Jeg har til tider satt meg sjøl i følgende imaginære problemstilling; ’om jeg måtte lytte til kun ett eneste band resten av mitt liv – hvilket??’. Mange vurderes, men jeg koker det stadig ned til Black Sabbath. Litt grunnet karrierens versatilitet og gjennomgående høye kvalitet, men også mye takket være den uimotståelige mystikken og ikke minst hvilke banebrytere de var da de åpenbarte seg for drøyt 50 år siden. Den yngre garde må gjerne innbille seg at Five Finger Disturbed SevEnfold bryter nytt fjell, men de sauser i grunnen kun sammen eldre ingredienser, bare framført langt kjedeligere enn sine kilder – og mye av det samme gjelder de aller, aller fleste rockorkestre. Sabb4, derimot, la for dagen populærmusikkens første virkelige brudd med de etablerte tonale virkemidlene, og selv om Der Riffmeister Tony Iommi til tider har holdt fortet ganske dønn aleine, har både personell og skiver stort sett vært i høyt skikt. Det er på tide å ta en kikk/lytt på hele katalogen under ett, fra bånn av.
Tekst: Wilfred Fruke
20. Forbidden (1995)
Jeg har sett ganske mange rangeringer av Sabbs album, men aldri to like (litt som at dette er min rangering, høyst trolig ganske ulik din). Men, i ni av ti havner ”Forbidden” håpløst under kjerrehjulet og med god margin sist. Dette er da også i sannhet den eneste skiva under navnet Black Sabbath der ingenting synes å funke, hvilket er en prestasjon i seg sjøl, med tanke på hvilket stjernelag som var i sving – faktisk en gjenforening av gjengen som lagde den langt mer potente ”Tyr” fem år tidligere. Selv kapasiteter som Cozy Powell og Neil Murray låter usedvanlig vaklete og skoleguttaktige, låtene uinspirerte og svake, lyden helt krise og tom. coveret som en dårlig parodi. Joda, Iommi varter så klart opp med et knippe riffs, men i snakkepop-produsent Ernie C(umingham)s klamme grep ble potensielt gull bare til massiv gråstein – dette er skiva der Iommi trakk seg helt ut av produseringa, for å tekkes de mindre eller mindre geniale slipsnissene i plateselskapet, og så bra gikk det. I sjølbiografien ”Iron Man” har han også kalt dette kapittelet «The one that should’ve been Forbidden”, illustrerende nok.
19. Cross Purposes (1994)
Det tok sin mann å følge med på besetningsskifter i bandet i åra fra Dio ga seg (første gang) i ’82 og til Ozzy ble forklart at han igjen skulle fronte Sabbath i ’96, og de to siste skivene med Tony Martin på sang og høyt hårfeste var ingen store höjdare, selv med Geezer Butler-bassing på denne ’94-skiva. Med det sagt; dette er langt fra noen dårlig affære, selv om stemninga rundt hele bandet på den tida var litt halvhjerta ’nok en dag på jobben’-aktig. Det åpnes friskt med fine ”I Witness”, og på turen herfra til lokalvinneren i den sugende avslutninga med ”Evil Eye” (hvor dessverre Eddie Van Halens jam-solo ikke ble innspilt skikkelig) finnes en ganske god del tungt og fett gods med brukbart trøkk, selv om det treffes litt for ofte bittelitt i utkanten av blinken. Det høres tydelig underveis at også stilskaperen Iommi lar seg inspirere av samtid, noe den nokså vellykka Alice in Chains-pastisjen ”Virtual Death” bærer åpenbare bevis på. I det hele tatt en brukbar liten skive for de få som brydde seg, selv om clutchen slurer litt vel mye her og der til at vogna holder jevn nok fart til stor heder&glorie.
18. Seventh Star (1986)
Det er nesten litt urettferdig å skulle vurdere denne som en Black Sabbath-skive, noe den er i navn, ene og alene. Plateselskapet nektet nemlig Iommi å gi ut denne som ei soloskive, og kompromisset ble av typen ’Black Sabbath featuring Tony Iommi’ – noe som nok initielt fikk flere enn meg til å tenke at fyren hadde blitt litt vel full av seg sjøl, selv om han var ganske uskyldig i akkurat det. I ’74 erstattet Glenn Hughes Ian Gillan i Deep Purple, og drøye tiåret etter gjorde han forsyne meg det samme også i Black Sabbath – og denne skivas vokale leveranse grenser opp mot det sublime. Ellers er det vel liten tvil om hvem som trekker i strengene, men intensjonen var altså ikke en Sabbath-skive, og det kan også høres. Iommi synes å ville være kontemporær og relevant, og følgelig låter denne skiva veldig datert, både kompositorisk og lydmessig, selv om balladesingelen ”No Stranger to Love” i grunnen ikke fanger platas generelle stemning. Låtene har jevnt over grei tyngde, men mye av snerten forsvinner litt i ønsket om å ’gjøre noe annet’, i retning av et mer iørefallende radiosnitt. Like fullt, ”Seventh Star” trår vannet greit nok i bandets kanskje mest kaotiske periode.
17. Technical Ecstasy (1976)
Etter at bandet hadde vært på sitt aller høyeste, hva både musikalsk kvalitet og kjemisk indusert bevissthetsutvidelse angår, bestemte Tony Iommi seg for at neste skive skulle bli helt perfekt. I motsetning til de andre tre trakk han seg nå noe vekk fra ville fester og inntok en stadig tydeligere bandlederrolle. Studiopusseskinnet bruktes flittig, alle røffe soniske hjørner ble behørig runda og polert, og tilbake stod ei skive med et sånn passelig halvtamt låtmateriale i en superglætt finish. Mer enn noe vitna dette om en kombo av et band i full begynnende oppløsning og sviktende dømmekraft, selv om rekka av feilgrep likevel ikke helt klarte å skjule det noe uforløste potensialet i låter som ”Gypsy” og ”Dirty Women”. Ellers dilter skiva sånn brukbart, men noe i overkant velsmurt framover uten de heeelt store toppene, uten å egentlig i stor grad verken engasjere eller irritere – med unntak av karrierens kanskje største face-palm moment; ”It’s Alright”, med trommis Bill Ward på vokal… Sett fra der de da kom fra og dit de da kom kan en vel i det minste si at de i alle fall med denne fikk mye ut av begrepet ’fallhøyde’.
16. Born Again (1983)
Med selveste Ian Gillan på laget var forventningene svært høye, men skiva skuffet kapitalt ved utgivelsen – en av anmeldelsene bestod sågar av ett eneste ord: ’Stillborn’. Det hjalp vel heller ikke på saken å pakke den inn i et av tidenes dølleste omslag. Sett/hørt i bakspeilet må en vel si at skiva fikk ganske mye ufortjent pepper, selv om den på ingen måte har særlig mye blant historiens store skiver å gjøre. Ikke siden ”Vol. 4” har ei Sabb-skive hatt en så grumsete lyd, og dette danner et slags snodig, seigt skjold mot selve innholdet, som på sin side er til dels uvanlig lite umiddelbart og ’tilgjengelig’, og kombinasjonen av dette sender skiva litt ut i ’aquired taste’-land. Når en så først tok seg bryet med å komme seg bak det soniske skjoldet og litt under huden på låtene, vokste skiva seg med åra ganske så merkbart, og det er en herlig mørk, nesten skummel stemning over mye av reisen – hør bare den nesten ekle tyngden i f.eks. ”Distubing the Priest” og til dels tittelkuttet. Dette er ei skive jeg med tida har blitt ganske glad i, men likevel er ikke låtene jevnt over gode nok til at den havner høyere opp, når jeg nå med cyberpapirkniven på strupen igjen sitter og sorterer unga mine – selv om joda, ei låt som ”Zero the Hero” bør ikke glemmes i det store bildet.
15. Headless Cross (1989)
Tony Martin hadde nå på sin andre skive blitt litt varmere i den vokale trøya, og denne gang skulle han også være med og skape sine egne sanglinjer – og det med et ganske så godt resultat. Tittelkuttet står som ei påle den dag i dag, og låtene som følger finner sin plass i en ganske godt variert, men samtidig noe retningsløs enhet uten den store samlende faktoren. Jeg synes ikke at bandet så godt kledde dreiningen mot mer mainstream melodiøs metal fra forgjengeren, som i mine ører ligger et hakk tettere mot det originale ’Sabb sound’. Uten Iommis distinkte signatur på lyd, tonevalg og generell Fingerspitzersatzgefühl hadde dette dog kun vært et hvilketsomhelst band i mengden. Martin leverer strålende, og kompet, nå med Cozy Powell i kjøkkenavdelinga, sparker godt fra seg, men ikke alle låtene treffer like godt som tittelkuttet og ”When Death Calls”, og litt mye detter i trivialitetssekken – dog øverst deri. Mange anser denne som Martin-perioden(e)s beste, men hos meg blir den noen snepp for ujevn til å havne høyere enn midt på, selv om den har sine store øyeblikk og er ei skive jeg ennå snurrer med jevne mellomrom.
14. Dehumanizer (1992)
Det hadde skjedd svært mye – men samtidig forbløffende lite fremadrettet – med BS de ti åra det da hadde gått siden sist Dio var innom, og jaggu klarte Powell å pådra seg bekken(!)brudd, slik at Vinnie Appice hoppa inn og kompletterte ”Mob Rules”-lineupen. Geezer Butler var allerede på plass. Stilmessig slekter dog ikke denne fullt så mye på de to fra forrige guderunde, og ”Dehumanizer” er nok den tyngste skiva i bandets historie – litt ironisk i seg sjøl, med tanke på at Sabb4 på mange måter definerte musikalsk tyngde to tiår tidligere. I bånn lå i grunnen bare en intensjon om å skape ukomplisert råkkenråll, og øyeblikkets inspirasjoner sendte resultatet i tung retning – og heldigvis lot de seg føre med egen idéstrøm, selv om kanskje de helt store toppkuttene uteble. På den annen side finnes heller ingen svake spor, og denne sorterer vel som en av de mest glemte og undervurderte i bandets historie. Samarbeidet holdt dog ikke så lenge; Dio gikk i og for seg ut kontraktstida si, men slutta rett i forkant av to større festivalgiger, angivelig fordi han der nekta å varme opp for ’klovnen’ Ozzy. Kuriøst nok var det en annen av de store som hoppa inn på kortkort varsel (med kompisen Dios velsignelse, skal sies), nemlig Rob Halford, men det ble dessverre med disse jobbene (der også Bill Ward gjesta på en av dem).
13. Tyr (1990)
Hva undervurderte Sabbath-skiver angår, vil jeg nok mene at ”Tyr” topper lista. Det er først i seinere år jeg sjøl har gitt også den noen runder med åpne bakører, og av alle bandets skiver er det trolig denne som hever seg klart mest med tida og antall spinninger. Tony Martin leverer sine beste prestasjoner, og det kan virke som om det norrøne, underliggende konseptuelle fungerer som en liten ’sweet spot’ for såvel band, låtretning og samlende kontinuitet. Skiva framstår langt jevnere og mer helstøpt enn den litt sprikende forgjengeren ”Headless Cross”, og ei låt som ”Valhalla” hevder seg godt i holmgang mot tittelkuttet derfra. Ellers heller låtene likevel mer mot ”HC”s episk tuftede dramatikk enn ”Eternal Idol”s mer rett-på-sak-feeling, og i retrospekt mener jeg at ”Tyr” passerer sin umiddelbare forgjenger, mye i rein slitestyrke, men også altså i jevnhet og helhetsfølelse. Stakkars Martin måtte etter denne vike plassen for Dios tilbakekomst, men i likhet med Gillan fikk han aldri (verken da eller i ’95) formelt sparken, og de to lekte seg imellom med tanken om å bare stille på ’jobb’ ved enellerannen gig, bare for gøy – det hadde jaggu vært noe!
12. Never Say Die (1978)
Det trengtes en real kjerringreising etter den foregående slappglætte affæren, men om ”Never Say Die” ga noen fullgod forklaring på hvorfor skapet skulle stå akkurat der, er vel noe i det blå. Det friske tittelkuttet åpner ballet, og allerede etter få sekunder vet man at det er en helt annen driv og inspirasjon som råder, selv om det hele er skapt under press i løpende studiotid – eller kanskje nettopp derfor; at spontaniteten dreies til en subtil styrke. I likhet med Martin-perioden(e) er de to siste de klart svakeste, men for Sabb4 sin del er denne siste en markant bedre skive enn forgjengeren. Sløye ”Over to you” vinner racet (tankene vendes her mot en av deres aller beste låter; ”Spiral Architect”), tett fulgt av tittelkuttet og groovy ”A Hard Road”, og det er i grunnen bare den teite, blåsertunge instrumentalen ”Breakout” som går vinkelrett på trynet. Ozzy nekta å synge de tre låtene de hadde øvd på med Dave Walker, som steppa inn et langfriminutt da han ’slutta’ første gang (de klarte dog å lure ham til å gjøre ”Junior’s Eyes”), og Bill Ward tok da én til for bortelaget med ”Swinging the Chain” – med massivt bedre hell enn forrige gang, skal sies. Ingen stor skive, men Topp12 Sabbath er likevel ikke å kimse av.
11. Eternal Idol (1987)
Jeg husker godt hvordan sekstenårige meg spilte denne ihjæl da den var ny, og ennå går den sine jevnlige runder. Hvorvidt min oppfattelse av denne da kan kalles nøktern og objektiv får småfåglarna vite, men spør du meg (og det har du jo implisitt gjort, iom. at du leser dette), er dette klart den beste skiva med Tony Martin – selv om selve det vokale her føles noe forknytt og uforløst, hørt opp mot hvordan han seinere blomstret. Det skal nevnes at det på nyere deluxe-utgaver følger med drøyt halve skiva med Ray Gillens originale vokal, som kvitrer de samme linjene, med noe mer sjel og dynamikk enn Martin mestret i ’87 og derfor faktisk er å foretrekke. Låtene er dog de samme, og uavhengig av om jeg har på nostalgi-, den objektive anmelder- og/eller analysefrakken, så ender jeg på at disse er de sterkeste post-81 (men pre-reunions). Skiva rammes inn av mine to toppvalg, herlige ”The Shining” og det blytunge tittelkuttet, og imellom disse triller det ut ei rekke med gode låter, uten at det egentlig dupper stygt noe sted. Skiva gir meg en sterkere følelse av kobling til 70-tallet enn sine kronologiske halvbrødre både før og etter og står for meg som det største lyspunktet fra de åra da medlemskarusellen svingte som verst.
10. Heaven & Hell – The Devil You Know (2009)
Når en har med ei skive som i prinsippet er Sabbath kun i navn, kan en også ha med ei skive som i ett og alt er Sabbath, med unntak kun for nettopp navnet. Om det var Sharon som nekta bruken av Sabbath-navnet vet ikke jeg, men greit nok – H&H it is, then! For andre gang gjenforentes ”Mob Rules”-bandet, og nok en gang med blytungt resultat – dette er vel eneste skiva i storfamilien som kommer opp mot ”Dehumanizer” i hardheavyness. Låtene er gjennomgående harde og steintøffe med en sugende tyngde i Iommis riff, samtidig som det gis rom for også noe mer melodisk underveis, som i ”Rock and Roll Angel”, og dette låtmaterialet kunne i prinsippet også vært utgitt under Dio-navnet, slik hans karriere musikalsk tok retning mot slutten. Det er dog ingen som låter som Iommi og Butler, spesielt sammen. Hvordan det videre kunne ha utviklet seg får vi aldri svar på, for dette var siste skiva Dio rakk å være med på før han måtte gi tapt for kreften, i mai 2010. Bandet gjorde én siste festivalopptreden 24. juli samme år som en hyllest, da med det vokale delt mellom Glenn Hughes og vår egen Jørn Lande. Ei skive uten svake låter, og Dio gikk i alle fall ut med god stil. R.I.P.
9. 13 (2013)
Meningene er ofte delte når gamle helter kommer med nye toner, men det er sjelden at et bands fans polariseres så markant som Sabb-fansen ble med denne. Mange mente de hadde blitt en ’dårlig parodi på seg sjøl’ i all sin retrosøken, og trolig hadde de samme vært framme i skoa med ’detta ække Sæbbætt’ om de hadde valgt andre retninger. Sjøl følte jeg henrykkelse over å høre (nesten-)Sabb4 i gammel tapning, om så skiva i ett jafs kan bli i overkant. Låtene er dog gjennomgående både gode, tunge og tøffe. Joda, de ’spiller på seg sjøl’ fra ende til annen, og en drar kjensel på byggesteinene fra klassikere som ”Black Sabbath” og ”Planet Caravan”, blant annet – og munnspillet og det innlagte uværet kan vanskelig sees på som annet enn ’tips of the hat’ til gamle dager. Sammenlikning med H&H-skiva er nært uunngåelig, og tyngden er i utganspunktet ganske på høyden. ”13” har dog noen fortrinn som vinner; Ozzy synger bedre enn på mange, mange år, Rick Rubin fanger bandets gamle nerve på ypperlig måte, og trommene har oppimot ’the Bill swing’, selv om ikke Ward sjøl var inne i bildet. Det er vanskelig å se hvordan vi kunne ha fått en bedre skiva på de samme premissene.
8. Black Sabbath (1970)
Trolig tidenes viktigste debutskive hva hard rock & metal angår, og datoen fredag 13/2-1970 står som ‘offisiell’ fødselsdato for heavy metal. Åpninga med ”Black Sabbath” la en til da ukjent tyngde og skummel stemning på bordet, og aldri hadde ’djevelens intervall’, også kjent som tritonus (tre hele toner), blitt gitt en så markant rolle i populærmusikk. Hele skiva ble jamma fram på kort tid – i prinsippet ble bandet bare teipa ’in action’, og musikalsk spriker det naturligvis litt i mange retninger, der de stod helt uten sonisk kompass. Bluesen ligger så visst i bånn, men samtidig fanger de så mye helt på tvers av det konvensjonelle og skaper noe helt nytt – og kritikerne visste ikke fram og bak på denne nye ballen. Publikum viste seg – heldigvis – å sette pris på det, og nevnte ball begynte så sakte å rulle. Hørt i retrospekt under pågående komparasjonsanalyse er dette en ganske variabel, men ytterst sjarmerende skive av et ganske skranglete band, og låter som ”Warning” og ”Wicked World” finner vel neppe veien til noen samleskiver, mens spor som tittelkuttet og ”Behind the Wall of Sleep” står med historisk gullskrift. Må forefinnes i en hver seriøs platesamling.
7. Mob Rules (1981)
Vinnerresepten fra første skive uten Ozzy videreførtes året etter, uten at resultatet av den grunn føles som noen blåkopi. Stemninga er noe mørkere, hvilket den herlige tyngden i låter som ”Falling off the Edge of the World” og ”Sign of the Southern Cross” profitterer på, men ikke alle låtene når den samme, enorme standarden de sjøl satte med forgjengeren – for meg faller bl.a. ”Turn Up the Night” og ”Country Girl” litt i den ’lettere skuffen’, selv om også disse svinger ganske så godt. Bill Ward hadde siden sist drukket seg ut av en hver diskusjon, og inn ble henta Vinnie Appice. En langt stødigere og faglig sett massivt bedre rytmeholder, men der Ward gjerne slang på et ’badada-bom, pschh-pschh’, holdt Appice seg mer til streit ’bom-pschh-bom-pschh’. Hele soundet ble med det noe strammere og reinere, og i mine ører er dette på noen måte litt feil – noen band skal liksom skrangle litt, som The Who og Sabb4. Med alt dette sagt; ”Mob Rules” er en stor klassiker som kan snurres på nårsomhelsten, og med åra har den på mange måter vokst seg litt tydeligere ’egne bein’ ift. sin forgjenger.
6. Vol.4 (1972)
Etter tre skiver mer eller mindre skåret av det samme sorte tøystykket var det på tide å ’tenke litt nytt’. Pengene hadde nå begynt å strømme inn, og oppdagelsen av colombiansk nesepudder hadde nok også bittelitt å si der de plutselig satt i et svært hus i Bel Air med et bord fylt av innendørs snøskred og skulle lage sin fjerde skive på egenhånd, og stemninga innad i bandet var upåklagelig god. Her og der tok de nok både munn og nese litt for fulle, resulterende i teite saker som tullesporet ”FX”, der bandet løp nakne rundt i studio og slo på en hardt lydeffektsatt gitar på stativ – og det var hele ’låta’. Det introduseres såvel pianoballade som stryk og blås, og låtene framstår til en stor del nokså introvert, uten store tanker på å skrive singler (det nærmeste må vel bli ”Snowblind”, gjett hva den handler om..). Iommi serverer sine kanskje aller tyngste riff i åpningene på henholdsvis ”Cornucopia” og ”Under the Sun”, men ellers er det en uvanlig lystig stemning over mye av skiva, som i samba-partiet i ”Supernaut”, og dette var vel skiva til da som bød på flest aspekter av bandets idébank. Det føles litt rart å skulle sette en slik favorittskive utenfor en Topp5, men herfra og inn er marginene svært små, og noen må også bli nr. 6.
5. Paranoid (1970)
Kun sju måneder etter debuten var oppfølgeren klar, og bandet hadde brukt tida godt. Løse tråder ble samlet inn og farget røde, kompass finjustert, og de framstod nå som en langt mer kompakt enhet. Debutens primitive uttrykk var på mange måter i behold, selv om de nå hadde større begrep om hvor de ville og kunne eksperimentere mer målrettet, som i syretrippen ”Planet Caravan”. Ellers bugner skiva av blytunge perler, som ”Hand of Doom”, ”Iron Man”, ”War Pigs” – i grunnen kan samtlige spor nevnes som klassikere herfra! Sjøl må jeg nok innrømme å gjerne skippe over tittelsporet (som det eneste fra Sabb4s seks første skiver), som føles som ’verdens lengste låt på under tre minutter’ – skrevet i en håndvending, innspilt nesten som en fleip, og selvsagt ble akkurat den en hit. Neida, ingen dårlig låt, men ikke spesielt slitesterk. Dog la denne ene låtas suksess mye av grunnlaget for at bandet fikk såvel drahjelp mtp. salgstall som rein publisitet og navnespredning, og det aleine forsvarer historisk gullstatus. ”Paranoid” er kanskje den eneste skiva jeg veit om der omslag, tittelkutt og dennes tekst ikke har noen ting med hverandre å gjøre – meninga var å kalle skiva for ”War Pigs”, men da selskapet ga et endelig ’NEI!’, var det for seint å endre coverets bilde.
4. Master of Reality (1971)
Tredje skive ut på halvannet år, og her smelter alle elementer av deres originale, noe primitive uttrykk sammen til en høyere enhet av nær perfekt symbiose. Alt treffer mål med denne, fra Iommis spliff-induserte hosteintro til siste tone av vidunderlige ”Into the Void”, og en kan forstå at det etter denne måtte komme en slags dreining. Dette ble da også siste skive med Rodger Bain i produsentstolen, et sted Iommi seinere gjorde krav på, etter en liten intern stollek gjennom neste studiorunde. Bandet seilte nå på en bølge av kombinert kreativ eufori, kommersiell suksess og kjemisk utvidet bevissthet – og de får så visst trukket veksler på alt dette denne gangen. Iommi stemte nå ned halvannen tone for å lette trykket på de manglende fingertuppene, noe Butler fulgte på. Dette skapte en helt ny dimensjon i soundets tyngde, og denne skiva, med låter som ”Sweet Leaf”, ”Children of the Grave” og ikke minst avrundinga med ”Into the Void” må sies å ha skapt blåpapiret alt av seinere doom-, stoner- og sludgemetal henter fundamentet sitt fra. Sabb4 formelig strutter av sjøltillit, og dette er trolig nøyaktig så langt den initielle, smått naive primitiviteten kunne bære dem – and thanks for all the fish.
3. Heaven and Hell (1980)
Med en så radikalt forskjellig vokalist som Ronnie James Dio inn i rollen Ozzy hadde forlatt, var det ikke godt å vite hva som venta, men jaggu sa man kjerringreising! Iommi og Dio fant en fantastisk kjemi i låtsnekringa, og det å få sjansen til å skrive for en sanger som bevegde seg tonalt og rytmisk på tvers av riffene i stedet for å synge med dem synes å ha vært en solid dose rett-i-kroppen for Der Riffmeister. Sjøl sier han at spesielt de kjappere låtene kom mye lettere, og denne skiva viser så visst en langt større variasjon i tempi, tyngde og rein dynamikk enn hva de tidligere hadde vært i nærheten av. I superprodusent Martin Birchs trygge hender kan en formelig høre hvordan elementene fra Sabb4 og Rainbow bare smelter sammen, og ut spretter ei beint ut vidunderlig skive uten antydning til svake punkter og med et vanvittig sterkt låtmateriale – jeg mener; ”Neon Knights”, ”Children of the Sea”, ”Heaven and Hell”, ”Wishing Well” – ja, alle! Iommi spiller bedre soli enn noen gang før, og bassen bobler og stortrives. Det eneste denne skiva mangler er litt av den reine magien som formet bandets aller beste stunder fra tiåret før, og det at denne havner på tredjeplass sier i grunnen mer om hvor himmelhøyt jeg setter de to øverste enn at det skulle mangle noe som helst på ei bortimot perfekt skive, som dette vitterlig er.
2. Sabotage (1975)
Det er naturligvis utelukkende bandets evige Prügelknabe Bill Wards røde tights som sender denne skiva opp på andre plass – de hadde liksom ikke alltid dette med plateomslagsutforming i sine hule hender, kan man vel si. Spøk til side; dette er kvartettens beste prov på at ’sammen gjør sterk’, i den forstand at det er skivas reine jevnhet og helhetsfølelse som gir den det lille ekstra – det er nemlig ikke mange spor herfra som hadde endt opp på en ’70s Greatest Hits’, men jeg ville likevel ikke byttet det minste om på verken låter eller rekkefølge. Fra starten med gyngende ”Hole in the Sky”, gjennom intermezzoet og til Verdens Tøffeste Riff i ”Symptom of the Univers” (som også er Wards store øyeblikk) og dennes syrete jazzhale, videre til herlig tyngde i ”Megalomania” og nesten ukjente ”Thrill of it All” til vrenggitar/kor-dramatikk i ”Supertzar” via popflørten ”Radio (Am I Going Insane)” til det hele kulminerer i det herlige konglomeratet ”The Writ” – og jeg finne ikke annet å pirke på enn at ”Supertzar” føles bittelitt lang. Variasjonen er stor, også via temaskifter i låtene, og det føles nesten, nesten litt synd at ikke dette er et konseptalbum, slik helheten nærmest roper: ”Kom, kom – konseptuér meg!!”. Ozzy synger råere enn noen gang, og skivas noe klarere og mer kontante lydbilde sender det hele som ei hard kule rett i trynet. Denne skiva kommer jeg aldri til å bli lei.
1. Sabbath Bloody Sabbath (1973)
Der ”Vol. 4” hadde kommet svært lett, gjaldt så visst ikke det samme for neste skive – full skrivesperre på Iommi, bare ’full’ på resten av bandet. Først da de leide et gammelt, skummelt og hjemsøkt slott (Ward sov her med en dolk i senga, som ’beskyttelse’), løsnet det – og da på alvor. Noen mennesker jobber åpenbart klart best under press. Som med ”Sabotage” er det skivas jevnhet som gir den det siste lille dyttet, men jeg velger denne øverst, med kanskje minst mulig margin. Det er for meg tittelkuttet og avslutninga som setter siste spiker; jeg tror nok både ”Sabbath Bloody Sabbath” og ”Spiral Architect” for alltid vil finnes på min Topp5 Sabbath-låter, og spranget ned derfra til mitt neste tospann; ”A National Acrobat” og ”Sabbra Cadabra” er neiggu ikke langt. De viser videre med bravur at de også mestrer popformelen, som i den sein-beatleske ”Lookin’ for Today”. Kompositorisk tar det hele nå en merkbar dreining et godt stykke mot det progressive, og bandets momentum er av det mer og mer velsmurte slaget, uten at de av den grunn har ’mista seg sjæl’ – det kom først noen år seinere. Produksjon og instrumentering ble større, med såvel stryk, Moog og keyboards (Rick Wakeman kan høres på Sabbra Cadabra), og på alle måter balanserer denne skiva superb mellom det dunkle og det friske, det komplekse og det primitivt råenkle, og den fanger et band med trygghet i sine ’gamle styrker’, samtidig som nye tanker blandes inn i boblende kreativitet etter ketchupflaskeprinsippet – og det hele til en herlig enhet, struttende av selvsikkerhet. Ikke like hard og kontant som etterfølgeren, men likevel favoritten – heldigvis er verden slik innstilt at man slipper å måtte velge.