Skunk Anansie @ O2 Brixton Academy, London

Fredag, 25.mars 2022

To og et halvt år har gått siden Skunk Anansie sist sto på en scene, men i forrige uke var de omsider i gang med sin «Celebrating 25 Years»-turnè. (25 år? Førsteskiva kom da for 27 år siden?) Og ingen så ut til å være mer fornøyd med dette enn bandets trollbindende frontkvinne Skin, som kom susende ut på scenen under åpningslåta «Yes It`’s Fucking Political» glisende fra øre til øre, med et helsprøtt hodeplagg som fikk henne mer til å se ut som den oransjekledte og sinnssyke datteren til Maleficent og The Joker. Og det må ha vært spesielt for henne å bli møtt av et tilbedende og ellevilt publikum på 4900, bare et steinkast fra gata hvor hun vokste opp.

Greit nok at det er Skin alles øyne er rettet mot, men Skunk Anansie har hatt samme besetning siden 1995, og bandet ville ikke vært det samme uten gitarist Ace, bassist Cass Lewis og trommis Mark Richardson, som alle er essensielle ingredienser i Skunks unike kjemi. De siste årene har de blitt komplettert på scenen med Richardsons kone Erica, som har gjort de til et enda bedre liveband med sine koringer, keyboards og perkusjon.

Og herre min hatt for en kanonåpning vi fikk. Taket løftet seg av publikums allsang gang på gang, og jeg kunne knapt ha lagd en bedre setlist for dem selv. Debuten «Paranoid & Sunburnt» var godt representert med seks låter, og de slang håndgranater som «And Here I Stand», «I Can Dream» og «Weak» i fanget på oss i løpet av de første tyve minuttene. For en nordmann var det også en merkelig og uvant opplevelse å stå midt i et folkehav med tusenvis av andre som hoppet, sølte øl og kauket med av full hals etter to år med restriksjoner og faste sitteplasser – men faen som jeg har savnet det!

Skin, altså, herregud for et herlig menneske. Hun bergtar alle i rommet og har publikum fullstendig rundt lillefingeren der hun patruljerer scenekanten som en snerrende panter som du ikke aner vil flerre ansiktet av deg eller rulle seg på rygg og male for å bli klødd på magen. Selv om hun har blitt 54 år gammel, kunne hun like gjerne vært 27, og hun bare oser av erotikk og uforutsigbarhet. En bedre kvinnelig frontfigur har rocken knapt noengang sett, og da har vi ikke engang nevnt den engleaktige stemmen som får Adele til å høres ut som Lemmy. 

Skal man si noe negativt om konserten, så må det bli lyden. Den var grøtete og fæl, og spesielt gitarene druknet i starten – men da fikk vi uansett en perlerad av godlåter som alle i publikum sang med på av full hals – låter som de fleste andre band ville gjemt til ekstranumrene, som «Hedonism (Just Because You Feel Good)». Skunk har nylig sluppet et par nye låter, og vi fikk både poplåta «Can`t Take You Anywhere» tidlig i settet, og den rasende punka «Piggy» som første ekstranummer. «Brazen» var en kjærkommen overraskelse, en låt de ikke har spilt live på over ti år. Og enda mer overraskende var en cover av AC/DCs «Highway To Hell» – men er det en låt som kan få absolutt samtlige i lokalet til å kauke med av full hals, så er det den, uansett om du spiller for bikere, pensjonister eller aksjemeglere. De avsluttet med to av sine mer aggressive låter – «The Skank Heads (Get Off Me)» som ble fremført som en duett med Erica i front sammen med Skin, og «Little Baby Swastikkka» før et utmattet, hest og lykkelig publikum valset ut i Brixtons gater.

En nær perfekt gjennomført konsert, et fyrverkeri av en opptreden hvor det meste klaffet, fra låtvalg, fremførelse, stemning og publikumskontakten, ikke minst takket være høyspentledninga av en frontfigur. Det eneste som trekker ned er den dårlige lyden, men det kan vi ikke klandre bandet for. Herregud for en herlig kveld.

5,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Eric Duvet / MetalTalk