Tekst: Sven O Skulbørstad, Karstein Helland, Ronny Østli, Anya Ferguson Rønningen, Geir Amundsen, Olivier Fillion Boutin, Anne-Marie Forker, Anders Palm.
Foto: Anne-Marie Forker (except where captioned)
DAG 1 – onsdag 25. juni
Hvordan fornye seg fra år til når man har blitt den faste starteren til Norges største festival? Joda, denne gang hadde Black Debbath kor fra St. Halvard som startet konserten med “Jeg gikk en tur på stien” på magisk vis før bandet entret scenen og Lars Lønning kommenterte “Fy faen, dette låter drit!” og de endelig spilte” Nei Til Runkesti På Ekeberg”. Sånn starter man årets Tons med stil. Koret dro til mellom låtene for å skape ekstra stemning, og med humoren til bandet – og gode hint til deres mer smale prosjekt Lyd var det plent umulig å ikke stå med et smil om munnen. Godt å se at de også kjørte det samme pyroshowet som vi et vant til å se fra de siste årene. Koret bidro massivt underveis, og spesielt under refrenget til “Det Er Problemer Innad I Høyre” ble det rett og slett episk. De er så gode på å fornye seg, så de slutter aldri å være å relevante. Spesielt rørende var det når barna i koret kom frem og rocka på scenen på slutten om låta om Anne Ener Lahnstein. Koringa over “Voggesang Til Trønderen” rørte i tillegg en halvt trønder litt ekstra. Og aldri en konsert uten Egils rockequiz, og det blir aldri ikke gøy. Vi har sett vielser på stedet, og nå var det på tide med en begravelse der en hvit kiste ble båret frem på scenen og en meget ung gitarhelt spratt brått frem og rocka livet ekstra godt frem i de allerede ekstatiske fremmøtte. Så da de selv spurte med koret i ryggen “Hvorfor spiller Black Debbath hvert eneste bidige år?” er svaret at det finnes ingen bedre måte å starte festivalen på. 5.5/6 | SOS
Etter et par-tre obligatoriske Debbath-låter, kommer jeg til Moonlight-scenen i det Fit For An Autopsy avslutter låta “Red Horizon”, fra deres siste album “The Nothing That Is”. Forrige sted bandet spilte i Oslo var lille John Dee. I dag er det flere tusen ivrige publikummere som har møtt opp tidlig for å få med seg litt New Jersey deathcore. Det beste med Fit For An Autopsy er definitivt vokalist Joe Badolato. Snodig utseende, særlig med den lysflekkede panneluggen, men utrolig koselig type! Virker oppriktig glad for responsen. Flott kontakt med publikum, stålkontroll på vokalen. Herlig! De andre i bandet er litt mer anonyme, men jeg vil trekke frem gitarist Tim Howley, som både høres og ser bra ut. Høydepunkter på settlista inkluderer “Savior of None / Ashes of All” og avslutningslåta “Hostage”. Det totale lydbildet fra bandet som helhet er deilig, massivt og tungt. Fit For An Autopsy kommer tilbake til Oslo på Sentrum Scene 1. desember. All will see the eyes of doom! 4/6 | KH
Alestorm: Pirat? Slottsrock? Metallcore? Humor? Ja takk! Og når scenen er dekorert med tre gigantiske badeender, sist sett fra Kongen Befaler, er stemning så til de grader satt. Legg til noen sterke irske toner som fort kan minne om Dropkick Murphys, så skal det mye til for å være muggen i solskinnet på sletta. Sjeldent å se noen se bra ut med keytar i metallsammenheng, men dette bidro bare positiv by til utrykket. Og bare for å ha nevnt det, bandet var tighte som Satan selv. Skal ikke skryte på meg å kunne titler her, men de nedsablet et veldig engasjert publikum i solsteika foran Vampire Stage. Beste måten å beskrive de på er et rent partyband – men ikke på den ræva måten, de fulgte derimot opp Black Debbath med stil og hadde både delfiner og haier på screnen underveis i konserten. Hvorfor? Fordi vel! En tittel jeg derimot fikk med meg var “The Storm” som tok fullstendig fyr på sletta foran Vampire. Musikalsk sett minner det mye om metallversjonen av Rednex, og ikke noe jeg kommer til å sette på hjemme – men live var det absolutt ingenting å utsette. Dette var en fest fra start til slutt og satte igang en gladstemning få kommet til å matche. 5/6 | SOS
Landmvrks er skateboard-hiphop-metalcore fra Marseille, ledet av vokalist og eneste originalmedlem Florent Salfati. Ikke verdens beste vokalist. Ikke verdens beste instrumentalister i bandet heller. Det låter litt spinkelt og veldig digitalt. Det er nok et band som gjør seg best i studio sånn sett. Men det de er gode på er låter, melodier, og en helt rå koreografi av vokalbytter, breaks og publikumskontakt. De har tydelig en god del fans fremme ved scenen, som kjenner låtene og er med på koring og call/response. På låta “Suffocate” kommer Florent først ut alene med en halvakustisk gitar. Det låter ganske ræv, og publikum mister interessen. Det bedrer seg straks når resten av bandet kommer innpå, men låta er kjedelig. Ellers er det egentlig ingen låter som utmerker seg spesielt, men publikumsresponsen er stort sett god, og vi blir absolutt underholdt. Det kuleste er nok de partiene der han rapper på morsmålet. Vive la France! 4/6 | KH
Ikke alltid lett å være først ute. Konkurranse-vinnerne Nidhög innvier den nye scenen Storm, og de forskjellige instrumentene forsvinner og overdøver hverandre i hytt og gevær. En av gitarene er så vidt jeg oppfatter det ikke en gang plugget inn på et tidspunkt. Alle bortsett fra vokalisten stiller i gassmaske. De tar etter kort tid av seg maskene og spiller “Fall Into Submission” fra den nye EP-en. Det går litt bedre nå. Lyden blir gradvis bedre, og bandet blir litt tryggere. Publikum drar i gang en liten moshpit, til og med en liten wall of death. Musikantene fra Ålesund er unge og uerfarne, men jeg kan godt like det de forsøker å få til. Gutta har nok hørt mye på death metal fra Florida, og det låter jo tidvis ganske tøft, om man legger godvilja til og gir litt ekstrapoeng for ungdommelig sjarm. 3/6 | KH
Candlemass
De gamle gubbene fra Stockholm er blitt enda litt eldre, enda litt tynnere og gråere i håret, men de blir mer og mer DOOM. Særlig gitarist Lars Johansson ser ut som han er hundre år gammel, men på en god måte. Han er manifestasjonen av doom metal, der han står som et fjell og maler frem sine magiske vidunderlige gitarmelodier. Candlemass spiller jevnlig i Norge, og dette er deres tredje opptreden på Tons of Rock. De spiller også på Beyond The Gates i Bergen senere i sommer. Bassist og bandleder Leif Edling forklarer på engelsk(?) konseptet med at de er ute og feirer “40 Years of Doom”, med kun gamle låter, og han sier vi skal ha et “doom metal party”. Joda, det blir plenty med doom, men blir det party? Det er egentlig deilig at denne ene konserten på festivalen er litt roligere, uten mosh og nesten uten surf. Men publikum livner til etter hvert, særlig på “Mirror Mirror” og på avslutningslåta, den seige doom-karamellen “Solitude”. Ikke så mye mer å si om Candlemass, ikke særlig nytt, ikke særlig spennende, bare veldig veldig bra. 5/6 | KH
German electronicore band Electric Callboy brought a high-energy set to the Scream Stage. Their hour‑long gig kicked off with «Elevator Operator,» «MC Thunder II (Dancing Like a Ninja),» and «Spaceman.» They didn’t hold back, there was pyro, confetti, and relentless stage energy kept the crowd in a frenzy. There was a touch of nostalgia with the inclusion of Sum 41’s «Still Waiting», which packed some considerable punch with Sum 41’s Frank Zummo filling in on drums. They also debuted «Revery» live, their fresh single released just a few days ago, eliciting roars from fans already singing along just days after release. They are coming to Unity Arena in November. 4.5/6 | AMF
En meget episk setter igang Lorna Shore-konserten i solsteiken foran Vampire Stage, og det som kan beskrives etter det er vel best beskrevet som en nedsabling i ekstrem metallcore. Første pyro i løpet av året var det også, og det gjorde seg meget godt. Bandet låt tett som en kule, og selv om jeg ikke her heller hadde noe særlig koll på titler var det ingen tvil om at bandet hadde en meget god dag på jobb. “You guys are fucking great” ytret vokalisten, noe som også bevitnet at de hadde en god dag på scenen, noe som syntes meget godt. Dette er ikke metall for alle, men for de det er for vil jeg si at Lorna Shore er i ypperste toppklasse. Det vil jeg også tro at de veldig mange tilskuerne med meg foran Vampire er enige i. Og etter de gikk av scenen langt før tida visste vi jo alle at det ble mer, og da klinka de rett og slett med høydepunktene på hele konserten. Morna, Lorna, vi sees igjen! 5/6 | SOS
Jeg har ikke vært en person som ofte drar på stand-up på festival, men Martha Leivestad sitt show var en god introduksjon til hva man kan og kanskje burde forvente. Teltet var ganske så fullt, kanskje fordi solen skinte for på høygir, men også fordi Martha åpenbart har fans som var der for å se henne. Det er det jo på en måte god grunn for også. Dama er ikke redd for å by på seg selv. Standup på en festival med et så spesifikt publikum som Tons Of Rock trenger relaterbare punchlines, og Martha som en tidligere emo som hun selv sier – bydde på det. Alt fra Tons Of Cock-vitser til “ikke spør meg om å nevne tre låter fra bandet jeg har på t-skjorta mi”, falt i smak. Man mister det litt halvveis i når hun begynner å fortelle egne historier, som åpenbart har blitt fortalt før på show. Publikumet på Tons Of Rock er der for å få sin indre emo tilfredsstilt, og når de ikke får det, faller de fort av. Alt i alt leverte Martha et godt avbrekk i en hektisk festival-dag, og det falt i smak mesteparten av tiden! 3/6 | AFR
Som alltid når Dream Theater går på scenen, så vet man med 100 % sikkerhet at det musikalske sitter alltid som en kule. De amerikanske progmetalkongene er med god margin festivalens teknisk dyktigste band. Så spørsmålene ved hver konsert er alltid disse fire: 1) Var det bra lyd? Joda, dugelig. Denne musikken er såpass kompleks og detaljrik at det krever krystallklar lyd, men hvis du ikke kjente godt til låtene fra før, så druknet du nok i en tsunami av synkroniserte arpeggioer. 2) Hvordan sang James LaBrie i dag? Bandets canadier er alltid spørsmålstegnet, og i dag skjemte han seg ikke ut. Ikke så mange ganger, i hvert fall. De nyere låtene fikser han bra, for de er tilpasset det toneleiet han takler pr i dag, mens jo eldre låtene var, jo mer sleit han. Under «Strange Déjà Vu» var det tidvis skingrende tonløs kauking under de høye partiene, og det hørtes knapt ut som om Portnoy tok andrestemmen på samme låt som LaBrie sang. 3) Hvilke låter spilte de? Ganske variert, fra to låter fra den nye «Parasomnia»-skiva, som åpningslåt «Night Terror» og «Midnight Messiah», til avslutteren «Pull Me Under» fra «Images And Words», og ellers en låt her og der fra skivene innimellom. En fornøyelig vri kom under «Peruvian Skies», da de flettet inn mellomspillet fra Pink Floyds «Wish You Were Here», og litt riffing fra Metallicas «Wherever I May Roam». 4) Fikk de bra respons? Tja, joda. Det var sikkert ikke veldig mange som hadde kjøpt billett kun for å se Dream Theater, siden de var her i Spektrum for seks måneder siden, og publikummet på Tons er hovedsakelig ikke deres publikum. Jo eldre låtene var, jo flere var det som hadde hørt låtene, og jo bedre respons fikk de. Så kanskje hadde det vært strategisk å inkludere flere låter fra 90-tallet i stedet for f.eks. «The Enemy Within» (eneste låt fra Mangini-perioden) eller «Panic Attack»? Uansett, Dream Theater leverte som man kunne forvente, men min 20. konsert med et av mine absolutte favorittband er nok ikke den jeg kommer til å huske dem for. (Intervju her!) 4,5/6 | GA
Deathcore-bandet Whitechapel fra Tennessee kommer inn på scenen og ser sympatisk “normale” ut. Ingen crazy hårfarger, ingen over-the-top kroppsmodifiseringer. Dette virker som et band som er trygge på seg sjøl og på musikken sin. Gitaristene har på T-skjorter med forholdsvis kommerse ting som reunion-Sabbath, nittitalls-Metallica og tidlig Green Day. Folkelig. Musikken de spiller er derimot ikke så folkelig. Den er blytung, mørk og apokalyptisk. De starter med de to åpningslåtene fra deres seneste album “Hymns In Dissonance”, og i all sitt kaotiske massive mørke så har begge låtene noen fantastiske one-liners som preger og hever låtene. Det starter med “I Bear The Number 666”, og i andrelåta synger de strofen “Father, we’ve come to devour the eyes of god”. Vakkert. Det blir litt mer tempo utover i konserten, men her er det så tungt, seigt og mørkt at vi blir dratt rett inn i en dødskult før vi rekker å si Satan. Vokalist Phil Bozeman har ikke så mye variasjon å by på, så litt ensformig blir det vel, men han gjør den mørkeste dypeste vokalen på en meget god måte. Halvveis ute i konserten får vi en liten pause med en intro, der Phil kommer ut med masken fra coveret på den seneste platen. Introen går over i låta “Hate Cult Ritual”, med den messende strofen “We hunt, we kill, we feast, we conquer”, og publikum stemmer i. Det er trangt i teltet, men det blir jo circle pit likevel. God stemning. 4/6 | KH
Powerwolf delivered a performance full of theatrical grandeur and power‑metal anthems on the Vampire Stage. The fist-pumping crowd seemed to love them, but it does feel like the music is served professionally, without real feeling. A «holy heavy metal mass», the same words are probably spoken by the frontman Attila Dorn at every single performance, just like a regular mass. The band was interactive with the crowd, with guitarists Charles and Matthew Greywolf constantly swapping stage sides. Visually stunning and flawless, if somewhat formulaic, power metal, but it lacked genuine, spontaneous moments. 3.5/6 | AMF
Fixation er et band jeg har fulgt siden deres signering med Indie Recordings i 2020, og en ting skal være klart – gi guttene en større scene Norge og Tons Of Rock! Bandet har de siste fem årene gjort mye utenlands – som å turnere Europa rundt med blant annet Devin Townsend, samt spilt på festivaler som Download. De har også blitt spilt av på BBC Radio Rock og vunnet Musikkforeleggerprisen i 2024 som årets gjennombrudd. Jeg dro til teltet 15 minutter før konsert-start og fikk meg en god plass foran scenen. Etter fem minutter var teltet fullt med kø flere meter ut fra inngangen. Konserten starter med “Random Acts of Violence” fra deres nyeste EP “Speak In Tongues”.. Vokalist Jonas Wesetrud Hansen ikledd et rødt forkle over fjeset sitt som byr på mystikk, før han halvveis inn i låta tar det av seg og publikum får et innblikk i hans engasjement og tilstedeværelse på scenen. Etter å ha fulgt bandet en god stund nå må jeg også si at deres tilstedeværelse og interagering med publikum fra scenen har skutt opp i himmelen. Musikken deres er stor, og fortjener en stor scene. Det merkes på lyden at det faller litt bakpå, noe som trekker ting litt ned, men dette er ikke noe som man kan si er Fixation sin egen feil. Storm Stage blir heldigvis ekspandert med at de tar opp gardinene fra øl-teltet.. Med tanke på mosh-piten som dannes halvveis inn i konserten under “Tyrannical Miracle” var nok dette mer enn nødvendig. Jeg tror verken Fixation, publikum eller Tons Of Rock selv forventet et slikt oppmøte. Det beviser bare at dette bandet vet hva de driver med, og at de må fortsette i den retningen de er på vei. De er ydmyke, men med en god sans for hvem de er. Dette er fortsatt bare starten for dem, og jeg ser for meg store ting i fremtiden for bandet. 5.5/6 | AFR
Galder forlot i fjor Dimmu Borgir etter et kvart århundres tjeneste. Han har i flere år hintet om bevegelse i Old Man´s Child. Nå er det alvor. Konserter ble booket og det store spørsmålet var besetningen. Tjodalvs tilbakekomst ble annonsert i mars, mens resten av bobla sprakk på Sweden Rock. Det er Taakes Høst som er vokalist under årets festivaljobber, mens gitarist Cyrus og bassist Elvorn er Tjodalvs kollegaer i Susperia. Og med noen nyinnkjøpte Maxell kassetter og nyrenset boomblaster er også synthen dekket live. Til introen av «Towards Eternity» reiser Tjodalv seg bak settet og «ønsker velkommen» til et ganske så velfylt telt. Da bandet setter i gang slår det meg at det er utrolig høy lyd i teltet i år. Og med øreproppene vel plassert på kjøkkenbordet hjemme er det faktisk litt ubehagelig. Selv om black metal skal være ubehagelig, er ikke dette noe jeg skal trekke bandet for. For lyden ellers virker balansert. Eneste stedet hvor ubehagelig lyd gjorde det vanskelig for meg er under avsluttende «The Millenium King», hvor jeg tror renvokalen er på tape og Høst ligger oppå. Jeg hører noe renvokal og ser munnen til Høst beveger seg, men synes å høre nyanser av platestemmen. Vel, nok flisespikkeri. Bandet selv skriver på SOME at det var noen barnesykdommer på Sweden Rock. Jeg vil tro disse er kurert, for jeg finner ikke mye å utsette her. Bandet virker godt innøvd og det låter tight. Old Man´s Child har låter som stopper opp hvor synth spiller alene. Og når dette er på tape så skal det klaffe. Og det gjør det. Med unntak av seneste plate, «Slaves Of The World» fra 2009, er låtene hentet fra alle fullengderne, med de fire første som mest representert. Interessant nok spilles «Unholy Vivid Innocence» fra «Revelation 666», som er en av låtene Tjodalv ikke spiller på på det albummet. Personlig ville jeg hørt mer fra min favoritt, «The Pagan Prosperity», men tre låter fra henholdsvis debuten og «Ill-Natured Spiritual Invasion» demper ikke akkurat stemningen inne i Moonlight stage. For meg ble dette et meget hyggelig comeback fra et band jeg liker godt. 5/6 | RØ
The legendary “space rock” band Muse was in charge of the first evening of Tons of Rock 2025. Expectations were high for the band’s first visit to Oslo in six years. The British trio opened their set with “Unravelling,” their newly released single—a bold choice, since the song is still unknown to most. But it was quickly forgotten with the first notes of “Hysteria,” followed by “Map of the Problematique” and “Stockholm Syndrome.” The table was set for a great evening. Or so we thought…I’ve seen Muse live many times over the last 30 years, and they’ve always been a fantastic band in concert. However, over the past 10 years, they seem to have settled into a comfort zone, both on stage and in studio. Their tours are still memorable, with mind-blowing stages supported by impressive lighting designs and props, but their setlists have become somewhat predictable, repetitive, and uninspired. Their newest material and unavoidable hit singles like “Time Is Running Out,” “Supermassive Black Hole,” and “Knights of Cydonia” are always favored, leaving no room for deep cuts or fan favorites. This discontent has been growing among fans and in online discussions, yet Matt Bellamy seems oblivious to the critiques. This show was no exception. The only breath of fresh air tonight was “New Born”—an absolute gem as well as a crowd pleaser that deserves to be played more often Their summer tour of rock and heavy metal festivals could have been the perfect opportunity to mix things up a bit and cater to a different audience by playing some of their older and heavier material like “Citizen Erased,” “Micro Cuts,” “Assassin,” or even “Bliss.” A missed opportunity, in my opinion. Was the show good? Yeah, the show was fine… but so pedestrian given what Muse is capable of. 3.5/6 | OFB
DAG 2 – torsdag 26. juni
Mye hype rundt Slomosa, dette stoner-bandet fra den lille fiskerlandsbyen i vest, og det ligger en forventning i festivallufta om at vi kan få en bra start på dagen. Frontbergenser Benjamin Berdous gir seansen et glødende lite puff av dekadent rockestjerneslør der han står med den digre afroen og klager på at det er så tidlig på dagen. Bandet dundrer i gang med “Cabin Fever” fra den spellemannsprisvinnende andreskiva “Tundra Rock”, og allerede her har de levd opp til alle forventninger. Gitarist Tor Erik Bye og trommeslager Jard Hole gjør helt klart en god jobb, men bassist Marie Moe er noe av det tøffeste jeg har sett fra et norsk band, med INTENS koring og INTENS headbanging samtidig som hun virvler rundt og har full kontroll på de buldrende basslinjene. Gå mann! Så fett! Benjamin er ingen stor taler, men jeg tror uansett han når frem med et slags budskap når han introduserer låta “Battling Guns” med ordene “Denne er for Palestina. Regner med dere er enig.” Intensiteten i konserten avtar delvis etter noen låter, og jeg mister litt interessen når de roter seg vekk fra torden-tundraen og inn i en hverdagslig trallende indierock-by. Men når de spiller tung, fengende ørkenrock, så er Slomosa fantastisk. (Intervju her!) 4/6 | KH
Fra bergensk rock inne på Moonlight jogger jeg opp for å se litt Liverpool death metal ute i det strålende solskinnet på Vampire Stage. Carcass låter som vanlig bra, men i dag er de kanskje litt på feil sted? Jeg tror nok både Slomosa og Carcass kunne tjent på å bytte scene. En kortklipt Jeff Walker i solbriller og hvit skjorte minner litt om en turist som er irritert over ølprisene på Aker Brygge, og ikke så mye om en metal-rocker som skal synge mørke sanger om blod, gørr og fordervelse. Men for all del, sammen med Bill Steer og de to litt ferskere medlemmene Daniel Wilding og Nippy Blackford så er Carcass et legendarisk band som byr på låter fra en omfattende og innholdsrik karriere. De erkjenner at det fremdeles er tidlig på dagen, takker for at såpass mange er dukket opp, og ber oss lage litt lyd for å vekke opp “the fuckers in the tents”. Joda, det kan vi gjøre. Den delen av konserten som passer best inn i solskinnet, er etter siste låt, når Jeff sier “DJ Mac, take it away!” og så får vi servert en herlig electrodisco-video med halvnakne åttitallsdamer, mens Carcass vinker og kaster ut plektere. 3/6 | KH
The Good the Bad and The Zugly (Zugly) fra Hadeland startet opp i 2011. De har i årene siden det bygget seg opp til et meget godt liveband og har også utgitt flere kritikerroste skiver. Bandet består av energiske Ivar Nikolaisen på vokal, Eirik Melstrøm og Kim Skaug på gitarer, Lars Gulbrandsen på bass og Magne Vannebo på trommer. De entret hovedscenen på Ekeberg allerede kl. 14:00 på det som skulle bli selve Pønkdagen på årets Tons of Rock. På scenen stod fire ølskap med hver sin påskrift «Drink, Beer, Feel, Fine». Etter en intro satte bandet i gang med «Welcome to the Great Indoor» og leverte et trøkk som ikke slapp taket før de gikk av scenen 50 minutter senere. Nikolaisen i sin lange leopardjakke underholdt publikum med humor og var et fyrverkeri på scenen. Bandet låt tett og bra, lyden var god og sola skinte. Vi fikk servert en strålende versjon av «Vik Bak Meg Satan» og publikum tok helt av med «moshpit» og dansing. Etter at vi hadde fått høre at de var profeter og kunne se inn i fremtiden fikk vi en rykende versjon av «Nostradumbass» og deretter tøffe «Corporate Rock». Nikolaisen proklamerte at bandet hadde «pult på oss 20 unger som skal fores», så til tross for deres pønketradisjon elsket de penger. Naturlig nok kom derfor «The PKA Took My Money Away». Etter hvert havnet vokalisten ute blant publikum og man kan nesten si at bandet og fansen smeltet sammen i en gedigen pønkefest. De avsluttet med at «det har vært en ære, men barnehagen stenger snart og vi må hjem». Avslutningen kom i form av forrykende «New Kids on the Blockchain». Bandet var i storform og det ble en verdig oppvarming til det som skulle komme senere på dagen på samme scene. Jeg ser frem til å se disse gutta på en mindre scene senere i høst. 5/6 | AP
Av og til må man ta vanskelige valg i livet, og det vanskelige valget dette året var å dra fra nedsablingen The Good, The Bad And The Zugly foretok seg på Scream Stage for å få med seg Dead Poet Society på Moonlight. Men det var verdt det! Musikalsk ligger de ikke milevis unna Muse da Muse fortsart var fert, og de trøkka på fra start til slutt. Det var et ekstremt gira publikum som tok imot gutta med høy intensitet, og gutta svarte med stil og det syntes bra at de satte pris på tilbakemeldingen. Når band og publikum er på nett skal det mye til for at det går feil, og det gjorde det definitivt ikke denne gangen. Og med tanke på sammenlikningen med Muse var ikke vokalisten veldig langt unna Matt Bellamy når det gjelder vokal heller, og det sier jo ikke så reint lite. Også må vi adressere skravling og mobilbruk blant publikum, det er også bandet sitt ansvar, og her var Dead Poet Society så på ball at man bare skulle følge med. Eneste jeg så med mobil var undertegnede som noterte underveis, så kudos til både band og publikum for det. Det som gjør at de skiller seg ut fra mengden er at det ikke er rent lite country i musikken her, og da av den fete typen selvsagt. Alltid gøy med nytt bekjentskap når de leverer som Dead Poet Society, og vi sees garantert igjen. 5.5/6 | SOS
Denim back in style! Turbonegro har de siste årene stort sett spilt på festivaler rundt i Europa. Sist gang de var på Tons Of Rock var i 2022. Siden starten i 1988 har Turbonegro vært eksponent for norsk rocke-eksport. Bandets fans Turbojugend finnes over hele verden og det er interessant å se denimjakker fra både London, Ålesund og Berlin blant publikum på Ekeberg. Etter avdøde vokalisten Hank Von Helvete (Hans Erik Dyvik Husby) overtok i 2011 Anthony Madsen-Sylvester mikrofonen. Jeg hadde faktisk bare sett en konsert med han i bandet tidligere. Bandet består ellers i 2025 av gitaristene Euroboy (Knut Schreiner), Rune Rebellion (Rune Grønn), bassist Happy-Tom (Thomas Seltzer), på keyboards Crown Prince ( Haakon-Marius Pettersen) og trommis Tommy Manboy (Tommy Akerholdt). Etter en sedvanlig intro smeller de i gang med «Hurry Up and Die» og kjører rett på med «Back to Dungaree High». Publikum er med på notene og det tar ikke lang tid før «moshpit» er i gang. Lyden er bra, og bandet låter tight. De fire første låtene går i ett, men så kommer en velkomsthilsen i form av «Pleasure to be back in the big O». Under «Self Destructo Bust» tar det virkelig av med pyro og bra trøkk fra scenen. Publikum synger velvillig med på «City of Satan» og Madsen-Sylvester ga klar beskjed om at dette var byen låten var laget om. Favorittene «Are You Ready (For Some Darkness)”, “All My Friends Are Dead” og “Get It On” satt som et skudd. Gitarspillet til Schreiner er som alltid en fryd og rytmeseksjonen er solid. Som nest siste låt ble overraskende «Imorgen Skal Eg Daue» fremført med Banjamin Bardous fra Slomosa på vokal. Til slutt fikk vi som sedvanlig «I Got Erection», hvor vi fikk opptreden av «Partyboy» i hvit tanga og matroshatt. For oss som har sett bandet mye med Hank kan vi selvfølgelig savne humoren fra den gang, men Turbonegro ala 2025 er uansett en solid og underholdende rockemaskin. Publikum var bra med hele veien og bandet leverte en solid opptreden med de nevnte overraskelser underveis. Som festivalband fungerer de og bandet gledet nok alle sine trofaste fans fra Turbojugend med sitt timelange sett. 4/6 | AP
Midt under Turboneger måtte ungjentene i Drakånis finne seg i å ha spotten sin på nydannede Storm Stage, men det så ikke ut til å gjøre noe som helst, for teltet var bra fylt med feststemte folk klare for god punk. Veldig flinke til å få med seg salen, og deres meget fengende punkrock gjorde seg meget godt under middagstid denne torsdagen på Tons. Skada ikke med en liten solpause heller, så dette var helt klart det vi trengte. Jentene rocka som fy og var akkurat det vi trengte for å gjøre oss klare til Sex Pistols og Green Day. 4.5/6 | SOS
Det er ikke mange i teltet når Bad Nerves går på. De er uheldige som må starte mens Turbonegro fremdeles spiller på hovedscenen, og de er et forholdsvis nytt og ukjent band. De er fra Essex, spiller en slags blanding av garasjerock og powerpop, og har gitt ut to album på Suburban Records, et lite nederlandsk selskap som blant annet ga ut en rekke Gluecifer-reissues for et par år siden. Vokalist Bobby Nerves kommer inn på scenen, vaser rundt med solbriller og gliser som en Ray Charles overrasket over at det var speed i frokost-teen han fikk backstage. Den litt tynne stemmen hans passer egentlig godt til låtene, men blir litt slitsom å høre på i lengden. Den fengende låta “Radio Punk” er et av flere små høydepunkter underveis, der utnyttelsen av denne litt spesielle stemmen er god. Bobby prøver å engasjere publikum, og høres veldig ut som karakteren Vyvyan Basterd fra The Young Ones når han roper “This could be the last show you ever see! This show could be the last one we ever play”. Herlig. Totalt sett er ikke dette så mye å rope hurra for denne dagen, men det ville antakelig gjort seg bedre på en liten klubbscene som for eksempel Last Train. 3/6 | KH
Orbit Culture, dette populære metalbandet fra Jönköping har jeg flere ganger gjort forsøk på å like, men jeg opplever litt for mange elementer, særlig vokalmessig, som minner meg om ting jeg misliker med nyere Metallica, altså etter åttitallet. “Chugga chugga heyey yeah!”, og så videre. Sånn, da er jeg ferdig med å sutre. Det Orbit Culture gjør best, både på plate og på denne konserten, er de litt mer industrielle, monotone låtene, som for eksempel “Vultures of North”, og tittelsporet fra det kommende albumet “Death Above Life”. Niklas Karlsson er bandets frontmann og eneste originalmedlem, og han virker som en veldig sympatisk type der han står og gliser og ser litt ut som en jovial Mike Patton, og kommanderer et velvillig publikum til både circle pit og wall of death, på klingende “småländska”. Jeg tipper det er mange som lot seg overtale av hans oppfordring til å kjøpe billetter til Rockefeller-konserten de skal ha til høsten. 3/6 | KH
Etter allerede å ha sett Martha Leivestad som onsdagens stand-up på Tons Of Rock selverklærer jeg snart meg selv som ekspert på hva humoren til Tons-publikumet er. Å dra på stand up på Tons er nesten som å dra i kirken, om ikke Gud (musikken) blir nevnt, er det ingen interesserte. Martin Beyer-Olsen byr på å være en relaterbar fyr i Norges rockemiljø, men helt ut av det blå ender han opp med å snakke om bendelorm og hvordan han og moren hans kommuniserte da han var ung i form av skjellsord og skriking, i nesten fem minutter. Når han endelig er ferdig med historien som virker ekstremt innøvd og overdrevet, byr han på kreative ferdigheter og endelig litt snakk om musikk igjen. Fyren har humor, en humor som er vanskelig å forklare, men burde oppleves. Hvis du har lyst til å se dine favoritt-låter bli ødelagt av kreativ live-miksing av låter, og deler man et felles hat mot Kurt Nilsen var dette de 20 minuttene du hadde trengt i livet ditt. Ellers var det som mye annen stand-up, helt ok – med unntak av de gangene du faktisk lo deg ihjel. 4/6 | AFR
Vokalist Scott Kennedy gliser som en unge som har brutt seg inn i godteributikken, og roper ut “We are Bleed From Within from Glasgow, Motherfucking Scotland!”, og alle i det fullstappa Moonlight-teltet jubler så teltduken vibrerer. Enkelte lydproblemer i starten, særlig med cymbalene, men etter hvert blir dette en helt strålende innholdsrik forestilling. Fem mann på scenen, som hver for seg leverer utfyllende bidrag til en kompleks enhet. Klassiske gitarhelt-soloer. Fin balanse mellom hovedvokalisten og Steven Jones sin clean-vokal. Varierte og gode låter. Alle låtene har en rik variasjon av tempo og tyngde, men favoritten min er den forholdsvis rolige “A Hope In Hell”, der vi får beskjed om å lukke moshpiten og ta armen rundt den vi står ved siden av. Tons of Love! I starten av “God Complex” setter alle i teltet seg ned på huk for deretter å sprette opp og hoppe i takt med musikken. Ikke noe nytt triks, men fungerer uansett utrolig bra for å inkludere og engasjere store deler av publikum. Bandet virker veldig fornøyd med responsen, og annonserer at de kommer tilbake og spiller på Vulkan Arena i september. 5/6 | KH
No fun? Joda! Det legendariske pønkebandet Sex Pistols opptrådde i Oslo for første gang siden sin opptreden på Pingvin Club i 1977. Nå skulle flere enn noen hundre få sjansen til å se bandet, men uten vokalist Johnny Rotten og avdøde bassist Sid Vicious. Sex Pistols består i dag av originalmedlemmene Steve Jones (gitar), Paul Cook (trommer), Glen Matlock (bass) og den nye i gjengen Frank Carter på vokal. Det har kommet ganske skarpe beskyldninger fra Johnny Rotten om at dette bare er en karaoke-versjon av bandet, så det var knyttet spenning til om det skulle vise seg å stemme. Bandet ruslet ut på den sparsommelige oppsatte scenen og satte i gang med «Holiday In The Sun». Lyden var litt skral til å begynne med, men bandet låt bra. Carter viste seg å være både energisk og passe bra inn med sin tøffe stemme. For å få opp stemningen hoppet han under «New York» like godt ut i moshpiten som hadde dannet seg foran scenen og ga klar melding om at her måtte publikum bli med! Fra og med «Pretty Vacant» og ut var dette rett og slett strålende. Gromlåtene kom på en snor med «Bodies», «God Save the Queen», «No Fun», «Problems», «No Feelings» og til slutt «Anarchy In the UK» med Green Days frontmann Billie Joe Armstrong på medvokal.
Det slo meg hvor effektivt bandet spilte og de gamle herrene Jones, Cook og Matlock har et driv som bare de greier å skape. Gitarspillet til Jones er både tøft og minimalistisk. Det så ut til at gutta koste seg på scenen og liker å fremføre de gamle låtene. Sex Pistols anno 2025 er fortsatt både vitalt og bra. Frank Carter passer godt inn og har litt av den samme fandenivoldske innstillingen som Johnny Rotten, uten at han er en kopi av den grunn. Samtidig skriker han ut sin frustrasjon i låtene som ble laget i en tid hvor England led av høy arbeidsledighet og sosiale problemer. Bildene fra 1977 som flimrer over den store skjermen underveis i konserten er med på å sette tidsånden. Selv om verden er annerledes i dag enn den gang er det vel fortsatt nok å være frustrert over. Sånn sett kan Sex Pistols fortsatt være tidsaktuelle. Men først og fremst er de et drivende godt rockeband og jeg tror de fleste i publikum koste seg på Ekeberg denne torsdagskvelden. 5/6 | AP
Jeg sier det gang på gang – svenskene har så vanvittig mange bra band! Eternal Evil fra Stockholm er et ganske ungt og ferskt eksempel på dette. Det spiller en slags blackthrash med elementer fra klassisk heavy metal, og har gitt ut to album. Det seneste, “The Gates Beyond Mortality”, kom ut i 2023 på franske Listenable Records. Bandet går på scenen presis når de skal og kjører fullt øs fra første sekund, med “Guerilla Warfare”. Jeg savner vel litt mer trøkk og liv fra Adam Schmidt på trommer, og gitarlyden til Tobias Ozzy Lindström virker litt spinkel, pluss at koringen hans er mikset for lavt. Men gitarist og hovedvokalist Adrian Tobar Hernandez er et fyrverkeri på scenen, og alt han gjør høres veldig bra ut. God publikumskontakt har han også. Dette bandet må vi ha mer av, og de som er i Bergen under Beyond The Gates senere i sommer kan være heldige og få med seg klubbkonserten de gjør der. 4/6 | KH
Belphegor er et sånt band jeg liker når jeg hører, og kanskje skal skrive en anmeldelse. Så glemmer jeg de litt i mellomtiden. I forkant av denne konserten hørte jeg meg litt opp igjen, og må si det er riktig så mye tøft i discografien. Jeg føler det er bedre lyd i Moonlight teltet i dag, enn da jeg hørte Old Man´s Child et døgn tidligere. Her går det unna, men det er mulig å få med seg nyansene. Nå er det sånn at alle er på Weezer, så jeg vil si det er god plass når østerrikerne presenterer sin death/black metal. Belphegor legger ikke noe i mellom, her får vi brennende geiteskaller og massiv satanisk symbolikk. Ikke noe for skårunger, som Fleksnes ville sagt. Men hva i all verden er det med vokalen til Helmuth? Er det en effekt, eller har lydmannen blitt besatt av onde ånder? Jævlig låter den i hvertfall. Bandets tilmålte time spenner seg i tid fra tittelkuttet til 2003´s «Lucifer Incestus» til tre spor fra seneste «The Devils», som avslutter settet. Seige «Virtus Asinaria» er hentet fra denne og er drivende og knalltøff live. Det samme må jeg si om «Stigma Diabolicum», hvor bassist Serpenth står for mye av det vokale. 4/6 | RØ
The poster boys of the geek rock movement, Weezer made a long-awaited return to Oslo after 24 years. At first, this seemed like a surprising choice for Tons of Rock, but they fitted perfectly between punk legends Sex Pistols and Green Day on Thursday’s lineup. Rivers Cuomo and crew delivered a simple, yet effective set filled with fan favorites like “Hash Pipe,” “Beverly Hills,” and “Buddy Holly.” Their Weezer album (Blue) dominated the set with eight of its ten tracks performed. It was a nostalgic, feel-good trip down memory lane that justifies a spot in big festivals like TOR. Let’s hope Oslo doesn’t have to wait another two decades for their return. 5/6 | OFB
This year’s hottest ticket at Tons of Rock was undeniably Green Day, with Thursday day passes selling out very quickly last fall. It goes without saying that this show was highly anticipated. The band hit the stage with fierce confidence and high energy on a cleaver mash-up of “The Imperial March”, «Blitzkrieg Bop», “We Will Rock You” & “I Love Rock ‘n’ Roll». Then the crowd erupted with the first notes of “American Idiot”, a powerful start with the flames and the fireworks. They quickly followed through with “Holiday” and “Know Your Enemy.” Billie Joe Armstrong then led the California trio through a 90-minute hit-packed set, spanning from Kerplunk! to Saviors, while wisely skipping over some of their less popular albums. The 2024 version of ‘’The Saviors Tour’’ contained close to 40 songs with both Dookie and American Idiots albums played entirely. This year’s ‘’festival’’ formats contain the 21 essential songs and still closing the show with ‘’Good Riddance (Time of Your Life)’’. This was undeniably one of the best concerts of the year. Nothing went wrong; apart from the Drunk Bunny falling off the stage during the pre-show animation. The chemistry between band and the fans felt effortless and infectious with constant interactions with the crowd, from the pit all the way to the VIP stands. They commanded that stage, period! Even though most of their biggest hits were written over 20 years ago, their lyrics still resonate, especially with today’s political climate, making this show (and the entire festival) feel like a celebration of rebellion, youth, and rock & roll. Armstrong even updated some of his texts like «I’m not a part of the MAGA agenda» in ‘’American Idiot’’, a testimony that most will relate to. Despite a career with multiple ups and downs, Green Day reminded everyone why they’re still one of the best punk bands in the world with a show that Oslo will remember for a long time.
And for those who are concerned about the Drunk Bunny, he’s ok. 5.5/6 | OFB
DAG 3 – fredag 27. juni
10-9-8-7-666. Sånn starter Djerv fredagen på Tons, og mye skal til for å åpne på en bedre måte. Vi er velsignet med meget mange og sterke kvinnelige rockevokalister her til lands, og her må Agnete Kjølsrud nesten bare finne seg i at hun er i det absolutte toppsjiktet. Legg til et meget tight band med en ekstremt fengende låtkatalog og man kan nesten ikke be om en bedre start på dagen. Veldig fint å se at såpass mange hadde tatt seg turen så tidlig på dagen for å få med seg litt god norsk metall. Og måten Agnete viste oppriktig ydmykhet over hvor mange som var der såpass tidlig rørte. Knall band, en av Norges beste vokalister, godvær. Hva mer kan man be om på en festival? Det jeg derimot ikke var forberedt på var den gamle klassikeren “Bundy” fra Animal Alpha. Og etter en liten tale fra Agnete angående mental helse fikk vi et par gode og fengende Djerv-låter til. Tusen hjertelig takk for en knall start på dagen. 5.5/6 | SOS
Når scenen er dekket i hvitevarer kan det bare være et band som er på vei, og det var riktig nok Hurra Torpedo. Det hangla og skrangla, men var først og fremst veldig gøy. Ekstremt mange hadde tatt seg turen foran Scream Stage for galskapen, og jeg tviler på at noen angret på turen. Vi satte pris på Pixies tidlig i settet, og ble virkelig imponert over Kristopher Schau sin jobb på hvitevarene sine. Musikalsk kan man ikke annet enn at det låter noenlunde, men stemningen et så gøy at man ikke kan annet enn å bare slenge seg med. Det som betegnet konserten best var da Schau kom ut foran publikum og egentlig ikke gjorde noenting annet enn å bare være morsom rett før de radbrakk Britney Spears sin “Toxic”. Også vet de også hvordan de setter igang publikum det der det ble et todelt Hurra! Torpedo! som man jo må sette pris på. Egil gjorde også ting med hvitevarer jeg fikk kjeft av eksen min for som var veldig gøy å se. Og det aller gøyeste var da gitarist Aslag Guttormsgaard virkelig skulle drepe den stakkars vaskemaskinen under “Total Eclipse Of The Heart”. Ufattelig gøy og morro, idiotgøy på det aller beste. 4.5/6!| SOS
Mange hadde gledet seg til å se Poppy. Men siden hun var ENESTE artist på årets Tons Of Rock som nedla fotoforbud og fikk fotografene kasta ut av pit, så ignorerer vi henne. Vil du ikke ha oppmerksomhet, så skal du ikke få oppmerksomhet. Bare vær kjip, du. Greit!
Det kunne nesten føles litt som om man var en del av et rituale under det amerikanske bandet Deafheavens konsert. Med vokalen til George Clark som på mange måter høres utenomjordisk ut var dette en konsert som var vel verdt å få med seg bare på grunn av det. Jeg havnet på mange måter i en slags transe og bare sto der i fascinasjon, men det kunne kanskje bli noe kjedelig hvis man ikke var som meg som bare forsvant helt. Publikum var noe seige også, og det var vanskelig for bandet å få noen særlig flere enn de rett foran scenen til å gjøre stort. Kanskje ikke så overraskende når man ikke interagerer stort mer med publikum annet enn når man ønsker dem skal gjøre ting. Til tross for at mikrofonen ved en feiltakelse var av de første sekundene av konserten, skal det på en måte ikke stå på musikken – det var bare noe som manglet. 3.5/6 | AFR
Symphonic metallers Within Temptation‘s set on the Scream Stage stood in contrast to the deathcore mosh-pit mayhem delivered by other bands on the same stage earlier in the week. Frontwoman Sharon Den Adel arrived on stage dressed in the Norwegian flag, and her voice was crystal clear and powerful throughout the 12 song set, but especially so on the opener «We Go to War» and the title track «Bleed Out» from the band’s latest album. Sure, there were fewer crowd-surfers, but perhaps that is because their fans wanted to watch the stage and listen to the melodic music. Imagine that?! 4.5/6 | AMF
Ugly Kid Joe: Den evig unge California-kid’en Whitfield Crane og resten av de ugly kidsa kommer ruslende inn på Moonlight-scena og drar i gang “That Ain’t Livin’” fra deres seneste album “Rad Wings of Destiny”. Kidsa er jo blitt godt voksne nå, og kan i grunn minne litt om gubbene i Sex Pistols fra dagen før, men det som i hvert fall er tydelig fra første stund er at dette dreier seg om erfarne musikere som kan spille. Tilbakelent og stødig. God lyd helt fra start. Whitfield er dreven på publikumskontakt, drar fram triks etter triks, og publikum er med. Ikke nødvendigvis fordi alle i publikum er hardcore Ugly Kid Joe fans, men fordi bandet vet hva som fenger folkemassene. Whitfield tar blant annet frem et av de eldste triksene i underholdningsbransjen, når han etter å ha konferert med en “norwegian girl” på sidekanten sier “toosen tak” for applausen. God stemning i teltet, henda i været og mye allsang, men det blir i overkant tannløst og trygt sånn i lengden. Dette hadde nok gjort seg enda bedre ute i sola på en bygdefestival. 3/6 | KH
Det skal på en måte ganske mye til for band som Dimmu Borgir å floppe helt. Gode musikere, bra show, gira fans – det er på en måte en pakke som allerede er pakket inn i både silkepapir og sløyfe. Dimmu åpner showet på Dimmu vis. Den svarte røyken som skyggelegger sola for oss som står foran, var ikke bare kult – men praktisk så man faktisk fikk se hva som foregikk på den svært mørke scenen. Dimmu leverte et solid sett med fan-favoritter og god dialog med publikum mellom slagene. Man vil alltid savne noe, men man kan ikke alltid få i pose og sekk! Den største skuffelsen hos de aller fleste var nok Agnetes fravær under “Gateways”. Spesielt da Djerv åpnet på Tons Of Rock samme dag. En mistet mulighet som hadde vært kult å få med seg, men hva årsaken var er ikke godt å si. En Dimmu Borgir-konsert er definitivt for deres fans, men de lager et show som kan trekke hvem som helst. Det er noe teatralsk over det hele og med flere låter som kunne passet rett inn i et filmunivers. Det fungerer dessverre godt som bare god bakgrunnsmusikk også, men det er vanskelig å si om det er veldig negativt eller ikke – da for folk som meg som også koser meg med å bare ha støy i bakgrunnen. 4/6 | AFR
The Clumps: “Er det noen som kjenner en låt som heter Citizens? Da må dere synge med nå!”. Jeg hører ikke noen synge, men ser at det er en to-tre mennesker på første rad med armene i været. Dette er et av mange litt merkelige band på årets festival, men isolert sett låter det slett ikke dårlig. Den unge gjengen fra Sandnes spiller en type melankolsk indierock, litt postrock og shoegaze og slike ting. Litt sånn type band som det finnes en million varianter av borte i Storbritannia. For eksempel når de spiller den fengende nye singelen “Worthless”, så låter det ekstremt britisk, sånn sjangermessig. Ikke noe galt med det for så vidt, men man må jo dra litt på smilebåndet. Vokalist Orri Backman Birgisson synger fint, og sologitarist Vegar Urstad gir oss mange fine toner, “Exhausted” er en nydelig låt, men … jeg skjønner ikke helt hvorfor de spiller på Tons of Rock. 3/6 | KH
Og om vi trengte pause etter Ugly Kid Joe og Dimmu Borgir, neida! De svenske mattemetallkongene i Meshuggah skulle nemlig rocke solen ned over Oslo by på Vampire Stage, og selvfølgelig var vi klare. Sola var på vei til å gå ned bak scenen da de gikk på, og noe bedre tonesatt solnedgang er vanskelig å se for seg. Gjengen trøkka på fra start og med trommegud Tomas Haake i godform bakerst skal det mye til for at det går galt. Sletta var stappe full foran scenen med folk som var klar for litt taktskeiv metall. Bandet låt tight som fy, som alltid. Veldig fint å se sletta foran Vampire fylt til randen foran noe vi fint kan være enige om er et av de særere skandinaviske metallbanda. Men de har skapt en helt egen genre, og fortjener absolutt alt an publikumsoppmøte. Og etter sola gikk ned bak scenetaket kom lysshowet virkelig til sin rett og, og bidro til en ekstremt god opplevelse. Ikke mange ord ble ytret fra scenen, bortsett ifra en og annen “tack”, men det er vi godt vant med fra våre svenske venner. Ingen gjør denne musikken bedre enn Meshuggah, og det skulle vært rart da de oppfant den, men de leverer forsyne meg fortsatt eller alle disse år. “Skal vi spela mer hårdrock för vi drar åt helvete?” spurte vokalist Jens Kidman mot slutten, og det var vi alle selvfølgelig mer enn klare for. Også kan man argumentere for at de kanskje skulle ha dratt inn “Future Breed Machine”, men pytt pytt. Når operaen avsluttet konserten var det vanskelig å mene noe annet enn at dette var meget, meget bra levert 4.5/6 | SOS
Exodus: Thrash-metallens ground zero, thrash-metallens AC/DC, thrash-metallens evige fanebærere og like udødelige som kakerlakker. Av en eller annen merkelig grunn har de valgt “We Will Rock You” som intromusikk, men circlepit’en er i gang omtrent før bandet har spilt en eneste tone, og med “Bonded By Blood” som åpningslåt har de jo allerede vunnet hele dagen. Den vesle levende legenden Gary Holt holder seg som vanlig stort sett litt i bakgrunnen. Han er kjent for sine t-skjorter med tekst som for eksempel “Kill the Kardashians”, som han også selger i sin nettbutikk “Holt Awaits”. Dagens motiv er et portrett av kannibalen Jeffrey Dahmer, med teksten “Eat. Pray. Love.” Vakkert. Rob Dukes er tilbake i den stadig roterende rollen som vokalist etter at Zetro forsvant nok en gang, tidligere i år. Rob gjør en kjempejobb, så her er det ingen som savnes nevneverdig. Godlåtene kommer på løpende bånd. “Fabulous Disaster”, “Brain Dead”, “A Lesson In Violence”, og så videre og så videre. Alle i bandet spiller møkkbra, men vil trekke frem bassist Jack Gibson, som etter å ha vært miksa litt lavt i starten kommer kraftfullt fram med sitt fingerspill etter noen låter. Kult å se bassister som spiller uten plekter innimellom, det blir sjeldnere og sjeldnere har jeg inntrykk av. Vokalisten sier på et tidspunkt at dette er det beste publikumet de har spilt for på denne europaturnéen. Det er jo gjerne sånn man bare slenger ut, men jeg må si jeg ble imponert over stamina på folk i pit’en her. Bra jobba, Tons of Rock! 5/6 | KH
Meningene var mange og sterke rundt bookingen av Kaizers Orchestra, og her vil jeg bare minne om at det heter Tons Of Rock, og i den klassen har vi ikke mange større og bedre band. Sletta var også godt fylt opp, så kan vi la muggetrynene dra enten hjem eller på campingen. Vi som var der var ihvertfall klare for fest, og da “Maestro” dundret ut over sletta var det ikke noe å si på stemningen. Og gutta rocka som Satan over sletta og dundra på som bare Kaizers kan gjøre. De viste tidlig hva de holder på med da Janove dro på seg stortromma under “En For Orgelet, En For Meg”. Og når “Evig Pint” satte fyr på sletta var det ingen tvil om at de virkelig hadde noe der å gjøre. Og om den satte fyr var det ingenting imot “Ompa Til Du Dør” og de kjennsomme oljefatene kom i bruk. Hitparaden etter dette har jeg ikke ord på, men det er ikke mange andre i norsk rock som kan vise til. Og for en sinnssyk frontfigur Janove er. Hadde hele sletta i sin fulle makt under hele konserten, og det var utrolig gøy å se, spesielt en helt fullstendig kontroll på allsangen. Under “Bøn Fra Helvete” kom oljefatene virkelig til sin rett og det svingte som, passende nok, helvete på sletta. Stepping har de joggu lagt inn siden sist jeg så de og, imponerende! Og til de som lurte på om de hadde noe på Tons å gjøre, bare å se på reaksjonen på “Hjerteknuser” som skapte en allsang som toppa alt jeg har hørt på årets festival. Jeg har sett Kaizers flere ganger før, men aldri bedre enn dette. Og da de runda av med “170” var det ikke bare årets beste konsert på Tons, men en av de beste jeg har sett på sletta noensinne. 6/6 | SOS
DAG 4 – lørdag 28. juni
Det er den siste dagen. Alle begynner å bli litt slitne, men doktor Rock anbefaler i slike situasjoner en morgendose svorsk engelskspråklig sleazrock, og The Cruel Intentions leverer. Bandet har holdt på i cirka ti år, og gitt ut to album. Jeg ankommer litt sent, og får bare med meg de tre siste låtene “Jawbreaker”, “Check Your Head” og “Sick Adrenaline”, men medisinen svinger som pokker. Frontmann Lizzy Devine stiller som vanlig i bak-frem caps og mørk sminke rundt øynene, og synger intenst, mørkt og fett. Resten av bandet er heller ikke tapt bak en Cadillac. Det virker som de har et godt innnøvd sett, og koringen sitter som den skal. De annonserer platesignering i Nordic Mission -teltet, og påfølgende “full blown party” på festivalens siste dag. Allright! 4/6 | KH
Vi er forespeilet en hyllestkonsert fra Backstreet Girls, og hyllest skal det bli. Den gjenlevende trioen Petter Baarli, Gaute Vaag og Jonas Amazonas spiller først noen minutter alene. Vokalist og rock-legende Bjørn Müller gikk fra oss i november i fjor. Backstreet gjorde en hyllest på Rockefeller i romjula, men i dag er det enda flere tusen mennesker som har stilt opp for Müller og for Backstreet. Vi får mye repetisjon fra romjulskonserten, men med enkelte variasjoner. Tarjei Foshaug fra Trashcan Darlings, Valentourettes og Hard Luck Street gjør to låter; “Temple of Lust” og “Damn That Man”. Deretter kommer Roar Leren inn og gjør “Boogie My Life Away”, “Awright Awright Awright” og “Rattlesnake Charlie”. Det er god stemning, og dama ved siden av meg spør meg om jeg vet hvem denne fantastiske vokalisten er. Den godeste Petter Baarli mumler noe innimellom låtene om Palestina og om Müller. Flere vokalister kommer innpå, blant annet selveste Biff Malibu fra Gluecifer, men jeg må løpe videre. Publikum er ganske slapt, men det er selvfølgelig mye applaus mellom låtene. 4/6 | KH
De sier det best sjøl; “Vi e Moillrock, vi e fra Honningsvåg, drikke sprit og prate shjit, tusen takk førr oss”. Dette fenomenet er det egentlig litt vrient å helt ut forstå for oss søringer, men jeg anerkjenner umiddelbart at det er unikt, fengende og folkelig. Bandet som helhet er ganske kjedelig, hva skal man ellers forvente fra en knøttliten bygd i der oppe i nord, men frontmann Simen Fosse er fantastisk. Humor er vanskelig, men Simen er naturlig morsom og avslappet underholdende. Publikum elsker ham, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. De avslutter med låta “Lasaron”, der alle de hundre gitaristene løper etter hverandre frem og tilbake på scenen. “Nu ska vi lage hælvette, å håpe at vi våkne, førr sola e gådd ned”. Perfekt festivalmusikk. Kan gjerne spille på Tons hvert eneste år for min del. 5/6 | KH
Som offisielle ambassadører fra Ukraina har Jinjer selvfølgelig vunnet all mulig velvilje og sympati før de i det hele tatt går på scenen. Det er helt forferdelig å tenke på hvor lang tid det har gått siden den jævelen Putin startet den helvetes krigen. I mellomtiden har Jinjer turnert og vunnet hjerter verden rundt, blant annet på Tons of Rock 2022. Vokalist Tatiana Shmayluk synger brutalt bra mørk vokal, men hun synger clean-vokal så fint at jeg nesten begynner å grine, særlig på åpningslåten “On The Top”. Holdt kjeft, jeg har vært på festival i fire dager, jeg er emosjonell! Men altså, låtmaterialet er ikke noe jeg synes så mye om, sånn i live-sammenheng. Jeg føler at nesten alle låtene kunne vært bedre om de ble utført litt enklere. Det er så mange kule skisser og idéer, men de velger å stappe alle låter fulle av fortendeler, synkoper og taktskifter. Som publikummer mister jeg etter hvert fokus, tankene går over i helt andre ting, og jeg kunne like gjerne blitt hjemme og hørt på platene. Men over hele sletta står det folk som liker det de hører. Det er så mye folk. Over alt. Folk. Stappfullt. Der det spiller band, der det ikke spiller band, der du kan kjøpe ting, der du ikke kan kjøpe ting. Jeg blir gal. Folk! Hm. Beklager avsporingen. Det er mange deler av låter som fungerer bra, for eksempel på “Green Serpent”. Masse flott vokal flere steder, men så kommer den matematikkproggen og ødelegger igjen. Smak og behag. 4/6 | KH
Man hadde hadde akkurat vært vitne til Pride-paraden, og hvem som er bedre til å følge opp det enn Kim Dracula er vanskelig å si, men det var akkurat det vi trengte der og da. Jeg kan trygt si at jeg aldri har hørt noe liknende. Metallcore, nymetall og opera i skjønn forening er det beste jeg kan komme opp med. Mannen har en saksofonist på scenen. Og han har tatt jazzen tilbake til metallen der den hører hjemme. Dette var sært, det var spesielt. Tenk en liten dose nymetall med en dæs norsk ekstrem så er det en bra sving mot hvordan det låt. Lady Gaga sin “Paparazzi” funka også særdeles godt før det tok helt av i både sort og jazz. En av de største overraskelsene på årets festival, og i kamp med Sex Pistols, Muse, Green Day og Kaizers så er ikke det så aller verst. 5/6 | SOS
Det lover bra for konserten når publikum er med og roper allerede på lydprøvene. De tre unge thrashmetal-gutta Arachno fra Kongsberg vinner på sjarm og på innsats. Når både gitaristen, bassisten og attpåtil trommisen klarer å kjøre synkron headbanging mens de spiller riff etter riff etter riff, så er det bare å helle støvet i bukkehatten. De startet i 2022, men har allerede rukket å gi ut to album, det seneste kom tidligere i år og heter “Words as Ammunition”. De bruker ikke bare ord som ammunisjon, men etter at lyden skrus litt på plass i løpet av de første par låtene bruker de instrumentene sine til velplasserte skudd utover i det fullstappa teltet. De kommanderer et velvillig publikum til både circlepit og wall of death, men de gjør det på en litt keitete måte som viser at de mangler erfaring på dette. Samma det, blir bare en del av sjarmen. 4/6 | KH
På hovedscenen Scream Stage var det nå klart for Jerry Cantrell, som har hatt en solokarriere med fire soloskiver parallelt med Alice In Chains. Og det er fire sterke soloskiver, som i høyeste grad ivaretar arven etter AIC. Derfor var det litt trist at det virket som om 95 % av publikum var fullstendig likegyldige til sololåtene, som utgjorde 2/3 av settet. Men med en gang åpningsriffet til andrelåt «Them Bones» dro igang, så var det høy stemning og allsang. Lydmannen fikk et svare strev på å holde styr på tre vokaler og to gitarer, for det låt ikke så glassklart som man kunne håpe på her. Cantrell har et dugelig backingband med seg her, men med unntak av trommis Ray Mayorga (ex-Soulfly, Stone Sour, Ministry) var de andre tre ubeskrevne blad for min del (Greg Pusciato, Laynevokal, Eliot Lorango, bass, Zach Throne, gitar), men de gjorde en solid jobb. At bandet visuelt sett var ekstremt statisk hjalp ikke på stemningen under sololåtene – alle kledt i svart og stående ved mikrofonen sin uten noe mellomsnakk eller publikumsfrieri. Men Alice In Chains-låtene reddet settet, med «Man In The Box», under «Would» var det plutselig moshpit og crowdsurfere, og avsluttende «Rooster» skapte full hallelujahstemning på sletta. Det slo meg at et fullt sett med Alice In Chains, under navnet Alice In Chains, kunne vært en helt kurant headliner, sett ut ifra responsen på de fire låtene vi fikk. Bare synd at folk ikke visste å sette pris på sololåtene. 4/6 | GA
Jeg husker en nabo hadde fått låne Dark Angels «Darkness Descends» ikke altfor lenge etter utgivelsen i 1986. Jeg hadde aldri hørt noe så intenst, og plata står høyt rangert hos meg den dag i dag. Ikke at bandet har vært aktivt hele veien, og med en travel trommis som Gene Hogland, så har det ikke vært noen selvfølge å få med seg disse live. I dag skal det skje. Jeg ankommer Moonlight Stage omtrent til konsertstart og aner lunta at gammel thrash metal kanskje ikke er det største på Tons Of Rock. Da bandet starter med «We Have Arrived» så begynner heldigvis plassene og fylles. Lyden er litt grøtete og det er fordel å kjenne låtene. Dette er gjennomgående under helt bandets femti minutter. «Time Does Not Heal» følger på, og når jeg ser gitarist Laurie Christine, forøvrig kona til nevnte Hogland, på storskjerm, så ser jeg at dette ikke er musikk for giktfingre. Christie erstattet avdøde Jim Durkin, som får flere hyllester underveis. «The Burning Of Sodom» er første låt ut fra «Darkness Descends». Dette bandet er fortsatt intenst. Det crowdsurfes og vi får wall of death under «Merciless Death”. Ron Rinehart er en kul og karismatisk vokalist, som under avsluttende «Perish In Flames» like greit tar den løpende rundt blant fansen. Det føles ganske deilig å være femti år og føle en barnlig glede over å endelig få se et band live. Bandet har nylig sluppet et par nye låter, som er ganske så heftige. Jeg tenkte kanskje det var litt i forbindelse med sommerens jobber, så jeg er litt overrasket over at ingen av disse ble spilt. Men så er jeg av den gamle skolen og vil ha gamle klassikere live, og det fikk jeg. 5/6 | RØ
Dark Angel må ses til siste tone, noe som betyr at jeg misser åpningslåta «Into The Infinity Of Thoughts», og jeg hører hornene fra «In The Wordless Chambers» mens jeg baner meg vei i folkehavet på de ekebergske sletter. Jeg føler jeg ser Emperor når noe spesielt er annonsert. Gamle medlemmer, en skive skal spilles osv. I dag får vi en ordinær opptreden med et utvalg fra hele bandets katalog. Et best of set egnet for festival med andre ord. «Majesty Of The Nightsky», “Curse You All Men» og «Inno A Satana” er schlägere som ser ut til å glede et glohett Tons publikum. Joda, jeg koser meg jeg også, men får litt ekstra fot når mine favoritter «I Am The Black Wizards» og «Ye Entranceemperium» spilles. Emperor er et av få gamle black metalband som fungerer i solsteken, da det ikke er fokus på sminke og staffasje. Ihsahn sin lyeslilla telecaster er kanskje i seg selv ikke spesielt black metal? Med alt dette sagt, jeg liker godt Emperor, de gjør en god jobb, men det er likevel et hakk fetere i et litt mørkere lokale. 4/6 | RØ
Dagens største navn, ved siden av headlinerne, var utvilsomt gode gamle Megadeth, som dro igang med «Hangar 18» fra klassikeren «Rust In Peace». Dette var Megadeths første konsert i 2025, den første siden september, men det skulle man virkelig ikke tro, for dette satt som en kule, med unntak av et par åpninger og avslutninger. Dave Mustaine stilte som vanlig i hvit skjorte og med kjevelås, og styrte sitt mannskap inn til en solid borteseier. Trommis Dirk Verbeuren er et absolutt monster bak slagverket, og har nå vært i bandet i ni år, lengst utenom sjefen. Bassist James Lomenzo, tidligere i bandet til John Fogerty (og i White Lion, Black Label Society, David Lee Roth og Lynch Mob!), er på sin andre runde i Megadeth, og ble forøvrig observert blant publikum på sletta på fredagen også. Og så har vi den finske nykomlingen Teemu Mäntysaari, som spiller som om han har vært i Megadeth like lenge som Mustaine. Setlista var for min del bortimot ideell – Ok, jeg trengte egentlig ikke andrelåten «Dread And The Fugitive Mind», men derifra og ut var det innertier med godbiter som «Angry Again» og «Tornado Of Souls» i tillegg til alle de selvsagte singlene som avslutningstrioen «Symphony Of Destruction», «Peace Sells» og «Holy Wars». Skal man pirke, kan man klage på den tynne pistrete vokalen til Mustaine (Men det er helt subjektivt, jeg vet jo at det er sånn det skal være, og sånn fansen vil ha det! Men tenk så bra det hadde blitt om man hadde puttet gitaristen Mustaine og trommisen Verbeuren inn i dagens Metallica og kalt det Megallica!) og tendensen til å gå av scenen etter nesten hver låt og bruke 30-60 sekunder på å komme på igjen. Joda, Megadeth leverte til de grader, og ble for min del dagens høydepunkt – og det hadde jeg ikke trodd på forhånd. 5/6 | GA
Jada, Megadeth spilte, men det hindrer da ikke oss å få med oss Cocktail Slippers når de endelig slipper til på Tons. Et overraskende fullt Storm Stage tok de imot med stor jubel. Overraskende med tanke på hvem andre som sto på scenen samtidig. Og jentene var mer enn klare for oppgaven,og sto prøven med glans. Går jo ikke an å være grinete til “You Do Run” tidlig i settet og en ekstatisk Silje på vokal som helt riktig påpeker at det er på tide med noe annet enn gutteband. Og de eide scenen som vi som har sett de før er godt vant med. Allsang skapte de og, så teltet var mer enn klare for fest. Vi liker også Foo Fighters-hyllesten underveis som også ender i en Turbohyllest. De hadde absolutt ikke gjort seg bort på Moonlight Stage, så neste år kanskje? En halvtime var selvfølgelig altfor knapp, men etter de klinka ut kvelden med Deep Purple-coveren som ikke er en Deep Purple-cover “Hush” (orker ikke å google, Geir. Journ anm.) (Joe South het han som har originalen, Svenno! Red. anm.) så kan man trygt si at de havna i mål og vel så det. 4.5/6 | SOS
Jeg likte godt Machine Heads «Burn My Eyes» da den kom, men likte ikke helt utviklingen til mer groove og eksperimentering. Jeg innser i dag at de tok thrashen et steg videre og var med på å legge grunnlaget til en metalgren som er stor idag. Nå har jeg ikke fulgt bandet hele veien, men en og annen skive er da i samlingen, og spesielt de to siste synes jeg har en del ved seg. Og man kan være som meg, og like epoker av bandet, for bandets elleve låter er hentet fra ni av bandets plater. Dessverre er gode «The Blackening» utelatt. «Imperium» åpner etterfulgt av «Ten Ton Hammer» som føles enda tyngre og massiv live. Av senere materiale er «Choke On The Ashes Of Your Hate” Hentet fra “Of Kingdom And Crown”, mens vi får «Outsider» og «Bonescraper» fra årets «Unatoned». Uansett hvor ensomt og kjipt man har det så er man ikke alene, sier Robb Flynn og setter i gang «Is There Anybody Out There». Og Flynn skal ha for sitt publikumstekke. Det oppfordres til circle pits og mye hopping underveis. Og folk lar seg ikke be to ganger. Og om ikke alt av låtmaterialet treffer meg, er det umulig å ikke la seg fenge av den massive stemningen dette bandet skaper. Lyden er også veldig bra og jeg er glad ikke jeg er den som skal rydde opp konfettien som blåses utover plassen i «From This Day». Som avslutning rykker bandet tilbake til start med «Davidian», som åpner «Burn My Eyes». 4,5/6 | RØ
Men så var det tid for selve sukkerbiten og avslutte festivalen for 2025. Såre bein skulle leges, og øresus skulle pleies, men før det var det tid for Avenged Sevenfold. Metallcore fra øverste hylle var forventningene da amerikanerne inntok Scream Stage for å runde av årets festival. En dunkel discoisj intro startet kvelden før konserten virkelig satte igang. Og da satte det virkelig i gang. Vokalist M. Shadows satt i en form for trone med balaklava, og det låt så stort og fett fra første tone at det ikke var noe tvil om at de mente alvor. Noen meget forstyrrende AI-videoklipp av bandet som gjorde de til Disney-prinsesser med en bakgrunnsvideo som så ut som et av de første Nintendo-spillene som kom bidro til et ekstremt spesielt inntrykk. Etterhvert ble det langt skumlere og, skal sies. Det slo meg også under årets siste konsert at lyden generelt har vært meget bra, så også under A7X. Skal ikke skryte på meg å ha full kontroll på alle titler, men gjengen trøkka på fra start til slutt og var lå mange måter en meget bra avslutning på årets Tons. Kudos også for å skryte av publikumet til Weezer og Green Day. Da skulle vi jo ikke være dårligere til A7X må vite. En tittel jeg dog har koll på er “Hail To The King” som satte fart på slitne festivalbein. Det må nevnes at bandet satt som en kule, og vokalisten hadde som vanlig en meget god dag på jobb. Det var vår kveld, sa M., og vi måtte sette pris på livet. Det var det vanskelig å være uenige i denne sene lørdags kvelden. “Nobody” kjente jeg også til, og denne gjorde seg godt på kvelden. Tror man fint kan kalle det for en ren metall-leksjon, og finnes det en bedre måte å avrunde årets Tons Of Rock på? Ikke vet jeg, for både gammelt og nytt funka som Satan. Eneste er at jeg savna noen låter fra “The Stage”, men det virka ikke som publikum savna noe som helst, så da er det vanskelig å være en tverr skribent. Legg også til at deres melodiøse metallcore virkelig var det folk ville ha mot slutten av festivalen. Vi hadde såre bein, såre lemmer, og en øresus mor hadde blitt streng mot – og da funka A7X som en meget bra medisin mot absolutt alt. Vi holder ut litt til bare for dere. Og avslutningen var en segmentering på akkurat hvor skapet skal stå. Men det hadde ikke skada med én låt fra “The Stage” altså. Men til sang om mord og nekrofilitet ble da ikke så ille måte å avslutte festivalen på allikevel. 4.5/6 | SOS
Så da vi gikk ned fra sletta for siste gang, med såre ben og øresusen fra helvete var det med et stort smil om munnen. Noe køproblemer i forhold til både do og buss var det riktignok, men dette fikk de ordnet opp i underveis, så kudos for det. Nok en meget bra festival, ekstremt mye bra musikk og trivelige folk hvor enn man snudde seg. Tusen takk for at dere finnes, vi gleder oss allerede til neste år. Sees!
Og til de bandene som ikke ble anmeldt/fotografert: sorry! Det ble litt for mange band til at vi rakk over absolutt alt, og vi hadde litt mannskapsmangel og sykdomsforfall i egne rekker, men 55 av 65 er vi likevel rimelig greit fornøyde med. Sorry til Tarja, Stargazer (intervju i neste nummer, er det et plaster på såret, gutter?), The Damned, Steel Panther, The Sword, Kat von D, Finntroll, Sleggefett, Bastardane og Myles Kennedy.
