En snau times togtur øst for London ligger den idylliske lille byen Maidstone, som de siste tre år har vært åsted for en av Nord-Europas triveligste og mest veldrevne festivaler, Ramblin’ Man Fair. De har peilet seg inn på segmentet klassisk rock, bluesrock og progrock, og serverer nærmere seksti band på fire scener over tre dager, for et godt voksent og hensynsfullt publikum som hovedsakelig er der for musikkens del. Her får vi alt fra nye unge lovende band, til veteranene som debuterte på 60- og 70-tallet.
Tekst Geir Amundsen & Terje Embla | Foto Geir Amundsen
FREDAG 28. JULI
Fredagen kom som en skruball på de fleste festivaldeltagerne. Opprinnelig skulle festivalen bare ha vært lørdag og søndag som de foregående år, men utpå nyåret, lenge etter at alle langveisfarende hadde ordnet seg fly og hotell, annonserte de en oppvarmingsdag på fredag, og det var tydeligvis en dag som var dedikert til fans av den tidlige 80-tallstungrocken.
Første band på scenen denne helgen var GRAHAM BONNET BAND, som vi ikke rakk de første fire låtene (og fotomulighetene) på. Den tidligere Rainbow-vokalisten har alltid skilt seg ut ifra sine samtidskolleger, og spradet på scenen i rosa jakke, slips og solbriller i lett regn, en straks 70 år gammel mann som riktignok har lungekraften intakt i stemmen. Siden han besøkte Oslo i april, har gitarjobben blitt overtatt av den gode gamle shredderen Joey Tafolla, som ikke har noe problem med å holde følge på låter opprinnelig fremført av Yngwie Malmsteen, Ritchie Blackmore, Michael Schenker, Steve Vai og Chris Impellitteri, selv om han ikke har det samme særpreget som noen av de forannevnte. Setlista denne kvelden er selvsagt basert på Bonnets tid i Rainbow («All Night Long», «Since You Been Gone» og «Lost In Hollywood») og Michael Schenker Group, i spedt et par sololåter, Alcatrazz og Impellitteri – «Stand In Line», så klart. Selv om han har et arsenal av kremlåter å ta av, så tok det ikke av foran scenen. Det ble aldri mer enn et hyggelig gjenhør med noen gamle favoritter fra tidlig 80-tall. Selvsagt la regnet en demper på stemningen, og når det bare er 2-3000 på et område beregnet for 15000, så er det god plass. 3,5/6 Geir Amundsen
Ikke før hadde man tenkt ‘tributeband’, så kommer LAST IN LINE på scenen. Og når man navngir bandet etter den andre Dio-skiva, og lener setlista tungt på låter fra «Holy Diver» og «The Last In Line», så ER det et tributeband selv om gitarist Vivian Campbell og trommis Vinnie Appice var med på å skrive og spille inn disse låtene. The Ronnie James Duo er supplementert av Phil Soussan på bass (mannen som kanskje er mest kjent for å ha spilt med Ozzy på 80-tallet og skrevet «Shot In The Dark»), Erik Norlander på tangenter, og nykomlingen Andrew Freeman som har æren av og det tunge ansvar for å fylle Dios enormt store sko på låter som «Stand Up And Shout», «Holy Diver», «The Last In Line», «Rainbow In The Dark» og avsluttende «We Rock». Innimellom fikk de klemt inn et par egenkomponerte låter fra sin debutskive «Heavy Crown», og tilegnet «Starmaker» til bandets (og Dios) opprinnelige bassist Jimmy Bain, som i fjor døde av kreft i likhet med sjefen sjøl. Igjen, et hyggelig gjenhør med godlåter fra 80-tallet, selv om det blir aldri helt riktig uten Stemmen. Men det låter kule, så ta turen på Hard Rock Cafe i Oslo lørdag 5.august! 4/6 | Geir Amundsen
Last In Line
Rett før Y&T skulle fly fra California til England, så ble gitarist John Nymann syk. I stedet for å kansellere, valgte de å gjennomføre konserten som en trio, noe det for så vidt står respekt av, men det var tydelig at her var det noe som manglet. Nå låt det veldig tynt hver gang Dave Meniketti spilte solo. På enkelte låter fikk de hjelp av en anonym lokal gitarist som ikke hadde fått øvd skikkelig med bandet, og han spilte naturlig nok litt nølende og usikkert. Låtvalget denne ettermiddagen var veldig defensivt og trygt. Med unntak av «I’m Coming Home» fra den fortsatt nyeste skiva «Facemelter» (2010), så var samtlige låter hentet fra klassikertrioen av skiver fra 1981-83, altså «Earthshaker», «Black Tiger» og «Mean Streak». Høydepunktene var den uventede «Winds Of Change» og avsluttende «Rescue Me». Y&T er enda et kreftrammet band , hvor hele 80-tallsbesetningen nå er utryddet, med unntak av Dave Meniketti. Han er som alltid en helt, han synger knallsterkt og er en gnistrende gitarist, og den stakkars nye bassisten hans kommer totalt i skyggen. Bra jobba, karer, men det ble altså ikke det helt store denne gangen, det må være en solid rytmegitar der for at Y&T skal låte som seg selv. (Og la det være nevnt at Y&T er et av ytterst få liveband som undertegnede noensinne har gitt en sekser-karakter.) 4/6 | Geir Amundsen
Y&T
SAXON har holdt det gående siden slutten av 70-tallet, og selv om det kun er frontmann Biff Byford og gitarist Paul Quinn igjen fra originalbesetningen, har både trommis Nigel Glockler og bassist Nibbs Carter vært med siden 80-tallet. De fleste låtene på setlista er hentet fra bandets klassiker-trio “Wheels Of Steel”, “Strong Arm Of The Law” og “Denim And Leather” fra 1980-81, med kun fire låter av nyere dato enn 1984. Med tanke på at de har gitt ut 15 studioalbum etter dette, er det litt synd. Men for en mer tilfeldig tilhenger av bandet som undertegnede, er det helt innafor med fokuset på skivene jeg kjenner best. Det er et band som vet hva publikum vil høre, spesielt på en festival som dette. Med tanke på at de aldri fikk det store internasjonale gjennombruddet som andre band fra samme epoke kunne nyte av, er det gledelig å se hvor dedikerte fans de har her hjemme i England. Det er stor iver blant publikum, med allsang og knyttnever i været gjennom hele konserten. Biffen selv er i storslag, og bandet gir jernet som om de skulle ha spilt for et utsolgt Wembley Stadium. 5/6 | Terje Embla
Saxon
LØRDAG 29. JULI
Vi ankom Mote Park i tide til å se en av tungrockens legender gå på scenen med et middelmådig garasjeband – vi snakker om Iron Maiden-høvding Steve Harris og hans BRITISH LION. Samtlige 59 band som spilte på Ramblin Man Fair 2017 var helt avslappet i forhold til presse og fotografer – unntatt British Lion, som serverte oss en usignerbar fotokontrakt, og vi har derfor ikke bilder. Og da gidder vi heller ikke si noe annet enn at British Lion er et band som ville blitt totalignorert om det ikke var for kjendisen på bass som kjører sin kjente stil med fot på monitor og kjeften går til alle tekster. Dessverre er sangeren til bandet helt krise, med dørgende kjedelig vokal og null scenekarisma. Steve Harris, du er flink til mye, men det å finne dyktige vokalister er virkelig ikke din greie – der har du trampa i salaten flere ganger nå. Det er mange Iron Maiden-trøyer i publikum som sikkert står og venter på en Maiden-låt, men nei. Og de ville isåfall ha avslørt kontrastene i kvaliteten på de to bandene, så det var nok like greit. Sjekk ut selv på John Dee 20. august. 2/6 | Geir Amundsen
Deretter var det klart for REEF, et engelsk band som var forholdsvis populære i Storbritannia på slutten av 90-tallet, med flere frontcovere på Kerrang! før det havarerte etter fire skiver. De er nå kommet sammen igjen med samme besetning unntatt gitaristen – og bassist Jack Bessant ser nå ut som en gammel uteligger, med langt uflidd grått skjegg. Hadde jeg møtt han senere på kvelden, ville jeg sikkert gitt ham noen mynter til en kopp kaffe. Det starter litt trått, og regnet høljer ned i Maidstone, men gradvis klarer Reef å vinne over publikum – vendepunktet er ved fjerde låt, deres største hit «Place Your Hands». Derifra og ut er alt trivelig, og når de avslutter med «Naked», «Summer’s in Bloom» og «Yer Old», er alt såre vel her i verden. Vokalist Gary Stringer høster mye latter med kommentaren «Som engelskmann oppvokst på 80-tallet føles det jævli snålt å gå på scenen etter Steve Harris!». 4,5/6 | Geir Amundsen
Reef
GLENN HUGHES, altså. Faen for en mann. Og han er altså straks 65, men synger fortsatt like bra som han gjorde på Deep Purples «Burn» eller «Stormbringer». Han sprader på scenen med en selvtillit som strutter herifra til Glasgow, og leverer et sett bestående av låter fra hele sin karriere, fra Purples «You Keep On Moving» via Hughes/Thrall «Muscle And Blood» og den selvtitulerte «Black Country Communion», til egne sololåter som «Soul Mover». Ved sin side har han et skandinavisk band med sin faste svenske trommis Pontus Engborg, samt den danske Doug Aldrich-kloningen Anders Bo Jespersen. Mannen leverer med en pondus, et trøkk og en energi som 40 år yngre artister burde misunne ham, og klarer å klemme entusiasme ut av et publikum som står og hutrer i regnponchoer. Satans bra gjort. Har vi intervju med Glenn Hughes i neste nummer om den kommende Black Country Communion-skiva, spør du? Så klart vi har. 5/6 | Geir Amundsen
Glenn Hughes
Så var det klart for dagens mest nådeløse «Hoppe Etter Wirkola». Stakkars, stakkars Don DOKKEN som måtte gå på scenen rett etter vokalguden Glenn Hughes, for kontrastene var enorme. Dette var da ikke den klassiske besetningen av Dokken med George Lynch og Jeff Pilson som fjor, men den nye versjonen med gitarist og Lynch-kloningen Jon Levin og ex-House Of Lords-bassist Chris McCarvill, og orginaltrommis Mick Brown. Et ypperlig band, men totalinntrykket ble fullstendig rasert av bandets sjef og frontmann, som overhodet ikke har stemme til å fremføre sine egne låter lenger. Det ble mest pratesynging i det lavere registeret hele veien, og publikum sto stort sett og skar tenner og skottet vantro på hverandre. Hver gang McCarvill åpnet munnen for å kore, blåste han Don fullstendig av scenen vokalt. Setlista var det for såvidt ikke så mye å si på, med fokus på 80-tallskivene, som utvilsomt var det folk ville høre, for da de dro ut i lange, uttværa versjoner av «Too High To Fly» og «Maddest Hatter» fra de nyere skivene, sank stemningen som en stein, og ikke på grunn av regnet denne gang. De avsluttet riktignok med klassikeren «In My Dreams», men da var det for seint å redde stumpene, og Dons stemme var like hinsides redning. Det er rett og slett vondt og trist å høre et band havarere på denne måten, et band som man har vært massiv fan av. Usikkerheten lyste ut av øynene på Don når han omsider tok av solbrillene, og med god grunn. Dette var rett og slett uverdig, og nå er det ingen vei utenom, Don. Dette går bare ikke lenger. 2/6 | Geir Amundsen
Dokken
BLACK STAR RIDERS er nesten samme band som sto på akkurat samme scene i fjor sommer som Thin Lizzy. Og all respekt for at de valgte et nytt bandnavn når de etter noen år som et rent hyllestband, ville gi ut nye låter. Selv om Scott Gorham er Lizzy-alibiet som trekker oppmerksomheten til bandet, er dette for det meste et rent prosjekt mellom gitarist Damon Johnson og vokalist/gitarist Ricky Warwick. Likefullt hører man klare Thin Lizzy-referanser i låtene, ikke minst på grunn av Warwicks Lynott-aktige måte å synge på. Vi får servert et bra utvalgt fra de så langt tre studioskivene bandet har gitt ut, og låtene er gode nok til at de ikke lenger trenger lene seg til fortiden. Likevel skaper en aldri så liten “The Boys Are Back In Town” litt ekstra stemning midtveis i settet. De avslutter med den for meg totalt unødvendige “Whiskey In The Jar” som jeg aldri har skjønt greia med, hverken i den ene eller andre versjonen. Ikke er det en Lizzy-låt, og ikke spilte Scott Gorham på deres versjon av den heller. Men meg om det. Publikum ser ut til å elske den, og plutselig blir det nachspiel midt på dagen. 4/6 | Terje Embla
Black Star Riders
Lørdagens hovedattraksjon var merkelig nok EXTREME, og med showtime nærmere 21.30 hadde mørket senket seg nok til at lysshowet faktisk hadde en funksjon – og nå hadde også regnet gitt seg. Fra det øyeblikket de eksploderte på scenen med gromlåta «It(‘s A Monster)», gjorde de det aller meste helt riktig. Gary Cherone synger like bra nå som han gjorde på Extremes storhetstid på tidlig 90-tall, og koringene er forbløffende bra. Og så har de trumfesset Nuno Bettencourt på gitar, en mann på over 50 som får samtlige damer i publikum til å sikle og samtlige gitarister til å gremmes. Han er nærmest like mye frontmann som Cherone, og bruker mikrofonen like mye mellom låtene. Og nå som han har forlatt Rihannas side, kan vi kanskje håpe på fullt fokus på Extreme igjen. Vi skal heller ikke overse bassist Pat Badger, som korer aldeles strålende, og noe av instrumentalarbeidet (spesielt under «Cupid’s Dead») er helt oppe på Dream Theater-nivå. Helgas høyeste allsang frem til da kommer naturligvis under puseballaden «More Than Words», bandets største forbannelse og velsignelse på en gang, og de fleste i publikum ser seg nødt til å stå med mobilkameraet høyt hevet. Det er heller ikke ofte at man drar frem gitarsoloen som et av høydepunktene på en strålende konsert, men Nunos briljering på akustisk gitar og «Flight of the Bumble Bee» var helt fantastisk – og underholdende! At også Extreme hadde hovedfokus på sine andre og tredje skiver er helt ok, for de har ikke gitt ut så mye nytt på 2000-tallet, men samtlige fem skiver var representert på setlista. Extreme har aldri lagt skjul på at de er verdens største Queen-fans (De åpna Freddie Mercurys minneskonsert på Wembley, og Brian May er massiv Nuno-fanboy), så at de slang inn «Crazy Little Thing Called Love» på tampen av «Hole Hearted» kom ikke som en bombe. At de derimot avslutta hele festivaldagen med en gitarversjon av «We Are The Champions» var derimot mer overraskende, og engelskmenn har som kjent ikke noe i mot å synge av full hals når de hører Queenlåter. Nei, dette var stor stas, og vi krysser fingrene for en Rockefellerkonsert i løpet av kommende år. 5,5/6 | Geir Amundsen
Extreme
SØNDAG 30. JULI
PROGSCENEN
Etter en regntung dag med kun hardrock av varierende kvalitet, var det deilig å komme inn på festivalområdet den siste dagen med sola steikende i trynet, og høre en skikkelig progressiv keyboardintro i det man nærmer seg det som idag har blitt forvandlet til festivalens progscene.
Britiske THE GIFT har akkurat entret scenen, og følger neoproggens regelbok til punkt og prikke. Vokalist Mike Morton imponerer ikke med stor stemmeprakt, men henter seg inn på sjarm og utstråling. Han dramatiserer ut låtene på en ganske humoristisk måte, ganske tydelig inspirert av 70-tallets Peter Gabriel. Låtmessig er det heller ingen innertier, men bandet vinner på stor spilleglede. Mot slutten hiver keyboardist Gabriele Baldocci seg frem på scena med en lysende keytar, før de avslutter med et 20 minutter langt utdrag fra sitt nå 10 år gamle debutalbum “Awake & Dreaming”. En mer enn god nok åpning av progscenen. 4/6 | Terje Embla
Russiske I AM THE MORNING drar stemningen ned med sine mer sørgmodige og pianoledende låter. Egentlig et ganske interessant band, med noen spennende arrangementer som blant annet henter en del inspirasjon fra klassisk musikk, og gitarene må vike for fele og cello. Frontkvinne og vokalist Marjana Semkina har en særegen utstråling som kan minne litt om både Björk og vår egen Aurora, med en fløyelsmyk stemme som ikke har den altfor store spennvidden. Som regel liker jeg band som er litt malplasserte (og det skal det bli mer av utover kvelden), men her blir det litt for kjedelig i lengden, og de klarer ikke helt få med seg publikum. 3/6 | Terje Embla
MARTIN TURNER’S WISHBONE ASH har et ganske annerledes uttrykk enn Andy Powells versjon av samme band. Der Andy er mer hardrockbasert, fokuserer Martin mer på det melodiøse og progressive, og ligger kanskje nærmere lyden til det originale Wishbone Ash. Passende nok velger de å spille gjennom hele klassikeren “Argus” fra 1972, til stor glede for undertegnede og resten av progpublikummet. Klokkeklar lyd, sylskarpe gitarer, herlig koring, og sjefen selv i storform. Det låter, om mulig, enda bedre enn originalen. Og vi får oss en god latter når de endrer teksten på “Warrior” til “…he’s a warrior, and he’s ok, he sleeps all night and he works all day. He put on women’s clothing and hang around in bars…” 5/6 | Terje Embla
Wishbone Ash
Nederlandske FOCUS er alltid et velkomment innslag, og viser virkelig hvor progskapet skal stå. Deres gode og gamle bandleder Thijs Van Leer sitter ved sitt like gode og gamle Hammond orgel, og viser ingen tegn til at han er lei av å spille disse låtene enda, selv om han har gjort det i over 45 år. Det åpner lett med ”Focus 1”, før de får alle på gresset til å danse, som kun proggere kan, til “House Of The King”. Den godt og vel 20 minutter lange “Eruption” låter like spennende og forfriskende idag, og er nok dagens mest helstøpte proginnslag. Og det blir en fest av en avsluttning med hitlåtene “Sylvia” og den selvfølgelige “Hocus Pocus”, hvor jeg for en sjelden gang tar meg selv i å kose meg under den innlagte trommesoloen til Pierre Van Der Linden. Til og med bandintroduksjonen blir et lite underholdningsinnslag. 5/6 | Terje Embla
Focus
En eller annen gang i tiden fikk det britiske hardrockbandet MAGNUM progstemplet. Det kan ha vært på grunn av coverillustrasjonene til Rodney Matthews, eller kanskje på grunn av den ti minutter lange låta de hadde midt på 80-tallet. Hvem vet, men her på progscenen står de nå uansett. Og prog eller ei, Magnum er gamle favoritter for undertegnede, og kanskje det bandet jeg gleda meg aller mest til å se igjen idag. Bob Catley gestikulerer seg gjennom et sett som er skreddersydd for festival og gamle fans, og viser oss blant annet hvor vi finner nødutgangene, toalettene og barene. Magnum stiller med en litt ny besetning i år og har med seg Lee Morris (bedre kjent fra Paradise Lost) på trommer, og Rick Benton på keyboards, etter at Mark Stanway overraskende tok hatten sin og gikk midt i en turné ifjor, etter å ha spilt i bandet i over 35 år.
De åpner med “Soldier Of The Line” fra “Chase The Dragon” og følger rett på med tittelsporet fra “On A Storyteller’s Night”. To låter fra sisteskiva “Sacred Blood Divine Lies” viser at de ikke har endra oppskriften de siste 30 årene, og avsluttningsvis får vi en solid rekke klassikere med “How Far Jerusalem”, “Les Morts Dansants”, “All England’s Eyes” og “Vigilante”. Konserten kunne vært en skikkelig innertier, hadde det ikke vært for at Bob Catley ikke hadde stemmen med seg, og bandet generelt manglet både glød og humør. Skikkelig synd, og jeg håper det ikke er et tegn på at de nå er på vei nedover, men at de heller bare hadde en dårlig dag på jobb. Det er lov. 4/6 | Terje Embla
Magnum
Enda mer malplassert enn I Am The Morning, var nok kveldens headliner DEVIN TOWNSEND PROJECT. Han vet tydeligvis ikke selv hvorfor han står på en progscene, og gjør flere humoristiske poeng ut av det. Konklusjonen ble vel at det må ha vært en misforståelse, siden prog baklengs blir gorp, og det er jo det de spiller. Uansett, de som fikk med seg Devin denne kvelden – uansett hvilken sjanger de er fan av – lot seg nok overbevise. Hans herlige humør og fantastiske utstråling smitter bra over på publikum. Han har et unikt publikumstekke – alle inkluderes, ingen føler seg oversett. Typisk nok mister han helt konsentrasjonen når han får øye på en publikummer som har en stor oppblåsbar penis med indianerhatt med seg. Han bruker halve “Supercrush” til å overtale fyren til å komme opp på scenen med den. “I want to play with your cock!”. Han får den til slutt, og showet fortsetter som… ehm, normalt. Bare med en stor penis i hånda, og en indianerhatt på hodet.
Jeg har kritisert Devin for å bruke litt for mye backingtape tidligere, og jeg vet ikke om han leste anmeldelsen min fra sitt forrige Oslobesøk, men på slutten av konserten kommenterer han at “this next song has lots of backing tape, and if you don’t like it, you can go suck it!”. Den er grei, Devin. Du vet hva du driver med. Og avslutningslåta “Higher” hadde ikke vært det samme uten kor og orkester. Og jeg forstår at dette ikke er noe man kan drasse med seg hver kveld. Det eneste som trekker ned denne gangen er lyden. Med en så imponerende stemme som Devin har, er det synd når vokalen ligger altfor langt bak i miksen, og han blir overdøvd av trommer og bass. Det ble heldigvis skrudd litt bedre etter noen låter, men ble aldri helt bra. En litt mer balansert lyd, og kanskje et par mer proggete innslag for anledningen som Earth Day, Deep Peace eller Bastard, hadde absolutt gjort seg. 5/6 | Terje Embla
Devin Townsend
HOVEDSCENEN
Søndagen opprant med sol og blå himmel, og med større headlinernavn på plakaten var det vesentlig flere folk inne på festivalområdet allerede på formiddagen, enn det var den regntunge kvelden i forveien.
På hovedscenen fikk vi SNAKECHARMER, en britisk supergruppe med en anonym vikartrommis. Bandet ble startet av tidligere Whitesnake-medlemmer og lente seg tungt på Whitesnake-låter, men pr idag har de gitt ut to skiver med eget materiale som de fokuserer på, og bassist Neil Murray er nå eneste ex-Snake. Han suppleres av Adam ‘Son Of Rick’ Wakeman på keyboards, Laurie Wisefield (ex-Wishbone Ash) og det irske unge stjerneskuddet Simon McBride på gitarer, og en av britisk rocks mest undervurderte og sjelfulle vokalister, Chris Ousey. (Og vanligvis sitter Thunders Harry James bak slagverket) Snakecharmers låter er lette å like, og kunne lett glidd inn på en 70-/ tidlig 80-talls Whitesnakeskive, de er glimrende musikere og de melodiske tostemte gitarsoloene sitter som en kule. Blir kanskje littegrann kjedelig etterhvert, men likevel en trivelig start på en fin dag på en gressmatte som fortsatt har forræderiske flekker av leire og søle fra i går. 4/6 | Geir Amundsen
Snakecharmer
Så var det tid for svensk/fransk/amerikanske BLUES PILLS med rockens mest energiske frontkvinne noensinne, Elin Larsson från Ørebro. Og gud bedre for et uvær denne dama er – og for en syk utvikling siden vi så dem på lille Krøsset foran knappe 100 stk i Oslo for 3 år siden. Hun gir jernet 100% absolutt hele tiden, og hopper og headbanger non stop mens hun likevel leverer den råeste kvinnelige vokalen siden Janis Joplin. Er du ukjent med bandet, så forestill deg Fleetwood Mac anno 1970 med Janis på vokal og en Jimi Hendrix/Peter Green/Paul Kossoff i den franske unge gitarhelten Dorian Sorriaux’ skikkelse. Musikk som gjenspeiler en tid da bandmedlemmenes foreldre knapt var påtenkt. Blues Pills er utvidet til en kvintett siden sist med en ekstra svenske på rytmegitar og keyboards, og det trengte de. De gjør en cover, Jefferson Airplanes klassiker «Somebody To Love» i en aldeles gnistrende versjon. Skal jeg absolutt si noe negativt om Blues Pills, så er jeg kanskje ikke helt overbevist over standarden på alle deres egne låter, men avsluttende «Devil Man» er definitivt en av deres bedre. Få med deg dette fyrverkeriet på Rockefeller 5. oktober! 5/6 | Geir Amundsen
Blues Pills
De britiske veteranene i UFO har gjort sin greie i noen tiår nå, og har perfeksjonert de låtene vi kjenner best i versjonene fra en av tidenes liveskiver, «Strangers In The Night». Og du trenger ikke være Snåsakallen for å gjette hvordan setlista så ut. Det var nærmest en ren hitparade av «Lights Out», «Only You Can Rock Me», «Too Hot To Handle» og den obligatoriske avslutningen med «Doctor Doctor». Innimellom fikk den amerikanske gitarhelten Vinnie Moore sjansen til å briljere på en lengre solo under «Rock Bottom» (akkurat som Schenker gjør på «Strangers In The Night»), vi fikk en ny låt fra den fortsatt nyeste og forglemmelige «A Conspiracy Of Stars», vi fikk en vidunderlig versjon av bandets beste låt «Love To Love», og vi fikk måpe over både hvor gammel Phil Mogg ser ut nå som han har barbert hodet, (men han var jo sharp dressed man i dag, med svart dress og slips) og over hans ikke helt sammenhengende prat mellom låtene – han hang seg for eksempel helt opp i hva som skjedde på den privilegerte «Viewing Platform». (Jo, Phil, der sitter rullestolbrukerne.) UFO er så rutinerte at de gjør ikke lenger dårlige konserter, og de har spilt akkurat de samme låtene så lenge at de kunne gjort det i søvne, og kanskje derfor er konklusjonen at vi har sett de mere på høgget enn i dag. 4/6 | Geir Amundsen
UFO
Det legendariske lille bandet fra Texas, ZZ TOP kunne knapt ha tabbet seg ut her i kveld om de så hadde gått inn for det. Vi snakker tross alt om tre av rockens tegneseriekule karakterer, et band som har holdt det gående med akkurat samme besetning siden 60-tallet (Finnes det flere?) og med et tungt arsenal av klassiske skitne bluesrocklåter, de fleste av disse fra perioden 1973 til 1983. Spesielt åpninga var strålende, når Frank Beard kommer tuslende inn på scenen, setter seg bak slagverket, fyrer opp en sigg, tar seg en slurk fra halvliteren i stativet ved siden av skarptromma og teller inn «Got Me Under Pressure» fra «Eliminator» mens de skjeggete herrene Billy Gibbons og Dusty Hill gjør sin entre. Når de gønner på videre med «Waitin’ For The Bus», «Jesus Just Left Chicago» og monsterhiten «Gimme All Your Lovin'» er det vanskelig å ikke kose seg. Så flater det litt ut med noen ikke fullt så staselige låter, og var det egentlig nødvendig med sekvensen med coverlåter midtveis? Og spesielt når det er snakk om oppbrukte Hendrix-låter og drit kjedelige blues- og countrylåter, som de da velger å bruke tid på istedet for gromlåter som f.eks «Beer Drinkers & Hell Raisers» eller «I Need You Tonight»? (Hadde de istedet covret «Angel Of Death» eller «Whiplash» hadde jeg vært mer nysgjerrig!)
Det må sies at gubbene holder seg tilsynelatende godt, men Gibbons og Hill har jo sett nøyaktig likedan ut siden 70-tallet. Vokalmessig holder det fortsatt mål i massevis, selv om man har aldri trengt en fire oktavers stemmeprakt for å synge ZZ Tops låter. Mot tampen tar det seg opp igjen, når de avslutter hovedsettet med gode gamle «Just Got Paid» og «Eliminator»-double whammy’en «Sharp Dressed Man» og «Legs». Men de har selvsagt et par trumfess å spille ut som ekstranumre, man kommer ikke unna «La Grange» eller «Tush». At de derimot avsluttet hele festivalhelga med en cover av Mötley Crües «Jailhouse Rock» var derimot litt mer overraskende. 😉 4,5/6 | Geir Amundsen
ZZ Top
Totalt sett var nok årets Ramblin Man Fair en liten nedtur fra i fjor, men det skyldes mye regnet og headlinerne på lørdagen – uten å si noe negativt om Extreme, så var ikke de (eller noen andre av lørdagens band) store nok til å trekke publikum til Maidstone. Vi gremmes også over at vi ikke klarte å være på flere steder samtidig i løpet av helgen, og gikk dermed glipp av band som Rival Sons (ja, den svir!), The Quireboys, Kenny Wayne Shepherd, Scorpion Child, Kyle Gass Band, Monster Truck, Supersonic Blues Machine, Stone Broken og Joanne Shaw Taylor. Men likevel er denne festivalen såpass veldrevet og fordømt trivelig av det blir nok en tur til Kent siste helga i juni 2018.
