 uten noen som helst turnéplaner, skjønte vel de aller fleste hvor hen det bar.
«1972» er ikke en ny skive, det er en EP med seks coverlåter av band som The Rolling Stones, T. Rex, Rod Stewart, Little Feat, David Bowie og The Temptation – og alle originalene ble utgitt i 1972, derav tittelen. Og The Black Crowes har jo helt siden starten hentet det aller meste av sin inspirasjon fra tidlig 70-tall. Så dette fungerer mer som en gjenoppfriskning av bekjentskapet, og et påskudd for turneen som starter i USA om noen uker – og i september og oktober er de i Europa, selv om de ikke beveger seg i nærheten av Norge eller Skandinavia denne gang.
Så hvordan låter så dette? Joda, det svinger bra av samtlige låter, men de har stort sett holdt seg til originalarrangementene og spiller låtene slik vi kjenner de, selv om jeg savner blåserekka i The Stones «Rocks Off», og fiolinen i Rod Stewarts «You Wear It Well» er byttet ut med orgel. Det er heller ikke så mye glam igjen i T. Rex «The Slider» eller i David Bowies «Moonage Daydream» – og sistnevnte er kanskje det mest spennende låtvalget med tanke på de enorme kontrastene i vokalen til henholdsvis Bowie og Robinson.
Den mest ukjente låten her er kanskje Little Feats «Easy To Slip», hvor Chris Robinson får sjansen til å stikke innom det gratefuldeadske americana-territoriet som han baserte mesteparten av solokarrieren sin på. Han synger forresten fortsatt fantastisk bra, her er ingen forvitring av stemmen å spore, selv om han nå har bikka 55.
Det mest overraskende låtvalget her var The Temptations «Papa Was A Rolling Stone», som i kråkeversjonen er både tyngre og mer funky, men det funker likevel meget bra.
Problemet med de fleste coverskiver er at det er lettvint venstrehåndsarbeid, en måte å kjøpe seg tid før man må levere en ny skive med egne låter, og de er sjeldent interessante å høre mer enn en gang. Likevel funker denne bra, The Black Crowes har vært flinke til å plukke låter som kler dem, og makter å sette sitt eget særpreg på dem selv om de ikke gjør store endringer. Vi får satse på at vi i løpet av neste år får en full skive med nye låter, men om brødrene Robinson klarer å utstå hverandres nærvær lenge nok til at de kommer seg i studio – eller lenge nok til å gjennomføre turnéen – se det er et helt annet spørsmål.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 20.mai 2022