Torsdag 06. oktober 2022
Høstens gavepakke til fans av den mørkeste metallen har nådd Oslo. «Chariots Of Fire» må kunne kalles en omreisende minifestival, med fire band hvorav alle er av over gjennomsnittlig størrelse. Med dette mener jeg at man ikke får en pakke hvorav oppvarmingen er et band ingen har hørt og som knapt spiller for noe publikum. Dette ble smertelig bevist for et halvt år tilbake på samme venue. I hvert fall så og si. Bölzer (4/6) spilte på John Dee under Inferno, men gjennom hele konserten deres var det kø til inngangen av Lounge Bar for å komme ned trappa til John Dee. I kveld var den sveitsiske duoen godt i gang da jeg ankom Rockefeller. De begynte ikke lenge etter åpningstid, og da jeg stilte meg i kø var det ved inngangen av gamle Møllers. Bölzer er vel som norgesvenner å regne, og får vel snart Se & Hørs lusekofte. Tross dette har jeg aldri sett dem, og knapt hørt de på plate. Men her ble jeg overbevist. Åttestrengs gitar gjør at duoformatet låter massivt og variert. Og Okoi er i tillegg en veldig dyktig gitarist det er underholdende å se på. Kaotisk og stygt, men også melodisk og behagelig. Lyden er god, og ikke spesielt høy. Jeg kjenner ikke til låtmaterialet deres, men den nevnte variasjonen vitner om en smart og balansert setliste.
Dette blir den tredje anmeldelsen av Tribulation (4/6) live på kort tid fra meg, representert på både Tons Of Rock og Beyond The Gates. Gode konserter begge de, og siden sistnevnte festival har kvartetten vært konstant på veien, så det er definitivt tight det vi får vi kveld. Setlista, som åpner med «In Rememberance» og fortsetter med «Leviathans» og «Night Bound», begynner å bli kjent nå. Nye singelen «Hamartia» er vel det jeg noterer meg som endring i låtoppsettet siden festivalene. Nå forsvinner riktignok gitaren et stykke uti denne, og konserten får en ufrivillig pause, som de heldigvis tar litt humoristisk. Lyd er tilbake og vi får «Funeral Pyre». Under «Strange Gateways Beckon» forsvinner atter en gang gitaren, og kvartetten avslutter konserten. Bassist og vokalist Johannes Andersson sier de er på overtid, og dette er jo uansett låta som pleier å avslutte, så det var ikke mye vi gikk glipp av. Dette er en del av sjarmen med konserter.
Abbath (5/6) har også spilt på begge de nevnte festivalene her hjemme, hvorav jeg kun fikk med meg bergenseren i stekende sol på Ekebergsletta. Og jeg må jo si jeg synes black metal gjør seg bedre i et mørkere lokale. Og nå begynner det også å bli litt trangere på gulvet på Rockefeller, som er langt i fra fullt i kveld. Galleriene brukes ikke, og jeg har opplevd det langt trangere nede på gulvet. Tidligere denne uka måtte de avlyse konserten i Hamburg da trommeslager Ukri fikk en belastningsskade i albuen. Når «To War» settes i gang ser det heldigvis ikke ut som dette har vært altfor alvorlig. I motsetning til Tribulation er setlisten skiftet ut noe siden Tons. Seneste albumet «Dread Reaver» er naturligvis godt representert, med tittelkuttet, «Acid Hace» og «Dream Cull». Alle de tre Abbathskivene er representert i settet, men hovedmannen har ikke fortrengt fortiden og fra Immortal får vi fire låter, tre av dem fra «Sons Of Northern Darkness». Her må jeg trekke frem «Beyond The North Waves» som en svært undervurdert episk perle. Tunge «Tyrants» er naturligvis også en sikker vinner. I tillegg får vi «Warriors» av I. Abbath er i form og hans velkjente fremtoning skaper en løs og ledig stemning. Dette er jo en helt annen intensitet enn de to første banda, men jeg synes også her lyden er god. Også så tight som bandet er. Det er et par stopper i settet her hvor jeg ble stående å måpe. Jeg koste meg på Tons Of Rock, men dette her var et par hakk over
Så var det et sceneskifte som krevde litt tid, for Watain (5/6) er mer enn fem menn som spiller metal. Det er gått noen år siden jeg sist så dem på Club Maiden, hvor det stinket av døde dyr i hele salen. Nå er både scenene og produksjonen langt større. Jeg tenker bildene beskriver dette bedre enn hva jeg klarer med ord. “The Agony & Ecstasy Of Watain” ble for meg en svært positiv overraskelse, og naturligvis er det denne som promoteres i «Chariots Of Fire». Fem av kveldens elleve låter er fra denne plata, inkludert instrumentalen «Not Sun Nor Man Nor God». Som på plate åpner kvelden med «Ecstasies In Night Infinite» før vi hopper nesten tjue år tilbake med «Black Salvation» fra «Casus Luciferi». Dette her er virkelig proft. Massivt og stemningsfullt, og en skal slett ikke kimse av klisjeer som flammer og blod. Dette er virkningsfulle effekter, selv på en torsdag. «The Howling», «Devil’s Blood» og «Serimosa» er god svensk black metal og «Nuclear Alchemy» blir dedikert til «The Undisputed King Of Norwegian Black Metal – Metalion». Skal jeg sette fingeren på noe før «Malfeitor» avslutter må det bli at jeg gjerne kunne tenkt meg noe fra «Sworn To The Dark». Men det blir flisespikkeri, det er vanskelig å utsette noe på dette maskineriet.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Anne-Marie Forker
