DaCapo Press
Gjennom hele The Black Crowes’ 25-årige historie, fra de startet som Mr. Crowe’s Garden hjemme i Atlanta på slutten av 80-tallet og frem til de imploderte i 2015, var det tre konstante faktorer – brødrene Chris og Rich Robinson på henholdsvis vokal og gitar, og trommis Steve Gorman. Der hvor brødrene alltid gikk etter strupen på hverandre og kranglet og sloss, var Gorman den som holdt det hele sammen. Og i denne biografien sparer han ikke på kruttet, selv om han innrømmer at andre bandmedlemmer sikkert har helt andre oppfatninger om hvordan ting foregikk.
Det er en fornøyelse å lese en biografi som går direkte på det som er interessant for oss som er fans av bandet. Der hvor andre biografier bruker side opp og side ned på å fortelle i detalj om oppvekst og skolegang, famile og livssyn, sponsoravtaler og hobbyer, og gjerne er halvveis i boka før det aktuelle bandet gir ut sin første skive, så starter Gorman med at han flytter til Atlanta hvor han møter brødrene Robinson, og slutter med at bandet blir oppløst når Chris krever mesteparten av inntektene for den planlagte turnéen og vil redusere Gorman til en innleid turnémusiker istedet for den likeverdige partneren han hadde vært fra starten av. Til og med årene i starten av årtusenet mens The Black Crowes lå på is hoppes lekende lett over – for dette er fortellingen om Gormans liv i The Black Crowes, ikke om ham personlig. Heldigvis.
Og hvis man skal ta alt for god fisk, så er det ganske sjokkerende. En ting er hvor intenst brødrene kranglet, sloss og hatet hverandre til tross for at de skrev alle låtene sammen og turnerte sammen mesteparten av tiden – de får Liam & Noel Gallagher til å fremstå som buddhistmunker i sammenligning. En annen ting er bruken av narkotika – at det var mye hasj og marihuana var aldri noen hemmelighet, men at halve bandet var tungt på heroin og kokain var mer overraskende. Og så er det evige maktkampen om ikke bare bandets musikalske retning, men også det økonomiske. Gorman kaller både Rich og Chris for ‘greedy motherfuckers‘ mer enn en gang, og spesielt Chris får passet sitt påskrevet som en smålig, grådig, fiendtlig, aggressiv, dømmende kontrollfreak som anser The Black Crowes som sitt band hvor alle andre enn broren var bifigurer – spesielt bassistene fikk gjennomgå. Og historien om hvordan konsertene med Jimmy Page fikk sving på karrieren deres igjen før Rich fornærmet ham så grundig at Page sporenstreks avlyste resten av turnéen og fløy hjem til London er ganske utrolig.
Hele boken er godt skrevet, og jeg fant det vanskelig å legge den fra meg. Og ikke minst fikk det meg til å plukke frem igjen Crowes-skivene og høre innse for et fantastisk band de var. De hadde ikke en eneste virtuos i rekkene, sant nok, men de hadde noe helt unikt sammen. De to første skivene er de udødelige klassikerne før de virret seg bort med noen elendige beslutninger, endeløse jams og coverlåter på konsertene, men de glimtet stadig til med perler, selv om fanskaren ble stadig mindre (men mer fanatisk) utover 90- og 2000-tallet.
Dette er utvilsomt en av de bedre rockebiografiene jeg har lest (og tro meg, jeg har lest mange!), og Gormans ærlighet gjør nok utvilsomt at han ikke kommer til å bli invitert med på neste års gjenforeningsturné som i skrivende stund enda ikke er bekreftet. Men når verken Rich Robinson (og hans The Magpie Salute som nylig ga ut ny skive, «High Water II», uten å ha noen promo eller konserter planlagt) eller Chris Robinson gjør noe for å avsanne ryktene, tyder mye på at det blir en realitet. Les forøvrig vårt intervju med Chris Robinson her («The Black Crowes kommer aldri tilbake!») og med Rich Robinson her.
6/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 24.09.2019