Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Terje Dokken
– Norway Rock Magazine, sier du? Er du i Oslo?
– Ja, stemmer!
– Jeg husker at Ratt var der en gang for sikkert 20 år siden, da vi turnerte med Alice Cooper og Dio. Da fikk vi smake litt på den nordiske kulturen, og det var veldig forskjell fra det vi var vant med, med midnattssol og alt det der.
– I Oslo Spektrum, ja – da hadde dere Jizzy Pearl (ex-Love/Hate) på vokal og John Corabi (ex-Mötley Crüe) på gitar. (29. april 2001)
– Riktig det!
– Det er eneste gangen Ratt har spilt i Norge, og når jeg ser på konserthistorien deres, så har aldri Europa blitt særlig prioritert. Under gullperioden på 80- og tidlig 90-tall gjorde dere en håndfull konserter i Storbritannia og Tyskland, men ellers ble stort sett Europa ignorert til fordel for Nord-Amerika og Japan. Angrer du noen gang på det?
– Ja, i ettertid er det lett å se at vi burde ha lagt et bedre grunnlag for bandets popularitet også i Europa. I starten tok vi bare enhver spillejobb vi kunne få, på klubber og barer her og der. Men akkurat i den tiden ble MTV lansert over hele Amerika, og det ble en særdeles viktig måte å promotere skiva si på. «Round And Round» ble en diger hit på MTV, og vi kunne legge ut på en lang turné som supportband over hele Amerika den høsten, og deretter på vår egen turné som headlinere. Markedet i USA var umettelig på Ratt da, men i Europa var det annerledes, for der var det ikke MTV overalt. Det var dermed lettere for oss å fortsette og spille i store arenaer som headlinere i USA, enn å dra over Atlanteren til Europa hvor markedet var mye mindre. Men ja, jeg skulle ønske at vi hadde brukt mer tid i Europa den gang.
– Du sluttet i Ratt i 2018, mens søksmålene florerte mellom bandmedlemmene og det var umulig for fansen å holde oversikt over hvem som spilte i bandet fra uke til uke. Hva har du holdt på med i de fem årene som har gått siden da?
– Jeg har hatt mye bedre tid til å gjøre alt det jeg egentlig ikke kunne gjøre da jeg var i et band. Så jeg har oppgradert hjemmestudioet mitt, og det krevde mye ombygging og tok mye tid. Men jeg har hele tiden skrevet låter, noe jeg har gjort helt siden slutten av 70-tallet. Men på den tiden skjønte jeg ikke helt at det var låtskriving jeg gjorde. Jeg kunne ikke prosessen før vi gikk i studio første gang, og alle de riffene og ideene jeg hadde ble gjort om til fullstendige låter med melodilinjer og tekst. Så de siste fem årene har jeg jobbet med å bli mer profesjonell både i studio og som låtskriver, i stedet for å bare komme opp med riff og ideer. Og jeg har jobbet med min egen vokal, for å få de siste fem prosentene opp på et akseptabelt nivå.
– Jeg hørte faktisk på din eneste soloskive tidligere i dag, («Crazy Enough To Sing For You» fra 1995), og det er litt av et band du har med deg der, med Bob Daisley, Eric Singer, Tommy Aldridge, Tony Franklin, Joe Travers og Dweezil Zappa. Vurderer du å lage en ny soloskive?
– Jeg skulle gjerne jobbet med de karene igjen, men Bob har flyttet tilbake til Australia. Men det er kanskje ikke noe problem nå som det meste kan gjøres via internet.
– I sommer slippes samleboksen «The Atlantic Years 1984-1990». Jeg har lest bøkene til dine ex-bandkolleger Stephen Pearcy (vokal), Bobby Blotzer (trommer) og John Corabi (gitar), og fra utsiden fremstår Ratt som et fullstendig dysfunksjonelt band hvor to originalmedlemmer knapt kunne være i samme rom uten at stoler og skjellsord fløy gjennom luften. Var det virkelig så ille? Og var det alltid så ille?
– Ikke egentlig …
– Spesielt John Corabi (som var i bandet fra 2001 til 2008) beskrev det som intern bandkrangling på et nivå han ikke hadde opplevd før. Og han har vært i Mötley Crüe.
– Det er mulig. Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer i andre band, men … Det jeg husker at vi stadig kranglet om, var tempoet på låtene når vi spilte de på konserter kontra tempoet på skivene. Og om de ble spilt for fort eller for sakte, så fungerte de ikke. Da gjorde vi fire-fem konserter i uka, og vi brukte ikke klikk eller bakgrunnsteiper eller noe sånt. Hos oss varierte tempoet mye, låtene ble ikke spilt slik de skulle, og det var kilde til mye krangling.
– Den nye boksen inneholder de fem første skivene. Mange lurer nok på hvorfor den første EPen deres fra 1983 ikke er inkludert her?
– Det er fordi plateselskapet Atlantic ikke har rettighetene til den EPen, den ble utgitt på et annet selskap. Det var min første kommentar da det først ble snakk om denne boksen på mail, at vi burde gjøre alt for å få inkludert EPen, det ville ha vært perfekt. Jeg aner ikke hvorfor de som sitter på rettighetene ikke vil selge dem, for det er visst ingen planer om å gi den EPen ut på nytt i fysisk format heller. Men jeg foreslo det, for å ha hele den første perioden av vår karriere samlet i en og samme boks.
– Har låtene på denne boksen blitt remikset eller remastret på noe vis?
– Jeg vet at de har remastret «Round And Round». Men alle disse skivene kom jo ut på vinyl i utgangspunktet, og jeg tror ikke det har blitt gjort noe med låtene. Og ikke tror jeg mastering-utstyret har blitt noe bedre siden den gang de ble mastret av selve mesteren Bob Ludwig.
– Da du ble med i Ratt i 1982, så var du fortsatt tenåring og student hjemme i San Diego?
– Ja, jeg var 19 år gammel, og gikk på junior college i San Diego. Min kompis Jake E. Lee hadde flyttet til Los Angeles og spilte i Ratt, mens jeg spilte med hans gamle bassist Gene Hunter – han fikk senere suksess som kunstner i filmbransjen hos Warner Studios. Og han lagde coveret til «Holy Diver», debutskiva til Dio. Jake hadde vel spilt i Ratt et halvt års tid, og han ordnet det slik at mitt og Genes band fikk åpne for Ratt på et par konserter de hadde i Burbank. Og jeg er ganske sikker på at det var de konsertene som ga meg jobben i Ratt da Jake slutta, for de gikk veldig bra. Det morsomme var at rett før de konsertene hørte vi en konsert på radio som Ozzy Osbourne hadde gjort i England, og da spilte de en låt som enda ikke var utgitt, fra den kommende skiva «Diary Of A Madman». Trommisen vår hadde gjort opptak av radiosendinga, og vi øvde inn den låten, som het «Believer». Dermed ble det et ganske stort øyeblikk å spille en uutgitt Ozzylåt i Randy Rhoads’ hjemby Burbank. Vi fikk stående applaus! Noen uker senere hadde Jake sluttet i Ratt, og jeg ble oppringt og bedt om å erstatte ham. Så da flyttet jeg til Los Angeles – jeg flyttet faktisk inn med Jake, og jeg husker vi satt på rommet hans hvor han lærte meg å spille alle låtene.
– Hvordan funket det med deg og Ratts andre gitarist Robbin Crosby? Kom dere øyeblikkelig overens, eller ble dere en slags konkurrenter?
– Neida, jeg kjente Robbin fra før han ble med i Ratt! Vi gikk på samme skole, dog ikke samtidig, men vi bodde i samme område. Han spilte i et coverband før jeg i det hele tatt hadde lært meg å spille gitar. Vi fant fort tonen, og han var veldig interessert i musikk og introduserte meg for mange band som ikke ble spilt noe særlig på radio i California da. Band som UFO, Scorpions med Uli Jon Roth og Pat Travers. Vi pleide å sitte og høre på slike plater sammen.
– Hadde Ratt allerede et stort publikum på den tiden, før debut-EP-en?
– På de konsertene i Burbank var det greit med folk, kanskje rundt hundre stykker i et slags konferanserom på et hotell. Men i mine første måneder i Ratt spilte vi som oftest konserter for 20-30 stykker.
– Ikke mer? Og det flyttet du fra San Diego til Los Angeles for?
– Ja, jeg syntes jo det var et knallbra band.
– Hvor langt er det mellom de to byene?
– Rundt 120 miles (20 mil). Jeg bare jobbet på og ville bli best mulig. Og i løpet av noen måneder fikk vi en ganske så ettertraktet jobb som husband på rockeklubben Gazzari’s, som for øvrig er samme klubben som Van Halen startet på.
– Jeg mener å høre ganske mye Eddie Van Halen i gitarspillet ditt. Var han et stort forbilde for unge Warren?
– Ja, herregud, Eddie var forbildet til alle unge gitarister i USA på 80-tallet. Jeg har forresten en artig historie om Eddie. Robbin hadde møtt ham, og han var venn med noen i Van Halens roadcrew, og fikk ordnet oss backstagepass til konserten de skulle ha i San Diego på «Women And Children First»-turneen. Vi kjørte ned dit, og slapp inn før dørene åpnet, og gikk opp på scenen sammen med gitarroadien som Robbin kjente. Han viste oss Eddies gitarrigg, og vi ble sittende der på scenen og prate en stund. Senere, midt i konserten, mens vi sto ute i salen og så på Van Halen, innså jeg at jeg hadde glemt jakken min der vi hadde sittet på scenen – rett bak PA-høyttalerne på Eddies side. Og i den lå husnøklene og lommeboka mi, så det var uaktuelt å dra uten, jeg måtte bare få tak i den. Jeg hadde jo backstagepass, så kom meg bak scenen igjen, og snek meg opp trappa opp til scenen, og der fikk jeg øye på jakken, ti meter unna. Ingen så meg, så jeg snek meg mot den, og halvveis stoppet jeg opp og så utover den fullsatte salen – utsikten fra Eddie Van Halens verden! Men så kom plutselig Eddie løpende til venstre, mot meg, og noen øyeblikk var både han og jeg i samme spotlight foran 20000 fans. Jeg snappet til meg jakken og løp!
– Du var fire til åtte år yngre enn de andre i Ratt da du ble med – prøvde de å gjøre deg til et slags juniormedlem i bandet, eller ble du 100 % inkludert med en gang?
– Nei, du har rett, det var en del slikt, absolutt. Robbin Crosby var allerede den lokale rockestjerna i San Diego, lenge før jeg begynte i Ratt. Han var fire, fem år eldre enn meg, og jeg hadde aldri i mine villeste drømmer trodd at jeg skulle spille i band med ham, for han var jo så langt foran meg i karrieren. Han var i det kuleste bandet, hadde de fineste damene, og spilte de feteste konsertene i lokalmiljøet vårt. De spilte mest coverlåter, men hadde også noen egne. Det bandet flyttet til Los Angeles for å slå gjennom der, men LA er ikke for alle. Alle i Robbins band ombestemte seg og flyttet tilbake til San Diego. Robbin ble i LA, og det var rundt den tiden at alle i Ratt sluttet. Eller egentlig sparket de Stephen Pearcy, men det var jo hans band og hans bandnavn, så de andre dannet i stedet Rough Cutt. Allerede på den tiden var det mye alkohol, også før konserter, og det var ikke like populært blant alle i bandet. Så egentlig fikk Ratt en ny vokalist (og det ble en viss Paul Shortino), men måtte samtidig skifte bandnavn, siden Stephen eide Ratt-navnet. Det var et par viktige tommelfingerregler for hvordan man skulle slå igjennom i show business den gangen – og det er det sikkert ennå – og en av de var: Aldri, aldri avlys en konsert! Noen gang! Slikt gjør man bare ikke. Og den andre var: Møt opp! Alltid! For det var så utrolig mange band som kjempet om de ettertraktede plassene på populære steder som The Troubadour og The Whiskey, og hvis du fikk en booking, men avlyste, så var du ferdig der i byen. Greit, band som Mötley Crüe spilte to ganger per kveld på The Whiskey med køer som strakte seg rundt kvartalet, så de kunne alltids tillate seg å avlyse en konsert hvis det skulle være tvingende nødvendig, for de var allerede på vei mot stjernene. Men for oss andre som fortsatt strebet etter spillejobber og platekontrakt, så var enhver spillejobb hellig. Så alle i Ratt slutta på en lørdag, og på søndagen ringte Stephen til Robbin og til meg og ba oss steppe inn, for å slippe å kansellere neste ukes konsert. Trommisen og bassisten gikk med på å fortsette frem til vi fikk inn noen andre. Ratt hadde en spillejobb på The Troubadour den kommende fredagen, og det var ikke lett å få, det var mye prestisje i det. De var ikke headlinere, men de var på plakaten. Så da jeg ble oppringt den søndagen, måtte jeg komme til Los Angeles med en gang, samme dag, slik at vi hadde mandag, tirsdag, onsdag og torsdag på å øve inn låtene og bli bra nok til at vi kunne spille konserten på fredag. For The Troubadour var – og er fortsatt – et kult og prestisjefylt sted å spille.
– Litt av en ilddåp!
– Ja, det var min første konsert med Ratt.
– Når man ser på «Out Of The Cellar», som kom i 1984, så virker det som om mange av låtene var ganske gamle og skrevet før du ble med i bandet.
– Riktig, Stephen hadde skrevet «In Your Direction» flere år tidligere, og Robbin kom med «Scene Of The Crime» og «I’m Insane» som han hadde skrevet og spilt med sitt gamle band. Jeg skrev låter som «Round And Round» og «You’re In Trouble» og «The Morning After» mens jeg egentlig satt og øvde på gitar, samtidig som jeg jobbet med låtskriving. Jeg finpusset de riffene og låtene hver dag, så da Robbin, Stephen og jeg begynte å bo sammen i en liten leilighet i North Culver City, så falt brikkene i låtskriverprosessen virkelig på plass. Jeg spilte f.eks. riffet til «Round And Round», og Stephen og Robbin sa: ‘Hva er det??’ – og jeg svarte at det var noe jeg jobbet med. Robbin dro frem en stol, Stephen begynte å leke med melodilinjer og tekst. Vi jobbet sammen med denne låten, og fikk inspirasjon fra hverandres ideer til å ta den et hakk videre, og i løpet av en times tid var låten så og si ferdig, og innspilt på en kassettspiller. Og vi visste at her hadde vi noe veldig spesielt på gang.
– Har du den kassetten fortsatt?
– Skulle ønske! Jeg vet ikke hvor gammel du er, men den gang var kassetter det mest praktiske. Jeg hadde en liten kassettspiller, ca 10 x 20 cm lang, som jeg både kunne bruke til å høre på musikk med, og en opptaksfunksjon så jeg kunne spille inn riff og ideer. Og Stephen hadde sin egen kassettspiller. Og når vi skrev sammen, spilte Robbin og jeg inn gitarene på min kassettspiller, og så spilte vi av opptaket på min mens Stephen sang inn på sin kassettspiller. Vi lagde egne skiver ved hjelp av to kassettspillere! Men det var på den tida da vi var lut fattige og jeg levde i en pappeske, en kontrast fra dagens rockemusikere som alle har sine egne hjemmestudioer fra de er tenåringer! Men ja, jeg skulle virkelig ønske at jeg fortsatt hadde de kassettene, det hadde vært interessant.
– Og videoen til «Round And Round» gjorde Ratt til stjerner i løpet av noen uker.
– Ja, i 1984 hadde MTV kommet over hele landet, etter at de startet i New York i 1981. De hadde en kampanje som het ‘I want my MTV’ hvor de fikk folk som Mick Jagger og David Bowie til å reklamere for kanalen. Jeg var kjempegira da MTV kom til San Diego, mitt siste år i high school. Da var kanalen på begge kystene, men ikke i Midtvesten. Men da «Out Of The Cellar» kom i 1984, var det over hele landet, og «Round And Round» ble spilt så mye at skiva solgte sykt mye.
– Dobbel platina på bare noen måneder.
– Stemmer. Og nå har skiva solgt til trippel platina. Før MTV var det noen få TV-show som man kunne få være med på, hvis man hadde de riktige kontaktene, eller man måtte prøve å få være forband for et mer kjent band og nå et større publikum på den måten. Men MTV gjorde at man plutselig kunne nå millioner flere ganger daglig, og hjalp voldsomt til at vi ble et kjent band i løpet av drøye to år. Jeg husker for eksempel at UFO ble stadig større og større i USA, i løpet av fire eller fem år, men i starten var det ikke så mange som var oppmerksomme på dem. Det var takket være masse turnering og hard jobbing over flere år før de hadde et solid publikum i USA.
– Var du stor fan av UFO?
– Ja, absolutt, jeg pleide å øve til «Lights Out» og «Obsession», Michael Schenker var en av mine største inspirasjonskilder.
– Da må det ha vært merkelig for deg da Schenker noen år senere (i 1991) steppet inn som vikar på en turné da Robbin var for syk.
– Det var bare helt surrealistisk. Både noe av det beste og noe av det verste jeg opplevde i Ratt. Et høydepunkt å få lov til å jobbe med noen jeg så så opp til, noe jeg aldri hadde drømt om kunne skje. Men samtidig var det dritkjipt at Robbin ikke var der. Han var også stor Schenker-fan. (Robbin Crosbys rusmisbruk gjorde at han måtte på rehab etter en katastrofal Japan-turné, som ble hans siste med bandet.)
– Ratt ble oppløst i 1992, da Stephen sluttet, og i årene fremover var du involvert i flere andre store band som Whitesnake, Dokken og Dio, uten at det ble noen skiver av det.
– Whitesnake var på midten av 90-tallet, da rocken lå med brukket rygg, men Geffen hadde gitt ut en «Best Of Whitesnake» og ville få Coverdale ut på turné for å promotere denne. Og det fantes ikke noe Whitesnake-band da, dette var rett etter at Coverdales prosjekt med Jimmy Page hadde kollapset, så det ble bare satt sammen et band for denne turneen. Og for å være ærlig kjente jeg ikke så mye til Whitesnake bortsett fra den skiva med John Sykes. Likevel var det en kul turné, vi spilte i Japan og Europa, til og med i Russland. Men det var aldri snakk om noen permanent situasjon, det var bare for én turné.
– Hva med Dio?
– Jeg ble oppringt av Jimmy Bain og bedt om å komme å jamme, og jeg stilte på lokalet deres, på Joe’s Garage i The Valley.
– Når var dette?
– Rundt 2003, tror jeg. Jeg rigget opp og begynte å varme litt opp med å spille «Man On The Silver Mountain» – og så merket jeg at Ronnie var kommet inn i rommet og sto og lyttet. Og han sa: ‘Du har jobben! Vi spiller aldri den låten slik som skiva, vi har alltid spilt den altfor fort. Slik som det der skal det gjøres!’.
– Men det varte ikke lenge. Hvorfor ikke?
– Vi begynte å gå gjennom materialet hans kronologisk, og det funket utrolig bra på Rainbow- og Black Sabbath-låtene, da var jeg i den syvende himmel. Men da vi kom til solomaterialet hans, raknet det litt – det passet overhodet ikke min spillestil. Og da forsvant også mye av magien med å jobbe med Dio. Men i noen dager virket det veldig, veldig lovende.
– La oss gå tilbake til 1985, da Ratt slapp andreskiva «Invasion Of Your Privacy».
– Etter suksessen med «Out Of The Cellar» tjente vi nok til at vi kunne få oss skikkelige steder å bo, og min fremtidige kone og jeg kjøpte oss et lite hus, og jeg hadde et rom med en firesporsopptaker til å gjøre innspillinger på – et fremskritt fra kassettspilleren! Og da hadde jeg fått selvtillit som låtskriver, jeg hadde innsett at dette kunne jeg klare. Ratt hadde blitt kjente, folk hørte på skivene våre. Så hver morgen gikk jeg på dette rommet med en kaffe og begynte å jobbe med nye låter. Og det tok ikke lang tid før jeg kom opp med riffet til «Lay It Down», som ble første singel og video fra «Invasion Of Your Privacy». Før plata ble sluppet i mai, hadde vi noen konserter som ikke var del av «Out Of The Cellar»-turneen, og da dro vi til Japan og spilte seks konserter der. Men mens vi var på Hawaii for en konsert der, jobbet jeg og Juan (Croucier, bass) og Stephen med «Lay It Down» og fikk ferdiggjort den.
– Er Ratt nå historie, eller kan du se for deg at du gjør en skive eller turné sammen med Stephen, Juan og Bobby igjen?
– Det er ikke opp til meg å si om det er historie eller ikke, for jeg står på utsiden nå, og det var ikke min avgjørelse. Hvis det skal skje en Ratt-gjenforening, så må initiativet til den komme fra de folka som fortsatt er i Ratt, med andre ord Stephen og Juan. Men jeg har ikke mottatt noen invitasjon til noen gjenforeningsturné eller noe slikt. Jeg har oppfattet det fra intervjuer med Stephen om at jeg hadde et valg, men det hadde jeg virkelig ikke. Alt gikk helt fint, men vi hadde noen uenigheter om bandmedlemmer og slike ting, og plutselig var jeg ute av bandet. Så jeg kan ikke ta initiativet til å bli med i Ratt igjen, det ligger helt i deres hender. Hvis jeg ble bedt om å komme tilbake, måtte jeg ha evaluert situasjonen der og da. Men ingen har bedt meg.
– Stemmer, Stephen sa i et intervju nylig at noen av de andre Ratt-medlemmene var fornøyde med å sitte ved svømmebassenget og å spille golf. Og da hintet han vel ikke til Bobby.
– Det er pussig, for da jeg ble sparket, ble jeg sjokka, men jeg gjorde ikke noen uttalelser til pressen, jeg lot det bare passere uten å lage noe bråk. Hele historien ble bare presentert fra deres synsvinkel. Alle spurte dem om hvorfor jeg ikke var der, og Stephen svarte alle at jeg ikke var interessert i å spille lenger, noe som rett og slett er løgn. Det er helt latterlig. Så alle har bare hørt hans forvridde versjon av hva som skjedde. Jeg vet at jeg burde fortelle min versjon, og det har jeg enda ikke gjort, men det kommer. Kort fortalt: jeg sluttet ikke i Ratt.
– Fra mitt ståsted virker det som om dere begge bare venter på at den andre skal slå på tråden og strekke ut en hånd.
– Jeg synes ikke det er riktig at jeg skal være den som plukker opp telefonen og ringer ham, når jeg er den som ble presset ut av bandet. Hvis jeg hadde sluttet, så kunne jeg ha vurdert å ringe dem og be om godt vær. Men jeg sluttet ikke, så jeg synes ikke at jeg er den som skal strekke ut en hånd. Det føles ikke riktig. Hvis de var seriøse og ville ha en gjenforening, så ville de ha tatt kontakt med meg og foreslått en ny skive eller turné, men det har ikke skjedd.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023