Tekst: Trond Gjellum
Rett før jeg fylte tolv år i november 1983, slapp Yes «90125», deres ellevte studioalbum og det som huset kjempehiten «Owner Of A Lonely Heart». Som så mange andre falt jeg fullstendig for den herlige blandingen av catchy hardrock, velskreven pop og noe ubestemmelig rart. Dette var lenge før internett og god tilgang til alskens obskur info, så liv og leven til band som ikke var tenåringsidoler og lignende, var noe som lå i et nærmest mytisk mørke. Derfor gikk jeg i nærmere fire år med skiva på evig rotasjon på min upålitelige Sharp walkman før jeg oppdaget at Yes faktisk hadde gitt ut skiver før «90125». Det påfølgende året klarte jeg å samle alle skivene utgitt fram til da, og siden kjøpte jeg hver ny skive som kom ut i de neste tretti åra. Ikke alt falt på plass med en gang, og noen skiver og låter brukte lenger tid på å feste seg enn andre (og noen har fortsatt ikke festet seg), men Yes har i alle disse noen og tretti årene vært bandet mitt med stor B. De har hatt sine oppturer og nedturer, men i det store og det hele er det få band som har gitt meg så mye over så mange utgivelser som Yes. Kanskje liker jeg dem aller best fordi de alltid har satt den gode låta i sentrum og latt det trumfe alt annet, men også fordi de aldri har latt konvensjoner ødelegge for kreativitet, og derfor laget musikk som både har utfordret og behaget på enestående vis.
22. Heaven And Earth (2014)
Ei Yes-skive på sitt beste er nesten uten sidestykke når det kommer til låtskriverkunst og fremføring, mens ei Yes-skive på sitt verste kan være en sann prøvelse å lytte seg gjennom, og dette albumet er et kroneksempel på det siste, for makan til kreativ tomgang og minimal energi skal man lete lenge etter. På dette tidspunktet var Yes uten gode låtidéer til ei ny skive, og for å få prosjektet i havn fikk den nye vokalisten Jon Davison en sentral plass som låtskriver. Han var svoren Yes-fan og ville lage musikk som kunne trekke linjer tilbake til storverkene fra gullalderen, men entusiasmen til tross, hjalp ikke det når produsent Roy Thomas Baker var lite interessert i hva bandet kom med av ideer, samt at de andre medlemmene ikke la nevneverdig mye av sjela si i prosjektet de heller.
Ikke bare er materialet av laber kvalitet, med hovedvekt på traust, pregløs symfopop, men det er også plagsomt at Davison altfor hardt prøver å høres ut som Jon Anderson fra midten av syttitallet. Produksjonen er også en katastrofe, Alan Whites trommer er spilt med så lite glød, innlevelse og raffinement at det låter som en banalt programmert trommemaskin, Squires dynamiske og grensesprengende basspill er sterkt redusert, Howe spiller kjedelig med spisse, anonyme lyder, og Downes sine keyboards er for det meste overlatt til å pynte musikken med platte og myke lyder. Dessuten spiller de altfor sakte, noe som gir musikken usedvanlig lite driv og energi. Hvor var bandets interne kvalitetskontroll når de jobbet med dette materialet? Var det ingen som på et eller annet tidspunkt ba dem stoppe opp og seriøst vurdere hva de drev med?
21. Open Your Eyes (1997)
På midten av nittitallet var alt kaos i Yes-leieren, og i 1997 sto de en periode uten management. Da de etter hvert fikk skaffet seg nytt management, ville disse at Yes skulle ut på turné snarest. Managementet var også interessert i å få ut et nytt studioalbum siden de ikke var interessert i å arrangere en turne som i anledning «Keys To Ascension»-utgivelsene, som ble utgitt på et konkurrerende selskap. Bandet hadde begrenset tid til å skrive og spille inn et nytt studioalbum, så alle steiner snudd for å finne noe som kunne brukes. Squire hadde samarbeidet med Billy Sherwood om å skrive låter til et prosjekt kalt Conspiracy, og etter å ha hørt materialet, mente managementet at dette burde omarbeides til å kunne brukes på et nytt studioalbum. Howe var sterkt uenig , og bidro minimalt på låtskriversiden, Anderson vimset rundt og heller ikke kom opp med nevneverdig mye stoff. «Open Your Eyes» endte derfor opp som ei skive der et fåtall av medlemmene var med som låtskrivere. Sherwood og Squire hadde egentlig ikke tenkt å lage ei progga skive, men noe som mer kan karakteriseres som tung voksenrock, men uansett ambisjoner låter det for det aller meste som sidrompa arenarock som kunne vært laget av hvilket som helst middelmådig AOR-band – på en dårlig dag. Alt i alt et hjelpeløst forsøk på å lage salgbar poprock som er så uten høydepunkter at det gjør vondt å høre på for en gammel Yes-fan.
20. Union (1991)
I 1990 eksisterte det to utgaver av Yes: Det Rabin- og Squire-ledede med base i USA, og Anderson, Bruford, Wakeman & Howe (ABWH), som på mange måter var mer Yes enn Yes. ABWH fikk kniven på strupen for å komme opp med hits, noe som gjorde at de kontaktet Rabin-Yes for å få litt hjelp til låtskriving. Hvem som deretter fikk den briljante ideen, vites ikke, men plutselig var de to bandene slått sammen til ett under navnet Yes. Jeg vet noen liker «Union» (som skiva «logisk nok» ble hetende) på grunn av denne «mer av alt er best»-holdningen, men i mine ører er dette et håpløst sprikende makkverk av ei skive.
Noen enkeltlåter på stikker seg positivt ut (noe annet hadde ikke vært å forvente fra et så talentfullt lag – grusomme produsenter og grådig plateselskap til tross), men i det store og hele er det så gjennomkalkulert og livløst at det er en gru å høre på. ABWH-låtene høres ut som om de er skrevet av en komite som ikke ble enige om hvilken musikalsk retning de ville gå i, mens Rabin-Yes stoffet preges av sørgelig lite fengende tungrock og poprock. Dessuten er skiva altfor lang med sine drøye 65 minutter. De kunne uten problemer ha slanket bort 25 minutter, og hadde de jobbet ordentlig med det stoffet som da sto igjen, kunne det kanskje blitt passabelt. Men det gjorde de ikke, og resultatet ble ei usedvanlig skuffende skive.
19. Keys To Ascension 1 & 2
Dette er to skiver som er resultatet av at det daværende managementet jobbet opp mot plateselskapet Castle Communications for å gi ut et produkt (ja, det var ordet de brukte, ikke album) på underlabelen Essential. Skulle dette ut, var det under forutsetning om at de trommet sammen den klassiske syttitallsbesetningen som inkluderte Steve Howe og Rick Wakeman. Høsten 1995 spilte Yes inn låter med tanke på en fremtidig utgivelse, og etter litt frem og tilbake, ble de enige om å spille inn tre konserter i San Luis Osbispo i USA i mars 1996 og gi konsertopptakene ut sammen med et knippe studiolåter som albumene «Keys To Ascension 1 & 2».
Begge skivene bærer preg av Yes sitt stadig tilbakevendende problem med å ha for lite stoff når de skulle i studio, så arkivene ble endevendt for å se om de hadde noe som kunne settes sammen til hele låter. I Yes-historien har man noen ganger klart å lage gull ut av fragmenter fra arkivene, men med begrenset tid, dårlige arbeidsvaner og kreativitet på lavbluss, kunne resultatet like gjerne bli platt og masete. Her blir det det siste. Mange Yes-fans så fram til å høre mer progga greier siden denne besetningen hadde gjort mye spennende på syttitallet, men det ble en mildt sagt blandet bukett med låter som ble spredd utover de to skivene. Det blir litt for mange litt for lange låter som litt for tydelige prøver å gå syttitallslåtene i næringa der de desperat prøver å tyne mest mulig lengde ut av minimalt med interessant stoff. Der Yes før kunne lage minisymfonier ut av tre temaer, låter dette som en ansamling ideer de ikke klarer å binde sammen, og når de i tillegg låter uengasjerte, spiller i et akkurat litt for slapt tempo, og pakker det inn i en produksjon som låter jevnt over lite gjennomarbeidet, ender dette opp som to gjesp av noen skiver.
18. The Ladder (1999)
Etter at «Open Your Eyes» mislyktes kommersielt, innledet bandet et samarbeid med produsent Bruce Fairbarn, kjent for sitt arbeid med blant annet Bon Jovi, AC/DC og Aerosmith, i håp om å komme opp med ei skive som kunne selge både til gamle fans og få andre til å oppdage dem. Bandet hadde fortsatt troen på at gjennom å se på det de gjorde på «90125» og forene det med noen progressive fakter, skulle de kunne nå både gamle fans og et nytt publikum.
Resultatet låt vesentlig proffere og inspirert enn på en stund, men den lider den under et veldig sprik i uttrykket, og det låter som om de vil bevise for verden at de kan gjøre alt mulig like bra, men ikke helt får det til. De prøver seg på en rekke uttrykk, enten det er prog, pop, tungrock, new age eller reggae, men de håndterer ikke noen av dem på overbevisende vis. Til tross for en viss fornyet vitalitet, fremstår likevel Yes på denne skiva som middelaldrende menn i en musikkverden der ungdommelighet og friskhet var det som ble dyrket. Ikke fikk de noen nye fans, og den gamle fansen som hadde hengt med siden syttitallet følte at de hadde fjernet seg så langt fra det klassiske Yes-soundet at bandet var blitt uinteressant. Ei skive som ikke på noe som helst vis er essensiell.
17. Magnification (2001)
Ved årtusenskiftet begynte Yes å sysle med tanken om å spille inn et album som i større grad enn på lenge tok opp tråden fra syttitallet. På dette tidspunktet var de uten fast keyboardist, så de fant ut at de heller ville bruke et symfoniorkester til å fylle keyboardets rolle, og kontaktet arrangøren og dirigenten Larry Groupe til å lage orkesterarrangementene. For at samarbeidet med orkesteret skulle lykkes, måtte de kutte mer til beinet spillemessig, og Squire og Howe spiller disiplinert og gjør de rette tingene. White sin tromming er noe mer inspirert enn på de to foregående skivene, og når alle musikerne i større grad må jobbe med tekstur og klang heller enn å lesse på med noter, får musikken et overraskende luftig preg. Det er ikke på nivå med syttitallsklassikerne, men ei skive som opptil flere ganger så absolutt har noe for seg. Et problem er at skiva klokker inn med seksti minutters spilletid, og det er i mine ører drøye 15-20 minutter for mye. Hadde de kuttet sistelåta og et par andre låter, hadde den fått et mye mer helhetlig uttrykk. Nå er den litt for «patchy» til at den holder hele veien.
16. From A Page (2019)
Høsten 2019 kom en overraskelse for Yes-fansen: En ny utgivelse i form av et firelåters minialbum. Det viste seg at dette ikke var ny musikk fra den eksisterende besetningen av Yes, men et prosjekt fra Oliver Wakeman sin side som besto av låtene han hadde skrevet til «Fly From Here», samt en pianoversjon av en låt han har med på en skive sammen med Gordon Giltrap og som han hadde blitt tilbudt Yes. Opprinnelig hadde han tenkt å gi det ut på egenhånd, men da Yes fikk høre om dette, lurte på om det kunne utgis som en offisiell Yes-utgivelse. De fire låtene er fine poplåter med progtilsnitt, og preget av gjennomtenkte, gode komposisjoner med fin produksjon. Dette korte fremstøtet på Yes-fronten så absolutt står til troende, og viser at Wakeman hadde potensialet til å kunne blitt en komponist som kunne gitt den nødvendige vitaliseringen av banders sound.
15. Talk (1994)
Yes var i 1992 tilsynelatende avgått ved døden, men en forespørsel fra Phil Carson, en gammel venn fra plateselskapet Atlantic, vekket dem til live igjen. Carson hadde fått jobben som sjef for plateselskapet Victory, et forsøk fra elektronikkgiganten JVC til å få et ben innenfor den lukrative platebransjen. Carson ville at Trevor Rabin skulle gi ut et Yes-album med samme besetning som ga ut «90125» og «Big Generator» to av de bestselgende skivene i katalogen deres. Skiva er består overveiende av hardrockfakter, men i kombinasjon med en mer helhetlig produksjon og konsise arrangementer, gjør at «Talk» låter vesentlig friskere og tøffere enn de to foregående skivene. Låtskriving og spilling er generelt av høy klasse, og selv om det er musikk i pop/rock-sjiktet, tør de flere ganger å strekke seg litt utover rammene av rådende kommersielle trender. «Talk» var det mest inspirerte de hadde gitt ut på flere år, og ei skive som så absolutt er verdt en lytt.
14. Fly From Here (2011)
I 2008 Jon Anderson får sparken, og inn kommer Benoit David fra coverbandet Close To The Edge. David fant seg fort til rette i bandet, og etter å ha brukt to år på veien til å fremføre Yes-klassikere, bestemte de seg for å gå i studio igjen i 2010. De manglet som vanlig stoff, og spurte derfor Trevor Horn og Geoff Downes om lov til å bruke låta «Fly From Here», en gammel Buggles-ide fra «Drama»-tiden som utgangspunkt for en lengre suite. I tillegg til tittelkuttet, fikk de også noen andre ideer som var tiltenkt Buggles, men som hadde blitt liggende. Horn påtok seg jobben som produsent, og ga musikken en innpakning som var savnet på de foregående fire-fem skivene. Det mangler en del for at man skal kunne kalle dette ei klassisk Yes-skive, til det blir det litt for mye klisjepreget poprock forsøkt forkledd som prog, men sammenlignet med mesteparten av stoffet på de foregående fem skivene skulle vise seg å være et overraskende friskt pust av ei skive, pakket inn i en fin produksjon som yter musikken full rettferdighet.
13. Big Generator (1987)
«Big Generator» var forsøket på å følge opp suksessen med «90125» (albumet som rommet «Owner Of A Lonely Heart»), men da kom ut i september 1987, skjønte alle at det var for sent – bandet hadde mistet det viktige momentet. Skiva bærer alt for tydelig preg av at bandet ikke hadde noe materiale som noen – verken i bandet eller apparatet rundt dem – ordentlig hadde troen på. Krangling og tull gjorde at det var gitarist Trevor Rabin som måtte få det i havn, noe som er sterkt med på å prege uttrykket på skiva, både låtmessig og produksjonsmessig. Den låter vesentlig mer inspirert av areanarock enn forgjengeren, og der «90125» var en veritabel vitamininnsprøytning av ei skive, er «Big Generator» godt, men traust, håndverk som alle skjønte ikke kunne nå dit forgjengeren hadde nådd. På denne tiden hadde tungrock av type hårmetall tatt et solid jafs av musikkmarkedet, og Yes sine arenarockfakter bekrefter at det er et band som ikke lenger er i front, men derimot sliter med å henge med. At tre låter også hadde ordet «love» i tittelen, gjorde heller ikke sitt til at inntrykket av at bandet virkelig prøvde å selge seg inn hos de bredere masser, ble noe mindre. Noen låter peker seg positivt ut (vi snakker tross alt om Yes), men generelt er skiva en skuffelse.
12. Anderson Bruford Wakeman Howe (1989)
(Dette er ikke et Yes-album i navnet, men vi har valgt å inkludere det i oversikten likevel.)
Noe av det som frustrerte Anderson i løpet av de fem årene han var med i Yes på åttitallet, var at han følte at hardrockuttrykket til gitarist Trevor Rabin ikke var noe for han, så han ville heller jobbe sammen med noen som ville lage musikk mer slik som han så for seg at Yes-musikk skulle være. Prosjektet og skiva fikk navnet Anderson, Bruford, Wakeman & Howe (forkortet til ABWH), noe om høres mer ut som navnet på et advokatfirma enn et band. Selv om dette er 4/5 av musikerne som ga oss «Fragile» og «Close To The Edge», så er dette albumet på ingen som en helst måte en ny skive i samme gate. Det hadde gått sytten år siden sist de spilte sammen, og i løpet av så mange år er det naturlig at musikere endrer seg. Derfor er skiva godt plantet i et sent åttitallslydbilde, med melodier, arrangementer og strukturer som tidvis ligger et godt stykke unna de klassiske syttitallsskivene.
Gamle sirkushester husker likevel fortsatt noen gamle tricks, så det drypper klassiske Yes-fakter over flere av låtene. Låtskrivingen er jevnt over solid, med snertne arrangementer og gode instrumentprestasjoner, men et ankepunkt mot flere av det lengre låtene er at det oppleves som ganske streite poplåter som har fått hengt på noen ganske unødvendige komplekse og bombastiske partier for å gjøre dem progressive og like det klassiske Yes-soundet. Dog ei skive som lyser opp i diskografien i en tung tid for bandet.
11. Tormato (1978)
Dette er ei skive som tydelig er preget av kombinasjonen av ymse rusbruk, oppblåste egoer, samt et plateselskap og management som ville at platene skulle selge enda mer, og det virker som om bandet ikke klarer å komme opp med de gode felles løsningene som kjennetegner det tidligere materialet. Wakeman har begynt å bruke pistrete polysynter som blandet seg dårlig med de allerede spinkle gitarlydene til Howe, noe som gir alle låtene et tynt og diskantrikt preg. Når de samtidig har fått det for seg at et hvert tomrom i låtene skal fylles av noter, sier det seg selv at lydbildet blir stressete og rotete. For første gang i Yes-katalogen opplever man at leadinstrumentene gitar og keyboards konkurrer heller enn å samspille, og de ender opp med å gå i bena på hverandre både notemessig og lydmessig. Den overraskende dårlig produksjonen er også noe man legger merke til. Den er tørr og uten noe av den krispheten som forgjengerne hadde, og en slik produksjon kombinert med overspilling av en annen verden, sier det seg selv at det er lite som skal til før det blir kakofoni mer enn musikk. Et lite knippe låter, særlig den vakre balladen «Onward», skiller seg positivt ut, men i det store og det hele et skuffende gjesp av ei skive.
10. Time And A Word (1970)
Etter at Yes hadde sett King Crimson i all sin prakt med god lyd og revolusjonerende lysshow på The Speakeasy Club i London, skjønte de at deres syntese av jazz, rock, folk og psykedelia-pop sto i fare for å bli akterutseilt og gammeldags. De måtte med andre ord komme opp med noe som kunne vise det platekjøpende publikum og plateselskapet at de var et band i forkant av utviklingen, ikke etterkant. Problemet var at de ikke hadde et låtmateriale som var helt i forkant, så for å kompensere for dette ville de som en rekke andre band på den tiden, nemlig å ta med strykere og messingblåsere for å gjøre låtene mer symfoniske og gi inntrykk av at de hang med i samtiden. Dette hadde Deep Purple og The Nice gjort med relativt vellykket resultat, og Anderson og co. så for seg at dette var nøkkelen til egen suksess.
Plata trenger ikke snurre lenge før man skjønner at de ikke lyktes spesielt godt med orkestereksperimentet. Skiva er lydmessig bedre enn debut-albumet, mye takket være arbeidet til teknikeren Eddie Offord, men problemet er at orkesterarrangementene altfor ofte er så klumsete utført at de går i beina på bandet, noe som gir skiva et rotete inntrykk og gjør at bandet mister litt av den egenarten de var i ferd med å skape seg. Strykerne og blåserne stjeler også plass i frekvensregisteret til gitaren, og det stilige gitarspillet til Banks blir til tider nesten borte mellom alle blåserne, strykerne og Squires diskantrike basspill. Albumet rommer dog en hel del gode låter som viser at de er inne på noe, og «Then» og «Astral Traveller» peker fremover mot progen som var rett rundt hjørnet. Ei litt forvirret, men til tider rett så bra, skive.
9. Yes (1969)
Debutalbumet har en tendens til å bli litt oversett, men det fortjener i høyeste grad en lytt, for allerede så tidlig i karrieren var de et profesjonelt band med et egenartet sound. Selv om Yes på mange måter er det arketypiske progbandet, ligger debutalbumet et stykke unna det vi kjenner som «typisk» progrock, det er heller en syntese av psykedeliapop, jazz og rå gitarrock. Musikken er i all hovedsak er relativt enkel i form, harmonikke og rytmikk, men flere av de karakteristiske trekkene ved bandets musikk er tilstede allerede her, slik som evnen til å skape kontraster og dynamikk, et enormt driv, samt instrumentferdigheter på skyhøyt nivå. Noe av det som skiller de to første skivene ut fra de senere albumene, er bruken av coverlåter, og «I See You» av The Byrds og The Beatles’ «Every Little Thing», blir i Yes sine hender blir den energiske kraftbunter som ligger langt unna originalene. Det det er fortsatt et godt stykke igjen til det Yes som dominerte salgslistene og konsertarenaene med kompleks og storslagen symfonisk progrock, men i avslutningslåta «Survival» klarer de å blande eksperimentering og popteft på fremragende vis, noe som peker fremove mot det de skulle gjøre noen få år senere.
8. Tales from Topographic Oceans (1973)
Dette er nok det mest omdiskuterte albumet i diskografien. Noen elsker det, andre hater det, mens jeg er et sted i midten. Responsen på «Close To The Edge» ga Howe og Anderson blod på tann, og nå ville de se hvor langt det var mulig å utvide grensene for rocken. På denne tiden var konseptalbumet – et album der artisten forsøkte å binde alle låtene sammen til en større, sammenhengende historie – det helt store, og alle progrockband med respekt for seg selv måtte ha et slikt i katalogen for å bli tatt seriøst. Anderson hadde syslet med tanken om et konseptalbum en stund, og i bryllupet til Bill Bruford ble han av King Crimson-perkusjonist Jamie Muir tipset om «Autobiography of a Yogi» av Paramahansa Yogananda, en bok som tar for seg metodene som skal til for å få guddommelig erkjennelse og forståelse av åndelig visdom.
Etter å ha jobbet med materialet en stund, hadde de klar fire låter på som var henholdsvis åtte, tolv, femten, og nitten minutter lange. Dette var for mye for et enkeltalbum, og overfor valget om enten å kutte noe for å få det til å bli et enkeltalbum, eller forlenge her og der for å gjøre det til et dobbeltalbum, valgte de det siste. Låtene ble således forlenget og bygget ut slik at de ble på fire stykker musikk på nesten tyve minutters lengde hver. Resultatet blir særdeles sprikende, og litt for ofte dras ting alt for langt ut, og ender opp som litt for ofte litt for langdrygt og kjedelig i mine ører. Man merker så altfor tydelig at det å forlenge låtene for å komme opp i riktig lengde for et dobbeltalbum, nok ikke var av det lureste. Selv om det er en rekke strålende øyeblikk av solid Yes-kvalitet på skiva, lider den i mine ører av en litt for mange lange passasjer som glir ut i ingenting etter å ha virret rundt i endeløse tonerekker uten tilsynelatende mål og mening. Man merker litt for mange steder litt for tydelig at de slenger inn hva som helst av materiale bare for å få en låt som er lang nok. Med andre ord: Ei skive med Yes sine styrker og svakheter i fullt monn.
7. 90125 (1983)
Etter at Yes gikk i oppløsning i 1980, prøvde bassist Squire og trommis White å se seg om etter samarbeidspartnere for å kunne starte et band. I 1982 introduserte Phil Carson fra Atlantic Records Squire og White for den sørafrikanske gitaristen og sangeren Trevor Rabin. De tre fant fort tonen og bestemte seg for å starte et band sammen med keyboardist Tony Kaye. Bandet fikk navnet Cinema, og alle var opptatt av å understreke at dette ikke var et gjenfødt Yes, men et helt nytt band. Det ble etter hvert klart at Rabin og Squire ikke hadde det som skulle til for å være hovedvokalister, og plateselskapet og managementet hadde ikke helt troen på dette. De mente de fire måtte finne en mer karismatisk frontfigur, og slik ble navnet Jon Anderson brakt på banen. Squire bet i noen sure epler, og tok kontakt. Anderson likte det han hørte, og takket ja til å bli med i april 1983. Albumet, som fikk tittelen «90125» (etter det opprinnelige platekatalognummeret), låter ikke som prog-Yes fra syttitallet, men har så absolutt paralleller til det de gjorde på de to første skivene, med sterke melodier, mer konvensjonelle låtstrukturer, gode vokalharmonier, og samspill mellom gitar, bass og keyboards heller enn flashy soloer. Skiva renner over av sterke låter, og produksjonen er rett og slett magisk bra. Ikke noen progrock-klassiker, men pophåndverk på vanvittig høyt nivå som ennå engasjerer.
6. Going For The One (1977)
Denne skiva ble spilt inn i Sveits av skattemessige grunner, og markerte den første av mange gjenkomster fra Rick Wakeman sin side. Siden «Relayer» kom ut høsten 1974, hadde musikkverden endret seg radikalt med punkens inntog på konsertscenen, hitlistene og som nytt hovedinteressefelt for musikkjournalistene. Unge mennesker var ikke lenger så opphengt i hippiedrømmerier og Tolkiens eventyrverdener, men ville ha musikk som speilet raskt omskiftelige samfunnsforhold i et Storbritannia og Europa der ting gikk mot det verre på alt for mange fronter. Skulle Yes henge med, måtte de se på sider av uttrykket sitt og komme opp med noe som kunne appellere til nye lyttere, samtidig som de tilfredsstilte gamle fans sine forventninger om å få servert storslagen, grensesprengende musikk. «Going For The One» skulle vise seg å klare begge deler med glans. Den er streitere enn de fire foregående skivene, med drivende gode rockelåter og gode ballader. Det kvarterlange mesterverket «Awaken» er storslagen symforock av beste merke og noe av det beste Yes har gjort.
5. The Yes Album (1971)
To utgivelser inn i karrieren hadde det store platesalget uteblitt, og plateselskapet begynte å miste troen på Yes og vurderte å gi dem fyken. Bandet fikk en sjanse til av plateselskapet, og Anderson og Squire bestemte seg for å sparke gitarist Pete Banks. Som erstatning fikk de tak i Steve Howe, en uhyre talentfull gitarist og låtskriver med bakgrunn fra band som Bodast, Syndicats og Tomorrow. Ikke bare var han en drivende dyktig rockegitarist som kunne alle de hippe triksene, men han hadde også et øre for mange andre sjangre og stilarter, slik som jazzen til Wes Montgomery, country-musikken til Chet Atkins, klassisk gitar og flamenco-gitar.
Det nye materialet hadde i seg det som skulle til for å sprenge rockens grenser, og borte var lettjazzen, psykedeliaen og de åpenlyse poplåtene, og inn kom de utvidede arrangementene som trakk veksler på klassisk musikk. De valgte også å gjøre kreativ bruk av studioets muligheter for overdubbing, noe som var et resultat av at bandet nå hadde begynt å samarbeide med teknikeren og produsenten Eddie Offord, som hadde vært tekniker på «Time And A Word». Det som gjør Yes sin musikk skiller seg ut fra mange andre progband, er at de tok med seg popsensibiliteten og klarte å gjøre låtene både fengende og komplekse på samme tid. De har fortsatt en fot i sekstitallet, men den andre foten er plassert ett eller annet sted i det ytre rom, noe som gjør at musikken får en spennvidde de ikke var i nærheten av å ha på de to første skivene. Spillemessig hadde Yes så absolutt imponert på de to første skivene, men her går det opp i en høyere enhet. Offords produksjon er klar og ren, og gir alle instrumentene rom og tydelighet, noe som gjør at den komplekse musikken fremstår med en presisjon og snert som ikke var til stede på de to foregående skivene.
4. Drama (1980)
Etter alt rotet rundt skrivingen og innspillingen av «Tormato», ville bandet prøve å samarbeide med en ekstern produsent for å få til en bedre prosess og et bedre produkt. Plateselskap og management ville også ha et ord med i laget, og de ble de koblet opp mot produsenten Roy Thomas Baker, kjent fra sitt arbeid med Queen og megaselgende band som Foreigner og The Cars. Sammen dro de til Paris i november 1979 for å starte arbeidet med ei ny skive, men ting skulle ikke gå lett. I jakten på materiale de trodde kunne treffe et bredt nok publikum, viste det seg snart at bandet hadde splittet seg i to leire. Anderson og Wakeman hadde skrevet flere nye sanger, men Squire, Howe og White syntes materialet var altfor enkelt og uten den dynamikken og de kontrastene som var sentrale elementer i Yes-soundet. De tre jobbet på sin side med tyngre, mer komplekst og aggressivt materiale, noe som førte til gjentatte konflikter med Wakeman og Anderson om hvilken retning de skulle gå i. Denne konflikten, i tillegg til krangling om bandøkonomien, gjorde sitt til at Anderson og Wakeman tok sine hatter og gikk.
Mange trodde nå at bandet skulle gå i oppløsning, men så dukket medlemmene i popbandet The Buggles (Trevor Horn på vokal og Geoff Downes på keyboards) opp. I utgangspunktet var det snakk om at de kanskje skulle skrive en låt for Yes, men Squire så at her hadde han muligheten til å fylle rollene som erstattere for Anderson og Wakeman. Til tross for omstendighetene skulle det vise seg at albumet skulle bli et ganske så vellykket eksperiment, og Horn og Downes fyller rollene som vokalist og keyboardist på strålende vis. Låtene er fokuserte og velarrangerte, og de har turt å kutte til beinet og jobbe med det essensielle heller enn å putte inn alt de kan komme på. Til tross for et litt mer nedstrippet sound, er det fortsatt mye igjen av det klassiske Yes-soundet, slik som lange låter, tøffe vokalarrangement, raffinert kontrapunkt og så videre. Samtidig har de også hørt på new wave-band som Talking Heads og The Police, og hentet ting fra dem og fusjonert med gammelt Yes. Resultatet blir ei skive som klarer å peke fremover og hilse bakover med like stor selvfølgelighet.
3. Fragile (1971)
Med keyboardist Rick Wakemans inntreden i 1971 fikk bandet et løft uten like. Ikke bare var han en enormt kompetent musiker, men i tillegg rådet han også over en keyboardrigg som ikke hadde noe tilsvarende i Storbritannia på denne tiden. I tillegg til orgel og piano hadde Wakeman clavinet og andre keyboards som kuttet godt i lydbildet og gjorde at keyboardlinjene kunne stå tydeligere fram i lydbildet. Wakeman hadde gjennom ett år med studier av piano, klarinett, orkestrering og moderne musikk ved Royal College of Music, ervervet seg uvurderlig kunnskap om arrangering og strukturering av låter. Dette gjorde at låtidéene til bandet kunne bygges enda mer ut og bindes sammen på nye og spennende måter.
Bandet hadde kun seks uker på seg til å skrive, øve inn og spille inn låter til et nytt album, så da deadline nærmet seg hadde de kun fire ordinære bandlåter klare, noe som gjorde at resten måtte fylles ut med soloutspill som funker i varierende grad. Da skiva kom ut tok den verden med storm, for det Yes hadde fått til på de ni månedene siden utgivelsen av «The Yes Album», var imponerende. Musikken er enda mer velskreven og velarrangert, Wakemans inntreden har skjerpet de andre medlemmene og får dem til å yte sitt beste, vekslingene mellom partiene er mer elegant utført, de dynamiske sprangene større, og produksjonen er krispere og klarere og gjør at nyansene i musikken kommer enda tydeligere fram. Skiva er en påle innen progrocken, og rommer store klassikere som har klippekort til setlistene nesten femti år senere.
2. Relayer (1974)
Etter at Rick Wakeman sluttet forsommeren 1974, måtte bandet finne en ny keyboardist. Inn kom Patrick Moraz fra bandet Refugee. I Moraz hadde bandet fått en meget kompetent musiker inn i rekkene. Ikke bare hadde han all teknikken og oppvisningsevnene til Wakeman, men han var også vel bevandret i jazzfusion-rocken som herjet på denne tiden. Disse nye impulsene gjør sitt til at «Relayer» ligner ikke på noe som Yes hadde gitt ut før – eller kom til å gi ut siden. Åpningslåta «The Gates of Delirum» har en blanding av aggresjon, ekstrem dynamikk, ukonvensjonell rytmikk, krass harmonikk og utvidet form som gjør dette til en av bandets viktigste og mest storslagne komposisjoner. Melodiene er gjennomtenkte og mangslungne, og i kombinasjon med et utrolig forseggjort arrangement blir dette en lydmessig fest uten like, en reise du håper aldri skal ta slutt. «Sound Chaser» er en uhyre spenstig fusionlåt med hyppige skifter i taktart, harmonikk og tempo – det høres nesten ut som Mahavishnu Orchestra og Zappa mer enn det man forbinder med Yes. Avslutningskuttet «To Be Over» skiller seg også ut fra alt annet bandet har gjort, selv om det kanskje har visse likheter med «And You and I» fra Close To The Edge. Et mesterverk av ei skive som alltid har hatt pallplassering hos meg.
1. Close To The Edge (1972)
Når vi kommer til topp fem blir det tett mellom skivene, med hårfin avstand mellom konkurrentene. De foregående skivene kan variere litt i plasseringen, men denne er og blir nummer én for meg, for musikk et kan ikke bli stort bedre enn dette. «The Yes Album» og «Fragile» hadde vist at de behersket å lage gode låter som strakk seg utover popformatet, og spesielt arbeidet med «Heart Of The Sunrise» fra «Fragile» overbeviste dem om at nå var tiden inne for å tørre å lage riktig lange suiter. På denne tiden hadde også «alle» progband en stor suite som gjerne strakk seg over en hel lp-side, og Yes ville ikke være dårligere enn ELP, Genesis, Van Der Graaf Generator og Jethro Tull, så Anderson og Howe begynte å sysle med tanken om en sidelang låt.
Bandet hadde full kreativ frihet, og de kunne gjøre som de ville i studio, og på «Close To The Edge» kommer dette til uttrykk for fullt. Tittelkuttet er en utrolig variert og mangfoldig komposisjon der hvert minste lille riff og hver note har en hensikt i et overordnet hele. Det som skiller «Close To The Edge» fra de aller fleste andre lange prog-låtene på denne tiden, var at Yes heller enn å sy sammen mange enkeltstående låter til en lang låt ved hjelp av noen fiffige overganger, heller bruker en struktur der noen sentrale temaer ble brukt på flere måter i mange forskjellige varianter. Slik fikk man en opplevelse av en låt med en rød tråd heller enn en samling av låter. På «Close To The Edge» presenterer de musikken med en imponerende autoritet, og Andersons surrealistiske tekster og særegne vokalmelodier passer perfekt sammen med noen av de mest intrikate instrumentalpassasjene man har kommet opp med innenfor kommersiell rockemusikk.
«And You And I» er en av en håndfull låter som nesten alltid er med på setlistene, og det skjønner man, for er det en låt som oppsummerer alt Yes står for, fra det enkle til det komplekse, fra det forsiktige til det storslagne, det lyse til mørke, fra en stemme til kompleks harmonisynging, fra det akustiske til det elektriske, så er det denne låta.
«Siberian Khatru» er en særdeles rocka og groovy låt med veldig mye fint keyboardarbeid. Den består av flere seksjoner basert på mye av det samme materialet, full av skjeve taktarter, polyrytmer og vekselsvise vokal og instrumentale passasjer. Til tross for stadige skifter, svinger det hele tiden noe vanvittig, og den kan (nesten) danses til. Dette var en låt som skulle bli fast inventar som åpningslåt på konsertene i årene som kom.
Ønsker du å lese en samling plateanmeldelser av Yes i bokform, kan du gratis laste ned boka «Yes – album for album» herfra.