Legendene innen norsk black metal, Darkthrone, har aldri sluttet å utvikle seg, og årets slipp byr også på nye elementer. «Astral Fortress» er album nummer tjue, og gitarist og vokalist Nocturno Culto forteller at duoen er langt unna veis ende.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Jørn Steen
Det har gått tre år og to plater siden sist Norway Rock Magazine snakket med Nocturno Culto. (Les det her!) Plata het «Old Star» og ble den siste de gjorde i deres eget Necrohell 2 studio, hvor NC selv sto for innspillingen. At det ble den siste der visste man riktignok ikke da, men for første gang på lenge ble skiva mikset eksternt, noe bandet var en smule skeptiske til. De to påfølgende platene ble innspilt i Chaka Khan Studio i Oslo.
– Vi er veldig fornøyde med Jack Control som har mastret platene våre, og for første gang sendte vi alle sporene til han, som han sendte videre til en bekjent som skulle mikse. Det var jo helt krise, alt var skikkelig amerikanisert. Det ble mange runder frem og tilbake, før han skjønte at vi ikke ville ha noe som helst komprimert. Men til syvende og sist ble det bra. Jeg hadde jo mikset alle platene selv fra «The Cult Is Alive» og frem til «Arctic Thunder». Bomberommet vi brukte da vi spilte inn selv er det samme vi brukte på demoene våre på åttitallet. Og hele tiden har det luktet akkurat det samme, bare mer og mer intenst. Fenriz har jo kontakt med de som har ansvaret for dette rommet, som er i et garasjeanlegg i et borettslag. Og da det kom for en dag at ingen fikk være der grunnet dårlig luftkvalitet, sto vi på bar bakke. Det var egentlig ikke lenge før vi skulle spille inn «Eternal Hails…» at vi fikk tips om Chaka Khan. Fenriz kjente noen som hadde brukt det, og jeg ringte dem og skjønte fort de hadde en veldig analog profil, med mye analogt og gammelt utstyr. Dette fristet veldig. Da vi kom dit, fikk vi jo masse ideer. Man var omgitt av mye herlig, og ikke minst historisk utstyr. Det var veldig gøy. Når utstyret står der, må det jo brukes. Når du hører ekko på vokalen er det ikke en plug in, men en analog bånd-ekkomaskin. Skal du i tillegg ha klang er det to gamle analoge klangmaskiner du skal håndtere samtidig. Det er jo mye vanskeligere, men utrolig gøy.
– At dere sto uten mulighet til å spille inn selv og måtte inn i et eksternt studio, føler du at du mister kontrollen eller er det mer befriende?
– Hah, det er akkurat det det er. Studioet vår har aldri sviktet, men etter hvert som årene går, så frykter du jo at noe skal skje. Så for meg var det en lettelse at det ble sånn. Når jeg nå kommer i studio, er jeg «bare» en musiker. Det er veldig befriende å ikke ha ansvaret for alt. Vi har bygget opp et veldig godt og positivt samarbeid med de som driver Chaka Khan. Når vi ankommer studio kødder vi ikke rundt, vi er fokuserte og jobber hardt. Altså, når vi føler vi har kontroll er vi litt løsere i snippen vi også. Alt dette henger sammen med at når vi har spilt inn platene selv, har vi ikke satt av mye tid. Alt må virke og fungere optimalt. Så i april har vi nok en gang booket tid i Chaka Khan.
– Jaha, ny skive allerede?
– Ja, det er jo der vi skiller oss fra de fleste andre band. Det er to elementer. Det ene er at vi ikke drives av nostalgi. Vi ser oss ikke tilbake, og gjør det vi må gjøre. Det andre er jo det at vi ikke spiller live. Så all tid vi bruker på bandet er da å tenke fremover. Når ny skive slippes, er vi allerede godt i gang med neste. Sånn har det jo alltid vært, da vi aldri har spilt mye live, så livsprosjektet vårt er å lage album.
– Jeg husker jeg kritiserte deg for lav vokal på «Old Star» (Les anmeldelsen her!) , denne gangen er den mer riktig plassert i lydbildet.
– Ja, jeg er helt enig. Fenriz også. Og det er selvsagt lett å være etterpåklok. Det var en veldig mye stress med mikseprosessen av den plata, og faktisk er det endelige resultatet langt høyere enn de første miksene. Det er veldig lett å jobbe seg blind. Det med nivået på vokalen har vi snakket mye om, for det slår så veldig ut. En skive hvor vokalen er veldig langt fremme er jo noe man merker. Men Fenriz er blitt en større forkjemper for vokalen lenger fremme enn det han har vært, så vi får se hvor juicy neste plate blir.
– På «Astral Fortress» (Anmeldt her!) kliner du til med å spille mellotron. Her antar jeg vi er litt tilbake til å bruke det man finner i studio?
– Det er helt riktig. Og det er ikke noe digital variant, dette er en ekte analog mellotron. På forrige skive fant jeg eksempelvis en Moog Voyager i studio som måtte brukes. Denne gangen har vi brukt Yamaha synthesizere. Siden jeg jobber mye med gitarer i studio har jo Fenriz en del fri. Han satt med en synth og siden vi hadde spilt inn et parti som jeg hadde bestemt det skulle være synth på, spurte jeg om ikke han kunne være så vennlig å finne på noe synth hvis han hadde tid. Dette stilte han seg svært negativ til. Akkurat det gjør han jo i utgangspunktet alltid. Så diller jeg med litt gitar en halvtimes tid. Når jeg kommer ut, sier han at han har kommet opp med et synthparti, selvsagt med et etterfølgende mot min vilje. Så det som er av synth på plata er det han som spiller. Jeg ønsket jo at han skulle spille mellotron også, men der var det kroken på døra, så det måtte jeg gjøre sjøl. Jeg fikk mye hjelp av Silje Høgevold, som er en av de som driver Chaka Khan, når det kom til å tenke ut en melodi som skilte seg fra riffet. For det riffet har et ørlite snev av norsk folkemusikk, og for å understreke det, må man ha noe som passer, og da er det fint at de som driver studioet også er musikere, så man kan hente litt inputs derfra. Jeg synes vi er et veldig bra team.
– Første singel «Caravan Of Broken Ghosts” er en låt du har laget. En litt spesiell låt, som egentlig er tre separate partier,
– Jo, men «A Blaze In The Northern Sky” er også sånn. Jeg tror ikke folk tenker over at denne sjangermiksingen er noe vi har gjort hele veien. Men jeg skjønner hva du mener med de klare skillene i akkurat den låten. Vi hadde selvsagt ikke trengt og gjort skillene så markante. Det kunne vært de samme riffene med litt mer glidende overganger, men vi valgte å gjøre det sånn.
– Her har nok lydbildet mye å si. På «A Blaze In The Northern Sky» gjør jo det kalde krasse lydbildet det vanskelig å tenke at sjangerne varierer.
– Ja, det er nettopp det. «A Blaze…» var jo opprinnelig skrevet som en mini-LP, men her måtte vi holde hodet kaldt og komme opp med noe mer. Vi vet jo hvor fort mini-LP’er blir glemt. Kanskje med unntak av første Queensrÿche. Og ja, jo, et par andre, haha. Men vi ville ikke gi ut den skiva folk glemmer.
– Og det var absolutt et smart trekk. Er det en skive man ikke glemmer, så er det den. Den gangen fikk det musikalske stilskiftet mye omtale, på «Astral Fortress» har coveret fått en del kommentarer.
– Opprinnelig skulle vi ha et helt annet cover. Men vi har så mange alternativer at om noe ryker, så plukker vi neste. Jeg fant et utrolig fint maleri av en kunstner oppi Buskerud. En kar i syttiårene, akkurat som han som lagde «Eternal Hails…». Dessverre gikk dealen i vasken fordi han ikke vært borti noe sånt før. Dermed satte han bort kontraktsforhandlingene til noen som ivaretar malernes interesser. Kunstnernes TONO, som artig nok heter BONO. Dette tok jo helt av og det ballet på seg mye rart. Som til slutt å telle skiver for at så og så mange solgte ga enda mer. Dette ble så komplisert at jeg bare sa «Vet du hva, glem det. Vi har flere alternativer». Det er selvsagt synd det gikk i vasken, men igjen, vi hadde flere ting. Og et av de bildene som dukket opp var dette fra Kolbotnvannet, og det er jo veldig nært hjemme. Bildet er jo bare tatt ved en tilfeldighet, det er ikke iscenesatt. Det er så mye i det bildet vi liker. Jeg aner ikke hvem det er på bildet, eller hvem som har tatt det. Jeg tror kanskje Fenriz vet hvem fotografen er, eller at en venn av ham vet eller noe sånt. Man kan se mye i bildet, til og med litt symbolikk hvis man er åpen for sånt. Ser du på backpatchen, «Panzerfaust», så ser du gamle Darkthrone skøyter fra deg. Sånn tenker jeg det. Det blir ingen «Under A Funeral Moon 2». Selv om dette bare er en måte å se det på er det uansett et fett bilde. Vi velger alltid cover først, deretter toucher vi inn på at dette kan være noe folk kommer til å mene noe om. Mange vil jo bare ha firfislerumper og oppned-kors på coverne sine, det har jo ikke vi da. Jeg tenker noen synes det er fett og andre synes det er dritt. Men sånn er det å være musiker, hehe. Man får kjeft uansett, men man får også ros. Jeg liker å tenke at folk får dømme skivene våre etter ti til femten år, da får man sett de i et litt annet perspektiv. Jeg vet det er litt køddete å si sånt, men vi spiller jo ikke samtidsmusikk. Dette får derimot andre bedømme når vi legger inn årene, men det blir ikke riktig enda.
– Nei, jeg får inntrykk av det.
– Men det er så mye vi vil. Og dette er faktisk den tjuende plata vår, det er jo helt sinnssykt. Grunnen er at vi ikke er et liveband, og hadde vi vært et liveband er det ikke sikkert vi hadde holdt ut sammen så lenge heller.
– Hva er det dere vil? Vi kan korte ned svaret til studiobesøket i april.
– Etter «Eternal Hails…» så vi for oss «Astral Fortress» som en tvillingbror til den. Men sånn ble det jo egentlig ikke. «Astral Fortress» er kanskje den sakteste og mest melodiøse vi har gjort. Mulig «Panzerfaust» er tregere, men uansett ble det ikke helt hva vi opprinnelig tenkte. Inspirasjonene våre er litt forskjellig, og platene er et slags snapshot av livene våre. Jeg vet ikke hva det blir, men har en mistanke om hvor det bærer. Det blir gøy å se.
– I motsetning til band som spiller live har ikke pandemien hatt noen innvirkning på dere. Derimot har webshoppingen blomstret. Er dere et band som har nytt godt av pandemien?
– Ja. Vi har det. Med vår moderate livsstil merket ikke vi så mye til selve pandemien, men 2021 var et godt år for Darkthrone. Vi solgte mye plater, men det gjør vi stort sett. Som band ønsker ikke vi noen annen oppmerksomhet enn musikken vår. Kurven vår har vært ganske jevn i tredve år, men etter «Arctic Thunder» virket det som det kom flere folk til og kurven ble litt brattere. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men et par skiver før «The Underground Resistance» følte vi at vi var på vei mot noe. Så er det jo sånn at man stadig utvikler seg og på den skiva følte vi at vi ikke klarte å gjøre den type låter og arrangementer noe bedre. Vi begynte å snakke om å kanskje gjøre arrangementene noe enklere, litt mer lett forståelige. Og det er jo veldig gøy som musiker også, og jobbe innenfor andre rammer. Jeg så jo det var mange som var deprimerte. Det er selvsagt håpløst å drive business som baserer seg på å møte folk når ingen får lov til å møte noen. Men det er ikke noe vi får gjort noe med.
– Det slippes jo stadig nyutgivelser av Darkthrones tjue plater lange karriere. Hvor stor påvirkning har dere på disse?
– Ikke veldig mye. Samtidig har det også skjedd vi har stoppet ideer ved fødselen. Rett og slett fordi vi ikke ser hensikten. Nå skjønner jeg jo at plateselskapet kan håve inn litt ekstra på at en skive er tretti år, og det er greit det. Akkurat med «A Blaze…» er det litt fett, jeg tror kanskje ikke den har kommet enda, men en liten bunke av skivene er håndlagde. Sånne ting synes jeg er gøy. Jeg foreslo faktisk for selskapet i forrige uke at vi burde jo ha en kassettboks. Kassetter brukes jo mer og mer og er et supert analogt format. Har du en ålreit kassettspiller er det god lyd på dem.
– Regner med Peaceville er glade for kursen dere valgte med «A Blaze» tross alt.
– Ja, ett år etter utgivelsen var vi det mestselgende bandet deres, så det var et par kameler som måtte svelges ja. På den tiden var det Hammy som drev Peaceville og vi var i Sunlight og spilte inn «Soulside Journey». Vi hang med gutta i Entombed og Tomas Skogsberg hadde jo en mal å gå etter. Og den var veldig kjedelig. Jeg husker jeg ringte ham flere ganger, for han ville kun bruke V-drums. Jeg mente vi måtte jo bruke egne tammer. Jeg brukte et par samtaler på å overbevise ham, faktisk. Det gikk han med på, men da jeg begynte å mase om basstrommer ble det slutt, det var helt uaktuelt. Earache og Peaceville var jo rivaler på den tiden og Entombed-gutta sendte en advance tape til Earche og det ble skikkelig drama, haha. Jeg tror seriøst Hammy trodde vi kødda med’n da vi sendte over «A Blaze» låtene.
– Fenriz er jo den som ofte uttaler seg og har meninger om musikk. Har du noen favoritter av det som er blitt sluppet i 2022?
– Ikke veldig. Det er to band jeg må nevne som jeg har hørt mye på i år, og det ene er Malokarpatan. Den plata kom i 2020, men er veldig bra. En plate som kom nylig er nye The Cult. De har jo ikke gitt ut musikk på årevis, så kliner de til med en jævlig kul rockeskive. Åtte låter og trettifem minutter, det er jo helt perfekt. Da går du virkelig din egen vei. Jeg så et intervju med Ian Asbury hvor han spør, hvorfor skal vi lage en times skive med masse fyllstoff? Den heter «Under The Midnight Sun». Jeg har ikke kjøpt meg vinyler på lenge, men denne og et par andre The Cult-skiver har jeg faktisk bestilt nå. Jeg har slitt litt med tinnitus, men fått konstatert at det ikke skyldes musikk, men ligger i nakke og kjeve, og det har motivert meg til å høre mer på musikk igjen. Når det kommer til metal, må du som vanlig ned i kjelleren for å finne de beste. Folk tar litt mer sjanser i undergrunnen. Spesielt når det kommer til lyd, lyd har jo nesten alt og si. Det er så mange plater jeg har lyst til å like, men det går bare ikke. Det er så irriterende, for hadde folk giddet og gjort litt innsats så kunne lyden vært fet. Jeg tenker det kunne vært interessant og gitt vårt Necrohell Studio til et stort band og sett hva de klarte å gjøre ut av det. Eksempelvis Metallica. Det er en grunn til at 70-tallsbanda fortsatt er store. Selvfølgelig skyldes det jo at de lager bra musikk, men på den tiden så var alle studioer forskjellig med et visst antall komponenter. Deretter hadde banda med seg sine komponenter. Så skulle dette fungere sammen, derfor ble det mye forskjellig, noe som skapte identitet. Jeg vet ikke om du har sett den fysiske utgaven av «Astral Fortress»?
– Ikke enda, den er bestilt på Katakomben, men ikke hentet.
Nocturno Culto tar en slurk av ølen og henter vinylen.
– Jeg må vise deg noe. Se her. Jeg fikk designeren til å lage dette emblemet som sier «No Metronome since 1987». Dette er en stor del av hva vi er. Musikken må få puste. Jeg pleier å si at vi liker å spille med hverandre, ikke med en datamaskin. Det er viktig for oss å få frem. Hvis du hører på låta «Kevorkian Times» så hører du veldig godt at når første riffet kommer igjen på slutten, så går det mye fortere. Vi spiller jo alltid inn live, med trommer og en gitar, for øvrig det nærmeste du kommer Darkthrone live. Vi bruker ikke klikk, og vi spiller med hverandre. Så gjennom denne låten er det følelser involvert og dermed havner vi der. Det høres naturlig ut, og det er poenget. Jeg liker å sammenligne det med et maleri, hvor selve maleriet er musikken og ramma er lyden. Du kan ha et flott maleri og selvfølgelig sette på en helt enkel tynn plastramme. Men du kan også velge en forseggjort ramme i tre med utskjæringer. Vi velger det siste. Dette er jo selvfølgelig veldig morsomt når vi nå sitter og ser på originalen til «Goatlord» her foran oss, som har en veldig enkel ramme, haha. Men det skal henge i trappeoppgangen, så det ble litt voldsomt med en massiv gullramme. Så her ble jeg nok litt skyldig, men det bunner jo ut i at alle elementer må passe sammen.
Nocturno Culto synger også i Sarke. Fjorårets slipp ga jeg rosende omtale og mener fortsatt det er karrierebeste.
– Det er en veldig sterk Sarke-plate, og jeg er nok enig i at det er den beste. Vi snakket nylig sammen, og jeg skal innrømme jeg har vært litt frem og tilbake om det bandet, men vi gjør en plate til sammen. Men live blir det ikke. Det er så bedritent å bare være vokalist at du aner ikke. Og jeg er jo egentlig gitarist, og finner meg svært lite tilpass i posisjonen som frontmann. Alt dette på grunn av at Fenriz sier i 1988 at det er kanskje naturlig du er vokalist, hvorpå jeg svarer at jeg selvfølgelig skal synge. Så da er jeg jo stuck da, haha. Men det har gitt meg mye det altså, men å bare være vokalist live, det gir meg ingen god følelse. Jeg kunne godt spilt mer live med Sarke hvis jeg hadde vært gitarist, men jeg vil ikke opptre mer live som kun vokalist. Du må huske at jeg bare er en hagenisse, ikke noe frontmann. Han må stå litt i bakgrunnen. Da vi spilte inn førsteskiva, hadde jeg ikke hørt en tone før jeg gikk i studio, men det passet meg veldig godt å synge de låtene.
Både Sarke og Nocturno Culto medvirker i filmen «Saga».
– Hvordan står det til med skuespillerkarrieren?
– Jeg har ingen store planer der. Jeg har hatt noen egne ideer, men er jo ingen skuespiller. Hele livet er jo egentlig et skuespill, så i det virkelige liv er jeg nok god til å spille, for det gjør en jo så ofte. Men det blir ikke like naturlig foran et kamera. Dukker det opp en enkel rolle, kan nok det vurderes.
– Du har jo laget en egen film, «The Misanthrope». Mildt sagt sære greier.
– Ja, det var det. I slutten av redigeringen lurte jeg på hva i helvete jeg dreiv med, hehe. Det må jo være en rimelig innrøyka gjeng som får noe ut av dette. Men jeg brukte faktisk veldig mye tid og energi på den. Den filmen gjenspeiler hjernen min på den tiden. Det er definitivt en sær opplevelse. Det er veldig lenge siden jeg har sett den nå. Den går ikke på skjermen hver helg akkurat, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022