Hele åtte år har gått siden Zeromancer slapp sin forrige skive, men nå er omsider tønsbergenserne klare med sitt nye verk, «Orchestra Of Knives». Vi fikk vokalist Alex Møklebust i tale, og kom også inn på både Seigmens planer for fremtiden, soloprosjekter og Stjernekamp.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Tom Lund
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Vi er halvannet år inn i
pandemien, og meg bekjent har du ikke stått på en scene siden juletider 2019.
Hva har du bedrevet tiden med?
–
Det har vært en forferdelig tid for alle, men jeg føler at vi har fått utnyttet
tiden godt og kreativt. Generelt synes jeg vi har vært ganske
heldige sammenlignet med mange andre band som fikk alle planene sine torpedert.
Coronaen gjorde at vi fikk gjort ferdig dette Zeromancer-albumet også. Flere av oss har
også hatt ting vi har vært nødt til å gjøre, som har stått litt på vent –
operasjoner og sånt.
– Ja, du har fått operert foten, var det så?
– Ja, jeg har faktisk hatt tre operasjoner på femten måneder. Nå har jeg
metallplate i armen, metallplate i foten, noen skruer her og der… Det måtte
fikses, så for min del personlig passet det bra at vi måtte ta en pause, slik
at jeg fikk tid til å få gjort dette og restituere meg. Hell i uhellet.
– Er du pigg og klar igjen nå?
– Øh… nei, ikke riktig enda! Vår store frykt har alltid vært å gå på scenen
uten å være fysisk i stand til å levere det samme som før. Det har vært litt
vondt å se andre artister som man har sett opp til, som ikke har klart å innfri
på samme måte når de har hatt en gjenforening. Derfor ligger det litt i
bakhodet hele tiden at det må ha en viss form for energi når man går opp på en
scene foran et betalende publikum. Og det er klart, å gå på medisiner og nesten
ikke røre seg på halvannet år, man blir ikke sunn av det! Fordelen er jo at i
stedet for å synes synd på seg selv, så gjør det nesten situasjonen litt
enklere når man ser at resten av verden ikke har det noe bra heller – misforstå
meg rett! Det hadde vært tyngre å sitte innestengt hjemme og se at alle andre
band er ute og turnerer og har det gøy og spiller konserter. Men når alle
sammen faktisk må holde seg hjemme, føler man i hvert fall ikke at man går
glipp av noe, rent egoistisk sett.
– Nå har det gått åtte år siden «Bye Bye Borderline», og det er jo lovlig lang tid, tross en pandemi og en ny Seigmen-skive og turné innimellom. Men det var da snakk om ny singel, «Damned Le Monde», allerede i 2018? Har skiva blitt veldig utsatt, eller har dere jobbet med den gjennom hele pandemiperioden?
– Seigmen tok en del tid, og soloprosjektet til Kim (Ljung, bass) tok en del tid, andre har holdt på med sine ting som har tatt tid, vi har hatt en bokutgivelse…Og så valgte Dan (Heide, gitarist) å forlate Zeromancer av personlige årsaker, og det gjorde at vi revurderte alt sammen. Å finne en ny gitarist som passer inn både teknisk og sosialt og som skal lære seg å spille alle låtene – bare tanken på det var så slitsomt at vi stoppet litt opp. Men det var faktisk Dan selv som kom med et forslag som vi ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Per-Olav Wiik, som er en fantastisk fyr og som tilfeldigvis bare bor et par kvartaler fra meg, satte full gnist i leiren igjen, i det vi hadde begynt å tenke at det kanskje ikke ville bli så mye Zeromancer i tiden fremover. Et nytt bandmedlem er en stor endring for oss, og det er hovedgrunnen til at dette tok såpass lang tid. Vi ville ut og spille live så fort som mulig, og det er riktig at vi spilte inn en tidlig versjon av «Damned Le Monde», men da Dan slutta, innså vi at den låten var ikke helt der den skulle være. Det ble heller en slags testinnspilling som vi gjorde, for å sjekke hvordan ting fungerte og hvordan vi burde gjøre det fremover. Per-Olav kom inn med en idé som gjorde refrenget annerledes enn originalversjonen, og det løste hele problemet. For min del lå låten i en rar toneart på versene som gjorde at refrenget ikke funka, og motsatt. Vi fant ikke ut av det, så det var Per-Olavs idé som fikk Kim til å knekke den koden.
– Det slår meg at det må ha vært en utfordring å komme som nykomling inn i noe som fremstår som et lukket brorskap av folk som har spilt sammen i over tredve år. Men han taklet det greit?
– Bra du spør! Den fyren er så imponerende, og det skjønte vi allerede på første øving. Da står vi andre fire og diskuterer hvordan vi pleide å avslutte en låt live – og det er Per-Olav som forteller oss det. Deilig! Og vi bare følte at dette var så riktig, her kommer en som har stålkontroll, som har forberedt seg grundig og kan de gamle låtene bedre enn oss som skrev de! Og det å komme inn å spille gitar i et etablert band med folk som meg og Kim, som er to gretne gamle gubber som vet akkurat hvordan vi vil ha det – det kan ikke ha vært enkelt! Vi kan plutselig finne ut at vi vil omarrangere hele låten fordi det vi har gjort frem til nå funker ikke. Vi bare river ned hele idéen om hvordan gitaren skal låte, alt han har forberedt i ukesvis, og omarrangerer alt. Et større mareritt enn sånne som oss, for en som aldri har vært i studio med oss før, kan du lete lenge etter, men han taklet det bare så bra! Det var imponerende. Jeg hadde aldri klart det. Aldri i mitt liv! Det er virkelig rett mann for jobben!
– Første gang jeg hørte på skiva, syntes jeg at dere nå var blitt totalt elektroniske, det var jo bare synther og dere hørtes mest ut som Depeche Mode. Men så gikk det etter hvert opp for meg at det er jo masse gitar der – den bare høres ut som synth.
– Det er masse gitar der!
– Ja, men man merker det nesten ikke, det høres helt elektronisk ut! I starten av karrieren ble Zeromancer ofte sammenlignet med band som Rammstein og Marilyn Manson, men det kan man definitivt ikke si lenger.
– I starten handlet det veldig mye om å dra seg så langt vekk fra Seigmen som mulig med «Clone Your Lover»-skiva. Vi ville ikke ha noen elementer som kunne gjøre at Zeromancer skulle bli sammenlignet med Seigmen. Det er fortsatt stor forskjell, men ettersom årene gikk, så brydde vi oss ikke så mye om det. Det var ikke så viktig lenger. Det ble en annen tankegang, og flere ble involvert i låtskrivingen. Jeg valgte å gjøre det litt vanskelig for meg selv, for jeg ville ha den organiske beaten, og det å smelte sammen et rockeband og elektronikk er alltid et problem. Denne gangen arrangerte vi låtene i øvingslokalet bare som et band, med ting jeg hadde programmert i forkant. Men etter at vi hadde fått spilt inn trommer og bass, så tilpasset jeg programmeringen til Noralfs trommer for å gjøre det litt annerledes – kall det organisk om du vil. Så bandet ligger i bunn her, og programmeringen er tilpasset det, og ikke omvendt.
– Det slo meg at på alle Seigmen-skiver er alltid krediteringen: «Musikk: Seigmen. Tekster: Kim Ljung» – mens på 95% av Zeromancer-låtene står det «Tekst og musikk: Kim Ljung». Men på denne skiva har altså resten av bandet bidratt mer på det kompositoriske?
– Ja, egentlig har det vært flere involverte i låtskrivingen siden 2009-10. På denne skiva har Kim skrevet tekstene, og musikken er Kim pluss meg og litt Per-Olav. Vi fremstår mer som et band nå, både i studio og på øvingslokalet. Vi har egentlig aldri brydd oss om hvor eller hvem idéen kom ifra så lenge den er bra! Det gjorde hele prosessen mye finere.
– Når ble disse låtene skrevet?
– Noen av de for mange herrens år siden! De første idéene som jeg og Kim sendte hverandre er fra tiden da Kim lå på sykehus med migreneplagene sine rundt 2014, tror jeg. Så vi har puslet med dette i bakgrunnen hele tiden selv om vi har holdt på med andre ting. Vi har holdt fokus på at denne gangen skal vi ha det gøy, vi skal være inspirerte og kose oss, og bare glede oss til å jobbe med Zeromancer igjen – og det har det vært nesten hele tiden, i hvert fall etter at Per-Olav kom inn.
– Du og Kim har vært parhester i godt over tredve år nå.
– Ja, vi jobber veldig bra sammen. Vi er veldig forskjellige i tankemåten, men vi utfyller hverandre på perfekt vis. Vi er som Tetris! Vi kommer alltid i mål med det tekniske, hva man ønsker og hvordan man jobber sammen, i sluttfasen i hvert fall.
– Dere har tidligere sagt at dere ikke ville slippe skiva før dere kunne promotere den med en turné, men det er vel fortsatt ikke mulig?
– Nei, og det er jo en av grunnene til dette lange strekket. Under innspillingen, da ting begynte å ramle litt på plass, diskuterte vi dette med vår mann i plateselskapet, Trisol. Så det var egentlig etter ønske fra ham at vi har sluppet låter med jevne mellomrom gjennom denne tiden, av overlevelsesgrunner og for selskapet. De genererte økonomi med å gi ut musikk nå. Vi hadde tenkt å utsette det til nærmere plateslipp og muligheten til å spille live. Men dette er et samarbeid, og da kom vi opp med idéen om å slippe noen låter gradvis, nå som singler er viktigere enn album. Ikke for oss, men salgsmessig og for plateselskapet! Nå kunne vi gi ut musikk over lengre tid. Vi var livredde for at denne skiva skulle bli husket som noe fra en kjip tid! Covid-skiva! Samtidig var det fristende å sende ut ny musikk til folk der ute som sitter hjemme og har det kjipt. Vi måtte få den vektskålen i balanse. Som artist så er man heldig som har så vanvittig mange venner verden over, både kjente og ukjente. Disse tre låtene ble jo nærmest EPer siden vi inkluderte flere remixer gjort av musikervenner og kolleger som vi ville involvere. Vi håper jo fortsatt at vi kan turnere skiva så fort som det lar seg gjøre, og så fort vi alle er i fin fysisk form i igjen.
– Så pr dags dato er ingenting konkret booket av konserter?
– Ikke noen turné, men vi har en festival neste sommer, som allerede har blitt flyttet et par ganger. Og ironisk nok skulle vi hatt en stor konsert i Hamburg i mars i fjor og feiret 20-årsjubiléet til «Clone Your Lover». Først avlyste jeg, fordi jeg enda ikke var i form etter en operasjon, men det viste seg jo at det hadde jeg ikke trengt å gjøre, for verden ble jo stengt ned uansett. Men vi er nødt til å gjøre denne konserten, så den er også utsatt til neste år, selv om det da har blitt 22-årsjubileum.
– Det virker nesten som om Tyskland er et større marked for Zeromancer enn det Norge er?
– Ja, det er helt klart der vi spiller mest.
– Nå er det riktignok nesten tyve ganger så mange tyskere som nordmenn også. Hvor mange fans trekker dere på konserter i tyske byer?
– Jeg vil anslå rundt 500 til 700 mennesker.
– Omtrent som i Oslo?
– Ja, men i Tyskland er det jo 12-15 byer av Oslos størrelse, og da er det lettere å gjøre en full turné i lokaler av litt størrelse.
– Jeg hadde egentlig tenkt å gi deg litt pepper for at du ikke driver med noe annet musikalsk enn å synge i bandene til Kim…
– Hahaha!
– …men så oppdager jeg ved litt research at du har jo jobbet med alt mulig fra Gåte til Ljungblut! Hva har du syslet med det siste året, utenom Zeromancer?
– Jeg? Alle tror at jeg elsker oppmerksomhet siden jeg ender opp med å være han som står fremst i midten på scenen, men av alle i bandet er nok jeg han som liker best å sitte hjemme og nerde i studio. Det er liksom min verden, og det er hva jeg har syslet med i årevis– gjøre remixer, programmeringer for andre artister, mikse plater… I Zeromancer har jeg egentlig altfor mange hatter. Først skal jeg spille inn låtene, delvis låtskriver, programmerer, så er jeg lydtekniker, så mikser jeg dette… det er ikke bare å synge på låtene, jeg er absolutt busy! Men er det noe soloprosjekt du sikter til?
– Ikke egentlig, men når du nevner det: Har du noensinne vurdert å gjøre noe uten Kim ved din side?
– Ja, jeg har jo gjort noen gjesteopptredener, sunget både med amerikanske Pigface og med norske artister, og sporadiske opptredener. Men jeg har ikke behov for noe flere utløp for kreativiteten, jeg er ikke typen til det. Klart man har skrevet låter og hatt idéer – og alle andre musikere som jeg spiller og har spilt med har syslet med ting på egen hånd. Det er vel bare meg som ikke har gjort noe solofremstøt, selv om jeg har hatt flere fingre med i spillet på ganske mange av tingene, da. Når jeg blir spurt, pleier jeg å si at jeg spiller i to band, og det er egentlig ett for mye!
– Over til noe helt annet! Har du fulgt med på Stjernekamp på NRK på lørdagskveldene de siste ukene? (Hvor Seigmen-gitarist Marius Roth konkurrerer vokalt mot andre artister, som Jorun Stiansen, Chand Thorsvik og Carina Dahl.)
– Ja, jeg må jo det! Jeg har ikke fått med meg direktesendingene, men jeg har vært på nett-TV og sett på Marius, ja!
– Synes du det er gøy at han gjør dette, eller synes du det er litt pinlig?
– Dette er jo selvsagt utenfor vår komfortsone, men det vet jeg at det er for Marius også. Jeg er ikke god nok til å delta på noe sånt selv, og som nevnt er det ikke noe jeg ville trivdes med å gjøre. Men vi gleder oss bare, og håper bare på at han kommer så langt til at vi får se ham gjøre hip-hop!
– Er det noen av disse programmene som du kunne ha takket ja til å være med på? Av typen Hver Gang Vi Møtes eller Maskorama, eller Farmen for den saks skyld?
– Jeg har blitt spurt! Flere ganger. Og jeg har alltid takket nei. Første gang jeg ble spurt var tolv år tilbake i tid, uten å nevne hva. Men jeg har alltid vært tydelig på at slike TV-greier har jeg aldri hatt noe behov for eller lyst til å gjøre. Det appellerer ikke til meg som person, og jeg er for sjenert til å være med på noe slikt hvor man er nødt til å by på seg selv. Jeg trives bedre med å sitte hjemme og se etter nye duppeditter på finn.no som jeg kan komplementere inn i studioet mitt. Det er min verden. Jeg er mer nerdete, og det er det jeg trives med.
– Vi må komme litt inn på Seigmen også. Det har vært snakk om ny EP og nye låter i år?
– Ting har forandret seg litt på grunn av situasjonen. Vi var i studio rett før nyåret og spilte inn noen låter, og planen er å fortsette til neste år med å skrive og spille inn flere låter. Det blir altså ikke noen utgivelse med Seigmen i 2021, men muligheten for at det skjer noe i 2022 er stor.
– Når Kim sender deg en ny låtidé, er det da alltid åpenbart for deg om det vil bli en Seigmen-låt eller en Zeromancer-låt?
– Ja. For vi jobber på helt forskjellig måte med de to bandene. Vi skriver alltid direkte for ett band. Men av og til kan en idé som ikke funker i det ene bandet, få en ny sjanse i det andre. I Seigmen begynner oftest låtene å ta form bare med en kassegitar, og så utvikles de videre i øvingslokalet, og derfor er det viktig at alle fem er til stede. Mens i Zeromancer er det mer ferdige skisser som blir testet ut arrangementsmessig for å se om det fungerer i øvingslokalet. Der er det mye mer elektronikk involvert, og så endres heller arrangementene om det ikke fungerer som et band. Så det er to måter å lage musikk på, pluss at vi har den følelsesmessige biten. Seigmen har en helt spesiell karakter, med to gitarister som har sin greie som må underbygges, og så har vi jo toneleiet mitt som har ligget feil hele livet med Seigmen, men vi kan ikke forandre det heller, jeg må bare fortsette å synge sånn. Det er noen elementer som vi bare må ta vare på, som er viktige for konseptet Seigmen, det har noe spesielt. Jeg tror de aller fleste hører at det er Seigmen, når Seigmen spiller, på godt og vondt. Det kan ingen ta ifra oss.
– Før vi runder av, må jeg få spørre deg om noe som jeg har lurt litt på med deg i flere år.
– Nå er jeg spent!
– Jeg har sikkert sett Seigmen på scenen 12-15 ganger, og har de siste gangene fulgt nøye med under «Metropolis», hvor du så godt som aldri synger setningen ‘Jeg kler meg naken’ i refrenget. Hva er greia der? Har du noen aversjon mot den frasen?
– Nei, jeg synger det faktisk noen ganger, men det er et ypperlig sted å få publikum engasjert. Man prøver jo å få en toveis kommunikasjon i en konsert, og jeg prøver å få dratt publikum mest mulig med på låter som alle kan, slik at de også er med videre i konserten på låter som kanskje ikke har så høy hitfaktor. Men når det er sagt, når du spør, og som jeg egentlig ikke har tenkt på før, så hadde jeg og Kim en stor debatt om akkurat den setningen der da han skreiv den. Jeg mente at ‘Jeg skal da faen ikke stå der og synge at jeg kler meg naken!?’. Men det ble da sånn, og det er den setningen alle husker fra låten, ironisk nok. Den dag i dag er det mange som ikke vet at låten heter «Metropolis», de snakker om ‘den derre «Jeg kler meg naken»-låta’. Men joda, det er bare et forsøk på å dra publikum inn i konserten, det er noe man skal ha sammen. Det handler om mer enn bare oss fem på scenen. Alt som kan bidra til å engasjere publikum og få de med, synes jeg er viktig.
– Det du sier der, om at det handler om flere enn de fem på scenen, er det grunnen til at dere ikke har gjort noen online streaming-konserter i løpet av det siste halvannet året? Nesten alle andre band har gjort det.
– For det første har vi ikke kunnet gjøre det, jeg har gått i elleve måneder med gips – selv om det har vel nå nesten blitt trendy med Foo Fighters, haha! Men streaming-konsert for oss… det er ikke det det handler om. Da måtte vi ha gjort det på en helt annen måte, men å gjenskape en livekonsert på streaming er for min del ikke riktig, selv om det sikkert er delte meninger om det. Fortsetter pandemien i fem år til, så må man selvfølgelig tenke annerledes. Om vi så hadde vært i fin fysisk form, så ville vi nok ikke gjort det likevel. Vi så denne problematikken komme. Jeg synes veldig synd på alle nye, unge artister som kanskje har brukt ett år eller to på å lage en ny plate, og så kommer da 12.mars, og piff! så er er alt borte. Vi derimot, har vært ute en vinternatt før, og var ikke avhengige av å spille konserter. Vi kunne heller bruke den tiden effektivt til å skape noe konstruktivt, så jeg føler at vi har sluppet billigere unna enn veldig mange artister.
– De streaming-konsertene jeg har sett hittil, har føltes som å se et band på øvingslokalet, uten noe dynamikk og energi. Unntaket er kanskje Kvelertak. (Og dobbeltkonserten med Oslo Ess og The Dogs!)
– Den de gjorde i Horten?
– Med full produksjon, ja.
– Ja, men Kvelertak var ett av de bandene som måtte gjøre noe, for de slapp en ny skive like før lockdown! All ære og respekt til de for å kjøre full produksjon og å prøve og gjenskape en livekonsert på best mulig måte! De var jo et av de etablerte bandene som fikk svi hardt i starten der. De hadde ny plate og ny vokalist, og med ett var hele Europaturnéen kansellert og de måtte bare komme seg hjem. Og også all respekt til artister som har spilt konserter med et desimert publikum sittende på stoler, for det er en vanskelig oppgave for artister. Jeg applauderer artister som faktisk har gjort det i løpet av denne tiden. Jeg tror ikke jeg hadde fikset å gjøre verken slike konserter eller streaming, men all ære til de som har ivaretatt kulturlivet så godt de kan.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2021