Tekst: Geir Amundsen
Foto: Matt Owen
Livefotos: Stian Sele, Geir Amundsen
– Tjenare, Richie, hur är läget?
– Tjena, det är lugnt! Øh … kan vi ta resten av intervjuet på engelsk? Jeg har ikke snakket svensk på over 20 år!
– Det kan vi. Hvor befinner du deg for øyeblikket?
– Jeg er hjemme, vi har bodd i Nashville, Tennessee i noen år nå.
– Nashville, du også? På 70- og 80-tallet skulle alle musikere til Los Angeles, på 90-tallet var det Seattle som gjaldt, og de siste ti år er det Nashville som har vært USAs musikkhovedstad.
– Det virker sånn, ja. Det er utrolig mange musikere her. Byen er jo mest kjent for sitt countrymiljø, men det har flyttet rockere hit fra hele landet de siste årene, for her er de beste studioene, de beste produsentene, det beste miljøet… Jeg har masse venner i rock- og metalmiljøet her, og det er en nydelig by. Jeg stortrives!
– Har du blitt amerikaner? Du savner ikke Old England og pints og football og Sunday roast?
– Jo, men jeg har et mye bedre forhold til Storbritannia nå som jeg ikke bor i Storbritannia! Når man bor der, føles det grått og regnfullt hver dag. Når du besøker Storbritannia på en kort ferie, kan det føles romantisk og fint selv om det regner. Men det er noe annet når du er der hele tiden.
– Vi snakket med deg for ett års tid siden, like før du spilte med Judas Priest i Stavanger, og da nevnte du at du hadde et slags soloprosjekt på gang. Og nå er det altså her. (Les det intervjuet her!)
– Hæ? Sa jeg det i fjor?
– Ja, du fortalte til og med at du hadde med deg Ronnie Romero (ex-Rainbow – intervju her!), Rex Brown (Pantera) og Scott Travis (Judas Priest).
– I alle dager. Det var ikke noe jeg burde ha pratet høyt om allerede da. Men pytt, det får gå!
– Da virket det som om det var et soloprosjekt, men nå fremstår det som et nytt band – som har fått navnet Elegant Weapons.
– Ja, jeg har alltid ønsket at det skulle være et band, selv om det er jeg som har satt det sammen og skrevet musikken og sørget for at alt ligger til rette. Jeg ville ikke at dette skulle være noe a la Richie Faulkners Rainbow, hvor man kjører meg frem som hovedmannen. Jeg ville det skulle være et band med klare karakterer og musikere som har noe å bidra med, og jeg gleder meg til å spille konserter med dette. Vi har allerede fått noen datoer i sommer, og vi har begynt å skrive låter til den neste skiva. Jeg vil at dette skal være et band som lager ny musikk, turnerer og utvikler seg. Jeg vil at dette bandet skal ha sitt eget liv, ikke bare være et engangs soloprosjekt fra min side.
– Hadde du allerede skrevet all musikken da du fikk Rex, Scott og Ronnie involvert, eller har de bidratt kreativt?
– Jeg hadde skrevet det meste, under covid fikk jeg tid og anledning til å sette meg ned og gjøre noe med alle riff og ideer som jeg hadde jobbet med, for å se om jeg kunne gjøre disse om til låter og gi ut en EP eller en skive. Og siden det var lockdown, fikk jeg ikke gjort så mye sammen med noen andre. Innspillingen ble også gjort separat, som de fleste musikere gjør nå for tiden. Scott spilte inn trommene hos seg, Rex la på bassen der han bor, og Ronnie bor i Øst-Europa (Romania, for å være eksakt.) Han kunne uansett ikke komme hit til USA på grunn av pandemien da. I tiden fremover skal vi samles som et ekte band og få bandfølelsen. I forrige uke møttes vi omsider og fikk spilt sammen, og det var en annen følelse med en gang. Da kunne vi spille opp mot hverandre og få energi og innspill fra hverandre. Da får man spontaniteten og kan gjøre ting som du aldri ville tenkt på om du satt alene i et studio for å spille inn disse låtene. Men for å besvare ditt spørsmål, så var låtene skrevet før bandet ble satt sammen, og jeg spurte disse karene om de kunne tenke seg å spille på skiva, og var så heldig å få et klart ja fra alle sammen.
– Så du har skrevet tekstene og melodiene også?
– Ikke tekstene, jeg synes bare det er kleint når jeg leser tekster jeg har skrevet med tanke på at de skal synges i en låt! Så jeg lar helst andre folk ta seg av det, selv om jeg kan ha en idé om hva teksten skal handle om, og jeg kan plusse på noe her og der eller endre litt for å få det til å passe inn med musikken. Men jeg synes det er en mer strømlinjeformet prosess om jeg lar tekstforfattere skrive tekstene, og jeg fokuserer på det musikalske.
– Så hvem har skrevet tekstene?
– Det var en gammel venn av meg, Tommy McWilliams, som jeg jobbet med på Lauren Harris-skiva for noen år siden. (Richie spilte i bandet til Lauren Harris, Iron Maiden-bassist Steve Harris’ datter, før han begynte i Priest.) Vi bodde begge i Florida før. Han kom på besøk og vi begynte så smått å pusle litt med låtideer for å se hvor det bar – jeg tror det var rundt 2017.
– Få høre hvordan du fikk de andre karene inn i bandet – er de alle kompiser av deg?
– Scott Travis har jeg jo vært tett på i tolv år nå, og jeg har alltid sagt til ham at hvis jeg skal gjøre noe utenfor Priest, så vil jeg gjerne ha med meg ham på trommer, og det har han alltid vært klar for. Vi elsker å spille sammen, og han er en herlig fyr, så det var en no-brainer å be ham om å spille på skiva. Rex Brown hadde jeg kjent i noen år før jeg spurte ham. Jeg hadde aldri trodd han skulle si ja. Han setter sitt tydelige preg på skiva, han har en veldig unik og lettgjenkjennelig basslyd. Judas Priest og Pantera turnerte sammen i Sør-Amerika i desember, og da fikk vi virkelig knyttet tette vennskapsbånd med hverandre.
– Og Ronnie Romero?
– Han ga seg nesten selv. Han har en slik klassisk sjel og karakter i stemmen, selv om han er et ganske nytt fjes innen rocken. Musikken jeg har skrevet er på ingen måte moderne, det ville bare blitt dumt når jeg er en 43 år gammel metalhead fra 80-tallet som pleide å sitte hjemme og høre på Duran Duran og Depeche Mode og Metallica. Og musikken reflekterer på en måte det, jeg finner ikke opp hjulet her. Ronnie var den klassiske stemmen med den moderne vrien som jeg forestilte meg ville være perfekt for disse låtene – og det viste seg å stemme.
– Ja, han er helt klart en av de beste nye vokalistene de siste ti årene.
– Ja, enig, det er ikke mange av dem. Jeg snakket med Damon Johnson, som spilte i Thin Lizzy, om hva slags vokalist jeg ønsket meg, og han nevnte Rainbow – og da slo det meg: ‘Selvsagt! Ronnie Romero! Perfekt forslag!’ Så jeg ringte Ronnie, og han skjønte hvor jeg ville hen. Vi er en glimrende kombinasjon, føler jeg. Musikken har noen moderne elementer, men den bærer også videre den musikalske arven fra alle de klassiske bandene som vi begge elsket på 80-tallet, og tar den inn i 2023.
– Det kan hevdes at Ronnie Romero har smurt seg selv for tynt i det siste. Det er ikke mer enn syv-åtte år siden vi første gang hørte om ham, og allerede har han turnert eller lagd skiver med Rainbow og Michael Schenker og Vandenberg og Sunstorm og Lords Of Black og Corleone og The Ferrymen i tillegg til et par soloskiver – og nå er han i nok et nytt band, denne gang med deg og Elegant Weapons. Kan vi forvente at han etablerer seg her?
– Jeg håper det, for på disse låtene tror jeg mer av den ekte Ronnie Romero kommer frem. Og det tror jeg han ville ha sagt seg enig i. Jo mer vi utvikler oss, jo mer vokser bandet sammen og danner et fundament vi kan vokse videre fra. Så jo, han har gjort mye rart, men han er en etterspurt herre, alle vil ha ham med, så jeg håper og tror at dette etter hvert vil bli hovedbandet for oss begge.
– Er du nå i ferd med å legge et grunnlag for en musikalsk karriere etter Judas Priest? Det kan jo ikke vare evig, Rob Halford drar seg mot 72, så tenker du allerede nå et par år fremover?
– Ja, da jeg ble med i Judas Priest i 2011, så sa Glenn Tipton til meg at han skulle ønske at dette var et band med en lang og lysende fremtid foran seg, men at det ikke var tilfelle. Jeg skulle i utgangspunktet bare gjøre «Epitaph»-turneen med dem, etter at K.K. trakk seg ut noen måneder før den skulle starte – og det skulle være deres siste turné. Så det ville jo vært dumt av meg å ikke begynne å planlegge for et liv uten Judas Priest i ryggen på et eller annet tidspunkt. Det har jeg hatt i bakhodet hele tiden. Priest hadde eksistert i 40 år da jeg ble med, nå er det over 50. Og dette er ikke noe jeg vil skal være et engangs soloprosjekt. Det er, som du sa, grunnlaget for en ny karriere etter Priest.
– Rex Brown og Scott Travis spiller bass og trommer på skiva (som er anmeldt her!), men jeg har skjønt at det er to andre som kommer til å gjøre fremtidige konserter sammen med deg og Ronnie Romero?
– Ja, Rex er selvsagt opptatt med Pantera, og jeg regner meg som heldig som fikk ham til å spille på skiva. Og Scott hadde ikke anledning til å forplikte seg til livekonserter, så jeg måtte ta en beslutning om hvem jeg kunne få med til å bringe dette prosjektet fremover. Davey Rimmer har jeg kjent i nærmere tretti år – vi pleide å spille sammen på barer og klubber i London og rundt om i England. Vi hadde et coverband og spilte alt fra Van Morrison og Jeff Beck til Black Sabbath og Judas Priest. Så fikk jeg jobben i Judas Priest, og nå har Davey spilt i Uriah Heep i nesten ti år. Hvis det var én mann jeg ville ha inn på bass, så var det Davey. Jeg var forlover i bryllupet hans. Ikke bare har vi en musikalsk forbindelse, vi har et personlig forhold også.
– Og så har du fått med Accepts trommis Christopher Williams.
– Christopher var den som spilte på demoversjonene av disse låtene, da var ikke Scott tilgjengelig. Scott kom inn senere og erstattet de trommesporene som Christopher hadde spilt inn så jeg skulle ha et fundament å spille inn gitarene til. Men da Scott ikke kunne gjøre konsertene, var det en selvfølge å få med Christopher. Han kan låtene, han er en kompis, og han er en gnistrende trommis. Det var nok en no-brainer å få med ham.
– Og dere skal faktisk gjøre konserter i år?
– Ja, det var en prioritet for meg. Jeg ville ikke bare gi ut en skive og forbli et studioprosjekt. Jeg vil spille i et ekte band, gjøre konserter og turneer, lage en ny skive og utvikle oss. Vi har så mange personligheter i bandet med Davey, Christopher og Ronnie, så på neste skive vil de sette sitt personlige preg. Så ja, vi har konserter, festivaler og supportjobber i Europa i sommer. Jeg gleder meg skikkelig til å få denne skiva ut til et konsertpublikum. Vi møttes i forrige uke til litt øvinger og til en videoinnspilling, så nå er vi i gang! Vi er en god gammeldags trio med en vokalist, så det blir veldig organisk.
– Du har ikke vurdert å få inn en ekstra livegitarist eller keyboardist for konsertene?
– Jeg har vurdert det, for det er jo en fare for at det blir litt tynt under soloer eller at tostemte harmonideler mangler. Det er alltid en avveielse man må ta. Jeg føler at det fungerer bra som det er nå, men det kommer an på hvordan musikken utvikler seg. Det er jo en del Hammond B3 på skiva, men akkurat nå tror jeg ikke det behøves live. Men hvis vi skriver flere låter som lener seg tungt på orgel, så må vi jo få inn noen, klart.
– Har dere snakket om å spille noe annet enn skivas ti låter på konsertene, noe fra deres individuelle karrierer? Dere kan jo gjøre både Priest, Rainbow, Accept og Uriah Heep-låter.
– Ja, vi har snakket om det, men har ikke tatt noen beslutninger. På festivalene ville nok slike låter bli tatt godt imot. Vi gjør en håndfull nye låter og sper på med noe alle kan, så det blir nok gøy. Spørsmålet er, skal vi gjøre noe obskurt som ingen forventer seg, eller ha det gøy med å spille noe alle forventer og elsker? Det er et vanskelig valg å ta.
– Jeg gjør ikke jobben min om jeg ikke spør deg om hva som skjer med moderskipet Judas Priest. Det er ny skive på gang, men hvordan ligger dere an?
– Moderskipet? Kult, den likte jeg! Jeg var hos Rob i Phoenix for et par uker siden og jobbet med vokalen. Den er ikke helt ferdig, men det nærmer seg. Jeg kan ikke si når skiva slippes, men jeg kan si at den er nesten ferdig og den låter fantastisk. Det er alltid spennende å høre Rob synge nye låter som du ikke har hørt ham synge før, spesielt når du har bidratt til å skrive disse låtene. Det startet kanskje som en liten idé, et riff, for et par år siden, og så blir det et vers, og så vokser det ut et refreng, og så kommer bass og trommer på den, og nå synger Rob Halford inn en vokal på den! Kjempespennende! Jeg har sett det vokse fra en gitarriff-idé til dette monsteret som Halford nå gjør til sitt eget. Jeg håper vi snart kan slippe en offisiell utgivelsesdato.
– Men det blir i år?
– Jeg vet ikke! Om vi gjorde den ferdig i dag, måtte vi sendt inn bestilling på vinylfabrikkene, og i disse dager er det ventelister for å få trykt opp LP-plater, det tar seks til ni måneder. Så derfor kan jeg ikke engang si nå om den kommer i 2023 eller i 2024.
– Jeg leste nettopp en Zeppelin-biografi, og de kunne være i studio og spille inn skiver i mars og gi ut skiva i april, så tidene forandrer seg. De ga jo gjerne ut en skive i året på 70-tallet.
– Ja, jeg tror flaskehalsen for plateutgivelser nå er vinylproduksjonen. Alle har det samme problemet. Unntatt Metallica, de har sitt eget, og er ikke avhengige av det.
– Er det å turnere med Judas Priest for din del som å turnere med din far og dine onkler? De er jo alle gamle nok til å være faren din, til og med Scott!
– Hahaha!
– Blir det dermed noe helt annet å gå ut med Elegant Weapons?
– Det blir jo en helt annen dynamikk siden det er helt andre folk, så ja, det vil bli annerledes. Men Priest-gutta er mer som mine storebrødre. For storebrødre lar deg gjøre ting som de har gjort selv og de betrakter det med et smil, mens det kanskje sitter lengre inne for en far. Men vi kommer godt overens, det har vi alltid gjort, alle Priest-gutta er veldig unge til sinns.
– Hvordan var det på Rock N Roll Hall Of Fame nylig, da Judas Priest ble gjenforent med K.K. Downing for et par låter? Fikk du snakket noe med ham?
– Ja, jeg snakket en god del med ham. Det er jo godt dokumentert at det har gått noen harde ord mellom K.K. og Priest, men det der har egentlig ikke noe med meg å gjøre. Det er ikke min kamp. Så jeg kom helt fint overens med Ken. Han så bra ut, spilte bra, og jeg synes vi tok oss godt ut sammen med to Flying Vs! Og det var stort for min del å få være del av denne markeringen. Priest har alltid vært kjent for sine doble gitarer, og for en kveld var det faktisk triple gitarer. Ellers var ikke denne Hall Of Fame-greia i utgangspunktet så viktig, jeg var der for å støtte Priest, og det var stas å være på scenen med dem. Men da jeg kom dit, og fikk se Lionel Richie her og Duran Duran der og Annie Lennox der, bare en meter unna meg, så var det stas. Det var noen virkelige legender der. Dolly Parton var der, The Edge var der. Det var veldig kult å få være en del av det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023