Torsdag 26. juni 2025
Forrige gang Skunk Anansie var i Oslo, spilte de på Sentrum Scene, og man kan jo anta at arrangøren ikke hadde troen på at Skunk kunne hamle opp med Green Day siden de ble satt opp på det litt mindre Rockefeller – men det var utsolgt lang tid i forveien. (Og forresten hadde plakaten på Tons Of Rock sett mye bedre ut om Skunk hadde blitt booket inn der – men man mister noe når man ser et band utendørs i fullt sollys kontra innendørs på en klubb, med fullt scenelys og produksjon, så vi klager ikke!) Det er også sjelden at man drar på konsert med et såpass hardtslående rockeband, og oppdager at det er et 70 % feminint publikum – men igjen, vi klager ikke!
Jubelbrølet sto i taket da Skin, Cass, Ace og Mark Richardson, de samme fire gjennom 30 år, inntok scenen og sparket i gang med «This Means War», en singel fra 2020 som ikke er utgitt på noen skive eller i fysisk format, før åpningslåten fra «Post Orgasmic Chill», «Charlie Big Potato» tok over. Og samtlige i salen blir øyeblikkelig trollbundet av dette fantastiske vesenet som setter alle andre på scenen fullstendig i skyggen. Vokalist Skin er ikke store dama, men gudbedre for en høyspentledning vi har her! Hun opprettholder det sinnssyke energinivået i hundre minutter, hele tiden intenst flørtende med publikum. Og da har vi ikke engang nevnt den engleaktige stemmen som får Adele til å høres ut som Lemmy.
Skunk Anansie har en ny skive ute, «The Painful Truth», og serverte oss fem låter fra denne, men ellers var samtlige skiver representert på settlisten, selv om de andre skivene fra dette årtusen kun hadde èn låt hver.
For det er ikke til å nekte for at det er 90-tallslåtene fansen kjenner og elsker høyest, og siste halvdel av settet var en ren parademarsj med «Hedonism (Just Because You Feel Good», «Weak», «I Can Dream» (hvor Skin hoppet ut i salen og sto blant fansen på gulvet og sang den), «Twisted (Everyday Hurts)», «Yes It’s Fucking Political» og «Little Baby Swastikkka».
Men dette ble likevel en av disse sjeldne magiske konsertkveldene, hvor alt stemte. Bandet var i fyr og flamme, lyden var god, publikum var 100 % med og i symbiose med bandet i så stor grad at det spilte egentlig ikke så stor rolle hvilke låter de spilte eller ikke spilte. Energinivået var ubeskrivelig, stemningen var elektrisk – og alles øyne var rettet mot Skin, som både virker livsfarlig og gjennomført sjarmerende. Hun har samtlige i salen rundt lillefingeren fra første sekund. Og hun synger fortsatt fantastisk bra, om noen var i tvil om det. Ekstra kudos må også gå til bassist Cass Lewis, som forøvrig har latt dreadsene falle. Den jobben han gjør på firestrengeren kan ikke undervurderes, han har et vanvittig driv og gir bandet et ekstra løft. Man kan alltids lure på om Cass, Mark og Ace er litt misunnelige på at Skin tar all oppmerksomhet vekk fra de andre tre i bandet, eller om de takker sin skaper for at de har en så enorm scenepersonlighet i front som bare eier hele lokalet – men i kveld tipper jeg alternativ B.
Det er ytterst sjelden at jeg triller Den Hellige Sekser, det kan gå år mellom hver gang, men jeg blir mildt sagt sjokkert hvis ikke denne vil stå igjen som Årets Konsert for min del, for det var som sagt en av de sjeldne, elektriske, magiske kveldene hvor alt bare klaffet, på alle plan. Som fotografen vår skrev da han sendte over bildene fra kvelden: Død og pine for en konsert!
6/6 | Geir Amundsen
Foto: Ole Skog
Og har vi intervju med Skunk i neste nummer, spør du? Selvfølgelig har vi det! Hva faen tar du oss for?!? Hæ??
