03.-04.august
Et sted i utkanten av ingensteds, dog ikke altfor mange mil fra Norrköping, ligger det lille tettstedet Rejmyre med under tusen innbyggere. På en slette i skogen her har noen driftige sjeler funnet det for godt å arrangere en årlig rockefestival, og jaggu har ikke det vært en ganske god ide, siden de i 2018 avholder Skogsröjet for trettende år på rad. Noen stor festival er det ikke, skal vi tippe på rundt 4-5000 besøkende som frekventerer de to scenene og et separat barområde hvor du må oppholde deg om du vil ha en forfriskning – og da verken ser eller hører du bandet på scenen. Men likevel er det en jättetrevlig festival, med blide frivillige, lite kø, og godt utvalg i spisesteder.
Et sted i utkanten av ingensteds, dog ikke altfor mange mil fra Norrköping, ligger det lille tettstedet Rejmyre med under tusen innbyggere. På en slette i skogen her har noen driftige sjeler funnet det for godt å arrangere en årlig rockefestival, og jaggu har ikke det vært en ganske god ide, siden de i 2018 avholder Skogsröjet for trettende år på rad. Noen stor festival er det ikke, skal vi tippe på rundt 4-5000 besøkende som frekventerer de to scenene og et separat barområde hvor du må oppholde deg om du vil ha en forfriskning – og da verken ser eller hører du bandet på scenen. Men likevel er det en jättetrevlig festival, med blide frivillige, lite kø, og godt utvalg i spisesteder.Tekst & foto: Geir Amundsen
FREDAG
Foto: Kenneth Sporsheim
STEEL PANTHER
Vi fikk en ufrivillig sen ankomst til festivalområdet, som ligger rundt 5,5 timers kjøring fra Oslo, da vi av gammel vane presterte å kjøre sørover i retning Göteborg den første timen – og ikke østover i retning Stockholm. Derfor var det første bandet vi fikk med oss de amerikanske standupkomikerne i Steel Panther, som også sysler litt med musikk på si. Det må jo sies at dette er tross alt et knallbra band – Satchel er en gnistrende gitarist, og Michael Starr synger så bra at jeg skulle ønske at Van Halen sparket Starrs forbilde David Lee Roth og hyra inn ham istedet. Og de har mange låter som kunne vært blant klassikerne til bandene de så kjærlig parodierer og hyller, først og fremst den avsluttende trioen med powerballaden «Community Property», metallåta «Death To All But Metal» og den ultimate hurralåta «Party All Day» – den beste låta Bon Jovi glemte å skrive. På deres egne konserter legger man igjen alt av nærtagenhet før man går inn, der er man med på spøken og #metoo har aldri skjedd. Om det funker like bra på et festivalområde, hvor det ikke er aldersgrense og halvparten av publikum ikke er der for å høre på Steel Panther, er jeg ikke like sikker på. Men for de som lar seg more av non-stop vitsing om å få kuken sugd av bitches backstage, så var det nok – som alltid – en høyst underholdende time. 4/6
PRETTY MAIDSDanske Pretty Maids hører til en svært eksklusiv liten klubb av band som har gitt ut sine aller beste skiver 30-35 år ut i karrieren, og ikke i starten. De blir bare bedre og bedre, og frontmann Ronnie Atkins synger bedre på 2010-tallet enn han gjorde på 80-tallet – med stadig like stor intensitet og særpreg. De må derimot ha vært i en bitter og opprivende krangel med lydmannen like før de gikk på, for maken på sabotasje av lyden har vi knapt opplevd – og det ble ikke bedre utover kvelden heller, tvert imot. Bandet selv gjorde det de kunne, og såvidt vi kunne bedømme gjorde de en bra jobb med å levere en fin miks av låter hovedsakelig hentet fra de to-tre første og de to-tre siste skivene – unntaket var den sjeldent spilte «Walk Away» fra 1995-skiva «Scream». Du skulle ha godt kjennskap til disse låtene for å ha noen glede av det som kom ut av høyttalerne, for tidvis forsvant Ken Hammers gitar mens bassen buldret, og lyden kom og gikk på måfå i koringsmikrofonene. Alt dette førte til at de ble endel forsinket og måtte kutte låter fra slutten av setlisten, og neste band begynte på naboscenen idet Pretty Maids knapt hadde påbegynt det som ble siste låt, «Future World», og brorparten av publikum forlot dem der. Men som sagt, bandet gjorde en god jobb etter forholdene, og vi gir dem derfor en hederlig sluttkarakter som trøstepremie. 3,5/6
HAMMERFALLPå naboscenen var det de svenske powermetallheltene Hammerfall som skred til verket. Nå skal det innrømmes at undertegnede aldri har hatt noe forhold verken til bandet eller sjangeren, men jeg registrerer at de har et sykt trøkk og vokalist Joacim Cans synger kraftig og rent. Musikalsk gir de meg derimot ingenting, og denne konserten gjorde meg heller ikke fristet til å sjekke de nærmere ut. Et par bekjente som derimot er selverklærte Hammerfall-fans gjennom 20 år, konkluderte etter konserten at ‘Meh – har sett de bedre før!’ 3/6
DOKKENSå var det tid for gode gamle Dokken. De siste gangene våre veier har krysset, har jeg blitt særdeles skuffet over frontmannens puslete stemme. I 2018 er han en skygge av seg selv, han har en flatlinervokal som styrer unna alle høye toner, og melodilinjene fra studioversjonene av låtene leveres lettvint og omtrentlig. Han har i alle år vært det svakeste leddet i sitt eget band, og basert på stemmen ville han pr i dag ikke engang fått jobb i et Dokken tributeband. Men når det er sagt, så var dette likevel det beste jeg har sett av Dokken de siste ti år. Mulig at det skyldes at jeg har akseptert at stemmen hans ikke er bedre, han har tross alt blitt 65 år gammel, men så lenge han holder seg innenfor sin halve oktav i midtregisteret, så synger han greit. Bandet Dokken spilte derimot knallbra, de hadde best lyd av alle band vi så på denne scenen, og den første halvtimen var en sann fornøyelse med kremlåter på rekke og rad. Og da snakker vi selvsagt om låter fra de fire første skivene – det er 80-tallsmaterialet alle er her for å høre, og vi fikk «Kiss Of Death», «The Hunter», «Into The Fire», «Dream Warriors» og «Breaking The Chains» – og jaggu fikk de ikke et taktfast ‘Dokken, Dokken, Dokken!’-rop i retur fra et takknemlig publikum (men det kan umulig ha vært mer enn en femtedel av festivalens totale publikum som befant seg foran scenen mens Dokken spilte, resten benyttet formodentlig anledningen til mat og drikke.) Balladen «Alone Again» er jo også en godbit, men det ble litt latterlig når Don skulle avslutte den med et halvt minutts vokalonani a la Beyonce på tampen – da snakker man dårlig selvinnsikt. De raknet litt da de brukte 20 minutter på to 90-tallslåter ingen var interesserte i, med innslag av The Doors «The End» og Free’s «All Right Now» og altfor lange soloer fra de ellers eminente strengetafserne Jon Levin på gitar og Chris McCarvill (ex-House Of Lords) på bass som ga Don et hardt tiltrengt pusterom. Avslutningen med «It’s Not Love» og «In My Dreams» var det ikke noe å si på – utenom sjefens vokal, men det lærte vi oss å ignorere. 3,5/6
DEE SNIDERPå Bandit-scenen var det deretter duket for det som i praksis var kveldens hovedattraksjon. Dee Snider vil for evig og alltid bli husket for det han gjorde i Twisted Sister på 80-tallet, men i en alder av 63 år er han fortsatt en vanvittig dyktig frontmann, han har en røst som en brølende løve, han har et imponerende energinivå der han løper og hopper rundt på scenen gjennom hele konserten gjennom hele konserten, han har publikum rundt lillefingeren, og ikke minst har han det tydeligvis veldig GØY på scenen selv. Han får f.eks så latterkick at han knapt klarer å fortsette «I Wanna Rock» etter at han har instruert publikum i å ropesvare «Rock!» med en nordisk deathmetal-growlestemme ‘som bare har lyder uten ord‘. Og hele publikum ler godt sammen med ham. La oss gjøre unna det negative først – det er ikke mye, men essensielt. Lyden var under enhver kritikk, helt uten trøkk, og en bass som enten var fraværende eller øredøvende med fuzzvreng. Det splitter nye backingbandet består nå av to musikere på bass og gitar som denne kvelden gjorde sine femte konserter med Snider, mens trommis og den andre gitaristen debuterte – de hadde hatt EN kjapp gjennomkjøring, men Snider hadde ikke engang lært seg navnene deres. Han måtte hente en lapp da han skulle introdusere bandet, og lo godt av det også! Han tillot seg å stoppe trommisen fordi han startet «We’re Not Gonna Take It» i feil groove, og ba han starte på nytt. Og han stoppet «Burn In Hell» etter et minutt og spurte bandet om de egentlig spilte låta i samme toneart, for det låt skikkelig surt. «I can’t fuck this one up!«. Selvsagt satt heller ikke alt av breaks og avslutninger 100%, men de kom seg likevel igjennom et sett bestående av seks Twisted Sister-låter (foruten de nevnte fikk vi også «The Beast», «The Fire Still Burns» og «You Can’t Stop Rock’n’Roll») og tre-fire fra hans nye «For The Love Of Metal»-skive. Men alt handlet om Dee og hans superentusiastiske og høyenergiske opptreden som det var vanskelig å ikke ble engasjert i. Dagens soleklare høydepunkt – dette var kanskje ikke dritbra, men det var rett og slett dritgøy. 4,5/6
LØRDAG
Igjen ankom vi litt utpå dagen siden det på kort varsel ikke var mulig å få overnatting i umiddelbar nærhet til festivalområdet, og når det blir særs langt på natt før man er i en hotellseng i Norrkøping, tar det tilsvarende lang tid før man er kjørbar og klar for ny dyst. Vi fikk med oss det siste kvarteret av finske Reckless Love, som skapte bra med liv i de rundt tusen som hadde funnet veien til Bandit Stage i strålende solskinn. Anført av sin energiske frontmann Olli Herman, som minner sterkt om en kombinasjon av Sebastian Bach, Vince Neil og David Lee Roth, skapte de underholdning med sin fengende hard rock/glam metal.
CYHRA
På den mindre naboscenen Röjet Rock Stage var det så klart for svenske CyHra, et forholdsvis nytt band dannet av ex-Amaranthe-vokalist Jake Lundberg og ex-In Flames-gutarist Jesper Strömblad. Vi stilte med blanke ark og null forventninger, og ble svært positivt overrasket over kvartettens moderne og melodiøse form for metal, levert med trøkk og innlevelse. Det var også tydelig at de hadde mange av hjemmepublikumet på sin side, for det var bra med folk foran scenen gjennom hele deres tildelte ettermiddagstime. Skiva skal definitivt sjekkes ut, var dommen fra både undertegnede og medsammensvorne. 5/6
LEE AARON
Lee Aaron!?! Holder hu på fortsatt altså? Det kanadiske sexsymbolet fra 80-tallet har rukket å bli 56 år gammel, men hu holder seg fortsatt sykt, sykt godt. En ekte GILF. Hun gikk på scenen foran et spredt og lite men nysgjerrig publikum, og ledet sine tre medmusikanter inn i tittelsporet fra sin debut og mest kjente skive, «Metal Queen» fra 1984. Lee Aaron ble på den tida tungt lansert av et optimistisk plateselskap som den nye store kvinnelige hardrock-artisten, men skal vi være ærlige så holdt vel ikke låtmaterialet høyt nok nivå til å oppfylle ambisjonene. «Bodyrock» fra 1989 var massiv i hjemlandet med dobbel platinium, men etterhvert sporet hun av mot et mer blues- og jazzpreget spor, og hun har fortsatt to parallelle karrierer i henholdsvis hard rock og jazz. På Skogsröjet så hun ut til å kose seg på scenen, og fremsto som en særs sjarmerende frontfigur. Hun synger fortsatt meget bra, selv om hun aldri har vært noen Janis Joplin vokalt, og bandet hennes er helt adekvat. Låtmaterialet er derimot ikke hentet fra aller høyeste hylle, det meste fremstår som helt ok, hvorav den pianobaserte «Barely Holdin On» skiller seg mest ut i positiv retning. Likevel var det en trivelig time i sola i selskap med den kanadiske metalldronninga, hun leverte etter forholdene over forventet. 4/6
MR.BIG
Det må innrømmes at det føltes rart å se Mr.Big uten Pat Torpey, trommisen som har vært med siden starten, men som døde av Parkinsons i februar. Han var til og med på scenen med resten av bandet i Drammen i fjor, på kor og perkusjon, siden han ikke lenger var i stand til å spille slagverk. Erstatter Matt Starr gjør dog en solid jobb, han har tross alt spilt med Mr.Big i fire år, men det er ikke lett å gjøre seg bemerket i et band med virtuoser i ypperste verdensklasse som gitarist Paul Gilbert og bassist Billy Sheehan. Det de to gjør på instrumentene sine er stadig like forbløffende og underholdende, på ett tidspunkt (under bass/gitarduellen på starten av godbiten «Addicted To That Rush») sto jeg faktisk og lo høyt i ren og skjær vantro. Og da har vi ikke engang nevnt sjarmtrollet og frontmannen Eric Martin – han er ikke lenger så sterk vokalt som han var i starten, guttungen har utrolig nok blitt 57 år og fått en kledelig rasp i stemmen som han ikke hadde før, og han når ikke lenger alle de høyeste tonene, men han gjør jobben og vel så det. Den første halvtimen var en ren parademarsj, med kremlåt etter kremlåt hentet fra de fire første skivene – åpninga og skap-plasseringslåta «Daddy, Brother, Lover, Little Boy» komplett med tostemt drillborsolo, «Rock & Roll Over» og «Alive And Kickin'» før de introduserte den halvobskure perlen «Take Cover» med en ektefølt og rørende dedikasjon til deres dypt savnede bror Pat Torpey. Mr.Big leverer alltid høykvalitetskonserter, denne var ikke noe unntak, og det var unektelig morsomt å se skjeggete bikere med Kreator-ryggmerker og Slayer-skjorter stå og synge lystig og entusiastisk med på svisker som «To Be With You» og «Wild World». 5/6
DANKO JONES
Torontotrioen Danko Jones har holdt det gående i over tyve år nå, og i likhet med f.eks AC/DC som utvilsomt er et av forbildene, har de funnet sin suksessresept i hard riffbasert småpønka rock med masse attitude, og ser ingen grunn til å endre på oppskriften. De kjører hardt ut og slipper ikke gassen i løpet av syttifem minutter, og du har tro på ditt eget materiale når du spiller ut trumfesset «First Date» som andre låt. Og de kastet ikke bort tida, atten låter fikk de plass til, selv om Danko sjøl rakk en del høyrøsta og rappkjefta mellomsnakk – den mannen er så proppfull av selvtillit og testosteron at han får både Gene Simmons og Steel Panther til å fremstå som ydmyke og sjenerte. Men han drar mesteparten av lasset alene, som frontmann, blikkfang, gitarist og vokalist, selv om kompet på bass og trommer sitter som en kule – noe annet ville vært en skandale etter så mange år sammen. Så joda, Danko Jones er ikke min greie, men de leverte tett og godt, noe publikum lot til å være enige i. 4,5/6
DIRKSCHNEIDER
Ved midnatt var det på hovedscenen duket for den tyske bulldoggen Udo Dirkschneider og hans fire kumpaner, blant dem hans sønn Sven på trommer og tidligere Accept-trommis Stefan Kaufmann på gitar. Og apropos Accept – denne kvelden var det utelukkende Accept-låter fra gullperioden 1980-85 som sto i fokus, noe de innvidde allerede var klar over siden bandet var annonsert som Dirkschneider og ikke U.D.O., som er samme band som spiller egne låter. (Og det var jo et artig sammentreff at siste artist på hovedscenen de to kveldene var Dee Snider og Dirkschneider. Eller Dirk Snider.) Tyskerne hadde derimot et enormt fortrinn kontra amerikanerne. Hvor Snider slet med grumsete, tynn lyd, hadde Udo & co nærmest perfekt lyd, hvor alle instrumenter hørtes glassklart, med en punchy bass i bunn og 66-åringens silkemyke tenor i front. Fra åpninga med «Metal Heart» til avslutninga med rungende allsang på «Balls To The Wall» var dette høyst fornøyelig og en nærmest perfekt levert time med klassisk heavy metal. (Øyh Udo! Du satt for halvannet år siden og så meg inn i øynene og påsto at nå skulle du utelukkende fokusere på egne låter, og pensjonere Accept-låtene en gang for alle. De skulle spilles for aller siste gang i Philadelphia i februar 2017, sa du! Du jugde, du! Og takk faen for det!) 5,5/6
Igjen ankom vi litt utpå dagen siden det på kort varsel ikke var mulig å få overnatting i umiddelbar nærhet til festivalområdet, og når det blir særs langt på natt før man er i en hotellseng i Norrkøping, tar det tilsvarende lang tid før man er kjørbar og klar for ny dyst. Vi fikk med oss det siste kvarteret av finske Reckless Love, som skapte bra med liv i de rundt tusen som hadde funnet veien til Bandit Stage i strålende solskinn. Anført av sin energiske frontmann Olli Herman, som minner sterkt om en kombinasjon av Sebastian Bach, Vince Neil og David Lee Roth, skapte de underholdning med sin fengende hard rock/glam metal.
CYHRAPå den mindre naboscenen Röjet Rock Stage var det så klart for svenske CyHra, et forholdsvis nytt band dannet av ex-Amaranthe-vokalist Jake Lundberg og ex-In Flames-gutarist Jesper Strömblad. Vi stilte med blanke ark og null forventninger, og ble svært positivt overrasket over kvartettens moderne og melodiøse form for metal, levert med trøkk og innlevelse. Det var også tydelig at de hadde mange av hjemmepublikumet på sin side, for det var bra med folk foran scenen gjennom hele deres tildelte ettermiddagstime. Skiva skal definitivt sjekkes ut, var dommen fra både undertegnede og medsammensvorne. 5/6
LEE AARON Lee Aaron!?! Holder hu på fortsatt altså? Det kanadiske sexsymbolet fra 80-tallet har rukket å bli 56 år gammel, men hu holder seg fortsatt sykt, sykt godt. En ekte GILF. Hun gikk på scenen foran et spredt og lite men nysgjerrig publikum, og ledet sine tre medmusikanter inn i tittelsporet fra sin debut og mest kjente skive, «Metal Queen» fra 1984. Lee Aaron ble på den tida tungt lansert av et optimistisk plateselskap som den nye store kvinnelige hardrock-artisten, men skal vi være ærlige så holdt vel ikke låtmaterialet høyt nok nivå til å oppfylle ambisjonene. «Bodyrock» fra 1989 var massiv i hjemlandet med dobbel platinium, men etterhvert sporet hun av mot et mer blues- og jazzpreget spor, og hun har fortsatt to parallelle karrierer i henholdsvis hard rock og jazz. På Skogsröjet så hun ut til å kose seg på scenen, og fremsto som en særs sjarmerende frontfigur. Hun synger fortsatt meget bra, selv om hun aldri har vært noen Janis Joplin vokalt, og bandet hennes er helt adekvat. Låtmaterialet er derimot ikke hentet fra aller høyeste hylle, det meste fremstår som helt ok, hvorav den pianobaserte «Barely Holdin On» skiller seg mest ut i positiv retning. Likevel var det en trivelig time i sola i selskap med den kanadiske metalldronninga, hun leverte etter forholdene over forventet. 4/6
MR.BIGDet må innrømmes at det føltes rart å se Mr.Big uten Pat Torpey, trommisen som har vært med siden starten, men som døde av Parkinsons i februar. Han var til og med på scenen med resten av bandet i Drammen i fjor, på kor og perkusjon, siden han ikke lenger var i stand til å spille slagverk. Erstatter Matt Starr gjør dog en solid jobb, han har tross alt spilt med Mr.Big i fire år, men det er ikke lett å gjøre seg bemerket i et band med virtuoser i ypperste verdensklasse som gitarist Paul Gilbert og bassist Billy Sheehan. Det de to gjør på instrumentene sine er stadig like forbløffende og underholdende, på ett tidspunkt (under bass/gitarduellen på starten av godbiten «Addicted To That Rush») sto jeg faktisk og lo høyt i ren og skjær vantro. Og da har vi ikke engang nevnt sjarmtrollet og frontmannen Eric Martin – han er ikke lenger så sterk vokalt som han var i starten, guttungen har utrolig nok blitt 57 år og fått en kledelig rasp i stemmen som han ikke hadde før, og han når ikke lenger alle de høyeste tonene, men han gjør jobben og vel så det. Den første halvtimen var en ren parademarsj, med kremlåt etter kremlåt hentet fra de fire første skivene – åpninga og skap-plasseringslåta «Daddy, Brother, Lover, Little Boy» komplett med tostemt drillborsolo, «Rock & Roll Over» og «Alive And Kickin'» før de introduserte den halvobskure perlen «Take Cover» med en ektefølt og rørende dedikasjon til deres dypt savnede bror Pat Torpey. Mr.Big leverer alltid høykvalitetskonserter, denne var ikke noe unntak, og det var unektelig morsomt å se skjeggete bikere med Kreator-ryggmerker og Slayer-skjorter stå og synge lystig og entusiastisk med på svisker som «To Be With You» og «Wild World». 5/6
DANKO JONESTorontotrioen Danko Jones har holdt det gående i over tyve år nå, og i likhet med f.eks AC/DC som utvilsomt er et av forbildene, har de funnet sin suksessresept i hard riffbasert småpønka rock med masse attitude, og ser ingen grunn til å endre på oppskriften. De kjører hardt ut og slipper ikke gassen i løpet av syttifem minutter, og du har tro på ditt eget materiale når du spiller ut trumfesset «First Date» som andre låt. Og de kastet ikke bort tida, atten låter fikk de plass til, selv om Danko sjøl rakk en del høyrøsta og rappkjefta mellomsnakk – den mannen er så proppfull av selvtillit og testosteron at han får både Gene Simmons og Steel Panther til å fremstå som ydmyke og sjenerte. Men han drar mesteparten av lasset alene, som frontmann, blikkfang, gitarist og vokalist, selv om kompet på bass og trommer sitter som en kule – noe annet ville vært en skandale etter så mange år sammen. Så joda, Danko Jones er ikke min greie, men de leverte tett og godt, noe publikum lot til å være enige i. 4,5/6
DIRKSCHNEIDERVed midnatt var det på hovedscenen duket for den tyske bulldoggen Udo Dirkschneider og hans fire kumpaner, blant dem hans sønn Sven på trommer og tidligere Accept-trommis Stefan Kaufmann på gitar. Og apropos Accept – denne kvelden var det utelukkende Accept-låter fra gullperioden 1980-85 som sto i fokus, noe de innvidde allerede var klar over siden bandet var annonsert som Dirkschneider og ikke U.D.O., som er samme band som spiller egne låter. (Og det var jo et artig sammentreff at siste artist på hovedscenen de to kveldene var Dee Snider og Dirkschneider. Eller Dirk Snider.) Tyskerne hadde derimot et enormt fortrinn kontra amerikanerne. Hvor Snider slet med grumsete, tynn lyd, hadde Udo & co nærmest perfekt lyd, hvor alle instrumenter hørtes glassklart, med en punchy bass i bunn og 66-åringens silkemyke tenor i front. Fra åpninga med «Metal Heart» til avslutninga med rungende allsang på «Balls To The Wall» var dette høyst fornøyelig og en nærmest perfekt levert time med klassisk heavy metal. (Øyh Udo! Du satt for halvannet år siden og så meg inn i øynene og påsto at nå skulle du utelukkende fokusere på egne låter, og pensjonere Accept-låtene en gang for alle. De skulle spilles for aller siste gang i Philadelphia i februar 2017, sa du! Du jugde, du! Og takk faen for det!) 5,5/6
Skogsröjet er definitivt en veldrevet og hyggelig festival, og vi tar gjerne turen tilbake til Rejmyre neste år. Det går tett i tett uten stopp fra formiddag til to på natten, og vi rakk dermed ikke å få med alle band – noe må ofres til fordel for matinntak og pusterom – så beklager til band som Kreator, Freedom Call, Dragonforce, Quireboys, Robin Beck, Evergrey m.fl. som vi egentlig burde ha fått med oss.
