Wig Wam ble ikke tatt på alvor da karrieren startet, men traff likevel en nerve over det ganske land. I dag er sirkuset tonet ned, musikken har blitt tyngre, og bandet har fått en ny vår i sin andre runde, spesielt etter å ha blitt hanket inn til serien «Peacemaker» i USA. Låtene har blitt strømmet mange millioner ganger, og bandet har en turnéliste som inkluderer USA, Tahiti og Australia. Slikt pirrer selvfølgelig nysgjerrigheten til en skarve musikkskribent, så vi kjørte til Melhus utenfor Trondheim for å ta en prat med mannen vi først bare kalte «Glam», men som nå helst lyder navnet Åge Sten Nilsen. Han hadde mye på hjertet, både om Wig Wam, Queen-show og suksessen med «Do Ya Wanna Taste It».
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Patrick Ullaeus
Livefotos: Kjell Roger Solstad
– Du vil kanskje snakke om Wig Wam du?
– Ja, hvorfor ikke. Skjer det noe spennende der for tida?
– Ja, joda, det gjør kanskje det.
– Du snakker om millenniets comeback!
– Ja, det kan du si! Det lå ikke akkurat i kortene, for da vi skilte lag i 2013 var det ikke akkurat god stemning. Da snakka vi nesten ikke med hverandre. Vi ønsket litt forskjellige ting, pluss at det var endel konflikter, så til slutt ender det ofte med at noen sier fra, så etter siste gig i 2013, så bare dro jeg, og så meg ikke tilbake. Jeg sa fra rett før vi gikk på scenen den kvelden, at ‘dette blir nok den siste giggen’. Wig Wam var blitt nedprioritert, og for Trond (Holter, gitar) og Bernt (Jansen, bass) var det Dracula-prosjektet med Jørn Lande som fristet mest, så det var ikke liv laga for oss lengre. Hadde vi fortsatt, hadde vi sikkert endt opp som pub-band igjen. Med tiden begynte vi å se ting fra litt forskjellige perspektiv, og fikk skværa opp, og ble rett og slett venner igjen. Når vennskapet var på plass igjen, følte jeg det var på tide å foreslå å gjøre noe med tilbudet vi hadde fått fra NRK fire år på rad. De ville ha et slags «sjokk-comeback» under Melodi Grand Prix. Jeg tenkte at det kunne vært moro, bare den sjokk-greia, og kanskje én gig til. Det endte med at vi valgte Tons Of Rock, men så ble det et par festivaler til, før vi endte opp med å prate om å skrive noen nye låter. De låtene ble jo til ei ny skive, men den kom jo midt under pandemien, så det ble ikke så mange konserter den runden.
– Og med ny skive («Out Of The Dark», ute 10. februar 2023, anmeldt her!) rett rundt hjørnet, blir det nærmest som to skiver på rappen.
– Ja, du kan si det sånn. Trond og jeg skriver jo låter hele tida, og det er enkelte låter som blir øremerket Wig Wam i så henseende. I tillegg skriver vi endel sammen, det har vi faktisk blitt ganske flinke til denne gangen. Både «Never Say Die» og «Out Of The Dark» er i hovedsak skrevet mens vi satt i samme rom, og jeg har faktisk skrevet litt sammen med Bernt også, der vi satt med hver vår kassegitar. Så er det litt moro at vi faktisk har skrevet ei låt sammen alle fire, det har vi ikke gjort før. «Bad Luck Chuck» er rett og slett resultatet av en jam-session vi hadde. Jeg tok med meg det vi hadde jamma frem, og skrev teksten hjemme, pluss at jeg arrangerte litt av det som manglet. Det var veldig moro.
– Vi fikk jo opplevd dere live på din nye hjemmebane også, da dere varma opp for Scorpions i Trondheim Spektrum i høst. (Anmeldt her!)
– Ja, stemmer det. Jeg kom jo rett fra bryllupsreise og greier, vi landa i 21-tida kvelden før, så jeg hadde en smule jetlag, men det var jævlig moro å komme hjem og gå rett på scenen i Spektrum, det var det! Moro å treffe Mikkey (Dee, trommer, Scorpions) igjen også. (Åge og Mikkey spilte sammen i Nordic Beast.)
– Det var en trivelig aften det, og en fin anledning for dere å faktisk presentere de nye låtene live. Og sannelig går det ikke mer enn noen måneder, så ramler enda ei ny skive ned i innboksen min.
– Du har fått den allerede ja? Hva er førsteinntrykket da?
– Jeg beit meg jo merke i at «Never Say Die» var en tyngre utgave av Wig Wam enn vi var vante med, og min første tanke da jeg hørte «Out Of The Dark» var ‘jøss, enda tyngre!’
– Egentlig var tanken å være mer melodiøse denne gangen, for midtveis i skrivinga kom jo suksessen med «Peacemaker»-serien, så da fant vi ut at vi måtte lage noen litt mer kommersielle låter med tanke på det amerikanske markedet. Vi har det veldig moro for tida, så jeg håper vi ikke faller tilbake til gamle synder med krangling og greier.
– Da jeg prata med Trond for to år siden, rett etter gjenforeninga var et faktum, fortalte han noen historier om dager som var fullt kaos med reising, opptredener og generelt hektiske dager. (Les det her!) Slikt gjør jo noe med folk, uansett hvor gode venner man måtte være.
– Stemmer, det var helt vilt til tider, og med fire forskjellige personligheter på toppen, så er det lett å gå på en smell. Derfor er jeg så glad for at jeg har en karriere på egen hånd ved siden av Wig Wam. Jeg har jo holdt på med Queen-showet siden 2007, og det ble jo til fordi gutta ønsket å ha en pause på ubestemt tid. Det byr på problemer når sjefen din kommer og sier at jobben din skal settes på pause i ubestemt tid.
– ‘Men hva skal jeg leve av da?’
– ‘Nei det er ikke mitt problem.’
Dermed starta jeg mitt eget Queen-show, som egentlig bare skulle være over noen helger, men det ble såpass populært, at vi booka over halvannet år framover, så da gutta kom tilbake og var klare igjen, var jeg opptatt i lang tid framover. Slike episoder var mye av grunnen til at det gikk som det gikk.
– Og i mellomtida ble det også Ammunition og Nordic Beast.
– Jeg kunne jo fortsatt å jobbe solo, men jeg elsker å jobbe i band, Så jeg reiste til Sverige for å jobbe med noen demoer, og skulle samarbeide med Tommy Denander, men han ble sjuk, så jeg ble sittende å drikke kaffe med Dagfinn Strøm fra Sha-Boom, og han inviterte meg til å bli med i studioet til en han jobba med, en kar ved navn Erik Mårtensson, fra bandet Eclipse. Vi klikka som faen, så han foreslo at vi skulle starte band, og da var Ammunition født, enda jeg allerede hadde Nordic Beast på beina. Det var jo egentlig det jeg hadde tenkt å bruke tida mi på da. Vi var halvveis i gang med å skrive låter, faktisk. Mikkey så at det begynte å røyne på for Lemmy i Motörhead, så vi tenkte å begynne og jobbe mer når han ikke kunne spille mer, men så fikk Mikkey tilbudet fra Scorpions, og de fleste forstår valget hans der. John Norum og jeg fortsatte samarbeidet, og jobber jo sammen enda i dag. Jeg har fått jobba med ganske mange fine musikere gjennom årene.
– John og du skulle jo ha gjort noen konserter i disse dager også.
– Ja, vi skulle det, men så gikk (bookingselskapet) TADC konkurs, så de jobbene forsvant dessverre, men John driver og planlegger en ny runde, men vi får se når det kan bli, med tanke på planene til Wig Wam, for vi går et ganske heftig år i møte.
– John kommer jo hit med Europe til Trondheim Rocks 11. juni.
– Gjør de? Sammen med Mötley og Def Leppard og de greiene der? Da skal du ikke se bort fra at Norumen ender opp på nachspiel på Melhus, haha! Neida, han er en jævlig morsom gitarist å spille med, og vi skal nok ut å spille sammen, han er gira på det. Vi har en veldig god tone, så vi håper å få skrevet litt musikk sammen etter hvert også.
– Tenker du da på Nordic Beast, eller noe annet?
– Nja, det er jo litt usikkert, med tanke på Mikkey og Scorpions, jeg veit ikke hvor lenge de blir å holde på, de er jo ikke ungsauer lengre de heller. Ikke Mikkey heller, for den del, men han har jo så mange prosjekter, han er jo like mye businessmann. Han har jo ansvaret for Motörhead-merch fremdeles, og det genererer nok en del arbeid, kan jeg tenke meg.
– Det kan han jo drive med på bandbussen.
– Hehe, ja herregud. Joda, jeg kunne gjerne gjort noe med Nordic Beast jeg, men da med eget materiale. Vi var jo egentlig bare en morsom greie da vi starta, men jeg gjør gjerne mer med den gjengen jeg. Kult band!
– La oss pense tilbake på gjenforeningen med Wig Wam. Var den i gang før tilbudet om å levere musikk til «Peacemaker» kom?
– Jada. Vi var i gang med å skrive låter vi, og syntes det var fryktelig moro igjen, så vi bestemte oss for å gjøre et skikkelig comeback, når vi først var så godt i gang. Jeg sa fra tidlig at det kanskje var på tide å legge vekk disse Glam, Teeny, Sporty og Flash-greiene. Vi er såpass voksne nå at jeg gidder ikke de greiene der. Men vi skal fortsatt sette opp skikkelige show, det skal ikke være tvil om hvem folk ser og hører. Den gangen var vi på Steel Panther, på en måte. Vi var en slags parodi, men uten å være en parodi. Det var ikke sånn at vi dissa sjangeren, men vi tok den heller helt ut, og var litt Spinal Tap. Det var limousiner og helikoptre for showet sin del, ikke fordi det var påkrevd, men vi hadde det jo dritgøy med det. Vi hadde internasjonale pressekonferanser med innleide skuespillere og Espen Lie som vaktmann. Det var kjempemoro, så vi lo i mange år, haha! Vi starta jo ikke Wig Wam på et pretensiøst grunnlag, vi må jo ha det litt moro også. Vi tok oss selv svært lite høytidelig, og vi ble nok misforstått på det ei stund. Vi tok den på mange måter helt ut, og lo mye mens vi holdt på, og der ble vi nok misforstått ei stund.
– Merker dere noen forskjell nå i runde to, når mye av spjåket er tatt bort?
– Joda, vi gjør jo det. Vi er jo blitt eldre vi også, og vi er i en helt annen tidsalder nå, for da vi starta opp i 2000-2001, så var jo denne musikken uglesett. Derfor tok vi den retningen, for vi starta jo som et partyband; vi var jo Loveshack på steroider. Vi var jo et festband på mange måter, i dag kommer folk for å høre musikken. Så kom Melodi Grand Prix, og da fikk vi mange flere fans, og ble nærmest hele Norges glamrockband. Men for all del; vi koser oss veldig nå også.
– Men du driver fremdeles med kostymeskift.
– Ja, men ikke så mange, hæhæhæ! Jeg liker den showgreia. Når jeg sitter med kassegitaren er det mer ei våt skjorte, mens når det er tid for show, så er det show. Det er ikke så mye som skal til for å lage litt show! Vi er ikke blitt AC/DC, liksom. I Ammunition er vi litt mer i den gata, mens i Wig Wam, der må det være litt show. Vi er fremdeles et showband! Det må være litt rustning og greier. Nå kan vi jo banke Øystein (Andersen, trommer) alle sammen, haha! (Andersen har deler av en rustning som sceneoutfit for tida. Journ.anm.) Rustning, briller og greier. Men det er gøy, da, hæhæhæ! Neida, vi har lagt oss på en mer voksen linje, men vi har beholdt mye av humoren, som på låta «Bad Luck Chuck» og en del andre låter, som har det humoristiske preget med litt ‘tongue-in-cheek’ –tekster. Vi er ikke så sinte, og jeg har ikke så lyst til å synge så sinte greier, det passer meg ikke. Jeg kan være sint noen ganger, men ikke så lenge. Jeg er kortsint, hehe. «Uppercut Shazam» er ganske sint. Den handler om krigen i Ukraina, og er en ekte sint låt. Den handler om det å være underdog, og likevel gi dem inn. Jeg kan ikke være sint en hel konsert, ikke deprimert heller, for den del. Det må være litt variasjon. ‘Det e mæ det!’
– Hehe, snart trønder nå. Har du pakket kofferten, det er sannelig ikke lenge til dere reiser.
– Hehe, nei, jeg har nettopp pakket ut, jeg kom hjem igjen i går, men nå er det litt ferie før jeg har en gig med solobandet mitt, men så blir det en liten tur, så nå har jeg forberedt Christine på at hun må passe på kåken ei stund, hehe.
– Så hun får ikke være med når det blir langtur?
– Hun har selvfølgelig veldig lyst, men det lar seg dessverre ikke gjøre. Jeg gleder meg til denne turen, altså, og kanskje mest til Australia. Jeg har aldri vært der før. (Og kom dit ikke denne gang heller – turneen ble avlyst i siste liten. Red. anm.)
– Lista over norske artister som har spilt der er ikke akkurat lang.
– Nei, og så turné da, gitt. Det blir en morsom tur, og noen morsomme supportband. Taste, for eksempel. Jeg har aldri hørt de, men det passer jo bra med et band med det navnet til vår «Do Ya Wanna Taste It», hehe. Og Tahiti, det blir også spennende.
– Hvordan kom den avstikkeren til på lista?
– Det er en årlig miljøkonferanse vi ble spurt om å delta på, den er visstnok ganske diger, jeg tror Lady Gaga skulle være med også. Det passa egentlig veldig bra med ei mellomlanding der, for da får vi faktisk tid til å hvile litt også. Så blir det litt We Will Rock You for min del, før norgesturnéen starter. Så blir det en ny tur til USA, pluss at det er litt prat om England og så videre. Det har jo vært snakk om Europa ei stund, men problemet har vært at alle festivaler har vært fullbooka fra de foregående årene på grunn av pandemien, men det er ting på gang.
– Det blir kontrastenes turné dette her, med digre scener i USA og Australia, på Tahiti og i Europa, og så til mer intime klubbscener i Norge.
– Hehe, ja, det kan du si. Giggen i Key West (Florida) blir jo knallbra, med Vince Neil og greier. Det blir stort! Men joda, vi gleder oss stort til å komme til steder i Norge der vi ikke har vært på lenge. Og når var det vi spilte på klubber i Norge sist da, det er jo dritlenge sida! 2010, kanskje. Det var rundt tida da vi var i Japan, tror jeg.
– Dere gjorde det jo bra der, ser du for deg at dere skal tilbake til Japan denne gangen også?
– Vi håper jo det, vi hadde mye moro der, og hadde en fast agent der borte. Det har skjedd mye under pandemien, folk som har forsvunnet, gått bort eller byttet beite. Det fins folk i telefonboka som ikke tar telefonen lengre.
– Hvor mye av denne jobben tar du selv?
– Nja, det veit jeg ikke, men jeg er nok en igangsetter, ja. Jeg ringer rundt til mye folk, og har blitt kjent med såpass mange i bransjen etter hvert at jeg vet hvem jeg skal få tak i for at ting skal skje.
– Hvordan kom Peacemaker-prosjektet i gang?
– Det kom ganske enkelt en mail fra et sync-selskap i Statene, som lurte på om vi kunne sende over noen stems og instrumentaler på et par låter som skulle brukes på noe TV ‘ett eller annet’, de sa ikke hva det var. De kunne ikke fortelle hva det dreide seg om, annet enn at det var en veldig morsom greier være med på, så vi endte opp med å sende noen filer, og tenkte det kanskje var til en reklame eller noe sånt. Så viste det seg at det var en serie av de som hadde lagd «Suicide Squad», noe jeg overhodet ikke hadde noe forhold til, men da vi begynte å sjekke rollelista, så forsto vi at dette kunne være noe stort, så da begynte dealinga for å bli med i «Peacemaker». Det ble jo suksess det, så nå har sync-folka begynt å be om mer musikk, så vi driver og sender over låter nå også, til og med låter som ikke er med på skiva, i tillegg til litt Ammunition og noen av mine låter. De er veldig gira, og liker ‘that swedish sound’, haha! Det er jo et enormt lappverk det der, og man skal egentlig ha rimelig bra med flaks for å ende opp med å bli med, men vi håper å få inn noen flere låter, det hadde vært kult. Vi er jævlig happy med å få inn den ene låta, for all del, for vi har jo fått et helt nytt publikum i Statene etter dette.
– Hvordan har det gått med strømmetallene etter «Peacemaker»?
– «Do Ya Wanna Taste It» hadde blitt strømma rundt 900.000 ganger i februar, og det er totalen siden 2010. Fra februar til nå har den blitt strømma 24 millioner ganger, og det er ikke mange månedene, men alle grafene peak-et, så det var ikke tvil om at folk sjekka ut flere av låtene våre, og det ser vi på de nye låtene også. Det har virkelig åpna noen nye dører for oss, for nå føler vi at vi oppnår det vi hadde lyst til med Wig Wam; å oppleve steder vi ikke har sett før, og spille steder vi ikke har spilt før. Vi tar den runden her nå, så får vi se hvor fuglen flyr. Jeg holder også på med ei soloplate, og er sugen på mer rock n´ roll, men det blir ikke i samme gate som Wig Wam, det blir meningsløst. Da ender jeg opp med å konkurrere med meg selv, og hvorfor skal jeg gjøre det samme i et soloprosjekt? Jeg får jo utløp for den stilen i Wig Wam, så det blir noe annerledes med denne skiva. Jeg har jo Full Circle-bandet også, som nesten blir som Åge Sten Nilsen og Sambandet, haha! Der er det Queen, sololåter, Wig Wam, Ammunition og hele greia som utgjør min karriere, det er jævlig moro, så jeg kommer nok til å gjøre mer med den gjengen der, helt klart. Med Wig Wam har vi jo ikke lagt planer lengre enn til 2023 enda, så vi får se hva som skjer i 2024. For alt vi vet er 2023 det siste året med Wig Wam, og da går vi ned med flagget til topps istedet for på samme måte som vi gjorde sist, med flagget nedi sørpa. Dårlige overskrifter og bitre fighter, det var ikke noe hyggelig i det hele tatt.
– Da jeg prata med Trond, fortalte han om den prosessen, om at «Wall Street» ble utgitt bare for å bli ferdig med platekontrakten.
– Nja, det var vel ikke helt sånn, for da vi ga ut «Wall Street» holdt jo han på med «Swing Of Death» («Dracula»-skiva til Holter og Jørn Lande), men det var ingen som ville signe den, så jeg foreslo at vi gjorde den til et Wig Wam-album, en rocke-opera. Vi ble enige om å gi ut «Wall Street», og turnerer ikke med den, men gir heller ut «Swing Of Death». Men så kom det en herremann ved navn Jørn Lande inn på banen, som endra hele bildet av situasjonen, og da ble det ikke mer Wig Wam på noen år. Jeg så for meg at «Swing Of Death» kunne være en vintergreie for oss, når vi ikke turnerte på festivaler og lignende på sommerstid. Vanlige konserter på sommeren, rocke-opera på vinteren, rett og slett.
– Morsom tanke! Vanden Plas gjør jo noe av det samme.
– Ja, ikke sant, da kunne vi hatt to forskjellige sesong-produkter, for å si det sånn. Da har vi to forskjellige konsepter å turnere med, istedet for ett. Det var jo det som skjedde i 2005, da turnerte vi helt til det nesten ikke kom folk lengre. Et sted må man stoppe, ellers blir det tomt i salen til slutt. For meg som lever av musikken, må man hele tiden ha noe å jobbe med, ellers blir det dårlige tider, så når jeg ikke jobba med Wig Wam, så fant jeg på andre ting å drive på med. Litt ferie først, så er det over på neste prosjekt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022