Det er jaggu ikke få engelske band John Mitchell har jobbet med de siste 20 år. Han har spilt gitar i Arena, Frost*, Kino og med John Wetton, og er frontmann i It Bites – i tillegg til å ha produsert alt fra Touchstone til Vega. Nå er han ute med sitt første soloprosjekt, Lonely Robot, med flere celebre musikalske gjester. Vår britiske korrespondent slo på tråden.
Tekst: Rich Harding
Blekksprut: Geir Amundsen
Foto: Rebecca Needs-Menear
– Morn John! Klar for en prat? Du er hjemme i Reading?
– Ja, jeg sitter i studioet mitt i Reading, ja. Outhouse Studios.
– Hvor lenge har du hatt eget studio?
– Helt siden jeg var 19 år gammel.
– Siden tidlig 90-tall, før du ble medlem av Arena i 1997 altså?
– Ja, jeg har alltid elsket å jobbe i et studio. Jeg jobber mer med andre band som produsent enn med egen musikk.
– Men la oss snakke om Lonely Robot! Jeg liker den veldig godt, interessant og spennende skive, og du har ikke falt for fristelsen til å gå fullstendig av skaftet på det intrikate og teknisk musikalske. (Anmeldelse her!)
– Haha, nei, det eneste er vel trommene, som jeg ikke spiller selv. Der hadde jeg Craig Blundell, fantastisk trommis som nå skal turnere i 2015 i Steven Wilsons band. Han hadde et rammeverk innenfor låten å forholde seg til, men kunne ellers gjøre som han ville – og han gikk bananas!
– Spiller du trommer også?
– Nei, jeg kan overhodet ikke spille trommer. Jeg hadde et slagverk her, men kom ingen vei med det, så har pælma det ut nå. Da jeg begynte i It Bites, måtte jeg lær meg en del teknikker for å beherske to rytmer samtidig – du vet; stryke magen mens du klapper deg på hodet? Gitaren skulle spille en rytme mens jeg skulle synge en helt annen rytme.
– Men bortsett fra trommer spiller du altså alle instrumenter på skiva, med litt gjester her og der?
– Ja. Nick Beggs (Steven Wilson Band) spiller bass på seks låter, jeg gjorde resten selv. Og jeg spilte alt av keyboards, med unntak av to spor hvor Steve Hogarth (Marillions vokalist) spiller piano.
– Jeg antar en av de låtene var «The Red Balloon»?
– Nei, det er meg!
– Oh, pent!
– Meg som prøver å være Peter Gabriel.
– Hvilke låter spiller Hogarth på da?
– Han er på «Why Do We Stay?», og på «Humans Being», den nest siste låta.
– Det er den som Nik Kershaw spiller gitar på?
– Stemmer.
– Da Nik Kershaw slo igjennom på 80-tallet ble han nesten fremstilt som en ny Howard Jones, men det er en del fremragende musikk på «Human Racing»!
– Absolutt, han har ikke fått den respekten han fortjener, kanskje med unntak av fra andre musikere, som lettere ser hvor avansert og briljant musikk han lager. Han burde fått mye lengre tid i rampelyset, for han er en glimrende låtskriver, og en lysende intelligent fyr, med noen helt sprø kordskifter – han henger ikke på E’en særlig lenge! Nesten ingen har skjønt at han er en fantastisk gitarist fordi han har alltid hatt en annen gitarist i bandet sitt. Det er ikke verdens mest teknisk vanskelige solo han spiller på skiva mi, men jeg gruer meg til å spille den live. Han går helt amok på vibb-armen, og spiller jeg ikke dette knallbra, så låter det bare tragisk.
– Så du skal faktisk ut og turnere denne skiva?
– Litt usikker, men hvis det lar seg gjøre så har jeg veldig lyst! Jeg har et mareritt om at skiva tryner fullstendig og at jeg må spille nede på den lokale puben foran tyve stykker som er der for å drikke øl! Og det vil jeg ikke, helst vil jeg gjøre et par konserter som en begivenhet med alle gjesteartistene, og spille skiva i sin helhet slik den skal låte.
– Du har en annen gjesteartist som også er mest kjent som en 80-talls popartist – Peter Cox fra Go West.
– Jeg elsker hvordan han synger den låta, han har en fantastisk stemme, en herlig bariton med en bred vibrato. Det sære med ham er at han er egentlig ikke interessert i sang i det hele tatt, han sender meg stadig linker til gitargreier på YouTube. Han har rundt tyve Stratocastere. Så han er egentlig en frustrert gitarist, mens jeg egentlig er en frustrert vokalist som gir blanke i gitaren, så vi har en felles greie der!
– Du har med en annen kjent vokalist, Steve Hogarth fra Marillion, på piano!
– Ja, det var stas å få med ham. Hogarth har jo turnert med The The som keyboardist, men det er ikke ofte han får muligheten til å briljere på piano, så jeg er glad for ay han har fått gjøre akkurat det på min skive. Han fikk også slått kloa i en mikrofon og klarte ikke la være å legge på noen koringer, noe jeg selvsagt ikke hadde noe imot. Så han tar de høye koringene på «Humans Being», og svar-vokalen på «Why Do We Stay?» på slutten.
(Steve Hogarth, Marillion: – Jeg har kjent John i noen år nå, og han er en interessant og særegen musiker. Innspillingen i hans studio var fornøyelig (med en gang vi fikk satt kattene hans ut i hagen – jeg er voldsomt allergisk!) slik jeg regnet med at det ville bli. Plassen foran huset hans var full av biler, så jeg antok han hadde huset fullt av folk – det viste seg at alle var hans! Jeg måtte klatre over en Rolls Royce for å komme til inngangsdøra. Jeg spilte piano på «Why Do We Stay» og «Humans Being». John hadde allerede spilt inn en demo med piano på WDWS som hørtes helt fint ut i mine ører, men han ville ha en ekte pianists versjon på skiva. Jeg er ikke så sikker på om min versjon var noe bedre, men John var fornøyd. Jeg la på koringer på begge låtene fordi jeg hørte melodien i hodet mitt. Det virket som om han likte det også. Jeg synes han er en veldig inspirert låtskriver og jeg håper denne skiva får den oppmerksomheten som den fortjener. H.)
– Jeg må også få sagt at jeg synes genuint at du er en av de mest undervurderte vokalistene innen progressiv rock. Seriøst.
– Tusen takk! Det er noe jeg jobber med og som jeg prøver å forbedre på hver skive. Jeg har ikke så mye teknikk og jeg har en tendens til å miste stemmen hver gang vi turnerer med It Bites, men jeg tar det så seriøst som jeg kan. Da jeg var gutt og satt og øvde på gitar var det bare å harve på strengene for å få frem låtene, men sangen har jeg alltid tatt veldig seriøst. Jeg er veldig fascinert av rekkevidden folk har på stemmen, hvordan de bruker stemmen sin, og det er noe jeg jobber bevisst med å forbedre.
– Du høres veldig personlig ut når du synger, man føler virkelig at du genuint mener hvert ord i teksten du fremfører. Teknikken er ikke det viktigste.
– Nei, det er viktigere å ha følelse i det du gjør, å leve seg inn i låta. Det er en del vokalister der ute som er teknisk perfekte men som overhodet ikke rører meg. Men så har du folk som Justin Currie fra Del Amitri som jeg synes er sykt undervurdert som vokalist. Det er ikke verdens mest tekniske vokal, men han får virkelig frem budskapet.
– Jeg kjenner ikke så godt til dem, men har skjønt at de er bra.
– Ja, jeg har en forkjærlighet for disse bandene som publikum ikke har oppdaget, som Kings X og Del Amitri. Journalister og andre musikere elsker dem, men den gemene hop overser de totalt. Justin Currie er en av mine favorittvokalister.
– Jeg blir alltid frustrert når folk klager over at det lages ikke bra musikk lenger – de gidder bare ikke å lete!
– Ja, ikke sant? De høres ut som fattern! «Det er bare møkk på radioen nå for tida!». Det går litt i bølger, selvsagt var det møkk på radioen på 70- og 80-tallet også, men det var en mye større andel med fantastisk musikk! Men nå og da får rocken en renessanse og du hører mye gitarer på radio – men hvis det plager der hva som spilles på radio, så ikke hør på radio da!
– Denne skiva di er ikke akkurat et konseptalbum, men det er en rød tråd i alle tekstene?
– Det stemmer. Grunntemaet er det mest nerdete du kan tenke deg. Jeg forelsket meg fullstendig i tittelen «Lonely Robot», som er fra en tekst som Stings datter, Coco Sumner, har skrevet. Det er en låt hvor refrenget bruker uttrykket Lonely Robot, og jeg tenkte øyeblikkelig; «Den er min!». Den handler om at jeg ikke tror at menneskene opprinnelig kommer fra jordkloden. Det handler om folks væremåte, om hvordan vi er i opposisjon mot naturen, nærmest i krig med vår egen planet. Mennesker gjør de merkeligste ting, som å bruke klær selv om det er varmt. Du ser aldri katter og bikkjer kle på seg. Jeg tror ihvertfall at vi mennesker er et amalgam av jordlige og utenomjordlige elementer. Det kommer kanskje best frem i låta «God versus Man». Jeg er ikke en særlig religiøs person, men jeg finner det merkelig at mennesker i sin higen etter å overvinne alt, gjerne ville beseiret og tilintetgjort sin egen Skaper, om de kunne.
– Jeg liker at du har et visst ikke-lineært konsept, med historier inni historier. Dette fortjener å gjøre det bra blant et publikum.
– Ja, jeg håper også at folk vil like det, og ikke reagere med å si at ‘Dette høres da ikke ut som It Bites!‘. For hvorfor skulle det høres ut som It Bites? Det er et band som jeg ble medlem av i 2006, som allerede hadde sin stil og lydbilde, upåvirket av hva jeg har bidratt med i senere år. Denne skiva er inspirert av samtlige band jeg har spilt med og produsert, pluss min forkjærlighet for musikk fra science fiction-filmer.
– Det er visse cinematiske kvaliteter i enkelte av låtene på denne skiva, spesielt på «Oubliette» som du har gjort sammen med Kim Seviour fra Touchstone, og det er antagelig min favoritt på skiva.
– Det er skivas Adam & Eva-tekst. Det er egentlig ikke en duett, hennes vokal er mer en sidestilt motpart. Hun har en herlig stemme, og det er flott å få høre henne i en annen setting, i et toneleie som er mer naturlig for henne. Når du er den kvinnelige sangeren i et progrockband, må du alltid synge i tonearter som ikke er bekvem med fordi låtene er skrevet av mannfolk! Haha! Men jeg var veldig oppmerksom på hennes spennvidde, og jeg visste i hvilket leie stemmen hennes ville passe, og hun gjorde en strålende jobb.
(Kim Seviour, Touchstone: – Jeg ble kjempeglad da John spurte meg om jeg ville synge på skiva hans, ikke bare fordi jeg respekterer hans musikalske talent, men fordi jeg vet hvor mye denne skiva betyr for ham. Jeg har bestandig storkost meg når jeg har spilt med John, så det å gjøre en nyskrevet duett (jeg har alltid elsket duetter!) med ham, er en fantastisk følelse, og jeg gleder meg til å la folk få høre resultatet. Kim.)
– Denne skiva viser tydelig at du er en produsent når du ikke lager egen musikk, spesielt gjennom koringene som sitter 100%.
– Joda, hvis det er ett element jeg liker å bringe frem i band jeg jobber med, så er det koringene. Da jeg begynte å jobbe med Funeral For A Friend, kom jeg veldig godt overens med vokalisten deres, og vi brukte mye tid på refrengene. Så dro de til USA og ødela alt sammen med en annen produsent.
– Er det noen fremtidsplaner for It Bites?
– Tja, si det. Vi gjorde jo «Map Of The Past»-skiva som fikk glimrende kritikker. Det er litt merkelig for meg å spille i It Bites, som var mitt favorittband da jeg vokste opp, og vi var 4-5 låter inn i komponeringa av en ny skive idet Fish ringer oss og spør «Hva sysler dere med?» og så «Kan jeg få låne John Beck?» som deretter ble hanket inn til en godt betalt turnejobb på ubestemt tid, noe som i utgangspunktet var greit for meg. Jeg var uansett litt disillusjonert, ikke med bandet, men med hvor vi skulle gå herifra. Jeg ville ikke gi ut en skive med sammenraskede låter som hørtes litt ut som It Bites. Jeg syntes det hørtes greit ut, men jeg ville at det skulle være mye bedre enn forrige skive. Så istedet for å bare sitte og tvinne tommeltotter, begynte jeg å lage disse låtene. Jeg hadde et møte med plateselskapet som lurte på hva jeg ville gjøre nå. «Jeg vil gjøre dette nå» var selvsagt mitt svar. «Hvorfor ikke kalle prosjektet for noe annet enn bare navnet ditt?» spurte de, og jeg sa «Det er faktisk en ganske god ide, fordi John Mitchell er et ganske kjedelig navn, og så finnes det allerede en Joni Mitchell, så la oss unngå det…» Haha!
– Så dette kom veldig fort istand, det var altså ikke noe du hadde verket etter å få gjort i årevis?
– Nei, overhodet ikke! Jeg hadde teksten til låta «Lonely Robot», og jeg hadde ti-elleve låttitler, noe som alltid er startpunktet mitt. Tittelen fungerer for min del som en veiviser for hvor låta skal gå. For eksempel, «Airlock», det sier meg at «denne skal være episk, denne skal være futuristisk». Så jeg hadde titlene først, som fokuserte på hvordan resten skulle låte. Ellers blir alt nærmest overlatt til tilfeldigheter i siste øyeblikk, og du aner ikke om låta handler om tekstilindustriens nedgangstider eller om bikkja mi. Du slipper å gå frem og tilbake og lure på hva denne låta skal handle om. Det gir deg fokus med en gang. Selv om, hvis jeg skal være ærlig, med forrige It Bites-skive, så tittet jeg på bokryggene i bokhylla mi, og så «The Tall Ships» og tenkte; Det er en bra låttittel! Og så fikk jeg øye på en bok som het «Great Disasters» – nok en i boks! Så hvis noen tittet rundt i biblioteket mitt, ville de garantert tenkt at «Vel, han har hentet mye inspirasjon fra bøkene sine!«. Jeg har bare likt lyden av ordene og måten de har passet sammen. Så til slutt hadde jeg ti titler skriblet ned i en notisbok og tenkte at «Jepp, der har vi skiva!» Samme med denne skiva – bandet skal hete Lonely Robot, skiva skal hete «Please Come Home» og så to måneder senere, med en overskredet deadline, så har vi et ferdig album – og jeg har aldri hatt det så gøy med å lage en skive!
– Jøss, det var kjapt!
– Ja, og det har ikke vært intens jobbing engang – jeg har hatt noen andre skiver som jeg har måtte mikse for andre band innimellom.
– Jeg har lest at det er tre bonuslåter på digipack-utgaven av skiva – er det ekstra låter?
– Nei, de er alternative eller dekonstruerte mikser med min gitarsolo istedet for Nik Kershaws solo og så videre. La på litt mer av Hogarth her, og en fretless bass der, og jeg spilte cello på en låt.
– Du har ikke bare Lonely Robot og It Bites – du skal også ut på en omfattende 20-års jubileumsturne med Arena snart?
– Herregud, 20 år! Jeg var veldig ung da jeg begynte der. Ja, vi skal turnere, og Arena liker t-skjorter med masse datoer og steder på ryggen! Vi spiller nær og fjern, hvor enn de tar imot oss, nærmest uansett hvilke betingelser vi får! Vi hadde en turne for noen år siden, jeg tror det var The Contagion Tour, hvor vi var på veien i seks uker, og det jeg til slutt fikk utbetalt da vi kom hjem dekket ikke telefonutgiftene mine en gang! Gudene veit hvordan jeg skal komme meg igjennom denne, jeg må bare finne meg et sykt nerdete computerspill å forsvinne inn i for turneens varighet. Det blir en lang turne, og Mick Pointer, velsigne ham, er mannen som har satt det hele sammen, med all den latterlige mengde innsats det krever.
– Mick sendte meg turnelista med alle datoene her om dagen, og jeg kommenterte at «Jøss, det var litt av en turne!«, hvorpå han svarte «Jepp, genial booking agent!«.
– Men igjen, det reflekteres i den berømte «Mick Pointer-avgiften» som alle turneer belastes med. Men det er greit, han gjør en solid jobb, han organiserer alt. Jeg bare dukker opp med gitaren og alt annet er ordnet for meg.
– Okay John, takk for praten, lykke til med skiva, håper den gjør det bra, det har du fortjent!
– Ja, rett til bunnen av hitlistene! Det er aldri lett å forutsi, men jeg håper det er noe her som alle kan like. Hvis jeg ikke er suicidal om et halvår, så har det gått bra!
– Og forhåpentligvis, for leserne av Norway Rock får du tatt en tur over Nordsjøen også.
– Ja, det hadde vært stas, jeg elsker å kjøre på svingete smale veier over isbreer og rein!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2015