Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Alex Solca Photography
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Øyh! Hvor er videobildet ditt da, la meg få se fjeset ditt, kompis!
– Vent litt, noe rart her. Sånn!
– Der ja! Fint å se deg! Hva synes du om sveisen? Sist vi møttes var det fortsatt endel sort igjen her, men ikke nå lengre!
– Haha, nei jeg husker det! Det ser kanonbra ut. Jeg leste nettopp gjennom vårt forrige intervju, da sa du at du ikke kom til å endre det.
– Haha, jeg vet, men jeg må vel få lov til å ombestemme meg jeg også, eller hva? Jeg har farget håret siden jeg var rundt 30 år gammel, og da jeg var 65, ba jeg sønnen min, Trev, om å si fra hvis det ble for tåpelig. Ikke lenge etter grodde jeg ut skjegget litt mer, og det kom noen grå striper der, og da mente Trev at det var på tide. ‘Det er på tide å slippe taket’, haha!
– Jeg synes det ser skikkelig bra ut!
– Joda, det synes jeg også, men jeg ante jo ikke at det skulle bli hvitt!
– Haha, du har jo ikke sett det på 30 år, så det forstår seg! Og i dag har Trev bursdag også, og slipper ny singel.
– Jeg er så utrolig stolt av den gutten, den låten er steinbra, og i ettermiddag skal vi ut og spise middag med familien og noen venner av ham.
– Det er ingen tvil om at det er Trev i hvert fall, det er i samme gata som skiva han ga ut med Levara i 2020, og den skiva setter jeg utrolig høyt, jeg ga den en sekser.
– Utgangen hans fra det bandet var en tragedie! (Trev fikk sparken fra Levara få dager før plata kom ut.) Levara var hans baby, og jeg investerte mye penger og tid i det prosjektet også, så de rasshølene der skal du få billig av meg. Eller; vokalisten er vel riktigere å si. Jeg tror egoet hans vokste over hodet hans til slutt. Men nok om det, det er fint å se deg igjen, kompis. Hva vil du prate om?
– La oss starte med turnéen dere nettopp avslutta sammen med Journey.
– Fytti rakkern, vi var ute i over tre måneder, jeg vet ikke om jeg har så lange turnéer igjen i meg, for å være ærlig. Konsertene var fantastiske, vi spilte for mellom 10 000-25 000 mennesker hver kveld, noe som var grunnen til at vi sa ja til det. Vi fikk endelig spille for vårt amerikanske publikum igjen. Vi har faktisk spilt for nærmere en halv milliard mennesker på denne turnéen, tenk deg det! En halv milliard! Det har vært en stor suksess, masse knallbra anmeldelser, og det har utvilsomt åpnet mange dører for oss her i USA. Aksjeverdiene våre har faktisk økt her borte, og det er første gang på lenge. Neal Schon og gutta vil ha oss med på mer, men jeg er usikker på hva vi kommer til å gjøre her framover. Vi har en stor verden som venter på oss først.
– Helt klart! Vi hadde håpet å se dere her i år, men det blir til neste år, etter hva jeg forstår?
– Ja, vi kommer neste sommer. Vi starter øvingene i januar, og satser på å hente fram noen deep cuts, og bytte ut litt fra setlista fra sist vi var der. Vi spiller selvfølgelig hitene, men vi vil jo bytte ut noen av låtene, og hente fram noen vi ikke har spilt på lenge, så det blir moro for alle, også de som har sett oss mange ganger før.
– Blir dette med Journey, som vi har pratet om før, eller blir det bare Toto?
– Vi prata om å gjøre en felles turné i Europa med Journey, men forretningsopplegget ble veldig rart, og de ville ha et latterlig høyt beløp for å være med. Jeg tror ikke de forstår sin egen verdi i forhold til oss i Europa, for de ville måtte åpne for oss der borte, og ikke omvendt, for i Europa er det vi som er størst. Vi har jo turnert der i flere tiår, mens de knapt har vært der borte i samme tidsrom, så vi endte opp med å bestemme oss for å dra alene, og gjøre noen festivaler og noen headliner-konserter der neste sommer.
– Jeg kommer i hvert fall.
– Herlig, vi må møtes! Jeg håper vi får til flere jobber i Norge, vi har alltid hatt et stort marked der, og det er alltid like trivelig å komme dit. Og heldige dere som fikk Greg Phillinganes på konsertene der. Det var det bare dere som fikk.
– For en vanvittig musikalsk fyr! Han naila det fullstendig, som forventet, til tross for at det er 15 år siden han spilte med dere sist.
– Han har fotografisk minne, det er grunnen til at han husker alt. Og han husker alt! Ingen andre har kunne ha gjort det som han gjorde for oss der. Han spilte ikke én feil, det er helt latterlig! Xavier hadde en familieepisode han måtte ta seg av, og til alt hell var Greg ledig, og kasta seg på flyet. Det er fascinerende å jobbe med folk med et sånt hode; jeg husker knapt hva jeg spiste til middag i går, haha!
– Du har uttalt at din nye plate «Bridges» vil være det nærmeste vi kommer ei Toto-skive framover, noe jeg vil si meg enig i etter å ha hørt den. (Og anmeldt den her!)
– Joda, men det var mer en semantisk uttalelse fra min side. Det jeg mener, er at jeg ville lage ei plate sammen med (David) Paich og Joe (Williams). ‘La oss gjøre som vi gjorde før, fordi det er moro.’ Skamløst 80-talls, diger produksjon, glatt, eller hvilke adjektiver vi kan slenge ut for å plage musikkpressen. Fra den første noten vi skrev til den siste overdubben vi gjorde, tok det tre uker. Vi lagde ingen demoer, vi spilte bare inn ettersom vi skrev, én mann om gangen, i motsetning til mitt forrige album, som ble spilt inn live i ett take, låt for låt. Å spille det inn som vi gjorde nå var den logistisk og finansielt beste måten å gjøre det på. Jeg er kjempefornøyd med utfallet, og spesielt fornøyd er jeg med jobben Joe gjorde med å produsere den. Spesielt vokalen synes jeg ble veldig bra – han fikk meg til å låte bedre enn jeg egentlig gjør.
– Det jeg liker med vokalen din; den oppleves som ærlig og troverdig. Det er få som synger på meg gåsehud som du.
– Wow, takk, kompis, det betyr mye! Jeg synes jeg klarer meg bra, men jeg ser ikke på meg selv som noen vokalist, men jeg ønsker å bli bedre, og jeg blir bedre. I studio kan jeg bruke den tida jeg behøver, og det aller meste er doblet på lead-vokalen denne gangen, sånn som vi pleide å gjøre i gamle dager. Den gangen var det en veldig Steely Dan´sk måte å legge vokal på, men vi gjorde det mye før, og det funka bra denne gangen også.
– Jeg har alltid sagt at du er undervurdert som vokalist, mens du alltid sier at du er ‘gitaristen som synger litt.’
– Det er sant. Det er et sensitivt instrument, som påvirkes av erfaring, alder, levemåte, været, helse og så videre. Jeg har jobbet mye med en sangpedagog som heter Dave Stroud som har hjulpet meg svært mye. Pust, pitch, slike ting. Jeg bryr meg om hvordan jeg låter, rett og slett. Jeg øver fremdeles på gitaren hver dag, og forsøker å bli bedre. Ikke at jeg ønsker å være den raskeste, jeg er eldre nå, og er bare glad jeg slipper å delta i konkurransen. Jeg unnlot å spille raske soli med hensikt, og ville heller fokusere på det melodiske. Det er så vanvittig mange raske gitarister der ute nå, så jeg fokuserer heller på å gjøre det jeg gjør best; melodi og frasering. Kanskje en uvanlig tone her og der, men i hvert fall gjøre det interessant og syngbart. Jeg trenger ikke være den som gjør de raske tingene lengre, bare hør på Nunos (Bettencourt, Extreme) solo på «Rise», det er faen meg den beste gitarsoloen jeg har hørt på førti år! Og jeg er så glad for at det er hans, for han er en av mine favorittmennesker, og Extreme er et fantastisk band. Den låten er så bra at jeg gliste så mye at fjeset mitt nesten sprakk, haha! Jeg digger den soloen, og kunne kanskje ha satt meg ned og ni-øvd for å lære meg den ganske ok, men jeg vil heller bli bedre på det jeg gjør, og være meg selv. Jeg har roet meg ned litt de siste årene, jeg føler det er innafor. God musikk gjør meg glad, og jeg er lykkelig over at jeg får lov til å være en del av denne delen av verden.
– Og du får lov til å spille med vennene dine gjennom så mange år.
– Det er akkurat det, ikke sant. Alle platene jeg har gitt ut, de er kunststykker, ikke min måte å tenke at jeg skal tjene millioner av dollar på, det er det ingen som gjør lengre. For oss er det for å kreere ny musikk, og for å klø den kreative kløen. Ikke tjener vi særlig mye penger på det heller, vi må ut på veien for å tjene penger. Men du har sikkert lagt mere til det, at Joseph, Paich og jeg spiller på hverandres skiver. Joda, vi har med flere andre også, men dette er på en måte familietreet vårt. Vi må ikke kalle det Toto, det påfører oss bare flere søksmål og advokatutgifter uansett, pluss prosentandeler som skal deles hit og dit. Vi betaler prosentandeler for hver konsert vi gjør, hver eneste kveld, og for hver eneste avspilling og strømming.
– Vi dekket dette temaet sist, så vi behøver ikke gå inn på det nå.
– Takk, det har påført oss og meg mye vondt, og det behøvde ikke bli sånn. Alt er avgjort, og vi er ferdige med rettssakene, og vi har avfunnet oss med det, og synes egentlig at alt er greit. Vi kjempet og tapte, og vi godtar det. Vi får jobbe sammen og spille sammen, så får folk kalle oss hva de ønsker å kalle oss. Hvis noen av oss gir ut noe mer musikk, kommer vi til å bidra sammen da også, vi liker å ha det sånn.
– Og nå er det turné med Ringo som står for tur.
– Ja, vi drar ut om et par uker, og det blir en helt annen type turné i forhold til den vi gjorde med Journey. Nå flyr vi ut og hjem samme dag, så jeg får sove i senga mi. Jeg behøver nesten ikke pakke kofferten en gang. Etter det blir det turné til Japan med Toto i juli, der jeg tar med meg min yngste datter, så hun får oppleve noe sammen med pappa også. Billettsalget der går veldig bra, så det gleder vi oss stort til. Senere i høst drar Joe og jeg til Europa for å gjøre et par «take the money and run»-konserter med orkester. De ga oss rett og slett et tilbud vi ikke kunne si nei til. Jeg er gammel og behøver lønna, men hysj, ikke si det til noen, haha! Neida, det er hyggelig, med fine folk, og vi spiller kanskje fem låter per kveld, så vi skal kose oss og spille med orkester. Vi har gjort det før, og det er en veldig fin opplevelse.
– Dere turnerer med den 15. inkarnasjonen av Toto for tida. Hvordan har den opplevelsen vært?
– Det er egentlig ganske utrolig å tenke på. På den ene siden føles det som om vi startet i går, mens på den annen side føles det som det er veldig lenge siden. Jeg er den eneste som har dedisert hele livet mitt til dette bandet, og ikke ønsket at det skulle dø. Det har vært et par inkarnasjoner der jeg har tenkt ‘denne inkarnasjonen har jeg ikke lyst til å fortsette med’, men for meg har Toto vært som mafiaen; du kommer deg ikke ut, selv om du ønsker det aldri så mye, hehe. Nå er det 46 år siden vi startet opp, de første demoene ble spilt inn i januar 1977, og her er vi nå, og jeg driver fortsatt på med dette bandet, selv om det ikke er det samme Toto som i 1977 eller 1992, ei heller er det Toto anno 2000 eller 2010. Men vi har alltid med oss fantastiske musikere, som alle vet å hedre originalinnspillingen til de medlemmene de har fått jobben til. Det er som en gammel familieoppskrift på tomatsaus; det er den samme oppskriften, men smaken har endret seg litt og litt, ettersom man følger generasjonene. Jeg ønsker bare å gi publikum den beste utgaven av Toto jeg kan, for det er umulig å gi dem originalen. Om ingen hadde møtt opp på konsertene, eller om vi ikke hadde hørtes bra ut hadde jeg sikkert gitt opp, og det finnes de som sier at dette ikke er Toto, ‘fuck Lukather, hvem tror han at han er’, og slike ting, men jeg er her enda, og har holdt på med dette i brorparten av livet mitt, og jeg forsøker å hedre det originale konseptet hver eneste kveld, og er så heldig at jeg har fått med meg noen fantastiske ‘cats’ som kanskje sparker meg litt bak for å holde meg på tå hev. Kritikerne får nesten bare mene hva de vil, jeg ønsker å holde på med dette, det er moro. Vi hadde det så utrolig moro på denne runden med Journey. Vi spilte ræva av oss hver kveld, og folk var over seg over oss, og sto og hylte helt til setene aller bakerst i de største arenaene, og det er noe jeg er jævlig stolt av. Er det det originale Toto? Nei. Er det dagens Toto? Javisst. Jeg mener, det å få stå sammen med Joe og John Pierce (bass) på scenen, det er noen av mine eldste venner. Tenk deg å få gjøre dette med vennene dine, hvem ville ikke ha ønsket å få holde på med det foran tusenvis av mennesker kveld etter kveld? ‘Akomigjena!’ Vi er barndomsvenner, John spilte jeg sammen med allerede i Still Life. Vi var bare ungdommer den gangen. Joseph har gjort seg fortjent til plassen sin også, han var der da vi var på høyden på 80-tallet, og kom tilbake i 2010, og synger fantastisk den dag i dag.
– Det er ikke mange vokalister som får til det han gjør i den alderen.
– Jeg ser litt på ham som Pavarotti. En stor mann, men synger som faen kveld etter kveld, og jeg vet at jeg kan stole på ham. Ingen mista stemmen eller ble syke på denne turnéen, som varte i tre måneder. Jeg tror ikke jeg har vært på noen turnéer som har vart så lenge, uten at noen har blitt syk, og spesielt med tanke på Covid, som vi har vært igjennom, og som faktisk ikke er over enda. Ingen fikk det, enda vi var over hundre mennesker involvert denne runden. Vi snakker åtte busser, ti trailere, og et helt lass med folk fordelt på Journey og oss, og crewene våre. Forrige runde, til tross for at vi nærmest var paranoide, endte vi opp med noen som fikk det, og flere konserter ble avlyst. Det kosta oss mye penger, skal jeg si deg. Jeg håper virkelig ikke vi får noen flere runder med de greiene der, og med alle konspirasjonsteoriene her borte… Hadde jeg ikke hatt så mange elementer som holder meg igjen her, femte generasjons Lukather i Los Angeles, nedbetalt hus, barn, både store og små, ville jeg kanskje ha flyttet over til Europa, men hvor skal jeg gjøre av meg? Kanskje blir jeg bestefar snart også? Eldstedattera mi, Tina forsøker å få barn sammen med mannen sin nå, og det er kanskje det største punktet på ønskelista mi for øyeblikket. Det hadde vært stas å forsøke å være bestefar. Jeg har tross alt et fint hus jeg eier sjøl i et fint sted i Hollywood Hills, en Tesla, du vet… Jeg sparer pengene mine til familien min til etter jeg er død, haha. Neida, jeg nyter livet mitt nå, karrieren går godt, jeg er ferdig med rettssaker og drit, og har så jeg klarer meg. Jeg er i god form, sett bort fra skuldrene, som aldri blir bra igjen. Men jeg har ikke blitt vant til å se det grå håret enda. Jeg kan sitte i bilen, og ser meg i speilet, og skvetter hver gang fremdeles, haha! ‘Who the fuck is that??’ Jeg trodde ærlig talt at Ringo ville gi meg tyn for det, for han er fremdeles kongen av hårfarge, men han sa bare ‘I love it! Don´t touch it, don’t dye it!’ Det som er litt kult, er at folk reagerer på en gubbe som meg med såpass mye hår igjen. Det kan like gjerne være folk som ikke vet at jeg er musiker, de kommer bort og kommenterer håret, og sier at det er kult. Jeg får flere kommentarer nå i motsetning til da det var sort, er det ikke ironisk, haha! Jeg omfavner den gamle gubben i meg. Jeg drikker mitt alkoholfrie øl, og synes det er helt ok. Du og jeg har vært fulle sammen, du vet hvorfor jeg ikke drikker mer. Jeg savner ikke det livet, jeg har gjort alt man kan gjøre i den delen av livet mitt.
– Hvor lenge har du vært tørrlagt nå, femten år snart?
– Det er snart fjorten år siden. Jeg skal ikke si at jeg aldri skal ta en drink igjen, det kan jo hende at jeg tar et glass vin når jeg er 75, hvem vet? Jeg syns det funker fint nå, jeg savner ikke det livet. Alkohol har gjort så mye negativt for min familie, med min mor, mitt eget liv… Jeg liker å våkne uthvilt om morgenen og tenke; ‘fin dag i dag’, i stedet for at jeg legger ansiktet i hendene og tenker ‘hva i helvete skjedde i går??’
– Enkelte av tekstene du har skrevet på soloalbumene, der du tar for deg den delen av livet, de er virkelig triste.
– Store deler av livet mitt har virkelig vært trist, til tross for all suksessen jeg har hatt. Jeg er takknemlig for suksessen, enda så distansert som jeg var fra det hele, kanskje spesielt sent på 1990- og tidlig på 2000-tallet. Jeg spilte dårlig, så ikke bra ut, og følte meg rett og slett ikke vel. Det skjedde mye emosjonelt og personlig, som jeg ikke ønsker å gå inn på her. Det sugde meg ned i gjørma, og jeg mistet retningen på livet mitt. Inntil jeg reiste meg igjen, noe jeg er takknemlig for at jeg greide. Livet er en prosess fra start til mål. Det er så mye jeg ønsker jeg ikke har sagt eller gjort, men jeg har aldri ment å såre noen, til tross for hva mange onde tunger måtte mene. Jeg har blitt såret selv også, mange ganger, og har båret det rundt med meg altfor lenge. Hvorfor i helvete ønsker jeg å drasse med meg så mye dritt gjennom livet?
– Det er jo sånn jeg kjenner deg også; du lever med hjertet utenpå skjorta hele tida.
– Jeg vet, og det har kostet meg så utrolig mye å være så sårbar som jeg faktisk er. Jeg blir såret, og sier ting for å forsøke å føle meg bedre, og det betaler jeg for fremdeles, for jeg blir til stadighet konfrontert med ting media har plukket opp, som jeg sa for tretti år siden. Jeg bruker ikke alkoholen som unnskyldning, men det meste jeg har sagt som ikke er bra, kom mens jeg drakk. Det er en forklaring, men ingen unnskyldning.
– Tekstene dine med Toto er annerledes enn i solomaterialet ditt. Tekstene du har på solskivene oppleves mer personlig enn med Toto. Hvor bevisst har du vært på dette?
– De er nok mer personlige, all den tid jeg skriver alt selv på soloplatene; eller rettere sagt, jeg står for historiene, men har folk med meg på tekstene som kjenner meg godt, og ser hva jeg går gjennom, og de inkorporerer dette i tekstene de leverer til låtene mine. De er ikke selvbiografiske, men flere av dem har rot i livet mitt, men de kan like gjerne oppleves som om jeg forteller noen andres historie. Det er det en god tekst er. En historie som er godt fortalt. Jeg har utvilsomt blitt en bedre tekstforfatter enn jeg var da jeg begynte å skrive tekster, men så har jeg levd mye liv siden den gang også, og lært mang en lekse. Det har vært mange bidragsytere på tekstene denne gangen. Stan Lynch, Randy Goodrum, Joe, Paich, Trev, de har alle bidratt til å fortelle gode historier. De kan komme med en tittel som kanskje treffer ganske nære mål, noe som får meg til å utbryte ‘det var kanskje litt i nærmeste laget, motherfucker’. Om jeg treffer noen med teksten, og det virker som om jeg forteller min egen historie, mener jeg at jeg har gjort en god jobb.
– Noen flere venner har blitt med også. Simon (Phillips) og Shannon (Forrest) deler på trommesporene.
– Javisst. De gjør fire låter hver, og selvfølgelig er det litt for å vise at det ikke er annet enn vennskap og kjærlighet i rommet. Selvfølgelig føles det spesielt godt å hente inn Si igjen, vi har vel knapt vært i studio sammen siden midten av 2000-tallet. Spesielt på et par av låtene som har mest Toto-vibber føltes det godt å få med Simon.
– Og Leland Sklar, nok et medlem i Toto-familien.
– Absolutt. Jeg elsker Lee. Han er en av mine eldste venner, og en av de beste bassistene der ute. Han kom inn og eide låtene han er med på.
– Når vi nå prater om bass, hvem spiller bass på «Far From Over»? Det er en del ganske kul bassing der.
– Det er Trev. Han leverte rammen på låten, vi hjalp han med å fullføre tekst og melodi, men den er i hovedsak hans. Han produserte den låten også. Moro at du likte det, det må jeg fortelle ham.
– Tida har gått fra oss, ser jeg.
– Ja, den har det, men du vet hvordan det er når vi prater oss bort. Det var fint å se deg igjen, kompis, håper vi sees neste år, men vi prates vel om en stund igjen.
– Det gjør vi. Hils alle kjente!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023