AFM Records
Det var en tid ‘alle’ skulle hengi seg til å spille inn låtene sine med symfoniorkestre arrangert inn på sida, men det måtte naturligvis en tysker til for å dra det inn i korpsformatet. Dette er så klart verdens enkleste sak å skulle slå billige vitser om, så det lar vi naturligvis være, etter at det initielle fliret har lagt seg. I motsetning til andre har band og dirigent samarbeidet fram 15 flett nye spor, og det er jaggu deler av dette som funker ganske så kult. Riktig nok; åpningssporet «Pandemonium» skriver ut en sjekk som ikke maktes innløst ved noe punkt seinere, og denne sorterer for så vidt godt inn blant solo-Udos totale katalogs fineste øyeblikk. Røff metal som faktisk berikes og aksenteres av godt arrangerte korpsstemmer låter her svinefett! Videre spennes det vidt – for vidt, til at det hele havner på stø fot. Det er metal-låtene som funker best, skjønt ikke alle låtene er gode nok i seg sjøl. Ellers finnes en del både groovy og fint, men litt for mye havner i det pretensiøse Disney-pompøse av en svulstig karakter som kunne ha gitt Joey DeMaio en real, hoderystende facepalm. Tekst-/konseptmessig holdes en grønn profil – for den som måtte bry seg om det ene eller andre – og det er nedlagt mye jobb i å arrangere dette sammen, men det treffer bare halvveis. Band og korps leverer som fy, men kompositorisk er dette for mediokert til å holde inn. Jeg velger meg heller april, evt. «Metal Heart» på høyt volum med ballene solid planta i veggen, nok en gang. (Intervju med Udo Dirkschneider om hans Accept-periode her!)
3,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 17.juli 2020