Kategorier
Live Nyheter

Steve Rothery Band @ Cosmopolite, Oslo

Siden moderbandet Marillion tar det forholdsvis rolig i år, mellom sine conventions og en kommende juleturné, benytter flere av bandets medlemmer anledningen til å spre vingene på egen hånd. Gitarist Steve Rothery er på soloturné med sitt eget band som hovedsakelig spiller de gamle Marillion-låtene som vokalist Steve Hogarth aldri har vært særlig interessert i å synge – men som fansen elsker.

Onsdag 13. september 2023

Konserten på Cosmopolite i Oslo var bare den sjette på turneen, som startet i Nederland i forrige uke før stopp i København og Göteborg.

Vi fikk også stifte bekjentskap med det italienske supportbandet RanestRane, som har hatt tette bånd til Marillion gjennom mange år. Ikke bare er de svært tydelig inspirert av Marillion musikalsk, men både Rothery og Steve Hogarth har gjestet på skivene deres, og keyboardist Riccardo Romano spiller også i Steve Rothery Band, som han gjorde på Rotherys soloskive «The Ghosts of Pripyat». Denne kvartetten har lange instrumentale partier i sin drømmende progressive rock, hvor trommis Daniele Pomo også tar vokalen – på italiensk. Deres nye skive er snedig nok deres egen tolkning av Francis Ford Coppola-filmen «Apocalypse Now», med deler av filmens dialog på track. Så joda, italienerne var en meget bra match for Rotherys publikum, og vi hørte nesten bare godord om RanestRane etterpå, men ikke akkurat skamros. 4/6

Men det var ikke RanestRane som det anslagsvis 92,8 % maskuline og godt voksne publikummet var kommet for å høre. Steve Rothery og hans band (samme fire musikere som spiller på 2014-skiva «The Ghosts of Pripyat») kommer på scenen og dedikerer den første halvtimen til tre instrumentallåter fra «Ghosts…», i form av «Morpheus», «Old Man Of The Sea» og «Summer’s End». Kanskje ikke en pangåpning, men de fleste er helt happy med å bare lukke øynene og nyte Rotherys eteriske gitarspill – jeg rangerer lett denne fyren helt i ypperste verdensklasse på følsomhet i gitarspill, på linje med gitarguder som David Gilmour og Gary Moore. For oss som har sett Marillion dusinvis av ganger, var det litt uvant å se Rothery i samspill med en annen gitarist, Dave Foster, som også fikk ta soloer innimellom.

En rolig start, javel, men man kunne ikke ta disse tre låtene senere på kvelden, for nå tok det av. Rothery tok mikrofonen og ønsket vokalist Martin Jokubski velkommen på scenen, og avslørte at vi skulle få servert «Misplaced Childhood» i sin helhet. Og denne skotten (som også synger i et Marillion tributeband) er en aldeles fantastisk sanger. Han er renere og mer melodisk enn Fish, selv om han kanskje ikke har den intensiteten som Fish hadde, men dette kan uansett ikke gjøres bedre.

Og etter en halvtime med «Ghosts..» og 40 minutter med «Misplaced…» hadde man kanskje ventet seg ett ekstranummer eller to og en tidlig kveld, men neida. Her pøses det på med låter som Marillion ytterst sjelden har spilt de siste tretti år: B-siden «Cinderella Search» (som burde ha vært på «Fugazi»), «Incubus» (med Rotherys kanskje flotteste solo noen gang), «Script For A Jesters Tear» med full allsang, og en strålende versjon av selveste «Fugazi», hvor det lettet fullstendig under «Where are the prophets?«-partiet, og voksne menn tørket tårer av glede. Kudos til keyboardist Riccardo for å stadig dra i gang publikum, for det er ikke veldig karismatiske scenepersonligheter som står i front her.

Ferdig? Neida! Etter en symbolsk tur av scenen kommer de på igjen og gir oss Marillion-fansens holy grail, selveste «Grendel», den nærmest mytiske B-siden av Marillions første singel fra 1982. En større overraskelse var at de også spilte «Afraid Of Sunlight», eneste låt fra Marillions Hogarth-periode, og en av deres oftest spilte låter på konserter. Det kunne jo ha blitt en utfordring for Jakubski, men han fikset selvsagt den biffen med glans. Til slutt fikk vi en dobbel trøkk med «Garden Party» og «Market Square Heroes», hvor publikum var blitt varme i trøya på allsangen, spesielt under «I’m fucking!» på førstenevnte ljoma det godt oppunder taket, og etter 2,5 timer var vi i mål.

Selv om Marillion stadig er et aktivt konsertband, så er det ekstra stas at Rothery tar seg tid til å spille disse klassikerne fra 80-tallet – låtene som Steve Hogarth aldri har vært spesielt interessert i å synge, men som store deler av fansen har et intenst forhold til. Og når det leveres så godt som det gjorde denne onsdagskvelden, så var det en sann fornøyelse å få være til stede. 5/6

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen