Da bassist Francis Buchholz slutta i 1992 og trommis Herman Rarebell forsvant i ‘96, forblir den mest kjente utgaven av Scorpions (den som eksisterte mellom 1979 og 1992 med Herman, Francis, Klaus Meine, Matthias Jabs og Rudolf Schenker) en av de få ikke gjenforente klassiske besetningene i et rockeband der alle fortsatt er i live. Til og med de gamle erkefiendene Francis Rossi og Alan Lancaster i Status Quo, selv om gjenforeningen ikke varte så lenge, klarte en liten runde til i bokseringen / konsertarenaen.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Adam Kennedy
Buchholz er ikke riktig der ennå, og til tross for nesten 20 års fartstid i Scorpions (1973-92) er ikke Francis å se verken på den siste Scorpionsdokumentaren “Forever And A Day”, DVD-dokumentarene som følger med på senere tids nyutgivelser eller under “familiegjenforeningen”på Wackenfestivalen i 2006 (finnes på DVD) der Scorpions spilte sammen med Rarebell og de tidligere bandkollegaene Michael Schenker (intervju her!) og Uli Jon Roth (intervju her!). Scorpions gjør det det slettes ikke dårlig på konsertfronten om dagen, men for de etter hvert underernærte Scorpions-nostalgikere som fortsatt sverger til bandets mest klassiske besetning, ville en Scorpions-gjenforening med gutta boys gjort underverk for psyken. Buchholz spiller nå også i Phantom 5 sammen med medlemmer du muligens kjenner fra Bonfire, Jaded Heart og Frontline. Debuten, oppkalt etter bandnavnet, kom i juni, men kanskje det nærmeste vi kommer en gjenforening mellom Buchholz og Scorpions er Michael Schenkers Temple Of Rock (med Rarebell på trommer) som avslutta turnéen sin i Norge og ga ut den audiovisuelle «On A Mission – Live In Madrid» i april. Som seg hør og bør intervjua vi Francis på hotellet før konserstart på ærverdige Union Scene i Drammen. Her oppsummerte han sitt forhold, et bekjentskap som som går langt tilbake i tid, til bandsjef Michael Schenker.
– Jeg kjente han allerede da Michael var en liten gutt. Vi kom fra samme by, Hannover i Vest-Tyskland, og jeg husker godt at han spilte i det yngste rockebandet i hele Tyskland. Senere spilte vi jo selvsagt sammen i Scorpions hvorpå Michael la ned et fantastisk stykke arbeid på «Lovedrive»-albumet. Til tross for at Michael også gjorde noen konserter med oss da Matthias Jabs var inn og ut av bandet i starten, tror jeg Michael helt fra første øyeblikk ikke hadde noen som helst intensjoner om å bli et fast bandmedlem. Rudolf ønsket så gjerne at Michael skulle bli en del av bandet, men på grunn av at Michael da hadde et desperat ønske om frihet og å kunne gå sine egne veier, gikk det ikke slik likevel. Helt siden Michael slutta i UFO, velger jeg å tro at han hadde ingen intensjoner om å bli med i et skikkelig band igjen. Michael gjorde en kjempejobb i UFO, det var en flott tid og resulterte i masse fine låter, men det virket nesten forutbestemt at han ikke ønsket å gå fra den situasjonen til å inngå i en lillebror/ storebror-relasjon i forhold til Rudolf i Scorpions. Selv om jeg noen ganger kjenner igjen deres følelsesmessige reaksjoner på saker og ting og de sånn sett virker veldig like som brødre, er de nok likevel musikalsk sett på forskjellige planeter. Senere skjedde mye rart, og han hadde til tider et tøft liv, men han lærte mye av all motgang og klarte å endre sin livsstil til det bedre. I likhet med meg utviklet seg han seg også som musiker, nå befinner han seg på toppen rent musikalsk, og jeg kan bekrefte at Michael for tiden er en stor kunstner og en flott bandsjef. Nå skal det også sies at i tillegg til at Michael er i sin livs form, omgir han seg med et veldig bra band. Doogie White er, bortsett fra å være en veldig god vokalist, en veldig morsom kar, og ja, han er veldig skotsk. (Intervju med Doogie White her!) I og med at det kan være vanskelig å forstå hva han sier, ber du han pent om å snakke engelsk, men det nekter han jo… Wayne Findlay er en veldig god keyboardist og gitarist, og Herman og jeg spiller bedre enn noensinne. Sett i forhold til hurtigheten på deler av materialet og det faktum at de er mer krevende rent teknisk, er dette bandet på en måte en større utfordring enn å spille i Scorpions, men jeg føler at vi takler hva nå enn det skal være. Vi gjorde nettopp en lang turné, og jeg føler meg fortsatt som en liten gutt i sandkassen, hvis du skjønner hva jeg mener. Du vet du har havet, sanden ligger der og jeg bygger noe ut av pur glede og nysgjerrighet. Etter 20 år med Scorpions mista jeg kanskje litt av denne entusiasmen, og nå får jeg følelsen av å være i fyr og flamme igjen. Nå framover er planen at vi skal bli et ekte band i den forstand at vi lager låtene i felleskap på neste album. Opprinnelig skulle vi egentlig gjennomføre denne idédugnaden på det siste albumet, men da Michael satt inne med så mange låter, bestemte vi oss for å dra rett i studio likevel.
Etter at Francis Buchholz var ute av Scorpions og tilbrakte mange år som kun bakmann i musikkbransjen, gjorde han et comeback i 2006 som en del av bandet til Uli Jon Roth. Neppe tilfeldig? De to kom inn i Scorpions på samme tid og deler også en spesiell forhistorie…
– I utgangspunktet er jeg ikke en fiks, ferdig mattelærer som sådan, men som ung musikant trengte jeg å tjene noen ekstra kroner for å overleve. I utgangspunktet var jeg veldig god i matematikk, flink til å undervise, og siden vår keyboardist på den tiden jobbet som lærer, fikk jeg anledningen til å hjelpe en del av elevene hans, og blant de fant du Uli Jon Roth og Matthias Jabs. Siden den gang utviklet jeg og Uli et spesielt forhold, og jeg har nå kjent ham siden femtenårsalderen. Allerede den gangen så han alltid ut som en hippie, hadde på seg røde bukser hjemme og faren pleide å si «Åh, skal vi ha karneval igjen?» Hans lidenskap for instrumentet sitt kunne du aldri ta feil av, og hjemme hengte han opp en plakat der det sto «ØV» med stor skrift. Så han øvde hver dag i mange timer og brydde seg ikke nevneverdig om skolearbeid, men denne standhaftigheten gjorde at han kom så langt som han gjorde. Uli dukket opp med gitaren under armen på øvingene jeg hadde med bandet mitt og sa «Vær så snill å la meg spille en sang med dere». «Hva kan du spille da?» sa vi da og Uli foreslo ”Going Home” med Ten Years After som han spilte tone for tone og helt presis som originalen. Vi hadde den store interessen for Jimi Hendrix til felles, han lot seg påvirke av Jimi, kunne imitere Hendrix om han ville, men senere på Scorpions-platene kopierte han aldri Hendrix og gjorde sin egen greie med alle sine vidunderlige soloer. Når jeg først begynte å spille i et band med Uli, spilte vi blues. For I tillegg til at jeg lot meg fascinere av det unike groovet til svarte musikere som James Brown og Motown-bassistene, ble jeg veldig tiltrukket av den britiske bluesbølgen på slutten av sekstitallet, og anså meg selv som stor fan av John Mayall og Fleetwood Mac. Etter hvert ble jeg og Uli med i bandet Dawn Road som ønsket å bevege seg i en langt mer eksperimentell stilretning og hørtes ut som en blanding av jazz, klassisk og alle mulige stilarter.
Vi kunne lett la oss fortrylle av andre bandmedlemmer enn de som inntok rollen som bassist og trommeslager i Scorpions. Når salige Klaus Meine og hans vakre balladestemme, akkompagnert av blant annet Rudolf Schenkers følsomme fingerspill, lovet oss å bytte ut “de kalde dagene med sol” i “Holiday” eller Jabs spilte sin karakteristiske intromelodi over Schenkers riff på “Blackout”, kom gjerne Francis Bucholz og Herman Rarebell sine bidrag noe i skyggen. Rarebell regnet Keith Moon som en av sine store idoler, men Rarebell gjorde i utgangspunktet med sin beinharde disiplin og skjære inn til beinet-spillestil, det motsatte av Keith Moon som med et lite barns entusiasme prøvde å bare dundre løs på alt foran seg. Ingen skal heller beskylde vår mann Francis for å gjøre bassen om til et soloinstrument. Med en mann som først og fremst besitter en såpass helhetlig tankegang og lager så låtorienterte, minimalistiske basslinjer, får han neppe de mest virtuose bassistene der ute til å skjelve i buksene og erklære unntakstilstand. Da han heller ikke er av typen som tar på seg krigsmalingen, rekker ut tungen, slikker på bassen sin eller generelt sett har seg med instrumentet sitt på scenen, fikk han kanskje ikke alltid den oppmerksomheten han fortjente. Der Klaus Meine kunne slenge mikrofonledningen i været, Rudolf Schenker (Intervju her!) gjorde vindmøllebevegelser med gitaren og Matthias Jabs fikk teste hvor slitesterke spandexbuksene hans var, så vi en harmløs Francis, og selv om han åpenbart koste seg, hadde han, der han sto litt i bakrunnen og smilte lurt, en slags aura av stoisk ro over seg. Sammen med Rarebell laget Francis et solid rytmisk fundament som gjorde at de andre bandmedlemmene kunne boltre seg med sine respektive instrument og stemmebånd.
Likevel fungerte ikke rytmeseksjonen i Scorpions alltid som en verna bedrift. Selv om “Love At First Sting” utgjorde deres virkelige store gjennombrudd og ble en enorm suksess i 1984, bar innspillingen preg av rytmeseksjonens gigantiske startvansker. Blant annet en rekke humoristiske sidespor gjør at Herman Rarebells bok “And Speaking Of Scorpions” (2011) kan anbefales, men her kommer det også fram at Rarebell, grunnet alkohol- og kokainproblemer, kollapsa under oppholdet i Abbas Polar Studio i Stockholm. Francis ga oss sine erindringer av turbulensen i Sveriges hovedstad under første halvdel av åttitallet.
– Produsenten Dieter Dierks hadde ideen om å endre bandet, og jeg og Herman ble erstatta av andre musikere. (Jimmy Bain fra Dio, og Rainbows Bobby Rondinelli) Disse kom inn og spilte på grunnsporene, og det hele gikk like bra som en bil som kjører mot veggen. Resultatet hørtes ikke ut som Scorpions og de første innspillingene uten oss, grunnet at samspillet ikke fungerte med Rudolf, ble aldri brukt. Problemet lå i at de ikke lyttet på Rudolfs spesielle måte å spille gitar på. For som medlem i Scorpions må du alltid passe på hva Rudolf spiller, tilpasse deg og øke og sakke alt ettersom. Hvis du spiller monotone A-akkorder som høres ut som dum-dum-dum-dum, og trommisen bare slår helt elementære dum-dat-dum-dat-rytmer på skarp- og basstromma, høres det helt jævlig ut, og akkurat dette skjedde i Stockholm. Dieter Dierks og ledelsen fra plateselskapet i Amerika ringte meg og Herman og ba oss instendig om å komme tilbake. Herman og jeg gikk inn i et øvingslokale i Hannover og øvde på alle låtene uten bandet. Deretter entra vi studio og spilte inn alle sangene på nytt igjen med clicktracks hvorpå resten av medlemmene la på sine opptak på toppen.
Med
et lite forbehold om at den reelle sannheten muligens er mindre firkanta og mer
nyansert enn som så, virker det bare så fryktelig fristende å sette Herman
Rarebell og Uli Jon Roth opp mot hvarandre. For Uli med sine inderlige
spirituelle tekster, hans fascinasjon for fysikk og astronomi og mer
kompromissløse musikalske utrykk, ble liksom kunstrockalibiet i Scorpions. Hans
hvite Stratocaster var likssom ubesudlet, og i tekstene sine satt han alene og
tellet stjernene, lyttet til vinden om kvelden, sjekket soloppgangen eller
filosoferte over en kraft eller gud som er der i din mørkeste stund. Hvis Klaus
var romantikeren og Uli din spirituelle guide, var Herman eksperten på
kroppslig fornøyelse som gjenfortalte sine seksuelle eskapader. Hvis du var lei
av å filosofere og bekymre deg for menneskehetens utfordringer og ville ha pur
underholdning, var Herman, som bidro hovedsaklig med tekster på litt over
tredve Scorpionslåter, din mann. En person jeg kjente på ungdomsskolen, ble
kristen og knuste Scorpionssamlingen platene da Herman tekster var åpentbart
ikke var forenlig med hans tro. Herman satte tonen allerede med sitt første
Scorpionstekst “He`s A Woman She`s A Man”. Scorpions kjørte rundt i red light district i Paris, så en vakker kvinne og inviterte henne
bort til bilen. Bandet sa bon jour
med et høflig tonefall, en meget så maskulin stemme svarte “Hi fellas” og
resten av historien kan du høre på “He`s A Woman She`s A Man”. Andre av Hermans ofte selvopplevde tekster
resulterte i «Rock You Like A Hurricane», «Arizona» og «Another Piece Of Meat».
Da NRM spurte Francis, som kjenner Uli og Herman bedre enn de fleste, om deres
tilsynelatende ulikheter skapte friksjon innad i bandet, hevdet han at
motpolene i bandet fantes helt andre steder…
– Egentlig merka jeg ingen spesielle negative vibber mellom Uli og Herman.
Nei, det har jeg faktisk aldri tenkt på, men derimot vil jeg heller beskrive
Herman og meg selv som bandets yin og yang. Siden han den gangen var mr Party Animal,
en gal rockestjerne deluxe som likte å feste og ta narkotika, og jeg oppførte
meg som helt vanlig fyr, kom vi ikke særlig bra overens i Scorpions, nei. Vi snakket
aldri om oss selv som yin og yang, og jeg innser det først nå når du bringer
det på bane. Uli levde på en måte i sin egen kreative verden i bandet og samarbeidet
ikke nært med oss andre. Som rytmeseksjonen i bandet, ble jeg og Herman tvunget
til å ha et tettere forhold. Forøvrig må jeg for guds skyld tilføre at jeg og
Herman nå kommer langt bedre overens. Begge lærte leksene våre i livet, og der
Herman ble en mer vanlig person, ble jeg mer utadvendt og derfor møtes vi på
midten. Helt uavhengig av hvor forskjellige vi var som personer, hadde vi
alltid fantastisk kjemi i studio og på konsertene. Sett i forhold til våre
tidligere trommeslagere, tilførte Herman en mer utpreget heavy spillestil. Den
første trommeslageren jeg jobbet med i Scorpions, Jurgen Rosenthal (på «Fly
To The Rainbow” fra 1974), elska Keith Moon og var like gal som ham bak
slagverket. Trommeslageren vi hadde før Herman, Rudy Lenners ( på «In Trance»
fra 1975, og «Virgin Killer» fra 1976) spilte bra, men der Rudy slo
trommer som en Deep Purple-fan, bar Hermans spillestil preg av at han elska Led
Zeppelin. Under innspillingen av «Taken By Force” (1978), det første
albumet med Herman, hadde vi problemer i studio fordi produsenten tvilte på om
at den mer tilbakelente og heavy trommingen til Herman ville passe i Scorpions.
Herman følte derfor at han ble ”Taken By Force” og kom dermed opp med idéen til
albumets tittel.
Forrige gang Francis Buchholz spilte i Norge var i 1991, på Scorpions’ «Crazy World»-turné. (Faktisk var Scorpions det aller første utenlandske bandet som spilte i Oslo Spektrum. Eller skal vi si det var Winger, som var forband den kvelden?) For Ola og Kari som kun forbinder Schenkernavnet med lastebiler, godstog og et norsk transportselskap, betyr nok ennå Scorpions bare ”de med den derre ”Wind Of Change”. Den ble deres siste store hit og målt i nådeløs kommersiell statistikk, ga Francis seg på toppen av deres karriere. Både media og platekjøpere så en annen vei. I et anfall av nostalgi kan du trekke fram et gammelt nummer av den (daværende) hardrockbibelen Kerrang fra tiden rundt “Crazy World”. Her havnet de på forsiden, og “Crazy World” fikk oppslagsanmeldelse. Ikke så lenge etterpå ville en slik oppmerksomhet være totalt utenkelig, og i motsetning til noen av banda som ble hypa i deres fravær, lever en god del av Scorpionslåtene og ikke minst ”Wind Of Change”, sitt eget liv i 2016. Som alle store hits har folk et kjærlighet/hat forhold til den. Noen hater dets ”pretensiøse føleri”, mens andre regner ”Wind Of Change” som den uoffisielle temalåten for Berlinmurens fall. Francis Bucholz selv så ikke poenget med plystringen som i dag karakteriserer låten.
– Helt fra begynnelsen av stilte jeg meg veldig skeptisk til plystredelen av ”Wind Of Change”. I mine ører ble det for lite heavyrock og gikk vel mye i retning av heismusikk. Jeg sa i fra om dette, ingen hørte etter, og plutselig ringer en fra det amerikanske plateselskapet meg og sier «Hør her Francis, noen må si i fra, og vi vet at du ikke er redd for å hva du mener”. Så jeg fortalte bandet at «Amerikanerne ønsker en gitarsolo eller enkel gitarmelodi i stedet for plystring”. Klaus likte meg ikke så veldig godt akkurat da, var faktisk veldig, veldig opprørt, og jeg husker ennå hvordan han så på meg…
Noen og enhver vokste opp med å blottlegge fordommene sine om Sovjetunionen. En leste skrekkreportasjer i Vi Menn og trodde du kom til Sibir hvis du bare stjal en sjokolade. Det som inspirerte nevnte ”Wind of Change”, skal ha vært deres opptreden under Moscow Peace Musicfestival i 1989 (med Ozzy, Bon Jovi, Mötley Crüe osv) og alle endringene i Øst-Europa på den tiden. Sammen med Uriah Heep og Iron Maiden som tidligere hadde spilt i landet, drev Scorpions nybrottsarbeid som vestlig turnerende rockeband i Sovjetunionen i 1988. Her viste våre tyske venner at det var like stas å rope “Hello Russia!” som “Hello Madison Square Garden!”. Dokumentaren ”From Russia With Love”, som før bare var tilgjengelig på VHS, kan du nå observere som nærmest et historisk dokument på ekstramaterialet til nyutgivelsen av “Savage Amusement”. Her spør Klaus om de har noe Scorpions og rock`n roll I platebutikken, og hun bak kassen sier bare “Njet” og rister på hodet. Ellers hevder Klaus i filmen at de fikk betaling i kaviar, og de gjør en gjesteopptreden på en lokal rockeklubb med Leninflagg på veggen. Scorpions sitt engasjement kulminerte i et tre timer langt møte med president Gorbatsjov.
– Å møte Gorbatsjov var en stor opplevelse, og å være et vestlig rockband og bli invitert inn i Kreml er noe helt spesielt. Vi ble plukket opp på hotellet av disse lange sorte limousinene, folk med makt og KGB-folk i skinnklær. Du kjørte gjennom en veldig grå del av Kreml med grå folk som ser ut av sine kontorer. Plutselig kjørte vi i full fart, der avstanden til høyre og venstre ikke var mer enn toppen en halv meter, gjennom en liten port og jeg la armene inntil kroppen i tilfelle vi skulle kollidere med veggen. På plass hjemme hos Gorbatsjov virket alt veldig imponerende, og vi kom inn i et stort rom der lysekronen hang fra taket, og alt smakte av gull og polert treverk. Etter å ha ventet en stund, åpnet dørene seg og inn kom Gorbatsjov og hans kone og en del andre mennesker. Gorbatsjov entret rommet som en konge, men de virket veldig vennlige og holdt en lav profil, for å si det sånn. Vi sang ”Wind Of Change” for Gorbatsjov og hans kone, og jeg tror hans hustru sto bak idéen om å invitere oss, for vi merka at hun hadde litt peiling på bandet. Jeg vet ikke om hun var en fan, men hun hadde muligens hørt noe av musikken vår, likte ”Winds Of Change” og tenkte at det ville være bra å møte oss. Å bringe øst og vest litt tettere sammen sto jo i stil med hele Gorbatsjov-visjonen om å få ned muren og å avslutte den kalde krigen. Menneskene vi møtte ellers besto av musikere, intelligentsiaen og kunstnere. Ut av det blå tok noen meg med til jernbanestasjonen som lå tvers over gaten fra vårt femstjerners hotell. Der hadde jeg en merkelig opplevelse, må jeg si. Hele gulvet var dekket av mennesker som sov, og du kjente lukten av folk som i påvente av et tog hadde slått leir der i en uke, men de måtte vente fire eller fem dager på å rekke det toget… Folk ble stående i lange køer for å få muligheten til å kjøpe et brød, og den typen situasjoner så du mye av i Russland på den tiden. Fansen som kom på konsertene, fikk det de forventa seg og reagerte som vanlige fans, og russiske folk er selvsagt ikke forskjellige fra oss.
Japan var et annet land som Scorpions ble veldig sterkt knytta til. Bare hør på ”Tokyo Tapes” som nå er gitt ut på nytt igjen med en del ekstra låter.
– Før vi kom til Japan, drev vi på som et lite band som turnerte rundt Europa i en varebil, og av og til presset alle bandmedlemmene seg inn i baksetet til en Mercedes som jeg og Rudolf vekslet på å kjøre når den andre ble trøtt. Da vi gjorde vår første turné i England, spilte vi en gang foran femten personer på rockeklubben Cloud Nine. I Japan opplevde vi derimot skrikende jenter på flyplassen, limousiner som kjørte oss over alt, masse securityfolk, perfekt lyd og sceneproduksjon, og alt vi trengte å gjøre var å snakke med viktige journalister og løpe bort fra skrikende jenter.
– Hva var det som førte til at du sluttet i Scorpions i 1992?
– Uten å inneholde et snev av sannhet, har det vært mye spekulasjon om hvorfor jeg slutta. I en bok som er halvveis ferdig og hovedsakelig omhandler min tid med Scorpions, vil jeg blant annet gå inn i detaljene om hva som egentlig skjedde.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2015