Kategorier
Intervjuer Nyheter

Accept – Ringrever med baller av stål

Accept er en institusjon i heavy metal. Det tyske maskineriet har siden oppstarten i Solingen i det herrens år 1976 holdt stand med unntak av noen avbrekk. Hele 16-album har bandet gitt ut og nå er det 17 rett rundt hjørnet, nærmere bestemt “Humanoid”. Bandet har vært igjennom en rekke utskiftninger opp gjennom årenes løp og i dag er det bare et originalmedlem igjen, og det er riffmesteren Wolf Hoffmann. Hva passet vel da bedre enn å ta en liten prat med sjefen og motoren i bandet, Wolf.

– Hei, Wolf. Håper alt står bra til.
– Jo, takk, bare bra. Hvor er du?
– Hehe, jeg sitter hjemme på kjøkkenet her i Norge, jeg bor rett utenfor Oslo. Hva med deg? 
– Aha. Jeg er også hjemme, men jeg sitter på kontoret. I USA. Hyggelig å møte deg.
– Jo, takk det samme, men har dessverre ikke eget kontor, så må ta det fra kjøkkenstolen. Du har besøkt Norge og Oslo en rekke ganger..
– Det stemmer. Har vært mange ganger i Norge og jeg elsker det. 
– Det er ikke så lenge til dere kommer tilbake heller?
– Nei, jeg tror vi kommer tilbake i november. (Nærmere bestemt Rockefeller 25. november!) Vi skal ut på turne nå snart i forbindelse med det nye albumet. Jeg skal bare sjekke her for sikkerhets skyld. Joda, det stemmer og vi pleier jo alltid å ta en stopp i Oslo. Så det hadde vært rart om vi skulle la være denne gangen. 

– Det blir nok bra, men la oss snakke om den nye skiva “Humanoid” som kommer i april. (Anmeldt her!) Vil du si noen ord om den? Hva kan fansen forvente denne gangen?
– Den kommer i april. Splitter nytt album. 
– Det er deres 17. album.
– Ja, det er vilt.
– Hvordan gikk prosessen med å lage den nye skiva? Da dere ga ut den forrige “Too Mean To Die” var det midt under pandemien, så fikk dere gjort det slik dere ønsket denne gangen? 
– Prosessen har egentlig gått knirkefritt. I forkant satt jeg og skrev og skrev, og visste egentlig ikke hvor langt jeg hadde kommet. Jeg hadde mange ideer, men manglet en mer strukturert plan på hvordan det skulle bli eller låte. Og noen ganger trenger man litt hjelp til akkurat det. Som for eksempel “hei, dette låter veldig bra” eller “dette er ikke helt der”. Så vi dro til Andy Sneap (produsent) i England og var hos han en uke. Der gikk vi igjennom alle ideene og plukket ut de beste temaene. Vi satte oss rett og slett ned og bygde opp låtene. Det var mye av mitt materiale, men også noe av Uwe (Lulis) sitt. Martin Motnik, bassisten vår, bidro også med noen tekster. Så det var det samme teamet som jobbet med sangene denne gangen også som på “Too Mean To Die”. 
– Stemmer det, Andy Sneap produserte den forrige skiva også.
– Ja, han har vel produsert de fem-seks siste platene. Nå husker jeg faktisk ikke helt korrekt, men det er over mange år ja. Helt tilbake til da vi startet opp igjen i 2009 og ga ut “Blood of the Nations”. Nå må jeg faktisk telle over alle platene i hodet, Joda, det er seks plater med den siste. 
– Og han spiller også i et annet stort navn innen heavy metal, Judas Priest. Dere har kanskje snakket litt om det også? 
– Ja, kanskje det. Litt. Men jeg vil ikke dele noen detaljer med deg om det altså. Men du vet, han er en veldig heldig fyr som fikk bli med i et av de største og mest legendariske bandene i heavy metal. Han ble jo etter hvert spurt om å hoppe inn i bandet, og hvem ville vel ikke ha ønsket det. Det må jo være en fantastisk jobb.
– Men du har jo allerede drømmejobben.
– Det har jeg virkelig. Drømmeband og drømmejobb. 
– For ellers hadde du vel ikke fortsatt karrieren over så mange år. Helt siden 1976 har du holdt det gående med bandet, minus et “lite” avbrekk fra slutten av 90-tallet og frem til 2009.
– Nei, det er sant, og det er snart 50 år siden. Det er helt vilt. 
– Det er lengre enn de fleste ja, og det må sikkert kreves mye hard innsats og motivasjon for å holde på så lenge på det nivået. I tillegg regner jeg med at du også har lagt inn innsats når det kommer til personlig helse. Du ser uforskammet frisk og rask ut, og det er tydelig at du trener mye.
– Jo, takk for det, men tenker du at Accept er dårlig for helsa?
– Haha, nei, helt klart ikke, Var ikke det jeg mente, men poenget mitt var at det kreves sikkert mer innsats utover det musikalske for å holde løpet på det nivået der? Og du ser ut som en som trener.
– Det gjør jeg. Jeg bare tuller med deg. Det er klart at det er viktig å ha fokus på god helse, og det å trene litt og spise sunt har ingen vondt av. Jeg trener når jeg kan og har tid, men sånn som i dag rakk jeg ikke en treningsøkt da det er intervjuer hele dagen. Men kanskje det blir en økt senere i dag. Jeg prøver i hvert fall å få trent litt hver dag. Litt er også bedre enn ingenting. Men jeg må være helt ærlig og si at det sklir litt ut noen ganger, spesielt når det er hektisk. Det er ikke noe kult å gå opp i vekt, og det merker jeg ganske fort og tenker at det suger, det må jeg bli kvitt. 

– Det er bra du holder deg i form, i motsetning til meg. Men la oss snakke litt mer om den nye skiva “Humanoid”. De siste skivene deres har i mine ører hatt noen små budskap om hvordan verden har blitt og betraktninger rundt det som kanskje ikke er så lett å høre. Har jeg misforstått eller er det noe i det? Det er sjeldent dere synger om tapt kjærlighet og sånne litt overfladiske ting.
– Jeg vil ikke si at vi har et budskap, jeg vil heller si at vi observerer hva som skjer i verden. Et budskap vil ofte si at man har en løsning på problemet, men det har vi ikke. Sånn som nå snakker alle om KI (Kunstig Intelligens) og det vil kanskje endre livet til folk og spesielt musikere og kreative mennesker. Så det å lage et album om menneskeheten virket som en god ide denne gangen. Men det betyr ikke at vi har et direkte budskap, men mer en generell observasjon av hvordan utviklingen er og fremskrittene teknologien gjør. Dette virker selvfølgelig inn på alle oss mennesker, enten vi vil eller ikke. Hovedsakelig skriver vi tekster som opptar eller interesserer oss, og noen ganger skriver vi mer generiske tekster om rock ‘n’ roll. Vi har de også. Alt trenger ikke ha en dypere mening og være dødsseriøst. Vi har for eksempel en sang som heter “Straight Up Jack” og det er rett og slett en enkel drikkesang. Den har også et ganske enkelt gitartema, ikke ulik “Hey Joe». Det er bare en morsom sang uten noen dypere mening. Men tittelsporet og tittelen på den nye plata er veldig dagsaktuelt og føltes riktig for oss. Så sånn ble det denne gangen. Vanligvis setter vi oss ikke ned og skriver et nytt album i en sammenhengende prosess. Det er vanligvis bare en haug med låter vi har lagd som etterhvert blir et album. Når vi skal velge tittel på plata så plukker vi ut den låten som høres mest tittelverdig ut. Og denne gangen ble det “Humanoid”. Vi hadde også en ide om hvordan coveret skulle se ut, og det passet bra med tittelsporet vi valgte. Forrige album var det “Too Mean To Die” som passet bra under pandemien da alle snakket om sykdom, virus, død og all mulig elendighet. Det var en tittel som passet bra til verdensbildet da. 
– Skjønner, men det er også en form for et budskap. Altså at dere følger med og observerer. Uten at dere har noen løsning på problemene eller situasjonen, kan det være et signal til mange at dere følger med og at dere får folk til å reflektere. Det er jo også viktig, selv om musikken er den viktigste faktoren. 
– Det er for så vidt sant, men som jeg sa har vi ikke et budskap, men vi følger med og prøver å lage noen låter som er dagsaktuelle og engasjerer oss som mennesker. Ikke bare som musikere. Det er helt klart lettere å skrive tekster om noe som interesserer og engasjerer, men som en kan høre på platene våre er det også enkle tekster som ikke har noen annen mening enn å være litt festlige. Jeg ser ikke på meg selv som en person som skal vise folk den riktige veien. Vi kaster det bare ut, så får folk tolke det som de vil. Hvis du mener at vi har et budskap, så skal du få lov til å mene det. 

– Hvordan er det å lage nye låter etter så mange år? Er det lett eller blir det vanskeligere? Kommer låtene til deg i drømmene dine eller mens du sitter på do, for eksempel? 
– De kommer aldri til meg når jeg sover. Noen ganger får jeg ideer når jeg står i dusjen, det er litt rart, men kanskje det er det varme vannet og at jeg avslappet som gjør det? Men uansett så må jeg være i riktig modus for å lage låter. For å si det rett ut så må jeg gå inn i en låtskriver-modus. Sånn som nå når albumet er ferdig, er jeg ikke i låtskriver-modus. Nå fokuserer jeg bare på turneen og promotering av albumet. Så akkurat nå har jeg null ideer. Men jeg vet at når turneen er over så må jeg endre modus, svitsje over bryteren, og begynne å tenke på nye låter igjen. Da er det ankeret ned og fokus på nytt album, og det er som regel da ideene kommer. Ikke midt i masse annet. Hvor ideene kommer fra vet jeg egentlig ikke, men så lenge de kommer bryr jeg meg ikke. Da jeg er i en låtskriverprosess og for eksempel har hatt en morgenøkt, så kan det skje at jeg får en kjempeide senere på dagen, lenge etter at jeg har avsluttet økten. Da er jeg i modus og det kan være ting som trigger meg, og plutselig har jeg fått ideen jeg trengte på grunn av noe jeg har sett, lest eller opplevd. Eller rett og slett bare tenkt på. Det er vanskelig å forklare. Men du skjønner greia. Det handler om å være fokusert og mottakelig. Når jeg ikke er i det moduset skjer det ingenting. 
– Skjønner. Det er rett og slett en jobb som du deler inn i flere oppgaver, og det høres ut som om du er en veldig strukturert person. Skal ikke si at det er typisk tysk, men vi nordmenn er også litt sånn. Uten å generalisere for mye selvsagt. Noen liker struktur og trenger det for å skape noe fornuftig, mens andre skaper ting i og av kaos. Nok om det. Vi må snakke litt om gamle dager også. Du er jo ikke bare musiker og gitarist, men også profesjonell fotograf. 
– Det stemmer for så vidt det, men ikke nå lenger. Jeg tok masse bilder før, og spesielt i perioden Accept hadde pause. Etter at vi startet opp igjen bandet så var det ikke tid til å gjøre begge deler. Og uansett så hadde teknologien begynt å endre seg med digitale kameraer. Jeg tok bilder med et gammeldags polaroid-kamera, i dag kan du ta gode bilder selv med en mobiltelefon. Da jeg holdt på var det på gamlemåten med å fremkalle film på laboratoriet. Da det digitale begynte å komme så mistet jeg interessen, og det var bra at den ene tingen fadet ut mens det andre kom tilbake, altså musikkarrieren og Accept. Det var veldig bra timing for min del, for jeg ville nok ikke ha fortsatt som profesjonell fotograf med den nye teknologien som kom. Det har nesten blitt for lett å ta bilder i dag, og med en god mobiltelefon med et bra kamera kan du ta bra bilder. Det har nesten blitt for lett. 
– Mulig det, men det kreves talent å ta gode bilder uansett kvalitet på kamera. Jeg er elendig på å ta bilder. Uansett er det nok mange som er glade for at du la kameraet på hylla og vekket Accept fra dvalen. Siden vi snakker om kameraer. Hvordan opplever du å stå på scenen i dag kontra i gamle dager da det ikke fantes smarttelefoner? Min opplevelse er at mange er minst like opptatt av å filme, ta bilder konserten igjennom, som det å oppleve det som skjer på scenen. Det blir ikke det samme å se en konsert gjennom et kamera, det er i hvert fall min mening. 
– Det var mye friere før. Nå blir alt fanget opp, og hvis du gjør en feil så går det verden rundt. Det legger helt klart noen bånd på meg når jeg vet at jeg blir konstant filmet. Før så var det over når konserten var over, og du kunne nesten gjøre det du ville på scenen. Masse ville greier som var over og ute av verden etter at konserten var slutt. Slik er det ikke lenger. Du tenkte ikke over det etter å ha fått et spontant innfall på scenen, det var over da det var over. I dag tenker du at alt blir filmet, og det blir foreviget til evig tid. Så ja, jeg følte meg nok friere før. Jeg vil ikke si at jeg føler meg direkte kontrollert, men kanskje litt mer bevisst på hva jeg gjør på scenen.
– Men er det ikke litt irriterende å se inn i masse kameraer når du står på scenen?
– Tja, forestill deg at du og jeg sitter og drikker kaffe og skravler sammen. Praten går lett helt til noen kommer og stikker et kamera opp i ansiktet ditt. Da vil du bli mer bevisst på hva du sier og hvordan du sier det. 
– Det var et veldig godt poeng og gir et godt bilde av hvordan det kan oppleves. Men det er sannsynligvis ikke så mye å få gjort med det.
– Nei, det er nok ikke det, og en må bare gjøre det beste ut av det og levere så godt en kan. Som jeg sa så gjør det at man er mer bevisst på hva man gjør og opptrer, og kanskje noe av spontaniteten forsvinner. Men det er viktig å si at det fortsatt er veldig gøy å spille konserter. Det er bare litt annerledes. Når du står på scenen så ønsker du å være fri som fuglen. 

– Men du synes fortsatt det er gøy å stå scenen?
– Ja, selvfølgelig. Herlighet. Det er jo derfor jeg gjør alt det andre, slik som dette intervjuet. Det er øyeblikkene på scenen som betyr alt. Og det er derfor jeg blant annet skal bruke elleve timer på å reise til Sør-Amerika, sitte ukomfortabelt, kanskje bli matforgiftet og så videre. Neida, det går nok bra. Det er det verdt. 
– Vi får satse på det. Men hender det at du blir lei av å spille de gamle låtene? Kaster du litt opp i munnen når du skal spille for eksempel “Balls To The Wall” eller “Princess of the Dawn”?
– Nei, aldri. Det er en stor misforståelse når folk tror at det er kjedelig å spille de gamle låtene. Det er ikke det. Når du sitter alene og øver på dem så kan det bli kjedelig for noen av er ganske enkle og du har spilt dem tusenvis av ganger. Men så fort et publikum responderer på låtene så er det de beste opplevelsene på scenen. Jo eldre, jo bedre egentlig, for det betyr virkelig at publikum liker låtene. De gamle klassikerne som du nevnte og “Fast As A Shark” kan jeg spille i søvne, men når vi spiller de foran et publikum så forandrer det alt. Da er det fortsatt like gøy, selv om vi har spilt de tusenvis av ganger før. 
– Så da slår virkelig adrenalinet inn?
– En konsert er ikke enveis kommunikasjon, det går begge veier. Publikum og bandet må kommunisere. Det blir på en måte som den situasjonen vi hadde på kaffebaren, du og jeg, hvor vi snakket med hverandre og kommuniserte begge veier. Hvis du hadde sittet der alene hadde du ikke fått feedback fra noen gjennom dialogen. Det samme er det på konsert. Du må kommunisere med publikum. Hvis ikke oppnår du ingen spennende dynamikk. Jo bedre publikum er, dess mer blir vi i fyr og flamme. Du vet, det er sånn det funker. Det er virkelig rart å spille foran et reservert og stille publikum. Heldigvis har det ikke skjedd så ofte, men det har vel skjedd alle band en eller annen gang. 
– Ja, jeg har jo sett Accept mange ganger og har lagt merke til at dere har et godt tak på publikum og ikke minst at dere kommuniserer verbalt, men også visuelt, med blikkontakt. Dere står ikke med ryggen til eller ser ned på strengene akkurat.
– Nei, ikke sant. Det blir akkurat på samme måte som når vi snakker med hverandre eller noen andre. Du kan ikke stå og se på skoene dine. Blikkontakt er viktig for å kommunisere, enten det er i en samtale eller på en scene. 
– Joda, jeg er enig i det, men noen gjør faktisk det. Både band og vanlige folk.
– Ja, men det skjønner jeg ikke. Det er nå meg. Jeg gjør det jeg føler er riktig og skal ikke bestemme hva andre skal gjøre. Men som sagt, det er essensielt for å skape en god dialog og dynamikk.

– Dere er kjent for å være et bra liveband og dere har fortsatt en stor og trofast fanskare, og tenker du at mye av grunnen er akkurat dette? At dere gir 100% for publikum altså.
– Ja, vi prøver jo alltid å yte maksimalt uansett hvor vi er. Det spiller egentlig ingen rolle om det er et stort eller lite publikum. Vi har spilt på mange forskjellige arenaer og festivaler. Større publikum er ikke ensbetydende med at det er mye morsommere, selv om det er ekstra spenning i å spille foran et enormt folkehav. Men det er også spennende å spille i et lite konsertlokale. Det er bare en annen type spenning. Da kommer publikum mye nærmere. Så det er to forskjellige opplevelser egentlig, som hver for seg er spennende og morsomt.
– Er det en spesiell konsert eller festival som stikker seg ut? Positivt eller negativt, noe som har satt sine spor? 
– Jeg skal være ærlig å innrømme at når det kommer til konserter som har vært, er minnet mitt ganske tåkete. Men det er jo noen som stikker seg ut slik som Wacken som er gigastor med masse publikum. Og i Brasil hvor det er et stort publikum som er rimelig ville og entusiastiske. Det skjer ofte at jeg går inn i et konsertlokale og tenker at her har jeg vært før, men det er ikke så lett å huske detaljene etter så mange steder og konserter. Det blir mer en følelse enn et minne for å være ærlig. Vi har magiske konserter på små steder, ikke bare store, så absolutt. 

– Hvis du ikke har noe imot det så vil jeg gjerne snakke litt om gamle dager, og tenker da spesielt på veiskillet dere hadde med Udo som førte til “Eat the Heat” med ny vokalist, David Reece. Den skiva låt helt annerledes enn det dere tidligere hadde gjort. Hva tenker du om den i dag? 
– Det er litt morsomt for akkurat slik du stilte spørsmålet nå, har jeg hørt så mange ganger, og det er akkurat som at folk unnskylder seg for å stille det spørsmålet; “Jeg vil ikke ta det opp, men liker virkelig den plata”. Jeg har litt blandede følelser om den faktisk. Kjernen i albumet var et godt utgangspunkt og det kunne blitt et virkelig bra album, men det var på en tid da ting ikke fungerte så bra. Jeg har opplevd det motsatte senere i karrieren, at ting bare faller på plass og stemmer. Slik var det ikke i den perioden. Vi prøvde virkelig hardt å lage et bra album, men det var akkurat som at skjebnen ikke ville at det skulle bli slik. Hverken låtene eller produksjonen ble helt slik som vi hadde tenkt. Det ble bare rart.
– Joda, men jeg synes skiva er ganske bra og David Reece synger bra på den. Det låter annerledes enn Udo og det er kanskje lettere å høre skiva i dag og tenke at den faktisk er ganske bra. Den er bare litt softere og annerledes, men det var mange andre heavy band som gjorde akkurat det samme på slutten av 80-tallet. Dere var ikke alene om det. 
– Jeg skal komme med en annen ærlig og personlig detalj. Jeg hører egentlig aldri på mine gamle plater, med mindre jeg må øve inn en gammel låt jeg har glemt. Men tilfeldigvis hørte jeg en av låtene med David Reece for noen måneder siden og ble positivt overrasket, og over hvor bra det låt. 
– Var det en låt med det nye bandet hans?
– Hm, nei. Det var en av våre gamle fra “Eat the Heat”, jeg tror det var “Hellhammer” og jeg ble sittende igjen og tenke at dette var jo slett ikke så ille. Dette var faktisk ganske så bra med litt baller til og med. Men det var bare feil album til feil tid. Alt var feil. Det er også en interessant tanke, at ingenting er absolutt. Samme album på et annet tidspunkt kunne blitt helt ok. Men som jeg sa så var det ingenting som falt på plass for oss på det tidspunktet.  Hvert album har sin historie og hører til sin tid, hvis du skjønner hva jeg mener. Hvis vi hadde gitt ut “Breaker” i morgen ville alle kanskje alle hatet den, ikke vet jeg. 
– Det er vel heller tvilsomt. Men jeg skjønner poenget ditt og vi kan sikkert forlate temaet. Da har vi fått svar på hva du innerst inne føler for bandets mest omdiskuterte album. Udo skal vi la ligge. 
– Ja, det lar vi ligge. Det er helt uinteressant å snakke om. Der har jeg sagt det jeg har å si. 
– Vi får la den ballen ligge. Men fra Accept til deg som soloartist. Kommer det et nytt “Headbangers Symphony” album?
– Ikke foreløpig, for akkurat nå har jeg nok med Accept, men mulig det kommer etterhvert hvis jeg får tid til det. Men jeg har fått en ny livspartner, Ava-Rebekah Rahman, som jeg ble kjent med gjennom “Symphonic Terror” turneen i 2019. Hun er fiolinist og vi jobber med noen klassiske stykker på gitarer og fiolin. Så forhåpentligvis får vi tid til å sette det sammen til noe mer etterhvert. Det blir kanskje et soloalbum etter det formatet. Jeg har i hvert fall lyst til å gjøre det. Vi har også laget en liten videosnutt som vi la ut på YouTube bare for gøy. Så vi får se. Accept kommer først og det må passe inn i timeplanen, og det er ikke alltid like lett å finne ledig tid.
– Det høres spennende ut. Nå er tiden i ferd med å renne ut her dessverre. Så mitt siste spørsmål er inspirasjonene dine som gitarist.  For hvem satt du og drømte om å bli like god som på gutterommet? 
– Det er vanligvis tre personer jeg alltid nevner. Den ene var selvfølgelig Ritchie Blackmore. Alle i Tyskland likte Ritchie Blackmore, spesielt på 70-tallet. Han hadde stor innflytelse på mange gitarister, inkludert meg. Uli Jon Roth da han var med i Scorpions var også viktig. Det var helt fantastisk. Og den siste er merkelig nok Angus Young. Det er kanskje litt merkelig, for det er ikke så mange som nevner han som en virkelig god gitarist og som sitt idol. Han er veldig undervurdert som både gitarist og låtskriver. Men for meg så er han en av de største og viktigste. Så var det selvfølgelig også Judas Priest, ikke så mye på grunn av soloene, men riffene. 
– Som du sier så vet alle selvfølgelig hvem Angus Young er, men det er noe i det du sier at han sjeldent nevnes som et gitaridol. En gitarlegende ja, men ikke idol. Vil du utdype det litt og har du “stjålet” litt fra Angus?
– Ja, jeg har lånt litt fra her og der som alle andre. Men fra Angus er det nok mest riffingen jeg har hentet inspirasjon fra. Det er veldig få som klarer å finne opp noe helt nytt, og de fleste henter inspirasjon fra her og der og utvikler sin egen stil. Mozart og Beethoven gjorde heller ikke det, de baserte det på musikk som var lagd tidligere. De videreutviklet det. Slik som mange andre også gjør det, uansett musikksjanger egentlig. Hvis jeg er i en posisjon der jeg kan inspirere andre, så vil jeg bli stolt og beæret.
– Joda, du har uten tvil inspirert meg, hvis det betyr noe, og mange andre også sannsynligvis. Sikkert en del av leserne våre også som liker god, gammel riffmetal.
– Ja, der ser du og det betyr mye. Å gi stafettpinnen videre til den yngre garde som kan videreføre arven er virkelig viktig. Og som jeg sa det meste kommer fra et annet sted, og så må du prøve å videreutvikle det på din egen måte. Jeg er ingen teknisk dyktig gitarist, og mange av riffene og soloene har jeg lagd av nødvendighet. I enkelte tilfeller har de blitt til fordi jeg måtte prøve noe annet enn det som var utgangspunktet. Slik som for eksempel sweeping er jeg dårlig på, så det har jeg unngått. Uansett, det handler om å skape noe eget selv om det er inspirert av andre. Du vet, hvis du ikke er god til å hoppe i fallskjerm, så gjør du noe annet. Jeg er heller ikke en veldig allsidig gitarist, jeg gjør bare noen få ting som jeg gjør om igjen og om igjen. Jeg kan ikke nødvendigvis gjøre det samme som en annen gitarist, og sånn har det blitt. Det er ikke noe jeg tenker så mye over lenger, du velger etterhvert din stil og da er det bare å kjøre på. Det samme gjelder vokalisten vår på de tidligere platene, han kunne bare synge på en bestemt måte. Begrensningen gjør på en måte at det blir din musikalske stil. På en måte blir stilen skapt ut av begrensning og nødvendighet. Du gjør rett og slett det beste ut av det du kan og har. 
– Du får det til å høres veldig enkelt ut, men vi får prøve, og ikke minst alle de unge og lovende kan ta til seg litt lærdom. Da har vi gått tom for tid her, Wolf, så vil bare si takk for en hyggelig prat og lykke til med albumslipp og konserter fremover. 
– Selv takk, vi sees i Oslo!

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Christoph Vohler 
Livefoto: Anne-Marie Forker

Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024