I en tid der mange av oss ikke får dratt på jobb, er det noen som faktisk nyter godt av karantene og portforbud. Progmaster Neal Morse er en av de, og i år får vi gleden av en troika av utgivelser fra den kreative multiinstrumentalisten. Når Covid 19 setter stopper for den femte Transatlantic- skiva, får vi heller nyte godt av noen av de andre prosjektene Neal er involvert i; soloskive, livealbum med Flying Colors, og den tredje Cover To Cover-skiva har han rukket mens vi andre satt i sofaen og ventet på å få gå ut av døra. Vi tok en prat med den joviale karen på telefon fra Nashville.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Anne-Marie Forker
– La oss starte med det travle året du har. Intet mindre enn tre album er på vei.
– Haha, ja, du kan si det sånn at jeg gir ut så mange plater som selskapene lar meg få lov til. Som det ene selskapet sa; ’Kan du være så snill å ikke gi ut mer musikk nå? Vi klarer ikke mer!’. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å gi ut det neste Transatlantic-albumet i august eller deromkring, som den store utgivelsen i år, men det blir det naturlig nok ikke noe av. (Men den slippes i februar 2021! Red.anm.) I tillegg begynte jeg å tenke på hva vi skal gjøre under MorseFest, men når Pete (Trewavas) ble booket resten av året for å lage et nytt album med Marillion måtte jeg begynne å tenke på nytt. Dermed bestemte vi oss for å avvente Transatlantic-skiva til vi faktisk er i stand til å spille sammen. Og det førte til at jeg hadde ikke noe nytt materiale å presentere under MorseFest, hvilket er noe jeg virkelig setter pris på å gjøre. Derfor begynte jeg å jobbe med «Sola Gratia» (som anmeldes her!) etter en ferietur jeg hadde i februar. Jeg fikk ideene til plata underveis i ferien, og begynte å jobbe med de da jeg kom hjem i mars. Den plata kommer ut 11. september. I tillegg begynte vi å jobbe med «Cov3r To Cov3r» som kom ut 24. juli. På toppen av det hele venter vi også på Flying Colors´ tredje liveplate «Third Stage: Live In London» som kommer 18. september (og anmeldes her!).
– Travle tider, så absolutt. Hvordan får du tid til å lage all denne musikken? Hvor mange timer har du i døgnet?
– Haha, det er jo rett og slett fantastisk. Jeg er jo av de heldige, som faktisk kan jobbe hjemmefra under pandemien. Selv om vi er i karantene kan jeg jobbe like mye som vanlig, om ikke mer. Det gikk tre måneder der jeg jobbet masse med «Sola Gratia»- materialet. Jeg både skrev og spilte det inn i hjemmestudioet mitt, før jeg sendte låtene over til Mike (Portnoy) og Randy (George), så de kunne legge på sine greier. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får bruke tiden min på dette. Som jeg nevnte, så ble Transatlantic utsatt, så mot slutten av 2019, var jeg faktisk usikker på hva jeg skulle bruke det første halvåret av 2020 på. Alt jeg forsøkte å få til gikk ikke igjennom. Da desember kom, og kalenderen min nærmest var tom, ba jeg til Vår Herre. Jeg sa; ’Herre, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre neste år, men det vet Du!’ Igjen; jeg føler meg utrolig heldig som kan nyte godt av å være i karantene.
– Når begynte du skriveprosessen for «Sola Gratia»?
– Det må ha vært i slutten av januar eller starten av februar. Da begynte jeg å tenke igjennom prosessen, og da spesielt historien. Jeg måtte tenke igjennom historien om Paulus, som denne plata handler om, og begynte derfor å lese inn ideer på telefonen mens jeg var på cruise med kona mi. Da vi kom hjem, brukte jeg rundt seks uker på hele skriveprosessen. Deretter tok det rundt seks nye uker å spille inn alt sammen.
– Det må vel sies å være forholdsvis raskt levert. Jeg har lest at ideen til plata kom etter en misforståelse mellom kona og deg?
– Haha, ja, hun mente det kunne vært en god idé å begynne på et nytt solo-album, men jeg hørte det som at hun sa «Sola»-album. Vi hadde nettopp pratet om tiltalen mot Paulus, så jeg var i et modus som satte meg på tanken om et nytt «Sola»-album.
– Er «Sola Gratia» tuftet på samme lest som «Sola Scriptura»?
– På en måte. «Sola Scriptura» handlet om Martin Luther og hans syn på den katolske kirke på hans tid. «Sola Gratia» handler mer om Paulus, som den aktoren han er, og Gud som viser seg for ham. Det er en fantastisk historie, som gir masse inspirasjon til et konseptalbum.
– Det blir spennende å lese tekstene på denne plata også, som det var på «Sola Scriptura». «Testimony» (2003), «Testimony II» (2011), og «One» (2004) er jo konseptalbum, de to førstnevnte selvbiografiske. Har du jobbet på samme måte med «Sola»-platene?
– Ja, for det meste. Når jeg lager denne type album slenger jeg ideer mot veggen, for å si det på den måten. Den ene dagen jobber jeg med én del av historien, før jeg jobber med en annen del dagen etter, og ikke nødvendigvis i rekkefølge. Jeg bruker MIDI når jeg skriver, og bruker ’cut n´ paste’ forholdsvis mye. Når jeg er i dette moduset, ser jeg helheten, og ikke bare frakturer av hvordan jeg ønsker at sluttresultatet skal bli. Jeg skriver mye av tekstene først, ettersom de er svært sentrale i ethvert konseptalbum. Jeg skriver en tekstlinje, og forsøker å se for meg hvordan det skal høres ut. Det er en annen måte å skrive musikk på, for på andre prosjekter, som ikke er konseptuelle, lager vi gjerne musikken først, for deretter å finne riktig tekst til riktig melodi eller frasering.
– Ok. Så her har du rett og slett skrevet historien, for deretter å lage passende musikk.
– Vel, ja, men noen ganger kommer tekst og musikk samtidig, eller så hører jeg at et gitt tema eller en gitt melodi kanskje passer bedre i en annen låt. Eller kanskje temaet rett og slett passer bedre som et instrumentalparti. Denne gangen skrev jeg faktisk overtyren etter at hele stykket var ferdig. Den første delen jeg skrev, var faktisk «In The Name Of The Lord». Men som sagt; jeg skriver veldig stykkevis, og syr sammen til slutt.
– Seks uker på å skrive musikk, og ikke minst tekst til et helt album som har en historie gjennom hele plata, det er en ganske krevende prosess. Er det vanskelig å holde en rød tråd fra start til mål?
– Absolutt! Jeg tenker ofte at ’Nå har jeg det klart!’, så har jeg det overhode ikke klart, hehe. Noen album, eller deler av et album, bare strømmer ut, mens andre ganger skriver jeg kanskje bare to takter på en hel dag. Etter to uker med «Sola Gratia» satt jeg plutselig bare som et spørsmålstegn, og følte ikke jeg kom noen vei. Men plutselig hadde jeg skrevet resten på fire uker. To av låtene midt i plata ble rett og slett bytta ut, og da må jeg finne en måte å tilpasse de nye låtene til de som er foran og etter. Det kan være en omstendelig prosess.
– Du har jobbet med Mike (Portnoy) på alle de tre skivene som er underveis, og dere har jobbet tett sammen i mange år nå. Det må være et spesielt bånd mellom dere to.
– Åja, ingen tvil om det! Vi jobber godt sammen, det er jo forholdsvis godt dokumentert, hehe. Men vi har våre kamper, det skal være sagt. Vi har hatt noen kritiske øyeblikk der vi begge har vært sinte, såpass ærlig må jeg være. Men vi har kommet oss gjennom det hver eneste gang. Mike har vært flink til å be meg om unnskyldning, det må jeg kunne si. Ikke at han alltid har feil, men han har ofte vært den som har tatt det første steget mot forsoning.
– Det er godt å høre. Når dere skriver for Neal Morse Band, Transatlantic eller Flying Colors, hvordan jobber dere? Tenker, eller jobber dere forskjellig? Med Mike spesielt, der dere skriver sammen i alle konstellasjonene. Hva gjør en Neal Morse Band-låt akkurat det, eller Transatlantic og Flying Colors, for den del?
– Oj, hvordan skal jeg formulere meg… ehm, prøv å se på det som ei suppegryte, eller en pizza, om du vil. Hvert element har sin signatur, som gjør retten annerledes. Retten, som da er bandet eller prosjektet, har sin særegne smak, men du vil fortsatt gjenkjenne løken eller pepperonien fra andre retter. Alle i bandet har sin egen smak, så og si. Det er ganske fantastisk, haha.
– Hehe, for en fantastisk metafor! Men la oss snakke litt om liveskiva til Flying Colors. Det ble en kort turné, men musikkpressen har vært rause mot dere. Vår mann, for eksempel, trillet en leken 6’er da han før jul overvar konserten i London (les den anmeldelsen her!), som nå utgis på CD, DVD og vinyl.
– Sier du det? Så flott! Det var en fin turné, men personlig syns jeg den ble for kort. Det jeg syntes var spesielt fint, var å oppleve Europa rundt juletider, det hadde jeg aldri prøvd før. Jeg er glad i jula, og det var virkelig fint å se hvordan det er i Europa i høytiden. Jeg er familiemann, og liker ikke å være for mye borte om jeg ikke må, men vi gjorde bare fire konserter. Heldigvis filmet vi den siste. Vi kan øve og øve, men det er noe helt annet å faktisk spille sammen foran et publikum. Vi hadde faktisk ikke spilt sammen siden oktober, tror jeg det var. Vi gjorde noen jobber i USA, i hvert fall. (De gjorde fire konserter i USA i september og oktober, i tillegg til MorseFest i slutten av august 2019). Den andre konserten vi gjorde, i Tyskland, var faktisk veldig bra. Jeg husker Mike sa; ’Jeg skulle nesten ønska vi filmet denne konserten istedet.’ Etter konserten i London, husker jeg at jeg gikk ned fra scenen og tenkte at hvis dette var den siste konserten vi gjør, skal jeg være veldig fornøyd! Jeg syns konserten i London var en velsignet kveld. Casey var virkelig i det inspirerte hjørnet, og bandet sparket skikkelig fra! I Flying Colors har jeg jo en mer tilbaketrukket rolle, noe jeg virkelig setter pris på, så jeg hadde muligheten til å se meg rundt og nyte opplevelsen.
– Der kommer du inn på et tema jeg tenkte å spørre deg om. Du har ofte en ledende rolle i prosjektene du er involvert i, men det er umulig å ikke legge merke til både den fysiske plasseringa du har på scenen, i tillegg til at du ikke synger lead i dette tilfellet. Hvordan oppsto denne plasseringen; var det et valg du gjorde selv, i samråd med bandet, eller var det en naturlig utvikling?
– Litt av poenget med Flying Colors var nok at jeg ikke skulle stå for hovedvokalen. Jeg synger jo, både litt lead, og endel andrestemmer, men jeg setter pris på å faktisk bare støtte bandet, og la Casey få gjøre sin greie. Jeg setter utrolig stor pris på disse gutta, og jeg må si at det er moro å bare stå litt i bakgrunnen og rocke ved siden av Mike, men jeg forsøker å holde igjen, så jeg ikke kommer i veien for frontlinja, haha! Det er en egen kunstart å være i den støttende rollen i bakgrunnen, man må omstille seg.
– Fullt forståelig. Tid er jo et sentralt aspekt i disse supergruppe-prosjektene du er med i. Hvordan ser framtiden ut for Flying Colors, kommer dere til å gjøre noe mer?
– Ja, jeg håper jo det! Når verden er som den er, og alle konserter og turneer er avlyst, så åpner det seg muligheter for å skrive ny musikk. Jeg har jo tenkt å slenge ut forslaget, så får vi se. Vi får jo ikke lagd videoer heller, ettersom vi ikke kan møtes.
– Vi krysser fingre. Er det skrevet noe nytt materiale nå? Skriver dere når dere er på turné for eksempel?
– Personlig skriver jeg overalt, men jeg gjør mye mens jeg er på ferie, for eksempel. Dette blir for det meste råmateriale som jeg renskriver når jeg kommer hjem. Et riff eller en melodilinje her, og en tekstfrase der. I Flying Colors skriver vi stort sett sammen når vi er i samme rom, så jeg forsøker å ikke komme med masse materiale jeg har jobbet med på forhånd, slik at det meste blir skrevet med alle til stede. I tillegg har vi hatt et par møter på Zoom, så vi holder kontakten, ihvertfall.
– Spennende! Hva med «Cov3r To Cov3r», der er det også utgivelse i år.
– Stemmer. Den kom 24. juli, faktisk. Jeg la fram forslaget om å gjøre noe allerede i oktober, ettersom det da så ut som at starten på 2020 skulle bli ganske så rolig. Ikke om «Cover To Cover» spesifikt, men det fremsto som klart at jeg måtte ha noe å jobbe med. Jeg pratet med Mike, og han foreslo at vi kunne prøve oss på en tredje «Cover To Cover»-utgivelse. Jeg tente selvfølgelig på idéen umiddelbart. Mike kom hit til Nashville i november for å spille inn trommesporene til Transatlantic-skiva, og han spilte inn samtlige trommespor på syv timer, jeg sverger!
– Wow, det må jeg si! Han jobber raskt, den godeste Mike Portnoy!
– Ja, det er en fryd å jobbe med folk som er så dedikerte og fokuserte at jobben blir gjort. Dermed hadde vi godt med tid til å finne låter til «Cov3r To Cov3r». Vi sitter og slenger ut forslag til hverandre, og det er merkverdig hvor enige vi kan være. På den annen side møter vi humper i veien der et forslag kommer, og en av de andre sier; ’Neeei, den er jeg ikke så lysten på å gjøre, men om vi kan ta denne låta, som du ikke ville ha med, kan vi gjøre et kompromiss.’ Noen ganger ender vi opp med at vi faktisk liker låta likevel, så det er utrolig hva dette prosjektet gir oss. For min del var jeg ikke spesielt begeistret for «Baker Street» (Gerry Rafferty), men da jeg begynte å legge vokalsporene, oppdaget jeg at jeg tenkte; ’Hey, dette føles jo bra!’. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var så begeistra for låta i utgangspunktet, men det føles bra at prosjektet vårt gir personlig gevinst også.
– Før vi avslutter, har jeg lyst til å høre litt om streaming-appen din, du er jo faktisk såpass moderne at du har din egen app?
– Hehe, så fint at du har fått med deg det! Jada, www.nealmorse.com og selskapet mitt, Radiant Records, har laget en applikasjon, der du kan høre all musikken min, helt fra tiden i Spock´s Beard og fram til i dag. Det er virkelig en fin måte å samle musikken på ett sted på. Jeg anbefaler virkelig at du sjekker det ut!
– Det skal jeg gjøre. Da takker vi for at vi fikk tid til å prate med deg, og ser fram til utgivelsene som kommer på løpende bånd!
– Takk det samme, og ta vare på dere selv i denne krevende tiden!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020