Norges ledende symfoniske progband Wobbler har nylig gitt ut sitt femte album, ”Dwellers Of The Deep” (som anmeldes her!). Før utgivelsen fortalte frontmann Andreas Prestmo, keyboardist Lars Fredrik Frøislie og bassist Kristian Hultgren om hvordan man spiller inn en plate under en pandemi, hvilke deler av skiva som var mest krevende, og hvordan bandet skal klare å «lage bra musikk, punktum», uansett sjanger.
Tekst og livefoto: Anne-Marie Forker
– Dere spilte inn deler av skiva under de første dagene av Corona-pandemien, i mars. Hvordan påvirket det musikken, både logistisk sett og emosjonelt?
Lars: – Jeg nølte veldig med å slippe inn noen i huset og studioet fra mars, så det påvirket nok plata noe. Vi hadde planer om å legge på tverrfløyte med Ketil Einarsen som vi alltid har gjort siden første plata, men denne gangen ble det Chamberlin-fløyte, som i seg selv er veldig fint, og jeg ville nok ikke byttet ut det vi endte med. Men når Ketil er på besøk, blir det alltid impro og moro, så det er umulig si hva som ville skjedd da. Til slutt slapp jeg inn Kristian så vi fikk fullført bassen som til da kun hadde ledebass rett i bordet på noen låter, og også en kveld med Åsa på fiolin. Jeg tipper Andreas hadde tatt turen så vi hadde gjort flere vokal-innspillinger hos meg, men Andreas spilte inn det i eget studio, så det ble litt mer tungvint mtp å sende filer frem og tilbake med ulike variasjoner og takes osv. Ellers var lockdown helt greit for meg; jeg pleier å stenge ute verden når jeg jobber med en Wobbler-plate, så sånn sett var det ikke så ulikt de forrige platene.
Andreas: – Det var en rar tid, akkurat i starten av pandemien. Jeg hadde planlagt å gjøre all vokal i mitt eget studio uansett, men hadde lagt opp til å samle trådene med Lars i hans studio mot slutten. Når plutselig pesten lusket i buskene utenfor og alt var såpass usikkert, så ble avtalte sessions hos Lars avlyst og vi samarbeidet mer over Skype, sendte filer til hverandre over nett og snakket lenge på telefon, mens vi hørte på skissene fra hver vår kant. Det minnet meg veldig om stemningen fra boka «Dekameronen», og det gav innspillingsøktene et ekstra anstrøk av alvor og en følelse av at «nå gjelder det å levere». I ettertid er det litt surrealistisk å tenke på at man var innom tanken på at vi hvertfall måtte få skiva ferdig, før noen av oss evnt. ble syke.
Kristian: – Jeg tror det meste av innspillingen gikk rimelig greit for alle, uten de store utfordringene. Dvs. vi måtte legge litt press på Lars for å i det hele tatt komme inn i studioet hans. Forståelig, med et lite barn i hus. På innspillingstidspunktet var det nok ingen som så for seg at pandemien ville vare ut året, og påvirke samfunnet i så stor grad, så vi fokuserte kun på musikken da vi spilte inn. Det gjør vi jo alltid, men omstendighetene var jo ganske spesielle. Jeg tror generelt vi er ganske flinke til å gjøre det beste vi kan på tross av hvordan verden måtte fremstå rundt oss. En innspillingsboble, rett og slett.
– Hva var den mest krevende delen av skiva å spille inn?
Lars: – For meg var det nok mye av keyboardsa, særlig Hammondorgelet på «By the Banks». Mesteparten av den låta ble lagd i 2011, og da lagde jeg en demo hvor jeg improviserte masse som jeg så måtte til dels lære meg på nytt. Det er alltid nervøsitet mht om man klarer å få til noe magisk når man improviserer, men tror det ble bra. Ellers var nok det lange repetetive basspartiet på «Merry Macabre» kanskje det mest vriene å få til. Det var noe nytt for oss å la noe gå såpass lenge og bare bygge opp og opp. Så det å få det partiet til å låte slik det endte opp, var vanskelig. Det er jo et typisk bandsamspillparti som ideelt sett burde vært spilt live i studio, fremfor ett og ett parti, lag på lag. Men vi ble veldig fornøyd med resultatet!
Andreas: – Det mest utfordrende for meg var å klare å fange den helt rette og magiske stemningen i vokalopptakene, og at de opplevdes som en fullstendig integrert del av det som til enhver tid skjedde i musikken. Jeg er opptatt av at vokalen ikke skal ligge «utenpå» låta, eller at vokaluttrykket skal «stjele» for mye fokus pga hvordan det teknisk er sunget. Det skal føles som total musikk hvor instrumenter, stemmer, tekster og produksjon forteller den samme historien. Og Wobblers musikk er rimelig dynamisk og kontrastfylt, så vokalen må da være med på alle disse skiftene.
Jeg hadde gjort mye grovarbeid på øvingslokalet underveis, men finslipingen skjer i studioet. Mange av temaene på «Dwellers..» fordrer mye nerve og innlevelse, uten at det bikker over i for mye patos eller at ting blir overtydelig. Det kan være ganske vrient å finne den riktige balansen, samtidig som alt skal være innafor tonalt og rytmisk. Siden vi ikke bruker autotune eller andre ting for å rette opp en dårlig sunget verselinje, må man ta det opp på nytt, til det sitter.
Med en såpass variert plate, med naknere vokalpartier enn vi har hatt tidligere, var det innimellom krevende å lande alle stemningene.
Kristian: – For min del var det låta «By The Banks» og det lange oppbyggingsparti på «Merry Macabre», som Lars også nevner. Den første fordi det er en blanding av Lars’ strikte komponering, der bassen må være akkurat som på skissen for å passe med akkordskifter og variasjoner, men også deler med frie tøyler for bassen i perioder før man må inn igjen i det som er komponert av Lars. Fri-ikke fri-fri var en utfordring. Det lange crescendopartiet på «Merry Macabre» er en typisk del der vi ville hørt på hverandre og sammen laget en vei mot et klimaks. Det kunne vi ikke denne gangen, så det hele måtte stemningsmessig komponeres lagvis. Heldigvis hadde vi øvd en god del på dette partiet i forkant. Bassen gjør sin egen greie på dette partiet og er det eneste instrumentet som gjentar seg selv, men i et utall av taktarter. Så å holde det gående gjennom fire minutter, men samtidig bygge stemningen opp mot klimaks med riktig lydutvikling, anslag og distortion var en utfordring.
– Skjedde det noen artige episoder under innspillinga som dere kan dele med oss?
Lars: – Et par minutter før vi skulle spille inn trommene, satt jeg og så på Alan Parson fortelle om «Dark Side Of The Moon»-innspillingen, og da fremkom det at de ikke hadde trommeskinn på fronten, så vi bestemte oss for å prøve det i all hast. Nå gjorde vi det på «Rites at Dawn» også, men forrige plate slet jeg endel med rumlete basstromma som tok opp mye plass og til dels kranglet littmed bassgitaren. Jeg digger Bonham-trommelyd selvsagt, men til denne plata ville vi ha litt mer tight og tørr trommelyd uten for mye rumling. På «From Silence..» brukte vi 3 tromme-mikker på noen av låtene, mens denne gangen var vi fine på det og flottet oss med stereo-overheads og en mikk per tam. Mye av lyden på plata bygges på en måte rundt trommelyden, ettersom det er det første vi spiller inn, og er veldig fornøyd med lyden generelt på denne plata. Kan ikke du fortelle om «Naiad Dreams», Andreas? Den kom jo inn som en redning helt på tampen.
Andreas: – Jeg hadde lenge jobbet med en låt som var tiltenkt plata, men jeg manglet noen brikker for å komme i mål. Jeg var litt i villrede, helt til jeg en lørdags formiddag tok opp en gammel nylongitar og begynte å spille.
I løpet av en liten halvtime hadde jeg rammeverket til en ny ballade, og jeg gikk ut i studio å begynte innspilling med engang. Jeg tenkte ikke så mye der og da på hva den skulle brukes til, jeg bare visste at jeg måtte få tatt den opp mens inspirasjonen var der. Lars la på noe mellotron dagen etter og plutselig hadde vi den pustepausen albumet trengte, litt ut av det blå.
Dette var noen måneder ut i den «isolerte» Korona-perioden, og «Naiad Dreams» er kanskje litt preget av det. Musikk til å gå i hi med, på et vis. Kristian: – Avslutningspartiet på «Merry Macabre» hadde vi bare løselig satt i forkant av innspillingen, så der prøvde vi forskjellige ting. Jeg synes det ble veldig kult, men det er såpass ulikt resten av låta så jeg husker vi hadde det mye morsomt med å tenke på referanser fra alt fra ABBA til Rush da vi lekte oss frem til det som er nå. Det er en del takes av det partiet som er morsomme og fjollete, som heldigvis ikke resten av verden får høre. En annen morsom ting ref. pandemien som går, er jo at Lars i mer eller mindre fullt alvor foreslo at jeg kunne sitte ute i hagen utenfor studioet, med kabler inn til ampen pga smittehensyn. Nå gikk jeg ikke med på det. Da hadde nok hvert fall bassen vært rimelig annerledes.
– Er det riktig å si at dere ikke føler dere bundet av en musikalsk sjanger? Skiva høres jo veldig ’fri’ ut sånn sett!
Lars: – Jeg hører jo på all slags musikk, enten det er visesang, synthmusikk, metall, folk, klassisk, jazz, Prog, hop hop, hard rock, pop, osv, hvor eneste kriteriet egentlig er at det er bra musikk. Så det ligger jo mye musikk i bakhue som garantert siger inn i musikken vår. Det «lengste basspartiet» på Merry Macabre får jeg tidlig Amon Tobin-feeling av, men så utvikler det seg til en dionysisk orgie eller noe. Jeg hørte faktisk mest på Vazelina Bilopphøggers og Santiago de Murcia da denne skiva ble innspilt, så kanskje det og kan høres, hvem vet? Når alt det er sagt bruker vi fremdeles kun gamle analoge keyboards – null samples og midi osv, så jeg tipper tankene automatisk går til 70-tallet pga det.
Andreas: – Det viktigste for oss når vi lager musikk, er at det skal være bra musikk, uavhengig av sjanger. Men vi har preferanser ifht estetikk og virkemidler for å komme dit vi ønsker. I tillegg handler det veldig mye om hva vi liker selv. Siden flere av låtene også ble utvikla via samspill og jam, så handler det jo også om å prøve å høre hva slags låt som ligger der, på en måte. Ikke tvinge ut noe, men heller finne gullet og foredle det.
Kristian: – Jeg vet ikke om publikum noen gang kommer til å tro oss på at vi egentlig aldri føler at vi må lage sjangerbestemt musikk. Vi startet som et progband og kommer nok alltid til å kunne puttes i den boksen, men om det er av de rette grunnene er en annen sak. Utgangspunktet vårt er å lage bra musikk, punktum. Vi trenger ikke å ha skjeve taktarter eller låter som varer i en halvtime, men når vi setter i gang så tror jeg vi føler at vi må utvikle sangen til den føles «ferdig» og i havn. Siden vi heller ikke nødvendigvis jakter på pop-formatet så betyr det at temautviklingen styrer en låt mye mer enn at det liksom er sånn «prog» skal være. Jeg tror vi heller ikke denne gangen har med partier bare for å putte flere «progressive» elementer inn i det. Så, temautvikling, partier som er interessante og en kollektiv opplevelse og konklusjon innad i en sang styrte prosessen denne gangen også. Det «frie» aspektet kom nå kanskje mer i form av at vi alle komponerte frem de ulike delene av de 19 minuttene som f. eks utgjør «Merry Macabre». Så, «frihet» men under reglene som beskrevet ovenfor.
– Deres forrige album, “From Silence To Somewhere” fikk glimrende kritikker. (Det er skiva med høyest score fra 2000-tallet på progressive rock database Prog Archives.) Følte dere noe press for å leve opp til forventningene?
Lars: – Ikke nødvendigvis da vi lagde albumet, ettersom mye av materialet til «Dwellers…» var klart før «Silence…» var ute, og egentlig heller ikke mens vi spilte inn. Da er man så fokusert, og tenker kun på å lage best mulig plate, at en ikke måler det opp mot tidligere plater.
Kristian: – Egentlig ikke. Vi vet nok alle i bandet at et hvert Wobbler-album kommer til å være forskjellig fra det forrige. Jeg tror ikke det hadde gått så veldig bra, eller vært sunt, om vi hadde latt det påvirke oss. Det fremmer så klart selvtilliten at Silence ble så godt mottatt, men utfordringen er å levere så godt at vi selv er fornøyd, for vi kan være ganske så krevende når det kommer til egne prestasjoner. Så det kan gå en kule varmt når vi evaluerer det vi holder på med innad, men diskusjonene må finne forløsning før vi føler at vi har levert godt nok. Demokrati er den aller vanskeligste styreformen i et band. Skjønt, låtene på «Silence…» og «Dwellers…» ble laget i omtrent den samme perioden (i Wobbler-forstand) så kanskje enkelte likheter skinner gjennom, siden det er her vi er nå komposisjonsmessig.
– «Naiad Dreams» gir et avbrekk fra intensiteten og høres ut som en fredelig høstskog – oktober er den perfekte tida å slippe denne skiva på! Hva inspirerte teksten på denne låta?
Andreas: – Denne sangen var ikke planlagt, den kom bare flytende nedover elva på en fjøl. Det er ikke så godt å si hvor inspirasjonen kom fra, men personlig hører jeg ekko fra min mangeårige fascinasjon for Bert Jansch, Jimmy Page, de roligere tingene til Robert Fripp, tidlig Pink Floyd og kanskje en knivsodd Beatles etc. Når det gjelder det lyriske, så lager jeg veldig sjelden tekster før musikk, og heller ikke denne gangen. For meg så handler det om å prøve å forsterke stemningen i musikken og finne noe som allerede er der, på et vis. Låta har en rolig puls og flyter fra det ene temaet til det andre, så ganske raskt så jeg for meg en scene ved en elv i en skog. Den føltes litt som lydsporet til en formiddagslur under et eiketre dypt inne i skogen. Det var først et godt stykke ut i opptakene av låta at jeg skjønte at dette kunne være den sangen som det nye albumet mangla. De andre tekstene og de overhengende temaene på albumet var allerede ferdige, og det satte standarden når jeg begynte å jobbe med tekst.
– Den siste låta, “Merry Macabre”, er den mørkeste og mest eksperimentelle på skiva. Var det et bevisst valg å skyve musikken i en mørkere retning?
Lars: – Ikke noe bevisst tror jeg. Særlig de to første platene har mye mørke i seg, dels inspirert av Black metal og gamle skrekkfilmer. Kanskje særlig «Rites…» og kanskje deler av «Silence…» er temmelig lystige, så da er det naturlig at det kommer ut litt mørke også. Forøvrig er «Merry Macabre» et resultat av en jammehelg i huset til Marius på Vestlandet, så kanskje det hjalp å bli snøfast der borte i fjellskrenten noen dager.
Andreas: – Som Lars nevner, så er det mye mørke i Wobblers låtunivers, men det er også er mye lys. Denne gangen ble kanskje noen av de mørkere strømingene tydeligere. Og de litt introspektive tekstene gjenspeiler nok det. Men jeg synes ikke det er endimensjonalt. Et håpefullt mørke kanskje?
Kristian: – I utgangspunktet ikke. Men jeg tror vi skjønte at den kom til å bli et glimt inn i Wobblers mørkere sider da vi samlet temaene vi alle hadde etter jamming og presentasjon hos Marius vintertid. Kanskje den isolerte settingen og mørket utenfor fikk oss til å gå i den retningen også. I lys av hvordan vi lager musikk i Wobbler så handlet det også her om hva som passet sammen og bidro til et hele, og Merry Macabre er helt klart den låten på albumet det var mest krevende å lage, men også den jeg personlig synes det var mest inspirerende å lage. Etter den nevnte øvingshelgen var skissen til låten 80% ferdig og vi var tro mot det vi hadde kommet frem til i den videre prosessen og fulgte materialet dit det ville gå. Det sagt, så synes jeg at det er deler av «Silence…» som er vel så mørkt som «Merry Macabre», men kanskje ikke i løpet av et så langt strekk med musikk.
. Hva er de videre planene for Wobbler? Har dere tenkt å turnere, når mulighetene for det er tilbake?
Andreas: – Ja. Og det gleder jeg meg til! Jeg vet at det allerede er interesse fra flere steder rundt om i verden, så det regner jeg med vi får på plass så fort vi alle kommer oss ut av denne tåka.
Kristian: – Det kommer vi helt sikkert til å gjøre. Vi vil gjerne spille dette albumet live for publikum. Det er noen partier som jeg synes er så fulle av energi i utgangspunktet, så å interagere med folk fra scenen trolig vil føles veldig forløsende både for oss og dem. Men når det kommer til tidspunkt, så er Wobbler i hendene på pandemiens lunefullhet, akkurat som alle andre band, men vi vil absolutt reise rundt med materialet fra «Dwellers of the Deep» når det er mulig.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020